Stikkord: Kritikk

Det Norske Teatret: BIBELEN

elinlindberg8

Publisert i Marg 2013

Bibel
foto Per Maning

BIBELEN

Del 1: Ørkenvandringar og del 2: Jesus fra Nasaret

Tekstar frå Det Gamle Testamentet og Det Nye testamentet og av Maria Tryti Vennerød, Terje Nordby, Sara Stridsberg, Eirik Fauske, José Saramago, Cecilie Løveid, Ari Behn, Stein Winge, Anne Holtan og Carl Morten Amundsen.

Regi: Stein Winge

Scenograf og kostymedesign: Tine Schwab

Det Norske Teatret, laurdag 2.februar 2013

 

 

På det ujamne

 

Av Elin Lindberg

 

Oppsetjinga sprikar like mykje som tekstane i Bibelen sjølv gjer det. Første del, ”Ørkenvandringar”, er nokså friksjonslaus. I andre del, ”Jesus frå Nasaret”, blir det tatt betre teatrale grep.

 

Uansett kva slags livssynsståstad ein har, er det vanskeleg å vere ueinig i at Bibelen er ei av dei viktegaste bøkene i verda. Utruleg mykje kunst og tenking har bibelsk opphav. Utan Bibelen ikkje noko karneval i Rio, ikkje nokon Forbrytelse og Staff av Fjodor Dostojevski, eller Life of Brian ev Monty Python, Nidarosdom, Michelangelo, ikonet av den svarte Madonna i Chestohova i Polen, Theresa av Avilas berømte bok om seg sjølv, jolesongar og Påskeoriatoriet, bannskap på en mengde språk. Eg kan nemne i fleng, side opp og side ned, det er utruleg mykje som finst i verda som på ein eller annan måte har noko med Bibelen å gjere. Og ei kvar tid gjer sine lesingar. No i vår sekulære tid kunne det sjå ut som om denne boka var blitt gløymt, men nei, ho dukkar opp igjen. I 2011 kom ei ny bibelomsetjing. I 2012 vart Bibelen satt opp på Göteborg Stadsteater og no er han satt opp på Det Norske Teatret. Det er jo framifrå, men kva slags lesingar er det vi får? Maktar teatret å gjere dette materialet relevant for oss? Og blir det godt teater ut av det? Ja og nei.

 

På søndagsskulen

Oppsetjinga på Det Norske Teatret varar i seks timar. Det er tre pausar, ein av dei inneheld ei enkel servering (ikkje nokon nattverd). Oppsetjinga er delt i to: ”Ørkenvandringar” og ”Jesus frå Nasaret”. I første del er scenebiletet eit stillas. Det gjev eit industrielt preg. Verda er under bygging. Det er mykje og vellukka bruk av videoprojeksjonar gjennom heile oppsetjinga.

Hovudkarakteren i Bibelen er Gud. Han spelast av Bjørn Sundquist. I byrjinga fungerer det framifrå, sjølv om det ikkje er noko nytt under sola at Gud framstillast som ein slags bestefar. Sundquist er myndig og fin i rolla der han talar med Moses (Sigve Bøe). Men dette får ikkje lov å vare, dessverre. Sundquist går altfor fort ut av rolla som Gud og inn i forteljarrolla, synd. Her fell oppsetjinga og i lange parti er det som om vi er barn på søndagsskulen. Det blir forteljing av historier frå Bibelen. Det finst ikkje noko fast teatralt grep. Somme stader er det buskishumor og slapstick – artig nok. Adam og Eva er framstilt som to barn, historia om Laban og familien hans blir eit revynummer og Herodes (Bjørn Skagestad) er ein Gadaffi-kopi. Det er tydeleg at skaparane av oppsetjinga har leika seg med materialet, det er vel og bra, men det blir svært eindimensjonalt teater av det.

Det er gjennomgåande tolv personar på scenen (tolv stammar i Israel, tolv disiplar). Kostyma ser ut som ei blanding av hippieklede og klede frå Midtausten – skjerf, lange skjørt, smykke, store bomullsbukser. Dette, pluss den koreografien skodespelarane har fått, gjer at framsyninga tidvis minner om amatørteater og underhaldning laga av ei kristen ungdomsgruppe.

Det er noko litt trist over at Sundquist blir redusert til ein sundagsskolelærar. ”Stolar de ikkje på Gud?” spør han gjentekne gonger. Eg tenkjer undervegs i framsyninga at det er teatret dei ikkje stolar på her – teatret si evne til å skape kunst ut av gode tekstar. Det skal kanskje også seiest at ikkje alle tekstane i denne framsyninga er like gode. Det kjem no og då inn eit par kritiske drypp om røyndomen i Israel i dag, men det er ikkje nok til å setje denne delen av framsyninga inn i ein samtale om verda i dag.

