Stein Winge – Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Vellykka versjon av Vildanden

Barnet i en offerposisjon er sentrum i dette oppdaterte og velspilte Ibsen-stykket

Av Elin Lindberg

VILDANDEN av Henrik Ibsen, bearbeidet og omskrevet av Bibbi Moslet

Regi: Stein Winge

Scenografi og kostymer: Tine Schwab

Lys: Tobias Leira

Lyd: Erik Hedin

Med: Sverre Bentzen, Jan Gunnar Røise, Mari Maurstad, Hilde Stensland, Joachim Calmeyer, Per Egil Aske, Mia Gundersen, Even Rasmussen og Tov Sletta

Riksteatret, Oslo, torsdag 21.november 2013

Den bebrillede Hedvig (Hilde Stensland) og hennes mor Gina (Mari Maurstad) sitter i forstillingas begynnelse hjemme i stua og venter på far. På scenen står en sofa, stålampe, bord og stol. Hedvig sitter som 14-åringer flest med pcen sin i fanget og øretelefoner på hodet. Mor har tatt jobben med seg hjem, hun sitter i sofaen med regnskapet. En hverdagslig og samtidsrealistisk situasjon. Det er nettopp det samtidsrealistiske som er forestillingas styrke. Skuespillerne, alle som en, gjør en utmerket jobb. Spillestilen kan av og til bli litt for pompøs, men er stort sett så pass dempet at vi kommer under huden på disse sjablongaktige karakterene.

”Livsmotet, motet til å leve”, sier Hedvig i starten av forestillinga, og med kunnskapen om alle frampekene som finnes i stykket, er en tragisk ansats satt. Stykket er i seg selv velkomponert og Bibbi Moslet har gjort en meget god jobb med bearbeidelsen av det. Vildanden framstår fortsatt som Henrik Ibsens stykke, men Moslets arbeid med det har plassert teksten i vår tid på en vellykka måte. En innvending er at det blir litt overtydelig enkelte steder. Noen momenter terpes det på, igjen og igjen, som om publikum skulle ha litt tungt for det. Andre steder har denne meskingen i et gåtefullt og symboltungt språk allikevel en klar funksjon. Barnet Hedvig er til stede. Hun prøver så godt hun kan å gjøre de voksne til lags og forstå hva det er de egentlig sier, men barn kan, som kjent, ha vanskelig for å forstå ironi og bildespråk. Barnets ensomhet blir her tydelig og sår.

Oppgjør og oppvask

Karakterene i stykkets verden er mer typer enn hele personer. Dette ble gjort spesielt tydelig i Vegard Vinges og Ida Müllers legendariske versjon av stykket for et par år siden. I den enormt omfattende og lange forestillinga deres (den varte 17 timer da jeg så den) var karakterene karikerte, de var groteske, forstørrede og dukkeaktige. De viste til en verden der menneskene er perverterte og ødelagte, og samfunnet gjennområttent. I Riksteatrets versjon er karakterene formet som realistiske individer som forholder seg på ulikt vis til virkeligheten. Hjalmar (Jan Gunnar Røise) har vage drømmer om å utvikle en slags oppfinnelse. Røise gir denne utflytende karakteren en fast autoritet, det krever godt skuespillerhåndverk å skape denne motsetningsfulle posisjonen, Røise gjør dette utmerket. Molvik (Tov Sletta) som i denne oppsetninga er kjæresten til Dr.Relling (Even Rasmussen), er en jålete skuespiller/artist. Han spilles også godt som en karakter som ikke har helt bakkekontakt. Gamle Ekdal (Sverre Bentzen) beveger seg ut og inn av demens og gnåler på dette forsvarsbrevet han skal skrive. Det kler forestillinga at den gamle får godt med plass. Gina er realistisk og praktisk anlagt, hun forsørger familien og jatter med mannen sin. Hun er både kynisk beregnende og selvoppofrende, dypest sett gjør hun alt hun kan for å redde seg selv. Fru Sørby (Mia Gundersen) er strålende avslappet i forhold til verden og livet og er kanskje den eneste i stykket uten hemmeligheter. Gregers Werle (Per Egil Aske) er djevelen i stykket med sin sannhetsidealisme. Alle er de egentlig bare opptatt av seg sjøl og sine egne drifter og følelser. Hilde Stensland gjør en fin jobb som Hedvig, et barn som blir forsømt av menneskene rundt seg. De voksne er opptatte med å realisere seg sjøl på ulike vis. De navlebeskuende prosjektene deres har i denne forestillinga kanskje litt til felles med frigjøringsprosjektene på 1970-tallet. På den tida var det individets plikt å frigjøre seg fra samfunnets tvangstrøyer. Det ligger en vilje til oppgjør med dette tankegodset i forestillinga. Hva gikk galt? Ble barnet ofret i frigjøringskampene?

