Rimini Protokoll: En folkefiende – 100% Oslo

Publisert i Marg 2012

1280-VolksfeindOslo©Aavatsmark_007.jpg
foto Erik Aavatsmark

Den kompakte majoritet, hvem er det?

 

Dokumentar-teaterkompaniet Rimini Protokoll skaper folketeater med tyngde, men Ibsen-lesninga deres blir for lettvint og friksjonsfri.

Av Elin Lindberg

Medvirkende: 100 mennesker fra Oslo.

Konsept, manus og regi: Helgard Haug og Daniel Wentzel.

Scenedesign: Marc Jungreithmeier og Mascha Mazur.

Lysdesign og projeksjoner: Marc Jungreithmeier.

Dramaturger: Siri Forberg og Mari Vatne Kjeldstadli.

Research og casting team: Magnus Bratten, Siri Forberg, Tor-Ivar Hagen, Birgitte Larsen, Anneke von der Lippe.

Live- Band: Bøyen Beng: Harald Ellingsen, Silja Starbo, Harald Lykseth Wik, Ragnhild Sarsten, Kenneth Storkås og Monica Ruud.

 

Nationaltheatret, hovedscenen, 25.august 2012.

 

Det siste året er det blitt snakka mye om demokrati. Spørsmål som har vært viktige er for eksempel: Hvilken rolle spiller individet i et demokrati? Vi har blitt tvunget til å se nærmere på oss selv som samfunn. I denne forestillinga som er regissert av det tyske kompaniet Rimini Protokoll får vi et blikk utenfra på vår norske virkelighet. Blikk fra nye vinkler er interessante, men ikke alltid behagelige.

Rimini Protokoll

Rimini Protokoll er et kunstnerkollektiv med adresse i Berlin. De startet arbeidet sitt rundt årtusenskiftet. Medlemmene kommer fra Institut für angewante theaterwissenshaft i Giessen. Dette er et utdanningssted som har fostret mange teaterkompanier med stor påvirkningskraft i teaterfeltet de siste tiårene.

Rimini Protokoll arbeider med dokumentarteater. De bruker ikke profesjonelle skuespillere i arbeidene sine, men såkalte ”eksperter”. Dette er mennesker som er eksperter på sine egne liv. Den siste forestillinga jeg så av Rimini Protokoll var Black Tie. Dette var en monolog av en kvinne som er adoptert til Tyskland fra Sør-Korea. En annen fascinerende forestilling de har stått bak er Call Cutta der teateropplevelsen er en individuell samtale med en person i et call center i Kalkutta i India.

 

100 % Oslo

Det er et framføringssystem Rimini Protokoll har utviklet over tid som er tatt med til Oslo og årets Ibsenfestival. Kompaniet har gjort liknende prosjekter i Berlin, Wien, Karlsruhe og flere andre steder. 100 personer velges ut etter en rekke statistiske kriterier – kjønn, alder, bosted, opprinnelsesland, boforhold. Dette skal stå som et representativt utvalg av folk fra alle nivåer i samfunnet. Prosjektet er ment å gjenspeile måten den offisielle opinionen dannes på: Gjennom gruppepress, av mediene eller gjennom enkeltpersoners handlinger. I Oslo er prosjektet noe løselig knytta til En folkefiende av Henrik Ibsen.

Folkefienden

Hvordan var nå det stykket igjen? Jo, i En folkefiende møter vi badelegen og familiemannen Tomas Stockmann. Han bor i en liten norsk kystby sørpå et sted. Gjennom vitenskapelige undersøkelser over lengre tid har han oppdaget at kurbadet som han selv har hatt ideen til og som er av stor økonomisk betydning for byens økonomi og renommé, har forurenset vann og utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Han er overbevist om at badet må stenges inntil feilen er utbedret. Badelegen hylles først for denne oppdagelsen, men når byens befolkning forstår at dette vil koste flesk vender alle seg mot ham. Hans argeste motstander blir byfogden som er hans egen bror, Peter Stockmann. En nærmest bibelsk konflikt. Bror står mot bror i en paradisisk urtilstand. Doktoren blir nå bedt fra flere hold om å moderere seg i sitt absolutte krav om at badet må stenges, men han innkaller til folkemøte for å legge fram sitt syn. Det har nå utviklet seg til å bli den generelle oppfatning at majoriteten alltid tar feil og minoriteten alltid har rett. På møtet blir doktor Stockmann dømt som folkefiende av de frammøtte. Han og dattera hans som jobber som lærerinne blir oppsagte. Familien gjør seg klar til å forlate landet, men bestemmer seg i siste øyeblikk for å bli og arbeide for å oppdra byens innbyggere til å bli et mer frittenkende folk. Det er doktor Stockmann som står for replikken: ”..den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”.

