Stikkord: poesi

Irene Larsen: Sortsolsafari

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2013

Irene Larsen Sortsolsafari.jpg

Irene Larsen: Sortsolsafari

Dikt, 64 sider

MARGbok, 2013

 

Å sy sammen før og nå

Hovedpersonen i Irene Larsens siste diktsamling jobber med å plassere seg sjøl i samtida uten å miste båndene til fortida.

 

Sortsolsafari er Irene Larsens tredje diktsamling. Boka er satt sammen av fire deler. En tydelig jeg-person er navet i diktene. Den første og siste den navnløse hovedpersonen i boka møter er ”naboen”. Han dukker opp i diktene (Prosol) og (Episol). Denne figuren rammer inn diktsamlinga. Han står for traust kontinuitet der han rutinemessig støvsuger bilen hver lørdag, og knyttes til samtidige prosaiske objekter som motorsag, gressklipper og snøfreser. Han står på en måte for en oppgrensing av identiteten til jeget. ”Hvem er du egentlig?” spør han i bokas første setning. Jegets holdning til naboen er ikke direkte vennlig, men heller ikke helt fiendtlig. En annen som spør om jegets identitet er en mye mer usympatisk type. Det er ”tremenningen” som står og skyter på skilt med samiske stedsnavn. ”Hvem tror du egentlig at du er?” spør han.

Selv om jeget i boka ikke framstår som like bundet til ett og samme sted som ”naboen” er hun klart knyttet opp til et område – Nordkalotten. Referansene til det samiske er mange. Det finnes skråblikk på sjamaner, runebommer og nyreligiøsitet. Det insisteres på å plassere det samtidige og det historiske ved siden av hverandre, på å være i den absolutte samtid. Runebomma puttes i en plastpose fra Prix, det plasseres biler og ørepropper ved siden av gammer og noaider.

Diktsamlinga jobber hardt med å plassere menneskets identitet. Dette er et arbeid som må gjøres igjen og igjen. Verden forandrer seg, samtida er ei endeløs rekke av nå. Fortida er aldri den samme – den må gjenskapes og gjenskapes. Her blir denne diktsamlinga viktig. Den viser fram et individ som arbeider med å plassere seg i verden akkurat nå, med all den kunnskapen om historia dette individet har.

 

Det ugripbare

Diktsamlinga forholder seg til verden mellom det helt konkrete og det ugripbare. Det jaktes på bjørnen. En bjørn som står som en mellomting mellom en mytologisk skikkelse og et helt konkret dyr. Den beskrives med respekt og beundring, men jeget vil også helst ”se hodet hans kokt, / med den ruglete tunga fastklemt mellom tennene, og pelsen / flådd og utspent mellom to trær”. Jeget vil tross sin beundring for bjørnen kultivere den. Bjørnen er vill, bestialsk og farlig. Dyrkingen av den blir også en hyllest til det uutsigelige, det som ikke kan gripes, det umenneskelige, det andre.

Det finnes utallige myter og historiske fortellinger om mennesket og bjørnen, dette blir en fin oppdatering av dette materialet. Her males bjørnen inn som en slags motspiller til mennesket:

 

Fem sauer vil så snart alt er klart, bli utstyrt med GPS

og sendt ut som lokkemat sør for treriksrøysa.

 

Det skarpe motlyset. Jeg slår av bilradioen, blinker ut til siden

og svinger inn på en skogsvei. En spiss solstråle skyter frem

mellom furugreinene, blå tinder klorer himmelen til blods.

 

 

Friskt og frodig

Språket i Sortsolsafari oppleves som enda mer solid enn det var i den forrige diktsamlinga til Irene Larsen, Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten fra 2008. Larsen skriver friskt og frodig. Noen steder skriver hun lystig og barsk humoristisk knekkprosa, men mange passasjer har mørke toner i seg. Tekstene er potente og de strutter av kunnskap om kultur, levd og følt liv – slik gode dikt bør gjøre. Det blir spennende å følge Irene Larsen og hennes poetiske klo videre!

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

 

Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

Dikt, Forlaget Oktober 2012, 47 sider

Villanger

 

Å skrive verden sammen

Skapelsesberetninga på grenlandsdialekt.

 

Av Elin Lindberg

 

Noen bøker er med på å gi deg en fornyet tro på språket, og er med på å understreke at språk kan skape virkelighet. Aina Villangers debutbok ble ei slik bok for meg.

Her er det ikke slik som i Johannesevangeliet at Ordet kom først, nei, verden er her, men diktet, ordleggingen av den, oppleves essensiell og omtrent like materiell som materien selv.

