Stikkord: litteratur

Laila Stien: Over elva

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3/4-2015

over-elva.jpg

Suverene og stilsikre noveller

 

Laila Stien: Over elva

Noveller

Tiden Norsk Forlag 2015, 137 sider

 

Laila Stien har en lang rekke bøker bak seg, det har gått mange år siden debuten med novellesamlinga Nyveien i 1979. Med Over elva, som også er ei novellesamling, viser hun at hun er en av Norges aller beste novellister. Stien har en egen evne til å la oss komme under huden på hovedpersonene sine. Vi føler med dem, vi sanser på en måte historiene gjennom dem.

Tittelnovella åpner boka. ”Over elva” har sanselige gode bilder som tar oss effektivt inn i teksten. Vi formelig suges inn i en tidsmaskin som spytter oss ut et sted i en fjern barndom:

Alltid når det drypper inn noe fra Ann-Karin, får jeg den samme følelsen av å være tilbake. I luktene: hegg som blomstrer, brun saus, rosa tyggegummi. Og lydene: sykler som skrenser i løs grus, et lett sus av en badmintonball i lufta, sementblandere som går og går, og den nesten uvirkelige stillheten når de stopper.

 

Åpningsnovella beskriver en fjern pubertet med sødme og smerte. Stiens språk har en letthet i seg, samtidig som det borer seg tungt og dypt ned gjennom årringene i et godt voksent menneskes liv.

Noen av novellene, for eksempel ”Snøen” og ”Besøk”, har hovedpersoner som lever i en dyp ensomhet. Portrettene er såre og hudløse og åpner opp for en avsindig smerte. I ”Dun” møter vi et voksent par, han og hun. Vi kommer under huden på kvinnen, ikke bare under huden, men inn i nervebanene hennes. Vi ser og føler verden gjennom henne.

Vissheten om livets forgjengelighet ligger aldri langt unna i Stiens noveller. Det klinger hele tida med et memento mori. I ”Silke” skriver Stien stilsikkert og vakkert om lidenskap og død. Hun lar mote og nettopp det sanselige ved snitt og stoff bli en påminnelse om livets forgjengelighet. Hun gjør et sitat av Erving Goffmann til sine:

 

Vi våkner tidsnok opp på bunnen av en mørk sjakt og skjønner at det snart er forbi, med tusen ugjorte gjerninger i monnet og hundre uoppfylte lengsler i kroppen. Ja, det er rett og slett ikke tid nok til å gå sjaskete kledt. Kjenn dødens kalde hånd rundt ankelen deres. Vit at dere snart går til grunne. Pynt dere for hverandre, mennesker, før det er for sent! For deres egen og alle andres skyld: Pynt dere, før dere dør!

 

I novella møter vi et middelaldrende par, de er opptatte av fagene sine. Hun er kritiker og oversetter, han er akademiker. Ingen barn er nevnt. Det er disse to det dreier seg om. Disse to i et hus utenfor en by. Sitatet fra Goffmann blir på en måte en del av novellas interiør ved sida av elementer som tilhører den fysiske verden: Maten de spiser, vinen de drikker. Pådekkinga – porselen og krystall. Linduk og linservietter. Nypussa lysestaker. Og ikke minst beskrivelsen av antrekkene de har på seg. Det er gjennom mannens øyne vi ser kvinnens skjørt, kjoler og smykker. Mannen glir inn i dette, men blir samtidig en kontrast til det flotte interiøret og klærne som står som kvinnens domene i denne novella. Mannens arbeid med veden har gitt ham træler i hendene. De ru hendene hans mot kvinnens klær av silkestoff rammer inn novella. Kontrasten mellom livets brutale realiteter og det skjønne, sanselige og smakfulle får meg til å tenke på Babettes gjestebud. I Karen Blixens novelle finnes også denne kontrasten mellom liv og død gjennom beskrivelsen av det overdådige måltidet og de harde livskårene i nord.

