Stikkord: Elin Lindberg

Sigbjørn Skåden: VÅKE OVER DEM SOM SOVER

elinlindberg8

 

Publisert i Nordnorsk Magasin 2014

Skåden.jpg

Slekt skal følge slekters gang

Mennesket er sterkt knyttet til sitt sted og sitt språk i romanen Våke over dem som sover

 

Sigbjørn Skåden: VÅKE OVER DEM SOM SOVER

Roman

Cappelen Damm 2014, 198 sider

 

Mens jeg leser denne boka får May-Britt og Edward Moser sammen med John O’Keefe Nobelprisen i medisin for sin forskning på hvordan hjernen fungerer i forhold til stedsans. Det slår meg at på et vis er det nettopp dette med forskning i hjernens stedsans Sigbjørn Skåden også holder på med i sin første roman på norsk. Skåden har tidligere gitt ut to diktsamlinger og en roman på samisk.

 

La de små barn komme til meg

I Våke over dem som sover møter vi den unge kunstneren Amund Andersen. Han skal arbeide med et kunstprosjekt i Kautokeino. Vi møter også den samiske slekta til Amund. Slektshistoria fra Nord-Troms rulles opp, vi presenteres for ”Oldemor” og ”Bestefar” og Amunds navnebror, som er hans grandonkel. Amund blir i boka kalt ”Sønn”, dette gjør at fokuseringa på familietilhørighet forsterkes, og på samme tid tilhørigheten til et sted og en kultur. Noen steder virker det litt språklig stivt eller maniert når hovedpersonen går under navnet ”Sønn”. Samtidig som det bankes inn at dette ikke bare er en enkeltskjebnes historie, men gjelder flere som leter etter sitt sted. Det går kanskje også an å lese inn en referanse til den kristne ”Sønn”. Det er i det hele tatt mye som kan leses med referanser til kristendommen her – vi møter for eksempel denne karakteren som skal komme tilbake og dømme alle levende og døde. For hovedpersonen er full av behov for hevn. Gjennom å koble Amund så tett til slektas historie blir dette ikke bare en privat hevn, men en hevn som nærmest ligger i genene, i kroppen, i kjøttet. Det er svik, undertrykking og misbruk som skal hevnes. Og det blir ikke pent. Historia har gjort Amund menneskelig forkrøplet. Amund hevner seg på de svakeste. Det bibelske ”la de små barn komme til meg” får en ubehagelig betydning her.

 

Kunstneren

”Bures, sier Sønn. Jeg heter altså Amund. Vi skal snakke om kunst”, sier hovedpersonen som innledning til en workshop i filmarbeid han skal ha på en ungdomsskole i Kautokeino. Han fortsetter med å snakke om at kunstneren drives framover av et instinkt han ikke selv forstår. Skåden tegner opp en kunstnertype av den romantiske sorten, en som står utenfor samfunnet og som ikke trenger å forholde seg til de samme lovene og reglene som andre. Hovedpersonen blir i boka aldri konfrontert med sin rolleforståelse i særlig grad.

 

Språket

Skåden skriver presis prosa med fine dialektale innslag. Mange av formuleringene hans er flotte, for eksempel fra en vinterlig biltur til Finland: ”Forloren følelse av sol i det klare desemberlyset”. Språklig bevissthet og en lidenskaplig språkinteresse gjennomsyrer hele boka. Karakterene er opptatte av språket sitt. Språket er det som binder sammen og det som er kilde til utestenging. Identitet, kultur og sjølfølelse knyttes til språket. Språket knyttes til stedet. Det er kanskje ikke instinktet som har ført Amund tilbake til Kautokeino og et oppgjør med det samiske, men noe som kan minne om hjernens egen GPS. Midt i dette som ofte blir sett på som det mest samiske av det samiske får Amund utløp for en nedarva hevntørst – eller får han det? Kommer han renset ut av det kunstneriske prosjektet sitt etter å ha gjennomført misbruk og fornedrelse, eller er han enda mer menneskelig forkrøplet enn han var?

