Stikkord: Forlaget Oktober

Bård Torgersen: Maskinens uerstattelige deler

elinlindberg8

Anmeldelse av Maskinens uerstattelige deler av Bård Torgersen. Publisert i Nationen 13.mars 2009. Anmeldelsen var også bakgrunn for en samtale om boka på Bok i P2 24.mars.

Torgersen.png

Nitrist og poetisk

Før jeg tar fatt på Bård Torgersens tredje bok Maskinens uerstattelige deler denne marsdagen med sørpe overalt, leser jeg tilfeldigvis en artikkel av litteraturprofessoren Toril Moi som hun har kalt ”Hvorfor skrive?”. Moi skriver om Simone de Beauvoir i artikkelen. Jeg biter meg merke i en setning: ”Når leseren virkelig lar seg fascinere av teksten, opphever litteraturen menneskets eksistensielle ensomhet og skaper samfunn med andre.” Setninga bosetter seg i hjernen, romsterer rundt mens jeg leser Torgersens bok. Og dette med oppheving av eksistensiell ensomhet skjer ikke, tvert i mot – dette er det ensomste jeg har lest på lenge.

Boka handler om livet til den voksne mannen Hans Erik. Et begredelig liv. Romanen er konstruert av forholdsvis korte epistler som framstår som brev Hans Erik skriver til en kvinne. Det kan se ut som denne kvinnen er en ung hore han har truffet i et sørasiatisk land. Alle brevene starter med ”Kjære deg” og vi får innblikk i livet til Hans Erik gjennom disse brevene. Han skriver at han lover å skaffe penger slik at hun kan kjøpe seg en flybillett og komme til ham. Hans Erik har ikke jobb og mister etter hvert også sosialstønaden sin. I mange av brevene gjentar han som et slags mantra: ”Jeg savner deg.” ”Jeg vil stikke pikken min i munnen din.”. ”Jeg vil se deg smile.” ”Du lukter kvae, eller sukkertøy.” Leiligheten til Hans Erik blir invadert av Lasse, en kompis, og av feita som ”ikke er stygg i trynet, bare i den feite kroppen”. Hans Erik lever i den skitne, nedsarva leiligheten sammen med disse to menneskene mens han skriver brev til den fjerne og nokså uoppnåelige kjære. Skjebnen vil det slik at han blir slått ned og havner på sykehuset når han er på vei til sosialkontoret for å redde trygda. Bak skjermbrettet på samme rom som Hans Erik ligger en kvinne for døden. Hun innvier datteren sin i de mest intime detaljer om sitt seksualliv, det er hjerteløst og nådeløst. Det grepet Torgersen gjør med å la andre karakterer breie sitt liv ut på denne måten fungerer godt, synes jeg. Han bruker det samme grepet når det bak på vedtaket Hans Erik får fra sosialkontoret om avslag på mer penger, er skrevet et personlig brev fra saksbehandleren der hun smører utover sitt eget desperat triste liv.

Trist og leit og usedvanlig ensomt. Noen steder er setningene korte, stakkato. De puster på en måte ikke godt. De mimer en depresjon. Om Hans Erik lider av depresjon er uklart, men omgivelsene hans er deprimerende nok. Lasse sitter i sofaen og spiller Lego Star Wars, feita kommer hver dag og Hans Erik klarer ikke ta grep om sitt eget liv. Det eneste han tilsynelatende har kontroll på er brevskrivinga til den unge kvinnen. Det er i brevskrivinga der teksten er nær innpå Hans Eriks lengsel etter den navnløse kvinnen fra sørøst-Asia at Torgersen har fastest grep. Når en nordisk konferanse med sosialarbeidere skildres og når en barnefødsel dukker opp, flyter teksten ut og blir noe substansløs.

På denne anmelderens marsdag som startet noe nitrist, er sola kommet fram og vårfornemmelsene er følbare, men i romanens verden er det like trist. Her regner det hele tida slik det ofte gjør i dystopier. I Maskinens uerstattelige deler er verden et helvete, menneskene er degenererte og desillusjonerte, dette er en verden uten reelle håp om bedring. Hans Erik har sterke lengsler og drømmer, men noe håp om bedring i hans livssituasjon skimtes ikke. Bård Torgersen klarer dog å skildre nitristheten og den eksistensielle ensomheten poetisk.

 

Elin Lindberg

 

Torgeir Rebolledo Pedersen: Geitehjerte

elinlindberg8

Publisert i Bøygen 2007

 

Geitehjerte

Torgeir Rebolledo Pedersen

Forlaget Oktober 2006

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Bumpeti. Bumpeti. Tung, lett, lett. Tung, lett, lett. Disse trappene utenfor UB (Universitetsbiblioteket) er ubehagelige å gå nedover. Trinnene er så dype at det må tre skritt til for å ta et trinn – det første tungt – så lett, lett og så tungt o.s.v. Daktyler. Men upoetiske. Hvis man (antakeligvis mann) hadde hatt lengre bein kunne mann (en/kvinn) gått trokéisk nedover. Tung, lett. Tung, lett. Men jeg går altså daktylsk nedover trappa for å levere Anniken Greves doktoravhandling Her. Et bidrag til stedets filosofi på biblioteket. Og i veska har jeg diktsamlinga Geitehjerte av Torgeir Rebolledo Pedersen. Han debuterte i 1983 med Tidr står det på omslaget og jeg vet at han blant annet har vunnet førstepris i det første Norgesmesterskapet i slampoesi. Bumpeti og inn.

