Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

Publisert i Marg 2012

Mona Høvring: VENTEROMMET I ATLANTEREN

Roman

Forlaget oktober 2012, 118 sider

 

 

Rått, knapt og konsist om tøffe damer

Mona Høvrings nye roman gir et skarpt og nært portrett av en ung kvinne

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Mona Høvring er kanskje først og fremst kjent som poet. Diktene hennes er ofte sanselige og skrevet i et ganske energisk språk. Et slikt språk som gjør at hjerterytmen kan øke en smule. Venterommet i Atlanteren er Høvrings andre roman. Det første som slår meg når jeg begynner å lese denne boka er nettopp dette språket. Et knapt og energisk språk. Nesten brutalt av og til, men svært virkningsfullt. Det banker deg videre inn i lesinga. Det andre som treffer meg er troverdigheten i skildringa av en tjuefemåring. Det er ganske lenge siden jeg selv var like gammel som hovedpersonen i boka, men jeg har vært der, jeg kjenner igjen hvordan det var – og det er interessant.

 

”Alle var aleine”

Boka handler om Olivia på 25 år. Både hun og bikarakterene vi møter i boka har det til felles at de framstår som svært sjølstendige. De er som den første mellomtittelen i boka påpeker, svært alene i sine verdener. Olivia var flink på skolen, men hadde få venner. Hun er i opposisjon til sin mor. Jeg stusser under lesinga. Moren har nettopp feiret 75-årsdag. Er dette en glipp, tenker jeg. 75 år. Det betyr at hun fikk barn som 50-åring! Men slik var det altså. Dette smått eksotiske elementet kler boka. Olivia jobber på smelteverket på dette tettstedet uten navn. Hun har nettopp gjort det slutt med kjæresten Kristian. Hun kommer så til å arve et hus på Island av en gammel tante. Og hun treffer det som kanskje er kvinnen i hennes liv: Bé.

 

Knyttnevespråk

”Tanta mi blei begravd på en mandag. Jeg var full og mismodig, men min sjabre tilstand skyltes verken sorg eller savn, for den døde hadde aldri stått meg særlig nær…” – slik starter romanen. Det er noe frisk og frodig og ja, faktisk fuktig, over dette språket. Det er som å få en sørvestkuling i trynet. Det har temperatur og trøkk. Det er dialektnært og rått. Og så er det dette med den innebygde rytmen i det. En litt rastløs rytme. En rytme som kler en 25-åring. Det er det språklige, men kanskje først og fremst det rent rytmiske som gjør karakteren troverdig og som gjør at jeg kjenner igjen hvordan det var å være forholdsvis ny i den voksne verden, samtidig som man hadde følelsen av å hadde vært voksen et langt liv allerede. Dette med at livet lå så åpent med alle sine muligheter. Dette med følelsen av føtter og ikke røtter.

 

Talking heads

Rytme, språk og ung voksen. Det er nok ikke mange lesere av boka som vil assosiere helt på samme måte som meg, men jeg nevner det allikevel fordi det kanskje illustrerer hvordan språket til Høvring kan virke. Jeg opplevde at boka minnet meg så kraftig om min egen tid som ung voksen at jeg plutselig kom til å huske musikk jeg ikke hadde tenkt på på veldig lenge. I mitt minne dukket det opp mange lydspor fra New York-gruppa Talking Heads som jeg hørte mye på da jeg var på Olivias alder. Spesielt har låta ”Lady don’t mind” snurret og gått på kassett i hodet mitt mens jeg har lest.

 

Å, mor – å, mor!

De er stort sett bare kvinnekarakterer i boka. Mennene fins, men de er perifere. Olivias far forlot moren da hun ble gravid og bestemte seg for å få barnet. Bildet som presenteres av Olivias mor er like grelt og nærmest burlesk som mor kanskje kan fortone seg fra en 25-årings ståsted. Mor er svært dominerende. Mor får alt til å handle om seg selv. Mor setter sine egne behov i fokus. Mor konkurrerer med datteren i å være best hele tiden. Mor er rett og slett ganske så fæl. Men Olivia er ingen svekling – langt i fra. Opposisjonen mot mor ligger ikke bare i handlinger, men også i språket rundt denne moren. Gjennom at opposisjonen knyttes til språket, til noe som er en del av Olivia selv, rettes også opposisjonen, eller motstanden, mot henne selv. Olivia retter en slags straff mot seg selv. Hun framstår som lidenskaplig sjøldestruktiv. Hun minner meg om August Strindbergs ”Frøken Julie”. Olivia kom inn på NTNU rett etter videregående, men på grunn av at moren setter seg i mot at hun skal flytte og gjennom utdanning få høyere status enn seg selv, begynner hun å jobbe på smelteverket. Hun sjølproletariserer seg. Strindbergs ”Frøken Julie” driver med den samme sjølproletariseringa og innehar den samme lidenskapelige undergangsdriften. Rett og slett en eros-thanatos-spenning.

 

Og havet

Det er motstand i en skikkelig kuling fra sørvest og den er også som regel svært fuktig der den kommer rett fra havet. I boka går det på en måte rett vest eller nettopp mot sørvest – det kommer an på hvor man starter. Det går mot Island. Olivia reiser til huset hun har arva. Og hun vokser gjennom motstanden, slik en klassisk romanfigur skal. Hun framstår som en modnere kvinne etter endt lesning av den korte romanen. Hun virker bedre i stand til å møte et annet menneske, kanskje fordi hun har klart å komme seg gjennom harde og mørke tider.

Høvrings språk er en nytelse å lese, jeg gleder meg allerede til neste bok fra denne forfatteren!