Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

Publisert på shakespearetidsskrift.no september 2019

foto_staat2_riminiprotokollbennotobler_0794
foto Benno Tobler

Sympatiske vaktbikkjer

Rimini Protokoll bruker fortsatt teatret til å undersøke og peke på kritikkverdige samfunnsmessige forhold. Med Society under construction (state 2) på Nationaltheatret er det den globale byggebransjen som får gjennomgå i et vandreteater der publikum også er aktører. Det er et prisverdig prosjekt, men det blir i meste laget å prøve få grepet om åtte byggeprosjekter på en gang

 

Av Elin Lindberg

 

Rimini Protokoll: SOCIETY UNDER CONSTRUCTION (STATE 2)

Konsept, manus og regi: Stefan Kaegi

Scenograf: Domenic Huber

Video: Mikko Gaestel

Musikk: Fabian Schulz

Lysdesigner: Konstantin Sonneson

Dramaturg: Robert Koall

Third Eye, dramaturg Staat 1-4: Imanuel Schipper

Reseacher: Wilma Renfordt

Prosjektkoordinator: Jessica Páez

Nationaltheatret, hovedscenen, 26.september 2019

 

I snart 20 år har Rimini Protokoll drevet med sine dokumentarteaterprosjekter. De har spilt i Norge flere ganger. Rimini Protokoll bruker eksperter på områder de ønsker å si noe om, i prosjektene sine. De bruker ikke profesjonelle skuespillere. Dette bidrar til en autentisitet samtidig som teaterhendelsen er regissert og tydelig spisset. Forestillingskonstruksjonen er imponerende og velsmurt, men det blir veldig mye informasjon å ta inn. Det blir så mye at noe dessverre glipper.

 

På befaring

Når vi ankommer Nationaltheatret får vi utdelt en farget lapp, den signaliserer hvilken gruppe vi tilhører. Gruppene på rundt ti-tolv personer blir en etter en kalt inn og ført til bakscenen. Her er det tydelig byggevirksomhet. Jeg er med i lilla gruppe. Vi starter på et stillas oppe på Nationaltheatrets hovedscene. Her tar vi på oss øretelefoner og Dieter Läpple som er professor i byutvikling viser oss en plakat og forteller oss om Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Han sier at byen er en stor byggeplass, slummen brer om seg, det er blant annet problemer med å skaffe drikkevann. Han sier at vi skal dra på studietur til Singapore – her er det mye å lære. Singapore er en av de rikeste byene i verden. Byen er som en effektiv maskin, forteller professor Läpple, men han ber oss, som nå representerer etiopiere, om at vi ikke må kopiere vestlige modell når vi skal bygge våre byer. – Ikke gjør byene deres avhengige av biler, ber han. – Gjør nabolaget til en fabrikk og bruk fornybare materialer!

 

Kinesiske fremmedarbeidere

Fang-Yun Lo er danser. På hennes stasjon lærer vi om hvordan kinesere flytter fra bygda for å jobbe i Beijing. Vi ligger på gulvet og kjenner på idyllen på landsbygda før vi reiser oss og vandrer nokså formålsløst rundt i «byen». Vi lærer å sette noen arbeidsbevegelser sammen til en dans. En gammel sang sniker seg inn i hjernen: «Æ drømme om ei ainna tid, da undertrøkkinga på jorda stainse, æ drømme om ei ainna tid da det blir like fint å jobbe som å dainnse» – et par verselinjer fra «Ellinors vise» fra Klaus Hagerup og Hålogaland Teaters teaterstykke Dikt og forbanna løgn fra 1977. Det er likheter mellom det politiske, brechtianske 70-tallsteatret og denne politiske teaterhendelsen i 2000-stil.

 

Pengene rår

Midt på scenen er det et rom. Her blir lilla gruppe investorer under ledelse av investeringskonsulent Sonja-Verena Breidenbach. Penger daler ned fra taket – vi må investere, men i hva? Flyplassprosjektet i Berlin? Et kjøpesenter i Istanbul? Reelle investeringsobjekter. Det er mange investeringsaktører med forskjellig agenda. Det er hensyn å ta. Avgjørelsen om hvilket investeringsobjekt som velges skjer alt for fort og vilkårlig. Vi stiller oss spørsmålet om det kan skje på denne måten i virkeligheten også. Det blir tydelig at det sitter mennesker bak avgjørelser om hvilke prosjekter som skal prioriteres. Det blir tydelig at det er mulig å gjøre fatale feil.

 

Gå til mauren og bli vis

Lilla gruppe geleides til teatrets balkong. Nye øretelefoner tas på. Reiner Pospischil er biolog. Han står på en liten bygningsheis og foredrar om maurenes liv. Menneske og maur. Hva kan vi lære av mauren? Det er interessant hvordan vi i løpet av de siste årene mer naturlig sidestiller oss med andre levende vesener som vi deler jorda med. Hva kan maurene lære oss om konstruksjon av samfunn og byer?

