Double Edge Theatre: THE GRAND PARADE (OF THE 20TH CENTURY)

Frodig og sympatisk

The Grand Parade (of the 20th Century) med det amerikanske teaterkompaniet Doble Edge Theatre er både solid og spektakulær, og den står som en hyllest til fantasien og kjernesunne verdier – holder det?

Av Elin Lindberg

Double edge

Double Edge Theatre: THE GRAND PARADE (OF THE 20TH CENTURY)

Regi: Stacy Klein

Med ensemblet: Carlos Uriona, Matthew Glassman, Jeremy Louise Eaton, Adam Bright, Hayley Brown, Hannah Jarrell, Milena Debova

Brygga Kultursal, Halden, 12.juni 2015

 

Double Edge Theatre startet sin virksomhet i Boston i 1982. I 1994 flyttet kompaniet til en gård i Ashfield i Massachusetts. Her bor og arbeider kompaniet. De underviser i skuespillerarbeid, de inviterer andre kunstnere til å bo og arbeide hos seg i perioder, de dyrker jorda, arbeider mot lokalbefolkningen og de produserer forstillinger.

Skuespillerarbeidet er viktig for gruppa. Grunnleggeren og kunstnerisk leder for gruppa, Stacy Klein, har selv vært elev hos den legendariske Rena Mirecka som var en del av Jerzy Grotowskis kompani. Skuespillertrening er en grunnstein i det kunstneriske arbeidet til Double Edge. Fysisk og vokal skuespillertrening, improvisasjon og etyder, er klassiske arbeidsmetoder for den gruppeteatertradisjonen Double Edge hører til.

Double Edge arbeider i forhold til lokalmiljøet sitt i Ashfield og ser på seg selv som en integrert del av lokalsamfunnet. I kompaniets arbeid med stedsspesifikke prosjekter er det viktig for dem å jobbe seg inn i og bli godt kjent med aktuelle spillestedene, der de også jobber med lokale aktører – slik i som i forestillingene The Odyssey og Shahrazad som kompaniet nylig viste på festningen i Halden.

 

The Grand Parade (of the 20th Century)

Dette arbeidet er en del av “The Chagall Cycle” som er en rekke forestillinger inspirert av Marc Chagalls kunst. Skuespillerne har valgt ut elementer de vil jobbe med i samarbeid med regissøren Stacy Klein som igjen har komponert forestillinga sammen med gruppas musikere og scenograf. Chagalls kunst blir brukt til å fortelle historien om det tjuende århundre. Hva slags historie er det egentlig Double Edge forteller? En fare når man vil fortelle en så kompleks og omfattende historie som dette, er at det lett kan bli en smule overflatisk. Begivenhetene passerer revy uten at vi kommer under huden på enkeltskjebner eller spesifikke hendelser.

Forestillinga er svært godt komponert – både visuelt og musikalsk. Skuespillerarbeidet er supert. Skuespillerne er på scenen stort sett hele tiden, skiftene er sømløse og av og til ganske overraskende. Alt foregår i en organisk flyt. Aktørene er så glade, sympatiske og kjernesunne at det nesten blir for mye av det gode.

 

Musikalsk flyt

Skuespillerne danser seg inn i det tjuende århundret i valsetakt. Scenebildet er rikholdig. Inspirasjonen fra Chagalls tivoliscener er tydelig. Noen av aktørene har Chagall-inspirerte masker – blå hest, hund og papegøye. Scenebildet er fylt fra gulv til tak. Handlinger foregår i lufta, i husker, tissue og i hengende geometrisk formede strukturer, samtidig som det danses og ageres på gulvet. Scenebildet oppleves allikevel aldri som kaotisk. Den sceniske dramaturgien fungerer godt.

Krigene i det tjuende århundre får stor plass. Ensemblets glade dans rundt fin-de-siecle og i the roaring twenties brytes opp av tema fra verdenskrigene. Bildene blir elegiske. De vokale klagesangene er presist og fint framført, men kompaniet har en lang historie å fortelle – vi får ikke så mye tid og rom til virkelig å gå inn i de historiske realitetene. Tiden passerer revy. På femtitallet dukker tv, reklame og fancy husmødre opp. Gladsangen ”Duck and cover” som forteller hva du skal gjøre under et atombombeangrep, skaper et effektivt innblikk i 1950-tallsmentaliteten. Samtidig gjøres hunden Laika klar til å bli sendt ut i verdensrommet.

