Heiner Goebbels: STIFTERS DINGE og ERARITJARITJAKA

Publisert i Marg 2012

Goebbels.jpg

Å skape sin egen mening

Et møte med to av teaterforestillingene til årets Ibsenprisvinner Heiner Goebbels

 

Heiner Goebbels: STIFTERS DINGE

Lys og scenografi: Klaus Grünberg

Lyd: Willi Bopp

Programmering: Hubert Machnik

 

og

 

Heiner Goebbells: ERARITJARITJAKA

Tekst: Elias Canetti

Med André Wilms og Mondriaan Quartet

Musikk av Sjostakovitsj, Mossolov, Lebanoc, Scelsi, Bryars, Ravel, Crumb, Bach og Goebbels

Lys og scenografi: Klaus Grünberg

Live video: Bruno Deville

Lyd: Willi Bopp

 

 

Kanonhallen, Oslo, 9.9.2012 og Nationaltheatret, hovedscenen, 9.9.2012

 

Det er med svært store forventninger jeg går til Heiner Goebbels to forestillinger som spilles i Oslo i anledning utdelinga av den internasjonale Ibsenprisen. Goebbels får denne prisen fordi han ”som skaper av arbeider for teater, som teaterleder, komponist, musiker, lærer og festivalleder, er en av tidens største kreative personer og at kraften og betydningen av hans arbeider vil øke i fremtiden og påvirke teatre og teaterproduksjoner i kommende årtier og kommende generasjoner,” skriver juryen i sin begrunnelse. De store forventningene innfris … nesten helt.

 

Hvem er nå denne Heiner Goebbels?

Han er tysk, 60 år, har studert musikk og sosiologi. Han har arbeidet som teaterkomponist og produsert en rekke prisbelønte hørespill. Nå er han i tillegg til å være musiker, komponist, hørespillforfatter og teaterregissør, professor ved Institutt for anvendt teatervitenskap i Giessen og ved European Graduate school i Saas-Fee i Sveits. Ikke nok med det, han ble i år tilsatt som kunstnerisk direktør for kunstfestivalen Ruhrtriennale. De fleste av hørespillene hans er basert på tekster av den tyske teatermannen Heiner Müller. Paul Auster er også en forfatter Goebbels har samarbeidet med. Goebbels har arbeidet lenge innen musikkteateret, men det tok mange år før han satte i scene forestillinger selv. Han har arbeidet i store og små formater, fra kammermusikk og dans til opera og symfoniorkester.

 

Maskinen er menneskets beste venn

Stifters Dinge kalles en performativ installasjon. Den ble produsert i 2007. Det er en forestilling uten mennesker. Tilsynelatende. For det er et menneskelig nærvær i forestillinga. Noen har gjort seg umake med å sirlig arbeide opp denne installasjonen, med å skape eller omskape instrumenter, designe lys og så videre. Mennesket er nærværende, men ikke synlig.

Når vi kommer inn i rommet ligger en tung basslyd og durer. Det er som om maskinene holder på med å varme opp. Tre lysende vanntanker står på rekke og rad på publikums venstre side. Tre rektangel som skal bli vannbasseng etter hvert, dekker scenegulvet. Publikum sitter svært tett og det er halvmørkt i lokalet. Helt mennesketomt er det forresten ikke på scenen. Maskinene har hjelp av to menneskelige assistenter helt til å begynne med. To menn strør et hvitt pulver (salt?) i bassengene og fyller på vann. Så begynner instrumentene å spille av seg selv. Maskinlyden blir musikk. Det er fem bearbeidede pianoer som spiller. De spiller ny musikk og de spiller noe jeg tror er Maurice Ravel.

Spor av mennesker kommer inn. Det er kanskje fordi rommet er så mennesketomt at jeg hele tiden leter etter disse sporene eller at de blir så synlige. Det blir også tydelig for meg at dette er en forestilling jeg først og fremst må forholde meg svært subjektivt til. Det ligger ingen føringer om hvordan den skal leses. Eller det ligger kanskje nettopp denne føringa som sier at dette må hver og en av publikum lese og forstå på sin egen individuelle måte. Denne forestillinga er blitt vist i rundt 50 land – det vil kanskje si at dette scenespråket kommuniserer med et stort publikum. Tilbake til menneskespor: I forestillinga kommer et 100 år gammelt opptak. Jeg har på forhånd lest meg til at det er fra Papua-Guinea og tatt opp på voksmatriser av østerrikeren Rudolf Pöch. På disse opptakene hører vi fiskere som påkaller sønnavinden som er viktig for fisket i de traktene. Det er besnærende vakkert. Samtidig med disse ropene mot havet, speiles/projiseres bilder av vann fra bassengene på tre skjermer som heises ned. Panta rei – alt flyter.

