Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013
Hamlet som moteshow
Visuelt kraftfull forestilling om menneskets livsvilkår med moteshowets kjølige og distanserte estetikk.
Av Elin Lindberg
EXIT HAMLET med utgangspunkt i William Shakespeare: HAMLET
Regi: Jon Tombre
Kostymer/scenografi : Kathrine Tolo
Teater Manu, 15.mai 2013.
Teater uten snakking kan være en befriende opplevelse. Her kan det teatrale, fysiske språket og menneskets tilstedeværelse i rommet komme til sin rett. Teater Manu har produsert mange solide forestillinger uten tale de siste årene – forestillinger som når hørende like godt som døve.
Ensemblet i Teater Manus Exit Hamlet er ungt, her deltar tre utplasserte skuespillerstudenter fra Stockholms Dramatiske Høgskola (Niklas Anderesson, Aino Hakala og Remi Roos) og to nysirkusartister fra Norge (Daniel Klingen Borg og Jacob Emil Klingen Borg).
Mennesket som posør
Scenerommet er grått og består i begynnelsen av forestillinga av en oppbygning som minner om moteshowenes catwalk. Bak er det skjermer som viser teksten ”VÆRE IKKE VÆRE”. I forkanten av scenen ligger en haug menneskeknokler.
På catwalken eller podiet møter vi først to karakterer med sterk tilstedeværelse (brødrene Klingen Borg). Siden stykket bygger på Hamlet er det nærliggende å se dem i forhold til de to vaktene Bernardo og Francisco som åpner Shakespeares stykke, men de to karakterene har en så sterk fysisk og poserende framtoning at det er adelsmennene Gyldenstern og Rosenkrantz jeg først tenker på.
I denne forestillinga tar kostymene stor plass. De både understreker tematikken i stykket og overskygger den. Forestillingas to første aktører har hetter som er kunstferdig utsmykket med dukkekroppsdeler. De er groteske og stilige. Det er nettopp med slike effekter et motehus ville presentert sin nye kolleksjon for å vise at det er sjokkerende nytt og innovativt. Menneskene framstår her som posører i en brutal og dekadent verden. Forestillinga understreker en dekadanse i dagens visuelle kultur der det er livsviktig å bli sett. En kultur der det ikke er uvanlig å definere seg selv og andre ut fra kunstferdig skapte profiler på Facebook eller andre sosiale medier. Dette er en verden som kanskje har likhetstrekk med hoffet ved kongehuset Hamlet var en del av.
Visuelt dikt
Gjennom forestillinga kommer tekstfragmenter opp på skjermene bak på scenen. Tekstsnuttene er få og får kanskje litt vel stor betydning, selv om de plakataktige tekstene med store bokstaver kler det ellers ganske brutale sceniske bildet. Tekster som kommer opp er blant andre: ”ET SPØRSMÅL INGEN SVAR BARE SPØRSMÅL”, ”IKKE FORSTÅ BARE SE BARE KJENNE BARE LYTTE MED ØYNENE”. Det er kanskje tekstsnutter som ikke blir projisert eller presentert som får størst betydning i forestillinga (”what is a man? og ”the rest is silence”).
Karakterene som presenteres i forestillinga er fascinerende og slående. Skuespillerne har en fantastisk presisjon og scenisk energi, men de når ikke alltid helt fram til oss. Distansen og kjøligheten ligger kanskje i de outrerte kostymene og nettopp i det visuelle språket. Vi møter en Hamletfigur som er sjølhøytidelig og alvorlig, slik han ofte pleier å bli framstilt. Ophelia er gal og drukner seg slik vi kjenner henne fra Shakespeares stykke. Det er dystert, vakkert og grusomt, men forestillinga kommer ikke helt under huden på oss. Det eksistensielle alvoret blir noe vi forholder oss til som tilskuere, vi blir ikke tatt med helt inn bak figurenes masker.
Sex, død og mote
Forestillinga er presist satt opp, slik kanskje også en motevisning er det. Scener følger på hverandre som nummer eller visninger av kreasjoner. Et par steder blir overgangene litt hakkete og stakkato. Det teatrale understrekes med slow motion og stillhet, det fungerer godt og skaper en underliggjøring av det dekadente hofflivet Hamlet er født inn i. Gjenferdet med lang svart parykk, dronningen med sin knokkelkjole, Claudius med sin kunstferdige parykk, Gyldenstern og Rosenkranz med sine masker med blod rundt munnen, er alle fantastiske og er presist iscenesatte og minneverdige, men de blir ikke figurer vi som mennesker kan identifisere oss med. Forestillinga blir kanskje ikke et memento mori slik Shakespeares Hamlet noen ganger kan oppleves som. Men vi blir minnet på vår status som privilegerte, rike verdensborgere.
Resten er stillhet
Stillheten er et undervurdert scenisk virkemiddel. Det er flott hvordan stillheten i forestillinga framhever og understreker scener. Den gir oss tid og rom til ettertanke og erkjennelse. Det er også brukt lyd i forestillinga. Det er bassrytmer som forplanter seg gjennom golvet slik at vi fysisk kjenner den. Det blir også en påminnelse om at lyden faktisk er fysisk. Stillheten understreker også det sterke skuespillerarbeidet og de to nysirkusaktørenes stille, men imponerende stunts.
Forestillinga har scener som på forskjellige måter minner oss på at verden er et sted med mye vold og grusomheter – there is something rotten in the State of Denmark. Karakterene illuderer at de sloss og dreper hverandre. De dreper seg selv og opptrer selvdestruktivt. Hele tiden med en kjølig distanse til grusomhetene. Dekadansen i denne overklasseverdenen understrekes. Til slutt står de fem unge skuespillerne og nysirkusartistene stille og konfronterende foran publikum – det er åpent hvordan det hele vil ende. Men når de forlater scenen stilisert og zombie-aktig er vi igjen tilbake til moteshowets kjølige verden.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 