 

Det karikerte

Karakterene i stykket står og balanserer på kanten til å være groteske og latterlige karikaturer. Doktor Stockmann er idealisten med hodet i skyene. Hans bror er knirkende konform. Pressefolkene er så feige og substansløse at det gjør vondt. Fru Stockmann ofrer seg for sin familie. Kaptein Horster som er den eneste som vil hjelpe familien er kanskje bare interessert i den kjekke dattera Petra.

Alt er så råttent, så råttent. Det er altså dette landskapet de 100 fra Oslo skal bevege seg i. ”Vi er i Oslo fordi vi ikke kan snakke i kor”, sier en av representantene for Oslo på scenen. De hundre begynner med å gruppere seg og det fortsetter de med hele forestillinga gjennom. Det er kanskje her den hundrehodete skuespilleren ”Oslo” skiller seg mest fra Ibsens karakterer.  Dette oslomennesket blir så normalt og vanlig, nærmest trivielt, i forhold til de spissede og karikerte karakterene hos Ibsen.

 

Hvem er Oslo?

Forestillinga er bygd opp av spørsmål. Svarene deler gruppen på scenen (og i salen) i grupper. ”Hvem følger med på dagens nyheter?” ”Hvem mener at en liten elite bør styre?” ”Skal oljeboring utenfor Lofoten tillates?” ”Hvem mener at bare de som er mest interessert i politikk bør ha stemmerett?” ”Hvem er religiøse?” ”Hvem har knyttet skolissene i dobbeltknute?” Mellom spørsmålsrundene kommer en slags vitnesbyrd eller presentasjoner av noe hver og en av menneskene brenner for.

Et interessant aspekt ved forestillinga er at publikum er litt forskjellig fra det det kanskje vanligvis er på Nationaltheatret. Her er det fullt av sønner og døtre, venner og bekjente, mødre, fedre, tanter, onkler og søskenbarn til dem som står på scenen. Salen er full av et kanskje ikke så teatervant publikum – storartet! Kjempesunt for teateret å få friskt publikumsblod. Dette er et publikum som ikke sitter høflig stille, det klappes og bues og av og til ringer mobiltelefoner. Dette er Oslo.

 

Demokrati

Hvis noe av forestillingas intensjon er å understreke betydningen av et velfungerende demokrati der hver og en stemme blir lyttet til, er den vellykka. Flere av aktørene kommer med sterke meldinger. Noen er jeg svært uenige i og andre tema som kommer opp synes jeg det er svært viktig å kjempe for. Det er jo nettopp det som er begrunnelsen for at demokrati er nødvendig – vi er slett ikke enige med alle. Forestillinga tydeliggjør forskjellene.

Aktorene kommer også med korte presentasjoner av seg sjøl. En av kvinnene forteller at hun var over 40 før hun var øst for Akerselva. En mann forteller at han satt fengsl a ni år i Irak under krigen der. En annen mann forteller at han har arbeidet som skuespiller på Nationaltheatret i mange år. Fortellingene spriker i alle retninger, men illustrerer nettopp forskjelligheten i et samfunn.

 

Ballroom Blitz

For meg ble musikken et høydepunkt i forestillinga. For det er selveste Bøyen Beng som dukker opp i den gulldekorerte sceneåpninga på Nationaltheatrets hovedscene. Bøyen Beng som i en årrekke har vært husband på Blitz. Et band som sikkert er blitt hatet av mang en tradisjonell nationaltheaterpublikummer opp gjennom årene. Bøyen Beng spiller stødig og flott, modent og rått.

Jo, alle er med i denne forestillinga. Den bekrefter at teateret absolutt har livskraft. Ibsen-referansen ble allikevel unødvendig og virket påklistra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s