 

Betre grep om Jesus

Andre del av oppsetjinga maktar betre enn første del å gjere vesentleg teater ut av Bibelen. Her er det tatt klarare grep, sjølv om også denne delen sprikar i mange retningar. Etter eit jolekrybbetablå der òg sjiraffen er med, kjem vi raskt fram til den vaksne Jesus (Frank Kjosås). Han er, i denne framsyninga, ein heilag og svært alvorleg mann med verken humor eller kjønnsdrift. Judas (Kyrre Hellum) er ein tydeleg og menneskeleg figur. Han vil ha Jesus med for å kjempe mot romarane. Jesus står for ikkje-vald, og han er ein healer. Den børa som er lagt på ham – kravet om å frelse menneskje – er så tung at han mest ikkje klarer å bere ho. I denne delen er Gud ikkje så mykje til stades – Jesus seier ein stad at han er død, men han dukkar opp no og då. Sundquist kjem inn som ein mild Rabbi syklande på ein damesykkel. Mot slutten kjem han inn som ”The man in white” syngande på ei Johnny Cash-låt: ”Ring of fire”. Ei framtoning som er stappfull av referansar, frå Esekiels brennande hjul til buddhismens kvitkledde, siste avatar. Eit snedig og teatralt interessant grep!

Verda er, i denne delen av oppsetjinga, ein stad med smerte, soldatar, valdtekter, frykt, sjukdom og forvirring. Jesus nyttar August Strindbergs ord frå Eit draumspel: ”Eg synest synd på menneska”. Men trass i det vonde maktar oppsetjinga òg å vise verda fram som ein stad med håp, venleik, tru og kjærleik.

Historia om Jesus som folketalar og forkynnar formidlast godt. Apostlane set seg blant oss i publikum og ”ordet” får plass på ei naken scene i form av ”Bergpreika”.

Maria frå Magdala får god plass som ei av apostlane. Mykje av verda rundt Jesus utspeler seg på sjukehus. Det er her han krossfestast og får dødssprøyta. Maria Magdalena fortel kva døden er: 1: Hjartet stoppar. 2: Ned i jorda og 3: Den siste gong nokon seier namnet ditt. Nei, den forunderlege historia om Jesus frå Nasaret blir nok ikkje gløymt med det første. Likevel må meldaren sin konklusjon frå denne oppsetjinga bli: Boka er best.

Rimini Protokoll: En folkefiende – 100% Oslo

elinlindberg8

Publisert i Marg 2012

1280-VolksfeindOslo©Aavatsmark_007.jpg
foto Erik Aavatsmark

Den kompakte majoritet, hvem er det?

 

Dokumentar-teaterkompaniet Rimini Protokoll skaper folketeater med tyngde, men Ibsen-lesninga deres blir for lettvint og friksjonsfri.

Av Elin Lindberg

Medvirkende: 100 mennesker fra Oslo.

Konsept, manus og regi: Helgard Haug og Daniel Wentzel.

Scenedesign: Marc Jungreithmeier og Mascha Mazur.

Lysdesign og projeksjoner: Marc Jungreithmeier.

Dramaturger: Siri Forberg og Mari Vatne Kjeldstadli.

Research og casting team: Magnus Bratten, Siri Forberg, Tor-Ivar Hagen, Birgitte Larsen, Anneke von der Lippe.

Live- Band: Bøyen Beng: Harald Ellingsen, Silja Starbo, Harald Lykseth Wik, Ragnhild Sarsten, Kenneth Storkås og Monica Ruud.

 

Nationaltheatret, hovedscenen, 25.august 2012.

 

Det siste året er det blitt snakka mye om demokrati. Spørsmål som har vært viktige er for eksempel: Hvilken rolle spiller individet i et demokrati? Vi har blitt tvunget til å se nærmere på oss selv som samfunn. I denne forestillinga som er regissert av det tyske kompaniet Rimini Protokoll får vi et blikk utenfra på vår norske virkelighet. Blikk fra nye vinkler er interessante, men ikke alltid behagelige.

Rimini Protokoll

Rimini Protokoll er et kunstnerkollektiv med adresse i Berlin. De startet arbeidet sitt rundt årtusenskiftet. Medlemmene kommer fra Institut für angewante theaterwissenshaft i Giessen. Dette er et utdanningssted som har fostret mange teaterkompanier med stor påvirkningskraft i teaterfeltet de siste tiårene.