 

Minnebok

The Grand Parade (of the 20th Century) fungerer som en slags minnebok med sine bilder fra det tjuende århundres historie sett fra et vestlig perspektiv. Det er også lagt til lokale tilpasninger som for eksempel kong Haakons radiotale fra England under 2.verdenskrig. Det danses og ageres i en organisk flyt. Bilde avløser bilde på sømløst vis. Det er fine dramaturgiske kurver med plass til hvile mellom mer intense partier. Et minneverdig bilde er en liten nazist som tar seg fram balanserende på en stor blå ball – den hinter litt til Charlie Chaplin-film Diktatoren. Bilder avløser bilder. John Kennedy og Martin Luther King dør. Vietnam-krigen og ungdomsopprør. Rocken fødes. Beatles lever sitt liv. Også discoen får sin plass i forestillinga før den blir drept av punken. Aidsepidemien representerer 80-tallet ved siden av Jane Fonda og joggebølger før muren faller og David Bowie synger ”We could all be heroes”. Forsøket på fredsmekling i Midtøsten med Osloavtalen, blir presentert med et lydutsnitt på norsk. Skolemassakre får sin plass i skildringa av 90-tallet før tusenårsskiftet er en realitet.

 

Fortellingene om historien

Det er en demokratisk verdi at det finnes et utall versjoner av historien. Det levde livet kan som kjent ikke gjenskapes i et en-til-en-forhold. Vi har i det siste kanskje blitt vant til sterkt individfokuserte historiefortellinger. De daglige fortellingene vi mottar i hopetall på sosiale media er en del av dette. Dokumentar-teater-forestillingene med sin bruk av aktører som har vært direkte knyttet til de aktuelle temaene forestillingene har tatt opp, har også påvirket vårt syn på historiefortelling. Fungerer måten Double Edge forteller det tjuende århundres historie? Ja, jeg mener den gjør det. Vi rystes ikke av forestillinga, den forteller oss kanskje ikke noe revolusjonerende nytt, men den minner oss på hvor viktig det er nettopp å fortelle mange historier om det som kan oppleves som den samme historien. Nettopp dette blikket til en tredve år gammel teatergruppe fra Massachusetts er viktig i den store sammenhengen. Double Edge dyrker det kollektive i The Grand Parade (of the 20th Century), karakterene er uten navn, de framstår som typer. Nettopp det kollektive blikket som står i kontrast til det ellers ganske så individfokuserte vi til daglig oversvømmes av, er det viktig å bli minnet på.

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015

 

 

Nationaltheatret: SKYLIGHT

Alt er politikk

Rikholdig stykke om kjærlighet og klasse

Av Elin Lindberg

 

Skylight

David Hare: Skylight 

Oversatt av Kjetil Bang-Hansen

Regi: Kjetil Bang-Hansen

Scenografi: Even Børsum

Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag

Med: Marte Engebrigtsen, Lasse Lindtner og Thomas Ottersen

Nationaltheatret, hovedscenen 22.april 2015

 

Alle dine valg og erfaringer er en del av deg, hele livet. Dette minner David Hare oss på i stykket Skylight. Vi blir også minnet på de livsomstendighetene vi lever under, det samfunnet vi lever i og de brutale kreftene som finnes både i det lille livet og i det store.

Det er selve stykket Skylight av David Hare som spiller hovedrolla i denne oppsetninga. Hare har skrevet for tv, film og teater i en årrekke. Han ble adlet i 1998. Han ble Oscar-nominert for adapsjonen av Michel Cunninghams roman The Hours i 2002. Stykket Skylight er blitt mye spilt siden urpremieren i London i 1996. For tida spilles det på Broadway med Bill Nighly og Carey Mulligan i hovedrollene. Skylight er satt opp på Nationaltheatret en gang før – i 1996 med Liv Heløe og Nils Ole Oftebro.

I stykket møter vi Kyra Hollis (Marte Engebrigtsen), navnet blir uttalt Kira her, Tom Sergeant (Lasse Lindtner) og Toms sønn Edward (Thomas Ottersen). Kyra kommer fra et lite sted i Vest-England. Som 18-åring får hun seg jobb i restauranten til Tom og hans kone Alice. Tom er 20 år eldre enn Kyra, han har arbeiderklassebakgrunn og har jobba seg opp til å bli en rik mann. Kyra blir etter hvert som en del av familien, og Kyra og Tom får et hemmelig forhold. Når kona oppdager forholdet slutter Kyra med en gang i jobben og forlater familien. Ved stykkets start har Alice vært død ett år og Tom oppsøker Kyra for å se om de kan finne sammen igjen. Kyra bor i en kummerlig leilighet og jobber som lærer ved en belastet skole på Londons østkant. Even Børsums versjon av Kyras leilighet blir kanskje i overkant mer kul og trivelig enn så kald og fattigslig som teksten påstår at den er.

