Mikkel Bugge: TAUET

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-2014

Tauet

Mikkel Bugge: TAUET

Noveller

Forlaget Oktober, 2014, 253 sider

 

Tauet er solid

Flere fengslende noveller som gir gode leseropplevelser

 

Mikkel Bugge er født i Vesterålen. Før jeg åpner den nye novellesamlinga hans leser jeg baksideteksten på boka. Her står det blant annet at en av novellene handler om en kunstner som bretter ut sitt aller innerste på en låve i Steigen og jeg kjenner at jeg er spent på å lese hvordan denne forfatteren kommer til å bruke nordnorsk miljø i novellene sine.

Bugges tredje bok rommer noveller av litt ulik kvalitet, men de fleste av de elleve novellene er flotte litteraturstykker. Språket er friskt og fint. Mange av novellene er frodige oppkommer av skråblikk på norsk samfunns- og kulturliv. De fleste novellene henter miljø fra Oslo eller Nord- Norge.

 

Bernt Bierman

Samlingas siste novelle, ”En uautorisert guide forbi Krykkjefjellet”, har bokas friskeste start: ”Til å være kulturkoordinator i en av landets minste storbyer hadde Bernt Bierman et fast håndtrykk.” Denne ”en av landets minste storbyer” er Bodø og vi møter et forfatterjeg som er på turné i regi av Den Kulturelle Skolesekken når han får et oppdrag av den geskjeftige Bernt Bierman – forfatteren blir bedt om å skrive om et bygg i bygda til Bierman. Dette bygget viser seg å være ”skammens naust” som må vike for en av brupilarene til den nye Tverlandsbrua. Forfatteren hopper ikke akkurat i taket av tilbudet, men Bierman har ham på kroken: ” Jeg hører den dårlig skjulte skepsisen din, men jeg skal betale deg godt, og jeg vet du er en grådig faen, for jeg har sett reiseregningene dine”, sier han. Innholdet i dette skammens naust er så frodig i sin uhumskhet at jeg begynner å tenke på Arthur Arntsen, eller en slektning av ham som kanskje driver med death metal eller trash-musikk. Her utøves det absolutt trash-føling i fjæra.

I novella ”Totalkunst, Tverlandet” blir vi godt kjent med Bernt Bierman. Møtet mellom kulturkoordinatoren og det som etter et kjapt og tilfeldig møte blir kona hans, den svenske kunstneren Pernilla Dahlgren, er kostelig. Novella blir et sarkastisk, men også et treffsikkert blikk på forholdet mellom kulturarbeid og kunstarbeid. Første gang Pernilla Dahlgren treffer sin tilkommende mann, mens han er på et kulturkoordinatoroppdrag i Stockholm, sier hun: ”Kunst er ikke kultur. Kunst er antikultur. Folk tror kunst vil inkludere innvandrere, lære barn folkeskikk eller fremme distriktspolitikk, men kunst vil aldri kunne gjøre slikt. I det øyeblikk kunsten blir pedagogisk, informativ og formidlende, er den ikke lenger kunst, da er det kultur.”

 

Avlåste rom

Flere av novellene handler om rom som åpnes etter å ha vært avlåste og lukkede. Det er rom som låven i Steigen, skammens naust, garasjen på Tverlandet, en celle en mann er fange i, et bøttekott på en restaurant. I tittelnovella har jegpersonen som er arkitekt, tegnet inn et rom i en leilighet som verken har dører eller vinduer. Redningen for flere av jegpersonene i novellene er å få åpnet opp disse rommene og få lufta ut. Inne i novellenes hovedpersoner ligger det hemmeligheter og gjærer. Det er jobben med å få avslørt disse hemmelighetene som driver novellene framover. Kanskje det er renselsen og det å få ut gørra som er med på å gjøre novellene til slike gode leseropplevelser. Tekstene har en organisk flyt. Det er så jeg er fristet til å bruke et uttrykk fra sportsjournalistikken jeg ellers vrir meg i stolen og holder for ørene når jeg hører: Mikkel Bugge klarer å få hull på byllen.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s