Rimini Protokoll arbeider med dokumentarteater. De bruker ikke profesjonelle skuespillere i arbeidene sine, men såkalte ”eksperter”. Dette er mennesker som er eksperter på sine egne liv. Den siste forestillinga jeg så av Rimini Protokoll var Black Tie. Dette var en monolog av en kvinne som er adoptert til Tyskland fra Sør-Korea. En annen fascinerende forestilling de har stått bak er Call Cutta der teateropplevelsen er en individuell samtale med en person i et call center i Kalkutta i India.

 

100 % Oslo

Det er et framføringssystem Rimini Protokoll har utviklet over tid som er tatt med til Oslo og årets Ibsenfestival. Kompaniet har gjort liknende prosjekter i Berlin, Wien, Karlsruhe og flere andre steder. 100 personer velges ut etter en rekke statistiske kriterier – kjønn, alder, bosted, opprinnelsesland, boforhold. Dette skal stå som et representativt utvalg av folk fra alle nivåer i samfunnet. Prosjektet er ment å gjenspeile måten den offisielle opinionen dannes på: Gjennom gruppepress, av mediene eller gjennom enkeltpersoners handlinger. I Oslo er prosjektet noe løselig knytta til En folkefiende av Henrik Ibsen.

Folkefienden

Hvordan var nå det stykket igjen? Jo, i En folkefiende møter vi badelegen og familiemannen Tomas Stockmann. Han bor i en liten norsk kystby sørpå et sted. Gjennom vitenskapelige undersøkelser over lengre tid har han oppdaget at kurbadet som han selv har hatt ideen til og som er av stor økonomisk betydning for byens økonomi og renommé, har forurenset vann og utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Han er overbevist om at badet må stenges inntil feilen er utbedret. Badelegen hylles først for denne oppdagelsen, men når byens befolkning forstår at dette vil koste flesk vender alle seg mot ham. Hans argeste motstander blir byfogden som er hans egen bror, Peter Stockmann. En nærmest bibelsk konflikt. Bror står mot bror i en paradisisk urtilstand. Doktoren blir nå bedt fra flere hold om å moderere seg i sitt absolutte krav om at badet må stenges, men han innkaller til folkemøte for å legge fram sitt syn. Det har nå utviklet seg til å bli den generelle oppfatning at majoriteten alltid tar feil og minoriteten alltid har rett. På møtet blir doktor Stockmann dømt som folkefiende av de frammøtte. Han og dattera hans som jobber som lærerinne blir oppsagte. Familien gjør seg klar til å forlate landet, men bestemmer seg i siste øyeblikk for å bli og arbeide for å oppdra byens innbyggere til å bli et mer frittenkende folk. Det er doktor Stockmann som står for replikken: ”..den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”.

 

Det karikerte

Karakterene i stykket står og balanserer på kanten til å være groteske og latterlige karikaturer. Doktor Stockmann er idealisten med hodet i skyene. Hans bror er knirkende konform. Pressefolkene er så feige og substansløse at det gjør vondt. Fru Stockmann ofrer seg for sin familie. Kaptein Horster som er den eneste som vil hjelpe familien er kanskje bare interessert i den kjekke dattera Petra.

Alt er så råttent, så råttent. Det er altså dette landskapet de 100 fra Oslo skal bevege seg i. ”Vi er i Oslo fordi vi ikke kan snakke i kor”, sier en av representantene for Oslo på scenen. De hundre begynner med å gruppere seg og det fortsetter de med hele forestillinga gjennom. Det er kanskje her den hundrehodete skuespilleren ”Oslo” skiller seg mest fra Ibsens karakterer.  Dette oslomennesket blir så normalt og vanlig, nærmest trivielt, i forhold til de spissede og karikerte karakterene hos Ibsen.

 

Hvem er Oslo?

Forestillinga er bygd opp av spørsmål. Svarene deler gruppen på scenen (og i salen) i grupper. ”Hvem følger med på dagens nyheter?” ”Hvem mener at en liten elite bør styre?” ”Skal oljeboring utenfor Lofoten tillates?” ”Hvem mener at bare de som er mest interessert i politikk bør ha stemmerett?” ”Hvem er religiøse?” ”Hvem har knyttet skolissene i dobbeltknute?” Mellom spørsmålsrundene kommer en slags vitnesbyrd eller presentasjoner av noe hver og en av menneskene brenner for.

Et interessant aspekt ved forestillinga er at publikum er litt forskjellig fra det det kanskje vanligvis er på Nationaltheatret. Her er det fullt av sønner og døtre, venner og bekjente, mødre, fedre, tanter, onkler og søskenbarn til dem som står på scenen. Salen er full av et kanskje ikke så teatervant publikum – storartet! Kjempesunt for teateret å få friskt publikumsblod. Dette er et publikum som ikke sitter høflig stille, det klappes og bues og av og til ringer mobiltelefoner. Dette er Oslo.