Alt i alt er Laila Stiens kresne noveller en litterær nytelse som man får lyst til å starte på igjen etter endt lesing.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Øystein Stene: SKUESPILLERKUNSTEN

elinlindberg8

Publisert i Stikkordet 2015

Speed-dating med skuespillerkunsten

 

Øystein Stene: SKUESPILLERKUNSTEN

Universitetsforlaget 2015, 350 sider

 

Øystein Stenes bokprosjekt er enormt ambisiøst – og en smule selvforherligende. Stene skriver innledningsvis at det aldri før har eksistert noen innføringsbok i skuespillerkunstens historie og metoder, perspektiver og problemstillinger. Han skriver: «Det sier kanskje noe om feltet selv, og at det ikke har noen bred tradisjon for å skriftliggjøre, for å ha et metaperspektiv på sitt eget arbeid.» Dette utsagnet er noe provoserende – for nettopp det teoretiserende perspektivet har de siste ti-årene vært sentralt både i skuespillerutdanninger og i skuespillerpraksiser. Det skal sies at Stene kommer inn på dette selv i slutten av boka.

Boka raser gjennom teaterhistorien. Og den fungerer som det Stene skriver at han vil den skal være – en bok som skisserer et kart. Etter en introduksjon kommer et vanvittig stort sprang i ett eneste kapittel – vi går fra år 40 000 f.kr og sjamanvirksomhet til år 500 e.kr og det kristne middelalderteater i gudstjenestens liturgi. Stene skriver om iscenesatt vold i det gamle Romerriket, om Cicero og retorikk. Han skriver om commedia dell’arte, om samspill og timing. Noen steder kan det virke noe hult og jeg savner tydeligere kildehenvisninger.

En bok som er så omfattende som dette vil naturligvis sprike fordi stofftilfanget er så stort og mangfoldig. Men til å skulle være en bok om skuespillerkunst handler den periodevis aller mest om generell teaterhistorie. Det ligger et stort stykke arbeid bak boka. Den har et enormt kilderegister og viser til en mengde teaterkunstnere som har levd opp gjennom tiden.

En av teaterverdenens viktige sjangre er anekdoten. Noen slike er det også plass til i Stenes bok – spesielt i møtet med romantikken. Han støtter seg ofte på teaterhistorikerne Oscar G. Brockett og Franklin J. Hildy.

Stene presenterer teaterkunstnere etter et slags wikipediaprinsipp. Han skriver at for Vsevolod Meyerhold var det viktig å finne en treningsform som gjorde skuespillerne fysisk presise og tilstedeværende og om Konstantin Stanislavskijs «det magiske hvis», men i dette formatet blir det vanskelig å hele tiden trekke de lange linjene og vise hvordan forskjellige former for skuespillerarbeid henger sammen. Boka står allikevel fint som en oversiktshistorie. Hvis vi leser boka i ett raser vi fra Antonin Artaud til The Group Teater og method acting. Vi presenteres ganske grundig for Bertholt Brecht før vi haster gjennom Keith Johnstone og teatersport, Jerzy Grotowski og den hellige skuespilleren, Jacques Lecoq og maskespill, Eugenio Barba og Det tredje teatret.

Det skrives nesten ingenting om virkningen de forskjellige teaterformene har hatt for teater i Norge, men trendene innenfor det vestlige teatret blir fulgt helt fram til i dag. Stene knytter skuespillerkunsten til coachen – «Flere og flere av politikernes coacher kommer fra teatret», skriver han. Skuespilleriet blir utvidet til å bli et redskap for å undersøke ulike former for menneskelig dialog og samhandling.

Når Stene til slutt spår om hvordan framtidas skuespiller vil jobbe, skriver han om hvordan utviklingen har skapt en form for ekletisme og mangfold i skuespillerfaget der skuespillere kan shoppe undervisning, tilbud og workshops alt etter hva de trenger. En positiv side ved dette, mener Stene, er at skuespillerne er blitt mer pragmatiske kunstnere, tilpasningsdyktige og åpne for andre perspektiver og retninger.

Alt i alt er dette ei mangfoldig bok som viser en imponerende oversikt over skuespillerhistorien.