 

Det fysiske

Langsang – et flytans habitat er et langt dikt, delt i tre deler. Det er skrevet på transkribert grenlandsdialekt. Jeg har aldri lest noe lignende. De tre delene i diktet er bygd opp av tette sveip av strofer med noen utstikkere satt i kursiv innimellom. Disse utstikkerne som bryter ut av strofeflyten kjennes som om de leses på innpust. Rytmisk svinger det fint.

Nei, østlandsk er ikke bare østlandsk, slik vi ofte tenker – det kryr jo av dialekter! På grenlandsk heter det for eksempel ikke ”du” og ”deg” og ”ditt” – det heter ”ru” og ”rei” og ”ritt”.

Det kjennes som om språket blir mer materielt når du i begynnelsen, før du blir vant til dette langsangspråket, må stave deg litt fram. Du må undersøke terrenget, på en måte. Er det slik at dialektene er knyttet til landskapet? Jeg får i hvert fall følelsen av at sola står opp over Grenland og nedre Telemark i dette diktet. Det kan forresten også komme av at diktet også inneholder flotte naturskildringer.

 

Verden blir til

Først blir mennesket født i dette langdiktets univers. ”Ru” (du) blir født. Uten menneske ingen beskrevet verden. Dette er den lengste av de tre diktdelene. Mennesket får størst plass. Del to handler om verdens skapelse og den tredje og korteste om arbeidet med å beskrive den. Alle de tre delene handler på en måte om skapelse eller det å skape og bli skapt.

Menneskets fødsel blir beskrevet over flere sider. Men mennesket har ikke vært lenge i verden før hun begynner å utforske den:

 

som rokkering rundt rei var skogen i spinn

med øyne på stilk i det grønne

 

[…]

 

 

beina rine stabla rei fram gjennom mose

med en finger fikkru napp i en maur

som klatra rundt i hånda ri

på leit etter veien

kilte rei nuppete i små lyse hår

 

nå går den inn i skogen

 

 

Flyt og fastland

Diktduet modnes, det beveger seg gjennom verden og diktet flyter av gårde. Bildene er ofte maleriske, språket har også noe malerisk ved seg. Perspektivene forandrer seg fra innover i skogen, nedover i vannet, innover i mennesket sjøl. Opplevelsene ”ru” har av å være i verden er svært sanselige, både på land og under vann:

 

i verdensrom med krill og sjøhest

kunneru stirre te værs som var bånns

ner i en stråletrakt a lysslør

sankru rundt som en evig tone

i stillhet a baklengs harpespill

 

jeg synker ikke

                                                                                                                                                      jeg danser

anemoner dekka bånn

med ballettdans i slowmo

et flytans habitat

for lunger med landskrekk

 

[…]

 

 

med hue som lodd fikkru glimt

neri den store fortellinga

som minna om mørket

ru sjæl svevde rundt i

 

Selv om det er fin flyt i diktet og mange passasjer skildrer et du som beveger seg harmonisk i denne flyten er det også mye friksjon mellom diktduet og verden. Duet opplever meningstomhet og smerte. Det går kanskje an å lese det slik at duet modnes gjennom sin reise i den materielle og åndelige verden. Mennesket har tatt inn så mye inntrykk at de må uttrykkes. De må uttrykkes i skrift. Duets reise oppleves som en reise både på et indre og et ytre plan. Diktverdenen er både helt konkret og mytisk på samme tid.

 

Naturhistorier og myter

I diktets andre del skapes den fysiske verden på utsiden av mennesket:

 

føre noe blei noe

vare ikkeno som var no

et punkt

var det hele

 

Vi får historia om The Big Bang. Og også her blandes den konkrete skapelsesberetninga med hint til skapelsesmyter som vårt norrøne Voluspå. Som i diktets første del der mennesket ble født er det her universet som blir født. Et ”hjemme” etableres der ”andromeda blei bakgård”. Naturhistorien gjennomgås – fra amfibier til sapiens og til slutt cerebralis. Og nå etablerer diktet at skrivinga kan begynne.

 

Jeg

I diktets tredje del kommer ”jeg” inn i diktverdenen – ”uten meg villeru knapt finni fram”. Dette jeget har vært der hele tida, påstår det, det har skapt alt. Et menneske har skapt hele universet av ord. Slik blir langsangen også en hyllest til mennesket, samtidig som det understreker det enorme ansvaret dette medfører. Mennesket har skapt sin verden og må forvalte den etter beste evne.