 

Demokrati

Hvis noe av forestillingas intensjon er å understreke betydningen av et velfungerende demokrati der hver og en stemme blir lyttet til, er den vellykka. Flere av aktørene kommer med sterke meldinger. Noen er jeg svært uenige i og andre tema som kommer opp synes jeg det er svært viktig å kjempe for. Det er jo nettopp det som er begrunnelsen for at demokrati er nødvendig – vi er slett ikke enige med alle. Forestillinga tydeliggjør forskjellene.

Aktorene kommer også med korte presentasjoner av seg sjøl. En av kvinnene forteller at hun var over 40 før hun var øst for Akerselva. En mann forteller at han satt fengsl a ni år i Irak under krigen der. En annen mann forteller at han har arbeidet som skuespiller på Nationaltheatret i mange år. Fortellingene spriker i alle retninger, men illustrerer nettopp forskjelligheten i et samfunn.

 

Ballroom Blitz

For meg ble musikken et høydepunkt i forestillinga. For det er selveste Bøyen Beng som dukker opp i den gulldekorerte sceneåpninga på Nationaltheatrets hovedscene. Bøyen Beng som i en årrekke har vært husband på Blitz. Et band som sikkert er blitt hatet av mang en tradisjonell nationaltheaterpublikummer opp gjennom årene. Bøyen Beng spiller stødig og flott, modent og rått.

Jo, alle er med i denne forestillinga. Den bekrefter at teateret absolutt har livskraft. Ibsen-referansen ble allikevel unødvendig og virket påklistra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Heiner Goebbels: STIFTERS DINGE og ERARITJARITJAKA

elinlindberg8

Publisert i Marg 2012

Goebbels.jpg

Å skape sin egen mening

Et møte med to av teaterforestillingene til årets Ibsenprisvinner Heiner Goebbels

 

Heiner Goebbels: STIFTERS DINGE

Lys og scenografi: Klaus Grünberg

Lyd: Willi Bopp

Programmering: Hubert Machnik

 

og

 

Heiner Goebbells: ERARITJARITJAKA

Tekst: Elias Canetti

Med André Wilms og Mondriaan Quartet

Musikk av Sjostakovitsj, Mossolov, Lebanoc, Scelsi, Bryars, Ravel, Crumb, Bach og Goebbels

Lys og scenografi: Klaus Grünberg

Live video: Bruno Deville

Lyd: Willi Bopp

 

 

Kanonhallen, Oslo, 9.9.2012 og Nationaltheatret, hovedscenen, 9.9.2012

 

Det er med svært store forventninger jeg går til Heiner Goebbels to forestillinger som spilles i Oslo i anledning utdelinga av den internasjonale Ibsenprisen. Goebbels får denne prisen fordi han ”som skaper av arbeider for teater, som teaterleder, komponist, musiker, lærer og festivalleder, er en av tidens største kreative personer og at kraften og betydningen av hans arbeider vil øke i fremtiden og påvirke teatre og teaterproduksjoner i kommende årtier og kommende generasjoner,” skriver juryen i sin begrunnelse. De store forventningene innfris … nesten helt.

 

Hvem er nå denne Heiner Goebbels?

Han er tysk, 60 år, har studert musikk og sosiologi. Han har arbeidet som teaterkomponist og produsert en rekke prisbelønte hørespill. Nå er han i tillegg til å være musiker, komponist, hørespillforfatter og teaterregissør, professor ved Institutt for anvendt teatervitenskap i Giessen og ved European Graduate school i Saas-Fee i Sveits. Ikke nok med det, han ble i år tilsatt som kunstnerisk direktør for kunstfestivalen Ruhrtriennale. De fleste av hørespillene hans er basert på tekster av den tyske teatermannen Heiner Müller. Paul Auster er også en forfatter Goebbels har samarbeidet med. Goebbels har arbeidet lenge innen musikkteateret, men det tok mange år før han satte i scene forestillinger selv. Han har arbeidet i store og små formater, fra kammermusikk og dans til opera og symfoniorkester.

 

Maskinen er menneskets beste venn

Stifters Dinge kalles en performativ installasjon. Den ble produsert i 2007. Det er en forestilling uten mennesker. Tilsynelatende. For det er et menneskelig nærvær i forestillinga. Noen har gjort seg umake med å sirlig arbeide opp denne installasjonen, med å skape eller omskape instrumenter, designe lys og så videre. Mennesket er nærværende, men ikke synlig.