 

Omtalt av Elin Lindberg

 

Ingvild Holvik: Premien for alt

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2017

Ingvild Holvik Premien for alt

Å bli klok på livet

Ingvild Holvik: Premien for alt

Roman, Det Norske Samlaget, 2017, 202 sider

 

 

Kva er igjen etter det levde livet? Kva hugsar vi? Kva for minne tar vi godt vare på, og kva for minne tar godt vare på seg sjølve? Hukommelsen er lumsk. Han lever på eit vis sitt eige liv. Minne kan manipulerast. Det vi trudde var sanning, var det kanskje ikkje likevel. Dei siste åra har nettopp verkelegheitslitteratur vore eit mykje debattert tema. Det er skilnad på liv og litteratur. Vi lever livet 1:1, men det er umogleg å både hugse og formidle det på det same viset. I Ingvild Holviks andre roman blir det tydeleg at eit liv ikkje er så lett å dokumentere, verken med tankar eller ord.

 

Alderdom

I Premien for alt møter vi 79 år gamle Mali Fredrikke Sjursen. Helsa hennar skrantar. Ho er ein gamal 79-åring, atskilleg eldre enn dei 79-åringane eg kjenner. Ho slit med å gå og med å halde seg tørr. Humøret hennar er ikkje på topp. Det er kanskje alle plagene hennar som gjer at ho verkar som ei sur og tverr gamal dame. No og då glimtar ho til med ein bitter og sarkastisk humor. Ein lungeinfeksjon gjer at ho kjem på sjukeheim på midlertidig basis. Her får ho tid til reflektere over det livet ho lever og det livet ho har levd. Ho har budd på ein liten gard i ei vestlandsbygd i heile sitt vaksne liv. Ho var gift med Per som ikkje lever lenger. Ho har ein son, Thomas, som ho heller ikkje har så mykje å gjere med lenger. Ho har ei svigerdotter som ho ikkje heilt kjem overeins med og ei dotterdotter som ho kommuniserer skarpt med. Mali er ei heilt vanleg gamal dame. Ho har hatt sorger og gleder i livet sitt. Ho har opplevd små og store hendingar. Minne om desse hendingane strøymer gjennom ho. Somme får stor plass, andre ikkje.

 

Eit mysterium

Eitt av minna som tek stor plass i medvitet til Mali er det om fetteren Johan. Han var rundt hennar eigen alder. Mora hans, Mali si tante, kunne ikkje ta vare på han fordi ho blei alvorleg psykisk sjuk. Han budde ei stund heime hos Mali sin familie i Bergen, der ho vaks opp, men det gjekk heller ikkje, han måtte flytte til ein spesialskule på den fiktive Lægerøya – Lægerøens Opdragelsesanstalt for vanartede og forvildede gutter. Ikkje så lenge etter at han blei konfirmert blei han funnen omkommen, dette dødsfallet er noko mystisk. Tok han sitt eige liv? Hadde den ulveaktige Kåre noko med dette å gjere? Om Kåre hadde noko med det heile å gjere er heilt umogleg å finne ut av, for Kåre døyr før Mali får konfrontert han med dette. Minna og spekulasjonane slepp ikkje taket i Mali.

 

Landskap

Den austtyske dramatikaren Heiner Müller skal ha sagt noko slikt som at: «Eg begynner å like landskap, det betyr at eg begynner å bli gamal». Landskapa betyr mykje for Mali, ho kjenner seg på eit vis i eitt med utsikta frå huset sitt. Ingvild Holvik er god til å skildre landskapa og interiøra Mali er ein del av. Ho skildrar òg godt dei sanseinntrykka Mali har.

Mykje av det som fyller medvitet til Mali er opplevingar som har med barn å gjere. Det er fødslar, gravide kvinne, abortar og Mali si syster Jenny som døydde berre to år gamal. Det ligg mange kjensler her, dei fleste av dei er ikkje heilt ordlagde, dei dukkar opp som fragment. Det som slår meg når eg les denne boka er kor vanskeleg det er å fortelje historia om sitt eige liv. Det er så mange trådar å ta tak i, så uendeleg mange måtar å formidle på. Historia om Mali er eit godt og heiderleg arbeid om nettopp dette.