For en super kontrast til de klumpete daktyltrappene, tenker jeg begeistret når jeg sitter med åpen bok og en kaffe ovenpå i kafeen på UB. Diktene i Geitehjerte spretter lekent ut, rytmisk bevisste. Ordene vris og eltes og vendes. Dette er virtuost. Og samlinga starter med et lyrisk jeg som roper løpende etter kvinnen eller løper ropende: ”Brån meg / Snøbrånerske / Så skal jeg springe / deg i møte med de / håpefulleste lysegrønneste / brev min Løvspretterske / min Skarpretterske / min Livgiverske / mitt hjertes utkårne / min smertes utskårne / din drukne rhododendron full / av deg ditt festspill” (11) og i tillegg skal han ”roe vinden / og bone havet blankt” (11) – hvem kan vel motstå et slikt frieri? ”Verden ligger og venter// Lengter etter å bli erfart” (25) står det i diktet ”Verden i hvitt”. Det gjør denne diktsamlinga også, tenker jeg og legger boka i veska før jeg går gjennom snøen hjem.

Mens jeg ser ut av vinduet hjemme og bekymrer meg for at det ikke er snø som faller, men muligens slaps, tenker jeg at snø jo ofte er en metafor for glemsel. Men i Torgeir Rebolledo Pedersens nye diktsamling er det ikke det. Her er snøen noe som skaper verden: ”stedet blir til mens man står / verden blir til mens det snør”. Verden er ny og fersk og ”Lengter kanskje etter mitt skispor” (25).

Tre tittelløse mellomdikt deler diskret diktsamlinga i tre deler. Disse mellomdiktene skaper både luft og rom i samlinga samtidig som de plasserer den i en årstid, eller helst en overgang mellom årstider, fra vinter til vår. Fra noe som er ”snødd i søvn”(7) i det første til ”kakelinne først / så frost igjen”(27) – fra stillstand til en bevegelse mellom varmt og kaldt – til endelig et løfte om forløsning og vår i det siste mellomdiktet, et dikt som samtidig har både noe vakkert og urovekkende eller noe truende ved seg: ”slipper sitt skrik / lavt over lovende knopper / lavt under vinterens radar / flyr gråhegren inn”(41).

Fra vinter til vår, snø blir til regn. Mange vårbekker små kan, som kjent, bli til en elv – det lyriske subjektet befinner seg etter hvert på elven Styx i diktet ”Ferdamenn i mellom” (36), for en stakket stund i samme båt som Karon. Men selv om diktsamlingen er ordspillende til siste slutt – helt til ”Stedet Hvil” (47) – når aldri ordspilleren helt fram til denne endestasjonen. Som Orfeus kan ikke ordspilleren dø. Det er gode, gamle Åsmund Olavson Vinje som framstår som den norske Orfeus i dette diktet. Åsmund får her Karon til å snu på elven Styx ”bare noen åretak fra dødens bredd” (36). Karon lar Åsmund få gå, og Ordspilleren går ”så geitebukkete og strisynt, så vidgjetersk tvisynt” samtidig som han sverger at han skal gå med ”symrelette vårsteg helt opp til Rondane og re så fint for seg og legge seg så silkefint hver kveld, som gull på snø” (36) (snø igjen!).

Så spretten som dette er det ikke så vanlig å presentere Åsmund Olavson Vinje; han blir som oftest framstilt som et musealt, nasjonalromantisk ikon med dikt til mor og bukken sin. Åsmund Olavson Vinje var allikevel, som diktets Åsmund, kjent for sitt tvisyn; skrivestilen hans var preget av evnen hans til å se en sak fra flere sider. Det er diktene hans ”Våren” og ”Blåmann” og teksten ”Ferdaminne fraa sumaren 1860” som ligger som klare forelegg for Torgeir Rebolledo Pedersens dikt. Det orfeiske i diktet ”Ferdamenn i mellom” gir det også et slektskap til Å. O. Vinjes episke dikt ”Storegut”, der hovedpersonen blant annet forsøker å befri ei vakker, bergtatt jente fra et liv i underverdenen.