Når vi kommer inn i rommet ligger en tung basslyd og durer. Det er som om maskinene holder på med å varme opp. Tre lysende vanntanker står på rekke og rad på publikums venstre side. Tre rektangel som skal bli vannbasseng etter hvert, dekker scenegulvet. Publikum sitter svært tett og det er halvmørkt i lokalet. Helt mennesketomt er det forresten ikke på scenen. Maskinene har hjelp av to menneskelige assistenter helt til å begynne med. To menn strør et hvitt pulver (salt?) i bassengene og fyller på vann. Så begynner instrumentene å spille av seg selv. Maskinlyden blir musikk. Det er fem bearbeidede pianoer som spiller. De spiller ny musikk og de spiller noe jeg tror er Maurice Ravel.

Spor av mennesker kommer inn. Det er kanskje fordi rommet er så mennesketomt at jeg hele tiden leter etter disse sporene eller at de blir så synlige. Det blir også tydelig for meg at dette er en forestilling jeg først og fremst må forholde meg svært subjektivt til. Det ligger ingen føringer om hvordan den skal leses. Eller det ligger kanskje nettopp denne føringa som sier at dette må hver og en av publikum lese og forstå på sin egen individuelle måte. Denne forestillinga er blitt vist i rundt 50 land – det vil kanskje si at dette scenespråket kommuniserer med et stort publikum. Tilbake til menneskespor: I forestillinga kommer et 100 år gammelt opptak. Jeg har på forhånd lest meg til at det er fra Papua-Guinea og tatt opp på voksmatriser av østerrikeren Rudolf Pöch. På disse opptakene hører vi fiskere som påkaller sønnavinden som er viktig for fisket i de traktene. Det er besnærende vakkert. Samtidig med disse ropene mot havet, speiles/projiseres bilder av vann fra bassengene på tre skjermer som heises ned. Panta rei – alt flyter.

 

Gjennom å betrakte det materielle betrakter vi oss selv

Installasjonen beveger seg kontinuerlig. En maskinenes dans. Pianoene spiller. Skjermene viser maleriske bilder av en skog. Pianoene akkompagnerer eller kontrasterer en sober stemme som beskriver en tur i skogen en vinterdag.

Fraværet av fysiske mennesker på scenen bringer allikevel mennesket i sentrum. Denne maskinverdenen vi ser foran oss i scenerommet, maskinene som gjør at vi hører gamle lydopptak er menneskeskapte. Mennesket framstår som skaperen av verden. Og som tolkeren av den. Mot slutten av forestillinga begynner det å boble i de rektangulære bassengene på scenen. Hvit røyk stiger opp. Det minner om et science-fiction-landskap. Det minner meg om planten Solaris fra Andrej Tarkovskijs film med samme navn. Forestillinga minner om noe fjernt fra menneskets verden, men forestillingene om disse utenomjordiske verdenene er jo også skapt av mennesker.

Maskinene stilner og vi sier farvel til forestillinga i Kanonhallen.

 

Eraritjaritjaka

Over til Nationaltheateret: Eraritjaritjaka – et forestillingsnavn det er bortimot umulig å huske. Ordet er hentet fra aborginernes språk og betyr noe sånt som ”full av begjær etter noe som er gått tapt”. Forestillinga ble til i 2004.

Hovedscenen befolkes fra forestillingas begynnelse av Mondriaan-kvartetten. Dette prisbelønte strykensemblet holder det gående ganske lenge. Det er bare å lene seg tilbake å nyte framføringa. Det er svært vakkert. Etter en god stund begynner lyden å skurre som om det var en gammeldags lp-plate vi lyttet til. Skuespilleren André Wilms (som er kjent fra blant annet Aki Kaurismäkis filmer) kommer inn. Han forholder seg til et kvadrat av lys på scenen. Et lyskvadrat som formelig lever sitt eget liv. Vi minnes på maskinenes tilstedeværelse i vårt menneskeliv. Wilms framfører Elias Canettis tekst på fransk. Teksten er oversatt til engelsk og vises på skjerm over scenen. Denne oversettelsen gjør at teksten får et filter på seg, vi er nødt til å forholde oss til snakkende skuespiller og skjerm samtidig. Wilms framfører teksten ganske distansert og presist.

 

Huset

Et lite hus med fire vinduer blir båret inn på scenen. Det kan være ca 50×50 cm. En modell av et stort hus. Wilms legger seg med hodet på huset mens han fortsetter å framføre Canettis sterkt konsentrerte setninger. Kvartetten spiller en unison klang. Det er i utgangspunktet mykt og vakkert, men så er det som om det blir storm. Det finnes noe farlig og truende under den myke klangen. Noe skummelt, ødeleggende og forferdelig finnes i verdenen rundt huset. En røyksky slipper ut fra huset og alt stilner.