 

Gjennom å betrakte det materielle betrakter vi oss selv

Installasjonen beveger seg kontinuerlig. En maskinenes dans. Pianoene spiller. Skjermene viser maleriske bilder av en skog. Pianoene akkompagnerer eller kontrasterer en sober stemme som beskriver en tur i skogen en vinterdag.

Fraværet av fysiske mennesker på scenen bringer allikevel mennesket i sentrum. Denne maskinverdenen vi ser foran oss i scenerommet, maskinene som gjør at vi hører gamle lydopptak er menneskeskapte. Mennesket framstår som skaperen av verden. Og som tolkeren av den. Mot slutten av forestillinga begynner det å boble i de rektangulære bassengene på scenen. Hvit røyk stiger opp. Det minner om et science-fiction-landskap. Det minner meg om planten Solaris fra Andrej Tarkovskijs film med samme navn. Forestillinga minner om noe fjernt fra menneskets verden, men forestillingene om disse utenomjordiske verdenene er jo også skapt av mennesker.

Maskinene stilner og vi sier farvel til forestillinga i Kanonhallen.

 

Eraritjaritjaka

Over til Nationaltheateret: Eraritjaritjaka – et forestillingsnavn det er bortimot umulig å huske. Ordet er hentet fra aborginernes språk og betyr noe sånt som ”full av begjær etter noe som er gått tapt”. Forestillinga ble til i 2004.

Hovedscenen befolkes fra forestillingas begynnelse av Mondriaan-kvartetten. Dette prisbelønte strykensemblet holder det gående ganske lenge. Det er bare å lene seg tilbake å nyte framføringa. Det er svært vakkert. Etter en god stund begynner lyden å skurre som om det var en gammeldags lp-plate vi lyttet til. Skuespilleren André Wilms (som er kjent fra blant annet Aki Kaurismäkis filmer) kommer inn. Han forholder seg til et kvadrat av lys på scenen. Et lyskvadrat som formelig lever sitt eget liv. Vi minnes på maskinenes tilstedeværelse i vårt menneskeliv. Wilms framfører Elias Canettis tekst på fransk. Teksten er oversatt til engelsk og vises på skjerm over scenen. Denne oversettelsen gjør at teksten får et filter på seg, vi er nødt til å forholde oss til snakkende skuespiller og skjerm samtidig. Wilms framfører teksten ganske distansert og presist.

 

Huset

Et lite hus med fire vinduer blir båret inn på scenen. Det kan være ca 50×50 cm. En modell av et stort hus. Wilms legger seg med hodet på huset mens han fortsetter å framføre Canettis sterkt konsentrerte setninger. Kvartetten spiller en unison klang. Det er i utgangspunktet mykt og vakkert, men så er det som om det blir storm. Det finnes noe farlig og truende under den myke klangen. Noe skummelt, ødeleggende og forferdelig finnes i verdenen rundt huset. En røyksky slipper ut fra huset og alt stilner.

En robot kommer inn på scenen. Den ser ut som en blanding av en pingvin, en lyskaster og Darth Vader, men den ser ikke skummel ut. Teksten dreier seg nå om menneskeliggjøring av dyr. ”Er dyr mindre redde fordi de ikke har ord?” spør Wilms.

 

Ut av huset og inn igjen

Det lille huset får nå selskap av et hus i stor størrelse. Wilms tar på seg frakk, han fotfølges av en mann som filmer ham. Videoen projiseres på det store huset. På videoen følger vi Wilms ut av teateret, ut til en ventende bil, han kjøres til et sted i nærheten av St. Olavs plass. Han går inn i en butikk, kjøper en flaske vann. Han går inn i en leilighet. Han gjør trivielle ting som å lage seg en omelett, ordne med klesvasken, drikke vann.

Jeg er ganske fornøyd på dette stadiet av forestillinga. Jeg liker svært godt den risikoen som tas ved at skuespilleren forlater scenen og går ut i verden. Jeg blir derfor litt skuffet over at det ”bare er film”. Wilms dukker opp inni huset på scenen etter en stund. Han og Mondriaan-kvartetten spiller seg ferdig.

 

Fravær – nærvær

I begge forestillingene tematiseres fraværet, samtidig inneholder de begge et enormt nærvær. Nærværet skapes ikke minst av det som oppleves som en intens forskning i selve teateruttrykket. Et teateruttrykk som hele tida er svært perfeksjonert og avansert. Tematisk er forestillingene fulle av motsetninger og spørsmål. Kanskje kan dette illustreres gjennom noen av spørsmålene som finnes i Elias Canettis tekst: ”Mit Menschen kannst du nicht sein. Ohne Menschen kannst du nicht sein. Wie sollst du sein?” (”Med mennesker kan du ikke eksistere. Uten mennesker kan du ikke eksistere. Hvordan skal du da eksistere?”)

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s