 

Meldt av Elin Lindberg

 

Kristin Bjørn: Sant nok

elinlindberg8

 

Anmeldelsen er publisert i Nordnorsk Magasin

Sant-nok_Fotokreditering-Gyldendal

Salt, søtt, islag av overmoden appelsin, med et hint av råtten fjære

 

Kristin Bjørn: Sant nok

Noveller, Gyldendal norsk forlag, 2016, 148 sider

 

Sant nok er Kristin Bjørns skjønnlitterære debut, men hun har lang erfaring med arbeid med tekst i form av dramatikk. Språket hennes er stødig, modent og solid. Oppbyggingene av novellene er fine, faste og samtidig spenstige. Det er tydelig at vi har å gjøre med en erfaren språkkunstner. Boka inneholder fem noveller skrevet i en tradisjonell novelleform og et tekstforløp – «Dance of a Muse» – som er slags hybridtekst med teatrale innslag.

Åpningsnovella «Desperado» skildrer avstand og nærhet mellom mennesker vart og fint. Bjørn er god til å skildre de fysiske aspektene ved menneskelivet. I denne første novella er det beskrivelsene av den rent fysiske kontakten mellom mora og barnet som skaper svært tydelige og klare bilder for oss. Bjørn tar oss med slik at vi også selv nesten fysisk fornemmer hvordan mora bender løs babyfingre fra avispapiret den lille babyen vil putte i munnen.

Bjørn tar ofte utgangspunkt i fysiske fenomen, eller bruker noe rent fysisk som metafor for noe menneskelig. Kontrasten mellom menneske og natur er gjennomgående. I den første novella er det Tsjadsjøen som blir gjort til et bilde på hovedpersonens livssituasjon. Denne sjøen er litt annerledes enn andre innsjøer, den har mange innganger, men ingen utløp: «Tsjadsjøen er vann som ikke skal noe sted», sier hovedpersonen og understreker sin egen håpløse livssituasjon.

I novella «Steady state» er det det store fysiske universet som både blir en trøst og en flukt i et følelsesmessig komplisert livsløp. Bjørn skriver om de små myke menneskene med sin livskraft og livsvilje og setter dem i forhold til – og i kontrast til – de altoverskyggende naturlovene: «Naturlover virker inn på hvert eneste atom i universet, ingenting oppstår av ingenting, energien samles og deles og deles igjen og igjen og igjen, men hver lille del har ingen anelse om sammenhengen den fungerer i».

Teksten «Dance of a Muse» er kanskje den mest interessante i boka. Bjørn kjenner så godt til scenekunstverdenen som teksten har som bakgrunn, at den får ekstra snert og dybde. Vi møter Siri Strømmer og Mona Thesinger som har arbeidet sammen om forestillinga Dance of a Muse. Siri er skuespilleren/performanceartisten som har hatt stor suksess med forestillinga. Mona jobber på et kunst/teater-akademi og har invitert Siri til å spille for studentene. Forestillinga tar utgangspunkt i historia om Audrey Munson som startet som nakenmodell i New York i 1905 og som ble en av stumfilmens store stjerner til hun som trettiåring ble skandalisert og glemt. Nakenheten er blitt den 48-årige Siris varemerke. I portrettintervjuet som åpner teksten sammenlignes hun med Liv Ullmann. Jeg strever litt med å tro på intervjuet, selv om dette ikke er langt fra en type portrettintervju som finnes i mange – kanskje helst litt mindre – aviser. Til tross for denne lille innvendingen er dette en strålende prosatekst med en super teatral form. Teaterforestillingas kleinhet er godt og presist beskrevet. Ydmykelsene, fandenivoldskheten og livskraften turneres flott. Forholdet mellom Mona og Siri beskrives med fylde og dybde. Kunst og arbeid med kunst brettes ut på en interessant måte.

Bjørn tar som nevnt ofte utgangspunkt i det rent fysiske og konkrete i disse arbeidene sine. Et element jeg ikke kunne unngå å bite meg merke i var de forskjellige måtene hun beskriver lukt og smak av mannlige kjønnsorgan. Hun bruker et språk som vi ellers stort sett møter i omtaler av vin. Ballene til Peter Grenersen i «Rettslære» lukter overmoden appelsin, en annen lukter litt som råtten fjære.

Alt i alt: Sant nok er en strålende debut!