En robot kommer inn på scenen. Den ser ut som en blanding av en pingvin, en lyskaster og Darth Vader, men den ser ikke skummel ut. Teksten dreier seg nå om menneskeliggjøring av dyr. ”Er dyr mindre redde fordi de ikke har ord?” spør Wilms.

 

Ut av huset og inn igjen

Det lille huset får nå selskap av et hus i stor størrelse. Wilms tar på seg frakk, han fotfølges av en mann som filmer ham. Videoen projiseres på det store huset. På videoen følger vi Wilms ut av teateret, ut til en ventende bil, han kjøres til et sted i nærheten av St. Olavs plass. Han går inn i en butikk, kjøper en flaske vann. Han går inn i en leilighet. Han gjør trivielle ting som å lage seg en omelett, ordne med klesvasken, drikke vann.

Jeg er ganske fornøyd på dette stadiet av forestillinga. Jeg liker svært godt den risikoen som tas ved at skuespilleren forlater scenen og går ut i verden. Jeg blir derfor litt skuffet over at det ”bare er film”. Wilms dukker opp inni huset på scenen etter en stund. Han og Mondriaan-kvartetten spiller seg ferdig.

 

Fravær – nærvær

I begge forestillingene tematiseres fraværet, samtidig inneholder de begge et enormt nærvær. Nærværet skapes ikke minst av det som oppleves som en intens forskning i selve teateruttrykket. Et teateruttrykk som hele tida er svært perfeksjonert og avansert. Tematisk er forestillingene fulle av motsetninger og spørsmål. Kanskje kan dette illustreres gjennom noen av spørsmålene som finnes i Elias Canettis tekst: ”Mit Menschen kannst du nicht sein. Ohne Menschen kannst du nicht sein. Wie sollst du sein?” (”Med mennesker kan du ikke eksistere. Uten mennesker kan du ikke eksistere. Hvordan skal du da eksistere?”)

 

 

 

 

 

 

 

Nationaltheatret: FORVANDLINGEN

elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

Forvandlingen.jpg
foto Gorm Kallestad/Scanpix

Forførende Forvandling

En rørende og virtuos forestilling, men den står i fare for å forenkle ”Forvandlingen” noe.

 

Franz Kafka: FORVANDLINGEN

Dramatisert og bearbeidet av David Farr og Gisli Örn Gardarsson.

Oversatt av Øyvind Berg.

Regi: Gisli Örn Gardarsson.

Musikk og sangtekster: Nick Cave / Warren Ellis

Nationaltheatret, Oslo, 21.mars 2012.

 

Norsk teater er ikke hva det en gang var. Og det skal vi være glade for. Det kan virke som om det trauste realismetyngede teateret som nærmest har ligget som ”den evige sne” over teaterinstitusjonene er i ferd med å smelte bort. Ja, til global oppvarming av teatrene! Denne våren har Gísli Örn Gardarsson, sammen med skuespillere fra Nationaltheatret, vist sin versjon av Franz Kafkas mest kjente fortelling – ”Forvandingen”. En forfriskende, teatral og fysisk forestilling. Her møter vi Gregor Samsa som våkner opp en morgen og er blitt et stort insekt. Gísli Örn Gardarsson har regi og spiller selv hovedpersonen Gregor. Forestillinga er enkel og lettfattelig. Kafkas språk i novella er også enkelt, men det ligger en dimensjon av eksistensiell uhygge og angst i teksten, noe ubegripelig som forestillinga kanskje ikke har fått helt tak på.

 

Reykjavik, New York, Tasmania, Oslo

Forestillinga hadde premiere på Lyric Hammersmith i London i 2006 og har bak seg en imponerende turné. St. Petersburg, Sydney, Bogotá, Seoul, Hong Kong, Dublin. Nå går det rykter om at forestillinga skal settes opp på Broadway i New York.

Gísli Örn Gardarsson selv er islandsk, men han har vokst opp i Norge. Etter teaterutdanninga si i Island var han med på å starte Vesturport Teater. Under arbeidet med forestillinga Woyzeck traff han Nick Cave, som han har, imponerende nok, fått til å lage musikken til Forvandlingen.

 

Livet i rommet

Det fysiske er sentralt på mange plan i både tekst og forestilling. Scenografisk er rommet delt i to, en etasje med stue/oppholdsrom og en etasje over denne med Gregors rom. Oppholdsrommet er i mellomkrigsstil – tunge møbler, fuktmerker på veggtapetet. Overetasjen ser vi ovenfra, Gregors seng henger på veggen, det som for oss er gulv, er for ham vegg.