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Kjersti Kollbotn: Isbrann

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 2014

Kollbotn Isbrann.jpg

Menneske og natur

 

Kjersti Kollbotn: Isbrann

Roman, Cappelen Damm 2014, 223 sider

Meldt av Elin Lindberg

 

Kjersti Kollbotn har skrive ein godt komponert roman som smått satirisk skildrar livet under barske forhold. I Isbrann møter vi det middelaldrande paret Sissel og Knut som har flytta frå byen til eit nedlagt småbruk i ei halvstor vestlandsbygd. Ho er hjelpepleiar på den lokale sjukeheimen, han er ingeniør på byggjesakskontoret i kommunen, samstundes som han skal bygge opp att småbruket. Han har hest og nokre sauer og vil drive garden på gamlemåten. Knut kan lite om gardsdrift, men lærer seg etter kvart. Han er som ein moderne Isak Sellanrå som skal byggje seg ein gard ved eiga kraft. Boka gjer litt narr av denne mannen som så hardt går inn for meistre klassisk mannshandverk som å slakte, jakte, reparere og byggje. ”Ingen skal tvile på at han er mann og sterk og klok”, seier Knut til seg sjølv, samstundes som han ser at Sissel og andre rundt han ler av han og ser ned på han.

Sissel vil gjerne ha eigne barn. Ho er snart for gamal til å få barn sjølv og vil at dei skal adoptere, men Knut kvir seg for det. Han har nok med den vaksne dottara Mariann som han har frå eit tidlegare ekteskap. Forholdet mellom Sissel og Knut er ein stille krig. Aggresjonen ligg like under overflata og kjem ut på ymse vis. Sex og manipulering blir mellom anna brukt som våpen. Sissel tynar Knut som tek ut frustrasjonen ved å slå hesten. På sjukeheimen arbeider Sissel med å vere saman med dei som skal døy, ho er god til det. Dette er noko urovekkande. I heimen blir ho ein som vaktar Knut sine steg. Vaktar ho ein døyande Knut, ein som døyr som mann? Hemnen skal etter kvart vise seg å bli søt, kan eg kanskje seie, utan å røpe for mykje av handlinga i slutten av romanen.

Det er naturen som rår i boka, sjølv om Knut gjer sitt beste for å sivilisere garden. Naturskildringane er gode, slik som her:

 

Den syttande elva buktar seg lat og mektig, sving på sving gjennom sletta frå dalbotnen under bretungene, mot munningen inst i fjorden. Ho drikk seg stor og melkegrå av breen. Ho er grumsete, er open og vid og tek imot og tek imot, famnar alt som vil fylle henne, svelgjer unna og fraktar bort, som skulle ho vere ufylleleg, utømmeleg.

Når reisa er slutt spyttar ho alt ut i fjorden.

Ho kjem frå isen. Ho er eit plutseleg brådjup.

Ein marbakke.

 

På same måte som elva er den mektige krafta i landskapet kjem også vatnet til å få ei stor rolle i romanen. Vatn kan ofte bli knytt til kjensler, vatnet er livsnødvendig og livgjevande. Det tørre vil vere noko som er daudt og håplaust. Kollbotn har ei sikker språkføring og let vatnmetaforane flyte gjennom heile boka – sjølv om det ikkje er flytande vatn ho skriv mest om, men frose vatn. Etter månader med berrfrost frys ikkje berre vatnet, men også forholdet til Sissel og Knut. Knut kjempar for å halde seg oppegåande og halde garden og ekteskapet i orden. Tittelen på romanen er velvalt. Det brenn ein farleg og iskald brann rundt paret på småbruket. Spenninga ligg i korleis landskapet vil sjå ut når isen går. Kor mykje er øydelagt når våren kjem? Vatnet er ei naturkraft som gjev motstand til Knuts ynskje om å leve eit liv i pakt med naturen. Dei trauste typane i bygdesamfunnet blir nesten også ei slik naturkraft der dei står trygt i sine tradisjonelle mannfolkroller, medan Knut slit med å finne sin eigen identitet som mann. Naturen ser ikkje ut til å ville spele på lag med Knut – men kanskje han gjer det til slutt likevel? Slutten på romanen er både smart og velkomponert.

 

 

Laila Stien: Over elva

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3/4-2015

over-elva.jpg

Suverene og stilsikre noveller

 

Laila Stien: Over elva

Noveller

Tiden Norsk Forlag 2015, 137 sider

 

Laila Stien har en lang rekke bøker bak seg, det har gått mange år siden debuten med novellesamlinga Nyveien i 1979. Med Over elva, som også er ei novellesamling, viser hun at hun er en av Norges aller beste novellister. Stien har en egen evne til å la oss komme under huden på hovedpersonene sine. Vi føler med dem, vi sanser på en måte historiene gjennom dem.