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Kjersti Bjørkmo: Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

elinlindberg8

 

Kjersti Bjørkmo Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

 

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-15:

 

Dikt og drømmelandskap

 

Kjersti Bjørkmo: Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

Dikt, Cappelen Damm 2014, 49 sider

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Diktet, skrev Sigmund Freud, er med sin kondenserte form i nær slekt med drømmen. Det fortettes i tid, rom og følelse. Mange av diktene i Kjersti Bjørkmos første diktsamling Jeg har prøvd å bli venn med dyrene, har noe drømmeaktig over seg. Diktene starter ofte i det konkrete før de glir over i drømmeaktige og, noen steder, surrealistiske bilder. Noen av diktene bruker drømmen helt konkret, slik som i dette fragmentet fra diktet ”Overalt står husene som lukkede hender”:

(…)

Et sted hviler en dirigent

med timeglassets stillhet

i håndleddene.

Et sted sover en hund og eier

tett klynget sammen.

Drømmene drar gjennom dem,

som løse avvissider

over et fortau.

 

Diktene tar oss med til øyeblikkene som ligger midt mellom drøm og våken tilstand. Det er som om diktene vil forsøke å gjøre drømmebildene synlige, før de igjen glir tilbake til et sted der de er utilgjengelige for oss. Det er som om Bjørkmo vil prøve å la oss bli venn med drømmene – slik som i diktet ”Etterskinn” som starter i det helt konkrete før det løfter opp drømmeøyeblikket:

 

Jeg vekkes av greiner mot et vindu

eller en port som står og slår et sted der ute,

og tenker: Slik er lyden av et stort savn.

Det fortsetter med bølger som går hvite

og ei tynn jente på et grustak

i en drøm. Hun sier:

Slik stjernene bare er etterskinn,

vil vi en dag stå opp og se

inn i hverandres forferdede ansikt.

 

Diktene har stort sett et tydelig ”jeg”. De henger ikke nødvendigvis tematisk sammen, men føyer seg allikevel fint til hverandre, kanskje nettopp på grunn av dette fremtredende jeget i tekstene. Det er et jeg som leder oss gjennom diktene og åpner dem opp for oss.

Byen er aldri langt unna i Bjørkmos dikt. De fleste diktene har byen som forutsetning. Diktsamlinga er full av gater, portrom, biler, busser, gatelykter, parker, blokker. Vi blir alltid minnet på det menneskeskapte.

Noen av diktene tar for seg minner om dem som har vært forutsetningene for jeget – en far, oldemor – diktet ”Minne om mor en sommer” står som en hyllest til mor:

 

Hun sitter i båten i altfor stor regnfrakk og hatt

Med rolige tak ror hun ut mot marbakken.

Slik skulle hun ha sittet. Og barna hennes,

min underlige bror og jeg,

skulle ha lekt i virvlene etter årene.

Blanke og feite.

 

En av de sterkeste sidene ved Bjørkmos debutsamling er språket. Diktene framstår på samme tid som spontane og velmodellerte. Det spontane gir en fin friskhet og det modellerte ved dem gir fylde og dybde. Diktene inneholder flotte, sære og interessante språkbilder. Et slikt bilde avslutter diktet ”Etter å ha begynt å lese dødsannonsene daglig”: ”Byen foran meg ligger utspent, som huden / fra en tusenarmet gud.” Og diktet ”Styre båten min hjem etter lysene” åpner med: ”Månen glir som en blek ryggfinne over byen. / Jeg kommer til teglsteinshusene som står / med kjøttsiden ut.”

Jeg stusser litt over tittelen – Jeg har prøvd å bli venn med dyrene – for selv om det er en del dyr her, så er de stort sett ikke så nære at jeget lett kan bli kjent med dem. Samlinga starter med ”Den første kråka på jorda” og etablerer en verden med dyr, men utover i boka blir dyrene noe jeget opplever på avstand. I ”Minne om å våkne i tomt hus” er hunden blitt borte i mørket og ”Kosmonaut” avsluttes med det fine bildet: ”Og månen, der det finnes ulver / som hyler mot jorda”. Dyrene er altså ganske langt unna, men det gjør ikke noe for debutsamlinga til Bjørkmo står allikevel fint og fjellstøtt!