Karakterene i stykket er innholdsrike. Rollene passer godt til institusjonsteaterskuespillere i Lasse Lindtners generasjon – det er dette de er utdannet til, og det ser ut til at Lindtner trives svært godt som Tom. Han spiller virkelig virtuost. Engebrigtsen spiller litt stivere, men hun fyller både rollen og scenen godt. Det er for øvrig flott, og dessverre alt for sjelden i slike kammerspill, at en kvinnelig karakter er på scenen hele stykket gjennom. Thomas Ottersen som sønnen til Tom, spiller rollen sympatisk, men ganske stivt og kantete.

Det er Kjetil Bang-Hansen som har oversatt stykket. Kanskje han skulle fått en dramatiker til å gjøre den jobben. Teksten bærer preg av at den noen steder er direkte oversatt og det går på bekostning av språklig flyt. Det er synd i ei forestilling der teksten er det bærende elementet.

 

Kapitalist og idealist

Tom er kapitalist, han er opptatt av å bygge seg opp mer og mer kapital. Kyra framstår som idealist – hun vil hjelpe mennesker og ”ha noe å gjøre som er meningsfullt”, sier hun. Hun har gitt avkall på et liv med Tom der hun hadde hatt det materielt sett mye bedre enn hun har det nå. Hun har også gitt avkall på en akademisk karriere – hun var den beste på sitt kull. Kyra framstår som en idealist, men hun ser merkelig nok ikke nyheter på tv og hun leser ikke aviser. Kyra og Tom representerer to ulike livsveier selv om de begge kommer fra omlag lik bakgrunn, han klatrer oppover, mens hun snobber nedover, i det klassedelte engelske samfunnet. Han kaller hennes elever for bunnfall og sier at hun har er en sentimental holdning om at helt vanlige folk kan lære henne noe som helst, mens hun sier at han ikke har rett til å se ned på menneskene som lever på Østkanten. Tom og Kyra speiler et fastlåst klassesystem. Stykket ble skrevet i ei tid der ei rekke konservative britiske regjeringer oppskattet det private næringsliv og skar ned på offentlig sektor. Tom og Kyra blir menneskene som levde i denne virkeligheten. Det er kanskje ikke så mye som har skjedd rent strukturmessig i det britiske samfunnet siden stykket ble skrevet, men en del tidsmarkører viser oss at det er 20 år gammelt. Det skrives brev og mobiltelefoner finnes ikke. En litt kuriøs ting er Toms fotballreferanse. Han liker selvsagt snobbelaget Chelsea og refererer til spillestilen deres som ”å poole ballen så langt som mulig framover og håpe på det beste” – såkalt drillo-fotball altså. Denne spillestilen holder ikke lenger i 2015, nå som Chelsea er det kanskje aller beste engelske fotballaget.

 

Den vanskelige kjærligheten

Skylight er i høyeste grad en kjærlighetshistorie. Kyra og Tom elsker hverandre, men å leve sammen er bortimot umulig for dem. De kalde og harde forholdene kjærligheten deres lever under illustreres ved regnet og snøen som innhyller Kyras leilighet. For Kyra var det perfekt å ha et hemmelig forhold til Tom. Hun fikk en familie ved å bo sammen med Alice, Tom og barna. Hun hadde en grei jobb. Og hun hadde kjæreste. For Kyra blir dette hemmelige forholdet kjærlighet på sitt aller reneste. For Tom er det motsatt. Han mener at det beste er å elske noen helt åpenlyst. ”Det er da risikoen er der. Ikke risken for å bli avslørt. Men risikoen når to mennesker virkelig drar videre sammen. Men det innebærer alt det du har unnveket. Å virkelig gi seg hen”, sier Tom til Kyra.

Programheftet til stykket inneholder et intervju med parterapeut Sissel Gran. Hun kaller Kyra og Tom grenseløse. Begge føler at de har rett til å ta det som ligger rett foran dem. Kyra sier at hun ikke følte et snev av bedrag ved å ha et hemmelig forhold til Tom bak ryggen på sin gode venninne Alice. Kyra sier at hun derimot alltid følte ”en dyp fred”. Gran mener at et slikt par som Kyra og Tom har lave odds for å komme hverandre i møte – fryktelig sta og overbeviste om at deres egen levemåte er den rette, som de er. Avslutninga av stykket på Nationaltheatret gir ingen tydelige svar på hvordan livene deres ville kunne ha utviklet seg. Det eneste som er sikkert er at du bærer med deg alle dine forhold og minner så lenge du lever.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015