Kjersti Bjørkmo: Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

 

 

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-15:

 

Dikt og drømmelandskap

 

Kjersti Bjørkmo: Jeg har prøvd å bli venn med dyrene

Dikt, Cappelen Damm 2014, 49 sider

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Diktet, skrev Sigmund Freud, er med sin kondenserte form i nær slekt med drømmen. Det fortettes i tid, rom og følelse. Mange av diktene i Kjersti Bjørkmos første diktsamling Jeg har prøvd å bli venn med dyrene, har noe drømmeaktig over seg. Diktene starter ofte i det konkrete før de glir over i drømmeaktige og, noen steder, surrealistiske bilder. Noen av diktene bruker drømmen helt konkret, slik som i dette fragmentet fra diktet ”Overalt står husene som lukkede hender”:

(…)

Et sted hviler en dirigent

med timeglassets stillhet

i håndleddene.

Et sted sover en hund og eier

tett klynget sammen.

Drømmene drar gjennom dem,

som løse avvissider

over et fortau.

 

Diktene tar oss med til øyeblikkene som ligger midt mellom drøm og våken tilstand. Det er som om diktene vil forsøke å gjøre drømmebildene synlige, før de igjen glir tilbake til et sted der de er utilgjengelige for oss. Det er som om Bjørkmo vil prøve å la oss bli venn med drømmene – slik som i diktet ”Etterskinn” som starter i det helt konkrete før det løfter opp drømmeøyeblikket:

 

Jeg vekkes av greiner mot et vindu

eller en port som står og slår et sted der ute,

og tenker: Slik er lyden av et stort savn.

Det fortsetter med bølger som går hvite

og ei tynn jente på et grustak

i en drøm. Hun sier:

Slik stjernene bare er etterskinn,

vil vi en dag stå opp og se

inn i hverandres forferdede ansikt.

 

Diktene har stort sett et tydelig ”jeg”. De henger ikke nødvendigvis tematisk sammen, men føyer seg allikevel fint til hverandre, kanskje nettopp på grunn av dette fremtredende jeget i tekstene. Det er et jeg som leder oss gjennom diktene og åpner dem opp for oss.

Byen er aldri langt unna i Bjørkmos dikt. De fleste diktene har byen som forutsetning. Diktsamlinga er full av gater, portrom, biler, busser, gatelykter, parker, blokker. Vi blir alltid minnet på det menneskeskapte.

Noen av diktene tar for seg minner om dem som har vært forutsetningene for jeget – en far, oldemor – diktet ”Minne om mor en sommer” står som en hyllest til mor:

 

Hun sitter i båten i altfor stor regnfrakk og hatt

Med rolige tak ror hun ut mot marbakken.

Slik skulle hun ha sittet. Og barna hennes,

min underlige bror og jeg,

skulle ha lekt i virvlene etter årene.

Blanke og feite.

 

En av de sterkeste sidene ved Bjørkmos debutsamling er språket. Diktene framstår på samme tid som spontane og velmodellerte. Det spontane gir en fin friskhet og det modellerte ved dem gir fylde og dybde. Diktene inneholder flotte, sære og interessante språkbilder. Et slikt bilde avslutter diktet ”Etter å ha begynt å lese dødsannonsene daglig”: ”Byen foran meg ligger utspent, som huden / fra en tusenarmet gud.” Og diktet ”Styre båten min hjem etter lysene” åpner med: ”Månen glir som en blek ryggfinne over byen. / Jeg kommer til teglsteinshusene som står / med kjøttsiden ut.”

Jeg stusser litt over tittelen – Jeg har prøvd å bli venn med dyrene – for selv om det er en del dyr her, så er de stort sett ikke så nære at jeget lett kan bli kjent med dem. Samlinga starter med ”Den første kråka på jorda” og etablerer en verden med dyr, men utover i boka blir dyrene noe jeget opplever på avstand. I ”Minne om å våkne i tomt hus” er hunden blitt borte i mørket og ”Kosmonaut” avsluttes med det fine bildet: ”Og månen, der det finnes ulver / som hyler mot jorda”. Dyrene er altså ganske langt unna, men det gjør ikke noe for debutsamlinga til Bjørkmo står allikevel fint og fjellstøtt!