Publisert i Stikkordet 2015
Speed-dating med skuespillerkunsten
Øystein Stene: SKUESPILLERKUNSTEN
Universitetsforlaget 2015, 350 sider
Øystein Stenes bokprosjekt er enormt ambisiøst – og en smule selvforherligende. Stene skriver innledningsvis at det aldri før har eksistert noen innføringsbok i skuespillerkunstens historie og metoder, perspektiver og problemstillinger. Han skriver: «Det sier kanskje noe om feltet selv, og at det ikke har noen bred tradisjon for å skriftliggjøre, for å ha et metaperspektiv på sitt eget arbeid.» Dette utsagnet er noe provoserende – for nettopp det teoretiserende perspektivet har de siste ti-årene vært sentralt både i skuespillerutdanninger og i skuespillerpraksiser. Det skal sies at Stene kommer inn på dette selv i slutten av boka.
Boka raser gjennom teaterhistorien. Og den fungerer som det Stene skriver at han vil den skal være – en bok som skisserer et kart. Etter en introduksjon kommer et vanvittig stort sprang i ett eneste kapittel – vi går fra år 40 000 f.kr og sjamanvirksomhet til år 500 e.kr og det kristne middelalderteater i gudstjenestens liturgi. Stene skriver om iscenesatt vold i det gamle Romerriket, om Cicero og retorikk. Han skriver om commedia dell’arte, om samspill og timing. Noen steder kan det virke noe hult og jeg savner tydeligere kildehenvisninger.
En bok som er så omfattende som dette vil naturligvis sprike fordi stofftilfanget er så stort og mangfoldig. Men til å skulle være en bok om skuespillerkunst handler den periodevis aller mest om generell teaterhistorie. Det ligger et stort stykke arbeid bak boka. Den har et enormt kilderegister og viser til en mengde teaterkunstnere som har levd opp gjennom tiden.
En av teaterverdenens viktige sjangre er anekdoten. Noen slike er det også plass til i Stenes bok – spesielt i møtet med romantikken. Han støtter seg ofte på teaterhistorikerne Oscar G. Brockett og Franklin J. Hildy.
Stene presenterer teaterkunstnere etter et slags wikipediaprinsipp. Han skriver at for Vsevolod Meyerhold var det viktig å finne en treningsform som gjorde skuespillerne fysisk presise og tilstedeværende og om Konstantin Stanislavskijs «det magiske hvis», men i dette formatet blir det vanskelig å hele tiden trekke de lange linjene og vise hvordan forskjellige former for skuespillerarbeid henger sammen. Boka står allikevel fint som en oversiktshistorie. Hvis vi leser boka i ett raser vi fra Antonin Artaud til The Group Teater og method acting. Vi presenteres ganske grundig for Bertholt Brecht før vi haster gjennom Keith Johnstone og teatersport, Jerzy Grotowski og den hellige skuespilleren, Jacques Lecoq og maskespill, Eugenio Barba og Det tredje teatret.
Det skrives nesten ingenting om virkningen de forskjellige teaterformene har hatt for teater i Norge, men trendene innenfor det vestlige teatret blir fulgt helt fram til i dag. Stene knytter skuespillerkunsten til coachen – «Flere og flere av politikernes coacher kommer fra teatret», skriver han. Skuespilleriet blir utvidet til å bli et redskap for å undersøke ulike former for menneskelig dialog og samhandling.
Når Stene til slutt spår om hvordan framtidas skuespiller vil jobbe, skriver han om hvordan utviklingen har skapt en form for ekletisme og mangfold i skuespillerfaget der skuespillere kan shoppe undervisning, tilbud og workshops alt etter hva de trenger. En positiv side ved dette, mener Stene, er at skuespillerne er blitt mer pragmatiske kunstnere, tilpasningsdyktige og åpne for andre perspektiver og retninger.
Alt i alt er dette ei mangfoldig bok som viser en imponerende oversikt over skuespillerhistorien.
Omtalt av Elin Lindberg
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 