Åsmund Olavson dukker opp igjen i titteldiktet ”Geitehjerte” som ”min gjeter gjennom verdens villnis” (39). Geitebukken konnoterer både Pan og Dionysos, det grenseoverskridende og livsbejaende. Ja, bokstavelig talt grenseoverskridende i ”Jakten på jaet II”: ”Kall meg Golfstrøm / God & Varm // Ekvator rakk jeg / Alltids rundt” (49) – her strekker diktjeget seg over alle landegrenser for å oppnå et ja. Her er jeget er en jeger, en diktjeger på jakt. Men fra jegeren tilbake til gjeteren og bukken. Som kjent kommer jo tragedien fra ”bukkesangen” – den gammelgreske dionysosfeiringen. Og det er en mørk lød fra alvorstung tragedie i denne strofen fra titteldiktet:

 

Blåmenn var vi og Blåmenn blir vi

Jeg med mitt mekr du med ditt (39)

 

Åsmund Olavson som diktjegets mannlige muse. Musisk som i blues. Oppfordringen blir: Mekr mer!

 

 

Mikkel Bugge: TAUET

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-2014

Tauet

Mikkel Bugge: TAUET

Noveller

Forlaget Oktober, 2014, 253 sider

 

Tauet er solid

Flere fengslende noveller som gir gode leseropplevelser

 

Mikkel Bugge er født i Vesterålen. Før jeg åpner den nye novellesamlinga hans leser jeg baksideteksten på boka. Her står det blant annet at en av novellene handler om en kunstner som bretter ut sitt aller innerste på en låve i Steigen og jeg kjenner at jeg er spent på å lese hvordan denne forfatteren kommer til å bruke nordnorsk miljø i novellene sine.

Bugges tredje bok rommer noveller av litt ulik kvalitet, men de fleste av de elleve novellene er flotte litteraturstykker. Språket er friskt og fint. Mange av novellene er frodige oppkommer av skråblikk på norsk samfunns- og kulturliv. De fleste novellene henter miljø fra Oslo eller Nord- Norge.

 

Bernt Bierman

Samlingas siste novelle, ”En uautorisert guide forbi Krykkjefjellet”, har bokas friskeste start: ”Til å være kulturkoordinator i en av landets minste storbyer hadde Bernt Bierman et fast håndtrykk.” Denne ”en av landets minste storbyer” er Bodø og vi møter et forfatterjeg som er på turné i regi av Den Kulturelle Skolesekken når han får et oppdrag av den geskjeftige Bernt Bierman – forfatteren blir bedt om å skrive om et bygg i bygda til Bierman. Dette bygget viser seg å være ”skammens naust” som må vike for en av brupilarene til den nye Tverlandsbrua. Forfatteren hopper ikke akkurat i taket av tilbudet, men Bierman har ham på kroken: ” Jeg hører den dårlig skjulte skepsisen din, men jeg skal betale deg godt, og jeg vet du er en grådig faen, for jeg har sett reiseregningene dine”, sier han. Innholdet i dette skammens naust er så frodig i sin uhumskhet at jeg begynner å tenke på Arthur Arntsen, eller en slektning av ham som kanskje driver med death metal eller trash-musikk. Her utøves det absolutt trash-føling i fjæra.

I novella ”Totalkunst, Tverlandet” blir vi godt kjent med Bernt Bierman. Møtet mellom kulturkoordinatoren og det som etter et kjapt og tilfeldig møte blir kona hans, den svenske kunstneren Pernilla Dahlgren, er kostelig. Novella blir et sarkastisk, men også et treffsikkert blikk på forholdet mellom kulturarbeid og kunstarbeid. Første gang Pernilla Dahlgren treffer sin tilkommende mann, mens han er på et kulturkoordinatoroppdrag i Stockholm, sier hun: ”Kunst er ikke kultur. Kunst er antikultur. Folk tror kunst vil inkludere innvandrere, lære barn folkeskikk eller fremme distriktspolitikk, men kunst vil aldri kunne gjøre slikt. I det øyeblikk kunsten blir pedagogisk, informativ og formidlende, er den ikke lenger kunst, da er det kultur.”

 

Avlåste rom

Flere av novellene handler om rom som åpnes etter å ha vært avlåste og lukkede. Det er rom som låven i Steigen, skammens naust, garasjen på Tverlandet, en celle en mann er fange i, et bøttekott på en restaurant. I tittelnovella har jegpersonen som er arkitekt, tegnet inn et rom i en leilighet som verken har dører eller vinduer. Redningen for flere av jegpersonene i novellene er å få åpnet opp disse rommene og få lufta ut. Inne i novellenes hovedpersoner ligger det hemmeligheter og gjærer. Det er jobben med å få avslørt disse hemmelighetene som driver novellene framover. Kanskje det er renselsen og det å få ut gørra som er med på å gjøre novellene til slike gode leseropplevelser. Tekstene har en organisk flyt. Det er så jeg er fristet til å bruke et uttrykk fra sportsjournalistikken jeg ellers vrir meg i stolen og holder for ørene når jeg hører: Mikkel Bugge klarer å få hull på byllen.

 

Anmeldt av Elin Lindberg