Den dysfunksjonelle familien

Det drikkes mye øl på scenen. Det festes. Hedvig blir brukt både som en slags tjener der hun henter øl til de voksne og står i familiens fotobutikk i stedet for å gå på skolen. Hun prøver så godt hun kan å være flink jente og gjøre det som blir forventet av henne. Barnet er fullstendig lojalt i forhold familien. Det er lett å se paralleller til familier som sliter med å være gode og trygge hjem for barn, hjem der det er mye dop, alkohol og omsorgssvikt. Det ligger også et oppgjør med en generasjon som ikke ville bli voksne i forestillinga. En generasjon der mye av meninga med livet var å forlenge ungdomstida til fylte seksti, minst. Dyrkinga av det ungdommelige lever i beste velgående, men tendensen til at unge mennesker nå går inn i mer tradisjonelle voksne roller er økende. Det ligger en oppdragende melding i forestillinga, den ber det voksne individet ta ansvar. Stykket viser fram et råttent samfunn gjennomsyret av egoisme. Det er nærmest en dystopi. Den kommende generasjon, her representert ved barnet Hedvig, dør fordi den har ikke noe livsgrunnlag. Naturen er forpestet, forholdet til natur og samfunn er forstokket.

Både kristendommen, norrøn religion og mange naturreligioner opererer med det som på ett plan er menneskeofring. Ibsens stykke er fullt av symbolikk. Her ofres barnet, eller det ofrer seg selv som en slags jesusfigur.

Forestillinga balanserer mellom det velspilte og gripende og deler der patosen tar over så til de grader at det hele blir patetisk. Avslutningsscenen der Hedvig skyter seg selv blir nesten bokstavelig talt en slik balansegang der hun sakte og nærmest balanserende på en imaginær line, kommer mot oss på en litt zombieaktig måte. Her står forestillinga i fare for å falle pladask inn i det svulstige og overspilte, men skuespillerne er så rutinerte og velspillende at de ror det hele i havn på en overbevisende måte.

Innvendingene til tross, forestillinga er blitt en vellykka versjon av Vild

På det ujamne

Av Elin Lindberg

Oppsetjinga sprikar like mykje som tekstane i Bibelen sjølv gjer det. Første del, ”Ørkenvandringar”, er nokså friksjonslaus. I andre del, ”Jesus frå Nasaret”, blir det tatt betre teatrale grep.

Uansett kva slags livssynsståstad ein har, er det vanskeleg å vere ueinig i at Bibelen er ei av dei viktegaste bøkene i verda. Utruleg mykje kunst og tenking har bibelsk opphav. Utan Bibelen ikkje noko karneval i Rio, ikkje nokon Forbrytelse og Staff av Fjodor Dostojevski, eller Life of Brian ev Monty Python, Nidarosdom, Michelangelo, ikonet av den svarte Madonna i Chestohova i Polen, Theresa av Avilas berømte bok om seg sjølv, jolesongar og Påskeoriatoriet, bannskap på en mengde språk. Eg kan nemne i fleng, side opp og side ned, det er utruleg mykje som finst i verda som på ein eller annan måte har noko med Bibelen å gjere. Og ei kvar tid gjer sine lesingar. No i vår sekulære tid kunne det sjå ut som om denne boka var blitt gløymt, men nei, ho dukkar opp igjen. I 2011 kom ei ny bibelomsetjing. I 2012 vart Bibelen satt opp på Göteborg Stadsteater og no er han satt opp på Det Norske Teatret. Det er jo framifrå, men kva slags lesingar er det vi får? Maktar teatret å gjere dette materialet relevant for oss? Og blir det godt teater ut av det? Ja og nei.

På søndagsskulen

Oppsetjinga på Det Norske Teatret varar i seks timar. Det er tre pausar, ein av dei inneheld ei enkel servering (ikkje nokon nattverd). Oppsetjinga er delt i to: ”Ørkenvandringar” og ”Jesus frå Nasaret”. I første del er scenebiletet eit stillas. Det gjev eit industrielt preg. Verda er under bygging. Det er mykje og vellukka bruk av videoprojeksjonar gjennom heile oppsetjinga.