Gísli Örn Gardarsson har bakgrunn som turner. Det gjør at han er god til å bevege seg langs vegger og tak med en tilsynelatende letthet. For å være litt pirkete, mangler han kanskje noe av den intensiteten, eller kroppslige pasjonen, mange skuespillere med spisskompetanse på fysisk teater har.

 

Fokus på familien

I Kafkas novelle ser vi alt gjennom Gregor, i denne bearbeidelsen ser vi Gregor også gjennom øynene til familiemedlemmene. Familien Samsa framstår som perfekt, de er ikke rike, men anstendige. Faren (Kim Haugen), moren (Gisken Armand) og søstera Grete (Ine Jansen) lever sitt ganske bekymringsløse og svært regelmessige liv. Gregor har arbeidet hardt som handelsreisende for å brødfø familien. Helt til denne dagen, når han plutselig våkner opp og er blitt et digert insekt. Nå oppstår det alvorlige sprekker i familiens perfekte fasade.

Gregor tror han snakker menneskespråk, men familien hans hører bare rare og skingrende lyder når han snakker. De vemmes og blir redde av utseendet hans. Far reagerer med aggresjon, mor får voldsom skyldfølelse. Det er bare Grete som tar seg av Gregor i den første fasen, inntil hun til slutt ikke vil tiltale ham med hans eget navn. Han blir ikke lenger sett på som et menneske.

Først og fremst forteller denne forestillinga om familien som har en mørk hemmelighet de forsøker å gjemme vekk. I dette ligger det en stor sårhet.

 

Skam

For tida harseleres det mye over sjølframstillingene på sosiale medier – om hvordan facebook-profilene framstår som glansede og nærmest groteskt vellykkede. Fasaden og overflaten er kanskje enda viktigere enn den har vært før? Det gjelder å glatte over det som ikke passer inn. Skjære bort, operere vekk, pusse opp. Det må i det minste se ut som om alt er under kontroll.

Denne forestillinga er åpen nok til at det kan leses inn mye en familie kan tenke seg å gjemme vekk. Gregor er en ung mann. Han viser en tydelig antisosial adferd. Sørgelig aktuelt. Flere unge menn blir nå psykisk syke enn før. Rusrelaterte psykoser er dessverre ikke uvanlige. Narkomani. Spiseforstyrrelser. Avbrutt skolegang. Alkoholisme. Noen familier vil arbeide svært hardt for å holde slike ting skjult under en perfekt fasade.

 

Vårofferet

Vi har, i vår kultur, så mange historier om den unge mannen som ofres, eller som ofrer seg selv for at verden skal frelses. Både i norrøn og i kristen tradisjon har denne ofringa funnet sted om våren. Den norrøne skikken var å henge dyr og folk av hankjønn opp i et tre. I den kristne tradisjonen ble mannen spikret på et kors. I forestillinga på Nationaltheatret henger Gregor til slutt opp ned i et rødt stoff – tissue, eller et slikt stoff som er vanlig å bruke i ny-sirkus. Familien er blitt kvitt det som tynger. Gregor er død. Han var ikke lenger Gregor, han var i familiens øyne umenneskeliggjort, han var blitt til søppel. Familien kan endelig gå ut og nyte våren, som lenge har latt vente på seg. Bakveggen i det som var Gregors rom åpnes. Lys og kaskader av fargerike blomster slippes inn. Familien er renset og lettet. I etasjen under dem henger Gregor alene. Publikum gråter og reiser seg i spontan applaus. Renset også de.

 

Epilog

Ei vellykka forestilling, absolutt. Men den kunne vært vesentlig farligere om den også hadde maktet å romme dette at Gregor forvandler seg til noen helt utenfor vår fatteevne. Til noe vi ikke har begreper om. Kanskje blir Gardarsson for sympatisk og enkel til å makte å få fram dette. Og forestillinga for opptatt av at forvandlingen skal være begripelig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

elinlindberg8

Publisert i Marg 2012

Høvring.jpg

Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

Roman

Forlaget oktober 2012, 118 sider

 

 

Rått, knapt og konsist om tøffe damer

Mona Høvrings nye roman gir et skarpt og nært portrett av en ung kvinne

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Mona Høvring er kanskje først og fremst kjent som poet. Diktene hennes er ofte sanselige og skrevet i et ganske energisk språk. Et slikt språk som gjør at hjerterytmen kan øke en smule. Venterommet i Atlanteren er Høvrings andre roman. Det første som slår meg når jeg begynner å lese denne boka er nettopp dette språket. Et knapt og energisk språk. Nesten brutalt av og til, men svært virkningsfullt. Det banker deg videre inn i lesinga. Det andre som treffer meg er troverdigheten i skildringa av en tjuefemåring. Det er ganske lenge siden jeg selv var like gammel som hovedpersonen i boka, men jeg har vært der, jeg kjenner igjen hvordan det var – og det er interessant.