 

Avdekking av korrupsjon

Researchen som Rimini Protokoll har gjort er imponerende. De presenterer korrupsjonsskandaler både i Norge og andre land. De viser hvordan byggeprosjekter styres av mennesker som kun er ute etter å putte mest mulig penger i egen lomme. Vi møter advokat Jürgen Mintgens som lærer oss kung fu-bevegelser og om hvordan man kan unngå å betale krav fra underleverandører. Alfredo di Mauro forteller om hvordan han blir snytt av byggherren. Den rumenske arbeideren Marius Ciprian Popescu lærer oss å arbeide svart. Vi føres inn og ut av korridorer, ganger og trapper. Gruppene som får de ulike leksjonene etter tur, smyger seg mykt forbi og rundt hverandre. Den sceniske dramaturgien er svært god. Rimini Protokoll har arbeidet mye med slike teaterhendelser der publikum er med som aktører. En dramaturgi som fungerer godt er avgjørende i dette arbeidet. Drude von der Fehr og Siren Leirvåg understreker dramaturgiens betydning i sin nye bok Teater som betyr noe. De mener at dramaturgien utgjør selve grunnlaget for formidling i teateret.

 

Imagine all the people

Som i den gamle John Lennon-sangen blir vi til slutt bedt om å forestille oss en bedre verden. En verden der korrupsjon ikke finnes. En verden der arbeiderne får den lønna de fortjener. En verden uten utnytting. Det er sympatisk. Og i og med at Rimini Protokoll har et så stort nettverk, og at de spiller på store teaterscener har de muligheten til å få en viss påvirkningskraft. Det vil vi i hvert fall gjerne både tro, håpe og se for oss.

 

 

 

Rimini Protokoll: En folkefiende – 100% Oslo

Publisert i Marg 2012

1280-VolksfeindOslo©Aavatsmark_007.jpg
foto Erik Aavatsmark

Den kompakte majoritet, hvem er det?

 

Dokumentar-teaterkompaniet Rimini Protokoll skaper folketeater med tyngde, men Ibsen-lesninga deres blir for lettvint og friksjonsfri.

Av Elin Lindberg

Medvirkende: 100 mennesker fra Oslo.

Konsept, manus og regi: Helgard Haug og Daniel Wentzel.

Scenedesign: Marc Jungreithmeier og Mascha Mazur.

Lysdesign og projeksjoner: Marc Jungreithmeier.

Dramaturger: Siri Forberg og Mari Vatne Kjeldstadli.

Research og casting team: Magnus Bratten, Siri Forberg, Tor-Ivar Hagen, Birgitte Larsen, Anneke von der Lippe.

Live- Band: Bøyen Beng: Harald Ellingsen, Silja Starbo, Harald Lykseth Wik, Ragnhild Sarsten, Kenneth Storkås og Monica Ruud.

 

Nationaltheatret, hovedscenen, 25.august 2012.

 

Det siste året er det blitt snakka mye om demokrati. Spørsmål som har vært viktige er for eksempel: Hvilken rolle spiller individet i et demokrati? Vi har blitt tvunget til å se nærmere på oss selv som samfunn. I denne forestillinga som er regissert av det tyske kompaniet Rimini Protokoll får vi et blikk utenfra på vår norske virkelighet. Blikk fra nye vinkler er interessante, men ikke alltid behagelige.

Rimini Protokoll

Rimini Protokoll er et kunstnerkollektiv med adresse i Berlin. De startet arbeidet sitt rundt årtusenskiftet. Medlemmene kommer fra Institut für angewante theaterwissenshaft i Giessen. Dette er et utdanningssted som har fostret mange teaterkompanier med stor påvirkningskraft i teaterfeltet de siste tiårene.

Rimini Protokoll arbeider med dokumentarteater. De bruker ikke profesjonelle skuespillere i arbeidene sine, men såkalte ”eksperter”. Dette er mennesker som er eksperter på sine egne liv. Den siste forestillinga jeg så av Rimini Protokoll var Black Tie. Dette var en monolog av en kvinne som er adoptert til Tyskland fra Sør-Korea. En annen fascinerende forestilling de har stått bak er Call Cutta der teateropplevelsen er en individuell samtale med en person i et call center i Kalkutta i India.

 

100 % Oslo

Det er et framføringssystem Rimini Protokoll har utviklet over tid som er tatt med til Oslo og årets Ibsenfestival. Kompaniet har gjort liknende prosjekter i Berlin, Wien, Karlsruhe og flere andre steder. 100 personer velges ut etter en rekke statistiske kriterier – kjønn, alder, bosted, opprinnelsesland, boforhold. Dette skal stå som et representativt utvalg av folk fra alle nivåer i samfunnet. Prosjektet er ment å gjenspeile måten den offisielle opinionen dannes på: Gjennom gruppepress, av mediene eller gjennom enkeltpersoners handlinger. I Oslo er prosjektet noe løselig knytta til En folkefiende av Henrik Ibsen.