Hovudkarakteren i Bibelen er Gud. Han spelast av Bjørn Sundquist. I byrjinga fungerer det framifrå, sjølv om det ikkje er noko nytt under sola at Gud framstillast som ein slags bestefar. Sundquist er myndig og fin i rolla der han talar med Moses (Sigve Bøe). Men dette får ikkje lov å vare, dessverre. Sundquist går altfor fort ut av rolla som Gud og inn i forteljarrolla, synd. Her fell oppsetjinga og i lange parti er det som om vi er barn på søndagsskulen. Det blir forteljing av historier frå Bibelen. Det finst ikkje noko fast teatralt grep. Somme stader er det buskishumor og slapstick – artig nok. Adam og Eva er framstilt som to barn, historia om Laban og familien hans blir eit revynummer og Herodes (Bjørn Skagestad) er ein Gadaffi-kopi. Det er tydeleg at skaparane av oppsetjinga har leika seg med materialet, det er vel og bra, men det blir svært eindimensjonalt teater av det.

Det er gjennomgåande tolv personar på scenen (tolv stammar i Israel, tolv disiplar). Kostyma ser ut som ei blanding av hippieklede og klede frå Midtausten – skjerf, lange skjørt, smykke, store bomullsbukser. Dette, pluss den koreografien skodespelarane har fått, gjer at framsyninga tidvis minner om amatørteater og underhaldning laga av ei kristen ungdomsgruppe.

Det er noko litt trist over at Sundquist blir redusert til ein sundagsskolelærar. ”Stolar de ikkje på Gud?” spør han gjentekne gonger. Eg tenkjer undervegs i framsyninga at det er teatret dei ikkje stolar på her – teatret si evne til å skape kunst ut av gode tekstar. Det skal kanskje også seiest at ikkje alle tekstane i denne framsyninga er like gode. Det kjem no og då inn eit par kritiske drypp om røyndomen i Israel i dag, men det er ikkje nok til å setje denne delen av framsyninga inn i ein samtale om verda i dag.

Betre grep om Jesus

Andre del av oppsetjinga maktar betre enn første del å gjere vesentleg teater ut av Bibelen. Her er det tatt klarare grep, sjølv om også denne delen sprikar i mange retningar. Etter eit jolekrybbetablå der òg sjiraffen er med, kjem vi raskt fram til den vaksne Jesus (Frank Kjosås). Han er, i denne framsyninga, ein heilag og svært alvorleg mann med verken humor eller kjønnsdrift. Judas (Kyrre Hellum) er ein tydeleg og menneskeleg figur. Han vil ha Jesus med for å kjempe mot romarane. Jesus står for ikkje-vald, og han er ein healer. Den børa som er lagt på ham – kravet om å frelse menneskje – er så tung at han mest ikkje klarer å bere ho. I denne delen er Gud ikkje så mykje til stades – Jesus seier ein stad at han er død, men han dukkar opp no og då. Sundquist kjem inn som ein mild Rabbi syklande på ein damesykkel. Mot slutten kjem han inn som ”The man in white” syngande på ei Johnny Cash-låt: ”Ring of fire”. Ei framtoning som er stappfull av referansar, frå Esekiels brennande hjul til buddhismens kvitkledde, siste avatar. Eit snedig og teatralt interessant grep!

Verda er, i denne delen av oppsetjinga, ein stad med smerte, soldatar, valdtekter, frykt, sjukdom og forvirring. Jesus nyttar August Strindbergs ord frå Eit draumspel: ”Eg synest synd på menneska”. Men trass i det vonde maktar oppsetjinga òg å vise verda fram som ein stad med håp, venleik, tru og kjærleik.

Historia om Jesus som folketalar og forkynnar formidlast godt. Apostlane set seg blant oss i publikum og ”ordet” får plass på ei naken scene i form av ”Bergpreika”.

Maria frå Magdala får god plass som ei av apostlane. Mykje av verda rundt Jesus utspeler seg på sjukehus. Det er her han krossfestast og får dødssprøyta. Maria Magdalena fortel kva døden er: 1: Hjartet stoppar. 2: Ned i jorda og 3: Den siste gong nokon seier namnet ditt. Nei, den forunderlege historia om Jesus frå Nasaret blir nok ikkje gløymt med det første. Likevel må meldaren sin konklusjon frå denne oppsetjinga bli: Boka er best.

Stikkord: Stein Winge

Riksteatret: VILDANDEN

Vellykka versjon av Vildanden

Det Norske Teatret: BIBELEN

På det ujamne