 

”Alle var aleine”

Boka handler om Olivia på 25 år. Både hun og bikarakterene vi møter i boka har det til felles at de framstår som svært sjølstendige. De er som den første mellomtittelen i boka påpeker, svært alene i sine verdener. Olivia var flink på skolen, men hadde få venner. Hun er i opposisjon til sin mor. Jeg stusser under lesinga. Moren har nettopp feiret 75-årsdag. Er dette en glipp, tenker jeg. 75 år. Det betyr at hun fikk barn som 50-åring! Men slik var det altså. Dette smått eksotiske elementet kler boka. Olivia jobber på smelteverket på dette tettstedet uten navn. Hun har nettopp gjort det slutt med kjæresten Kristian. Hun kommer så til å arve et hus på Island av en gammel tante. Og hun treffer det som kanskje er kvinnen i hennes liv: Bé.

 

Knyttnevespråk

”Tanta mi blei begravd på en mandag. Jeg var full og mismodig, men min sjabre tilstand skyltes verken sorg eller savn, for den døde hadde aldri stått meg særlig nær…” – slik starter romanen. Det er noe frisk og frodig og ja, faktisk fuktig, over dette språket. Det er som å få en sørvestkuling i trynet. Det har temperatur og trøkk. Det er dialektnært og rått. Og så er det dette med den innebygde rytmen i det. En litt rastløs rytme. En rytme som kler en 25-åring. Det er det språklige, men kanskje først og fremst det rent rytmiske som gjør karakteren troverdig og som gjør at jeg kjenner igjen hvordan det var å være forholdsvis ny i den voksne verden, samtidig som man hadde følelsen av å hadde vært voksen et langt liv allerede. Dette med at livet lå så åpent med alle sine muligheter. Dette med følelsen av føtter og ikke røtter.

 

Talking heads

Rytme, språk og ung voksen. Det er nok ikke mange lesere av boka som vil assosiere helt på samme måte som meg, men jeg nevner det allikevel fordi det kanskje illustrerer hvordan språket til Høvring kan virke. Jeg opplevde at boka minnet meg så kraftig om min egen tid som ung voksen at jeg plutselig kom til å huske musikk jeg ikke hadde tenkt på på veldig lenge. I mitt minne dukket det opp mange lydspor fra New York-gruppa Talking Heads som jeg hørte mye på da jeg var på Olivias alder. Spesielt har låta ”Lady don’t mind” snurret og gått på kassett i hodet mitt mens jeg har lest.

 

Å, mor – å, mor!

De er stort sett bare kvinnekarakterer i boka. Mennene fins, men de er perifere. Olivias far forlot moren da hun ble gravid og bestemte seg for å få barnet. Bildet som presenteres av Olivias mor er like grelt og nærmest burlesk som mor kanskje kan fortone seg fra en 25-årings ståsted. Mor er svært dominerende. Mor får alt til å handle om seg selv. Mor setter sine egne behov i fokus. Mor konkurrerer med datteren i å være best hele tiden. Mor er rett og slett ganske så fæl. Men Olivia er ingen svekling – langt i fra. Opposisjonen mot mor ligger ikke bare i handlinger, men også i språket rundt denne moren. Gjennom at opposisjonen knyttes til språket, til noe som er en del av Olivia selv, rettes også opposisjonen, eller motstanden, mot henne selv. Olivia retter en slags straff mot seg selv. Hun framstår som lidenskaplig sjøldestruktiv. Hun minner meg om August Strindbergs ”Frøken Julie”. Olivia kom inn på NTNU rett etter videregående, men på grunn av at moren setter seg i mot at hun skal flytte og gjennom utdanning få høyere status enn seg selv, begynner hun å jobbe på smelteverket. Hun sjølproletariserer seg. Strindbergs ”Frøken Julie” driver med den samme sjølproletariseringa og innehar den samme lidenskapelige undergangsdriften. Rett og slett en eros-thanatos-spenning.

 

Og havet

Det er motstand i en skikkelig kuling fra sørvest og den er også som regel svært fuktig der den kommer rett fra havet. I boka går det på en måte rett vest eller nettopp mot sørvest – det kommer an på hvor man starter. Det går mot Island. Olivia reiser til huset hun har arva. Og hun vokser gjennom motstanden, slik en klassisk romanfigur skal. Hun framstår som en modnere kvinne etter endt lesning av den korte romanen. Hun virker bedre i stand til å møte et annet menneske, kanskje fordi hun har klart å komme seg gjennom harde og mørke tider.

Høvrings språk er en nytelse å lese, jeg gleder meg allerede til neste bok fra denne forfatteren!