Company B. Valiente: JEDEN

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012

Cogito ergo sum

Fragmentariske minner formidles i en litt pretensiøs forestilling

 

AV ELIN LINDBERG

Company B. Valiente: JEDEN

Tekst og regi: Marcelino Martin Valiente

Dramaturg/konsulent: Ole Johan Skjelbred-Knudsen

Dramatikkens hus, 13.november 2011

 

 

 

Jeden betyr «en» på polsk og er en del av Marcelino Martin Valientes Penscéniques-prosjekt. Prosjektet tar utgangspunkt i de minnene som oppstår på scenen under improvisasjonsarbeid. En forestilling bygges opp av dette materialet.

For Penscéniques-prosjektet har han utviklet ni regler som alle de involverte må følge:
1. Tanken er viktigere enn handlingen.
2. Handlingenes kronologi og sammenheng er ikke viktig.
3. Man avslutter ikke, man skisserer.
4. Ikke overføre energi som gir publikum følelse av makt eller identifisering.
5. Musikken skal ikke brukes til å bygge opp under handlingene eller til å utvikle en situasjon.
6. Innlevelse har ingen betydning her.
7. Langsomhet eller hastighet er viktigere enn rytmen. (Hastighet og langsomhet kan ikke settes sammen for å oppnå en rytme.)
8. Begynnelsen, slutten og visningens varighet er ikke viktig her.
9. Publikums reaksjoner betraktes som subjektive og individuell. (Deres reaksjoner skal ikke påvirke det som skjer på scenen.)

 

Jeg tenker

Mann (Gard Knudstad Frostad) og katt (ukjent) på scenen. Katten er død, er det en utstoppet katt? Mannen lever. Tre stoler ellers er scenen tom. « Jeg tenker», sier mannen på bergensk. Han tenker på den polske maleren Roman Opalka. En maler som viet hele sitt kunstnerskap til å male tall på lerret. Opalka teller og gjør opptak av tellinga mens han maler for å dokumentere prosjektet.

Skuespilleren på scenen formidler fragmentariske tanker. Det tenkes mye på den polske maleren. Flere tanker kommer opp. Få av tankene er direkte trivielle. Han møtte en arabisk mann med sønn på en lekeplass der han selv var sammen med sin egen datter. Han kjente igjen den arabisktalende mannens sinne da denne skjente på sønnen. Plutselig følte han at han kunne snakke arabisk selv. Denne historien glir over i en annen som også handler om språk som man forstår og ikke forstår. En islandsk jente skaper sitt eget språk. Hun vil ikke lære seg islandsk. Det er bare broren som forstår hennes selvlagde språk, bare ham hun kan kommunisere med. Barna skilles og broren dør. Menneskene rundt jenta tvinges til å lære seg hennes språk. Flere av historiene som kommer ut av tankene forestillinga er bygd opp av, er som denne historia, rørende.

 

 

Kroppens strategi

Katten har til nå sittet med ryggen til, litt bak på scenen. Nå løftes pus fram og settes på en stol. Det fortelles om en forsker som i 1975 gjorde eksperimenter med kattens REM-søvn. Vet dere hva katten gjorde i drømmene sine? Spør skuespilleren. Er det svaret på det han gir oss? Han beveger seg rundt i rommet. Småtripper. En stille dans. Beveger seg bak på scenen. Drar ned bukser og boxershorts og viser rumpa til lyskasteren på vår høyre side før han legger seg ned og jokker på gulvet. Etter ei god stund reiser han seg, kler på seg og flytter en stol nær første benkerad. Han setter seg og begynner å snakke igjen, litt rød i fjeset. « Ka liker vi», spør han og begynner å ramse opp: familien, barna, konen, kollegaene, spise godt. Det blir en katalog over det et tenkt vi liker.

Skuespilleren reiser seg. Fra disse gode minnene går skuespilleren over til å fortelle om vonde minner. Minner om bilder fra forferdelige scener under en naturkatastrofe i Colombia og fra sultkatastrofer i det sørlige Afrika. Barn berøres og dør begge stedene. Historien dreier seg rundt minner som gjør vondt. Minnet om en venn som hengte seg og som forestillinga også er dedikert til kommer opp.

Skuespilleren tenner en røyk. Han legger seg på de tre stolene som nå står bak på scenen. Voice-over tar over formidlinga av minner.

 

Scene og publikum

Jeg blir sittende å tenke på det som presenteres som utgangspunktet for Valientes Penscéniques-prosjekt. Et prosjekt som i følge Valiente, reiser spørsmål om forholdet mellom scene og publikum. Settingen i denne forestillinga er verken spesielt utfordrende eller annerledes enn de fleste andre teaterforestillinger. Publikum sitter i amfi, skuespilleren holder seg på scenen. Han forteller historier. Historiene er ikke kronologiske, men de er ikke ulogiske. De følger tankespinningens egen logikk som de fleste av oss kjenner igjen. Tankene springer hit og dit. Sterke minner kommer opp og tar stor plass. Slik fungerer nok de fleste hjerner. Jeg liker at forestillinga speiler hjernens måte å jobbe med verden på. Men dette spørsmålet om forholdet mellom scene og publikum? Jeg klarer ikke helt å se at dette er et nytt og artikulert spørsmål i denne forestillinga.

Jeg tenker litt på Decartes og cogiti ergo sum – jeg tenker altså er jeg. Det betydde visstnok ikke at jeg som menneske finnes, heller ikke at kroppen min finnes. Det beviser bare at tankene mine finnes. Jo, det finnes nok en masse spørsmål mellom scene og publikum denne søndagskvelden på Dramatikkens Hus, men det spørs om de ikke hadde vært der uten forestillinga Jeden også.

Avslutningsvis kommer skuespilleren fram på scenen igjen. Han forteller slik han gjorde i begynnelsen av forestillinga om den polske maleren Opalka. Det meningstomme i å stå å male tall etter tall, år etter år, males ut for oss med ord. Vi hører opptak av polsk telling. Kanskje det at vi nå er vitne til Opalkas angivelige tallmaling gir mening til prosjektet. Vi setter det meningstomme opp mot det meningsfulle. Det kan kanskje gi en viss mening.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s