Langsangen har hele tida under leseprosessen sunget seg inn under huden, det har opplevdes nært, virkelig og vesentlig. Kanskje har forfatteren også skrevet seg moden gjennom boka. Teksten oppleves i hvert fall som moden. Og jeg kan vel egentlig ikke huske å ha lest en slik stødig debutant før. Aina Villanger har på gang et forfatterskap å følge!

 

 

Kjersti Bjørkmo: Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

elinlindberg8

 

Kjersti Bjørkmo Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

 

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-15:

 

Dikt og drømmelandskap

 

Kjersti Bjørkmo: Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

Dikt, Cappelen Damm 2014, 49 sider

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Diktet, skrev Sigmund Freud, er med sin kondenserte form i nær slekt med drømmen. Det fortettes i tid, rom og følelse. Mange av diktene i Kjersti Bjørkmos første diktsamling Jeg har prøvd å bli venn med dyrene, har noe drømmeaktig over seg. Diktene starter ofte i det konkrete før de glir over i drømmeaktige og, noen steder, surrealistiske bilder. Noen av diktene bruker drømmen helt konkret, slik som i dette fragmentet fra diktet ”Overalt står husene som lukkede hender”:

(…)

Et sted hviler en dirigent

med timeglassets stillhet

i håndleddene.

Et sted sover en hund og eier

tett klynget sammen.

Drømmene drar gjennom dem,

som løse avvissider

over et fortau.

 

Diktene tar oss med til øyeblikkene som ligger midt mellom drøm og våken tilstand. Det er som om diktene vil forsøke å gjøre drømmebildene synlige, før de igjen glir tilbake til et sted der de er utilgjengelige for oss. Det er som om Bjørkmo vil prøve å la oss bli venn med drømmene – slik som i diktet ”Etterskinn” som starter i det helt konkrete før det løfter opp drømmeøyeblikket:

 

Jeg vekkes av greiner mot et vindu

eller en port som står og slår et sted der ute,

og tenker: Slik er lyden av et stort savn.

Det fortsetter med bølger som går hvite

og ei tynn jente på et grustak

i en drøm. Hun sier:

Slik stjernene bare er etterskinn,

vil vi en dag stå opp og se

inn i hverandres forferdede ansikt.

 

Diktene har stort sett et tydelig ”jeg”. De henger ikke nødvendigvis tematisk sammen, men føyer seg allikevel fint til hverandre, kanskje nettopp på grunn av dette fremtredende jeget i tekstene. Det er et jeg som leder oss gjennom diktene og åpner dem opp for oss.

Byen er aldri langt unna i Bjørkmos dikt. De fleste diktene har byen som forutsetning. Diktsamlinga er full av gater, portrom, biler, busser, gatelykter, parker, blokker. Vi blir alltid minnet på det menneskeskapte.

Noen av diktene tar for seg minner om dem som har vært forutsetningene for jeget – en far, oldemor – diktet ”Minne om mor en sommer” står som en hyllest til mor:

 

Hun sitter i båten i altfor stor regnfrakk og hatt

Med rolige tak ror hun ut mot marbakken.

Slik skulle hun ha sittet. Og barna hennes,

min underlige bror og jeg,

skulle ha lekt i virvlene etter årene.

Blanke og feite.

 

En av de sterkeste sidene ved Bjørkmos debutsamling er språket. Diktene framstår på samme tid som spontane og velmodellerte. Det spontane gir en fin friskhet og det modellerte ved dem gir fylde og dybde. Diktene inneholder flotte, sære og interessante språkbilder. Et slikt bilde avslutter diktet ”Etter å ha begynt å lese dødsannonsene daglig”: ”Byen foran meg ligger utspent, som huden / fra en tusenarmet gud.” Og diktet ”Styre båten min hjem etter lysene” åpner med: ”Månen glir som en blek ryggfinne over byen. / Jeg kommer til teglsteinshusene som står / med kjøttsiden ut.”

Jeg stusser litt over tittelen – Jeg har prøvd å bli venn med dyrene – for selv om det er en del dyr her, så er de stort sett ikke så nære at jeget lett kan bli kjent med dem. Samlinga starter med ”Den første kråka på jorda” og etablerer en verden med dyr, men utover i boka blir dyrene noe jeget opplever på avstand. I ”Minne om å våkne i tomt hus” er hunden blitt borte i mørket og ”Kosmonaut” avsluttes med det fine bildet: ”Og månen, der det finnes ulver / som hyler mot jorda”. Dyrene er altså ganske langt unna, men det gjør ikke noe for debutsamlinga til Bjørkmo står allikevel fint og fjellstøtt!