Folkefienden

Hvordan var nå det stykket igjen? Jo, i En folkefiende møter vi badelegen og familiemannen Tomas Stockmann. Han bor i en liten norsk kystby sørpå et sted. Gjennom vitenskapelige undersøkelser over lengre tid har han oppdaget at kurbadet som han selv har hatt ideen til og som er av stor økonomisk betydning for byens økonomi og renommé, har forurenset vann og utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Han er overbevist om at badet må stenges inntil feilen er utbedret. Badelegen hylles først for denne oppdagelsen, men når byens befolkning forstår at dette vil koste flesk vender alle seg mot ham. Hans argeste motstander blir byfogden som er hans egen bror, Peter Stockmann. En nærmest bibelsk konflikt. Bror står mot bror i en paradisisk urtilstand. Doktoren blir nå bedt fra flere hold om å moderere seg i sitt absolutte krav om at badet må stenges, men han innkaller til folkemøte for å legge fram sitt syn. Det har nå utviklet seg til å bli den generelle oppfatning at majoriteten alltid tar feil og minoriteten alltid har rett. På møtet blir doktor Stockmann dømt som folkefiende av de frammøtte. Han og dattera hans som jobber som lærerinne blir oppsagte. Familien gjør seg klar til å forlate landet, men bestemmer seg i siste øyeblikk for å bli og arbeide for å oppdra byens innbyggere til å bli et mer frittenkende folk. Det er doktor Stockmann som står for replikken: ”..den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”.

 

Det karikerte

Karakterene i stykket står og balanserer på kanten til å være groteske og latterlige karikaturer. Doktor Stockmann er idealisten med hodet i skyene. Hans bror er knirkende konform. Pressefolkene er så feige og substansløse at det gjør vondt. Fru Stockmann ofrer seg for sin familie. Kaptein Horster som er den eneste som vil hjelpe familien er kanskje bare interessert i den kjekke dattera Petra.

Alt er så råttent, så råttent. Det er altså dette landskapet de 100 fra Oslo skal bevege seg i. ”Vi er i Oslo fordi vi ikke kan snakke i kor”, sier en av representantene for Oslo på scenen. De hundre begynner med å gruppere seg og det fortsetter de med hele forestillinga gjennom. Det er kanskje her den hundrehodete skuespilleren ”Oslo” skiller seg mest fra Ibsens karakterer.  Dette oslomennesket blir så normalt og vanlig, nærmest trivielt, i forhold til de spissede og karikerte karakterene hos Ibsen.

 

Hvem er Oslo?

Forestillinga er bygd opp av spørsmål. Svarene deler gruppen på scenen (og i salen) i grupper. ”Hvem følger med på dagens nyheter?” ”Hvem mener at en liten elite bør styre?” ”Skal oljeboring utenfor Lofoten tillates?” ”Hvem mener at bare de som er mest interessert i politikk bør ha stemmerett?” ”Hvem er religiøse?” ”Hvem har knyttet skolissene i dobbeltknute?” Mellom spørsmålsrundene kommer en slags vitnesbyrd eller presentasjoner av noe hver og en av menneskene brenner for.

Et interessant aspekt ved forestillinga er at publikum er litt forskjellig fra det det kanskje vanligvis er på Nationaltheatret. Her er det fullt av sønner og døtre, venner og bekjente, mødre, fedre, tanter, onkler og søskenbarn til dem som står på scenen. Salen er full av et kanskje ikke så teatervant publikum – storartet! Kjempesunt for teateret å få friskt publikumsblod. Dette er et publikum som ikke sitter høflig stille, det klappes og bues og av og til ringer mobiltelefoner. Dette er Oslo.

 

Demokrati

Hvis noe av forestillingas intensjon er å understreke betydningen av et velfungerende demokrati der hver og en stemme blir lyttet til, er den vellykka. Flere av aktørene kommer med sterke meldinger. Noen er jeg svært uenige i og andre tema som kommer opp synes jeg det er svært viktig å kjempe for. Det er jo nettopp det som er begrunnelsen for at demokrati er nødvendig – vi er slett ikke enige med alle. Forestillinga tydeliggjør forskjellene.

Aktorene kommer også med korte presentasjoner av seg sjøl. En av kvinnene forteller at hun var over 40 før hun var øst for Akerselva. En mann forteller at han satt fengsl a ni år i Irak under krigen der. En annen mann forteller at han har arbeidet som skuespiller på Nationaltheatret i mange år. Fortellingene spriker i alle retninger, men illustrerer nettopp forskjelligheten i et samfunn.

 

Ballroom Blitz

For meg ble musikken et høydepunkt i forestillinga. For det er selveste Bøyen Beng som dukker opp i den gulldekorerte sceneåpninga på Nationaltheatrets hovedscene. Bøyen Beng som i en årrekke har vært husband på Blitz. Et band som sikkert er blitt hatet av mang en tradisjonell nationaltheaterpublikummer opp gjennom årene. Bøyen Beng spiller stødig og flott, modent og rått.

Jo, alle er med i denne forestillinga. Den bekrefter at teateret absolutt har livskraft. Ibsen-referansen ble allikevel unødvendig og virket påklistra.