Tittelnovella åpner boka. ”Over elva” har sanselige gode bilder som tar oss effektivt inn i teksten. Vi formelig suges inn i en tidsmaskin som spytter oss ut et sted i en fjern barndom:

Alltid når det drypper inn noe fra Ann-Karin, får jeg den samme følelsen av å være tilbake. I luktene: hegg som blomstrer, brun saus, rosa tyggegummi. Og lydene: sykler som skrenser i løs grus, et lett sus av en badmintonball i lufta, sementblandere som går og går, og den nesten uvirkelige stillheten når de stopper.

 

Åpningsnovella beskriver en fjern pubertet med sødme og smerte. Stiens språk har en letthet i seg, samtidig som det borer seg tungt og dypt ned gjennom årringene i et godt voksent menneskes liv.

Noen av novellene, for eksempel ”Snøen” og ”Besøk”, har hovedpersoner som lever i en dyp ensomhet. Portrettene er såre og hudløse og åpner opp for en avsindig smerte. I ”Dun” møter vi et voksent par, han og hun. Vi kommer under huden på kvinnen, ikke bare under huden, men inn i nervebanene hennes. Vi ser og føler verden gjennom henne.

Vissheten om livets forgjengelighet ligger aldri langt unna i Stiens noveller. Det klinger hele tida med et memento mori. I ”Silke” skriver Stien stilsikkert og vakkert om lidenskap og død. Hun lar mote og nettopp det sanselige ved snitt og stoff bli en påminnelse om livets forgjengelighet. Hun gjør et sitat av Erving Goffmann til sine:

 

Vi våkner tidsnok opp på bunnen av en mørk sjakt og skjønner at det snart er forbi, med tusen ugjorte gjerninger i monnet og hundre uoppfylte lengsler i kroppen. Ja, det er rett og slett ikke tid nok til å gå sjaskete kledt. Kjenn dødens kalde hånd rundt ankelen deres. Vit at dere snart går til grunne. Pynt dere for hverandre, mennesker, før det er for sent! For deres egen og alle andres skyld: Pynt dere, før dere dør!

 

I novella møter vi et middelaldrende par, de er opptatte av fagene sine. Hun er kritiker og oversetter, han er akademiker. Ingen barn er nevnt. Det er disse to det dreier seg om. Disse to i et hus utenfor en by. Sitatet fra Goffmann blir på en måte en del av novellas interiør ved sida av elementer som tilhører den fysiske verden: Maten de spiser, vinen de drikker. Pådekkinga – porselen og krystall. Linduk og linservietter. Nypussa lysestaker. Og ikke minst beskrivelsen av antrekkene de har på seg. Det er gjennom mannens øyne vi ser kvinnens skjørt, kjoler og smykker. Mannen glir inn i dette, men blir samtidig en kontrast til det flotte interiøret og klærne som står som kvinnens domene i denne novella. Mannens arbeid med veden har gitt ham træler i hendene. De ru hendene hans mot kvinnens klær av silkestoff rammer inn novella. Kontrasten mellom livets brutale realiteter og det skjønne, sanselige og smakfulle får meg til å tenke på Babettes gjestebud. I Karen Blixens novelle finnes også denne kontrasten mellom liv og død gjennom beskrivelsen av det overdådige måltidet og de harde livskårene i nord.

Alt i alt er Laila Stiens kresne noveller en litterær nytelse som man får lyst til å starte på igjen etter endt lesing.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Black Box Teater: LUCK

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

Luck.jpg

Uheldig

Hva har Luck med hell å gjøre?

 

Av Elin Lindberg

 

Øystein Johansen: LUCK

Regi: Øystein Johansen

Dramaturg: Jonas Rutgeerts

Scenedesigner: Juul Dekker

Komponist: Hans Kristen Hyrve

Utøvere: Julie Solberg, Nina Fokker og Igor Vrebac

Black Box Teater, søndag 27.september 2015

 

Noen ganger treffer man ikke planken. Intensjonen kan være god, men det går bare ikke. Man legger i vei og blir bare gående, uten egentlig å komme seg ut døra en gang. Dette kan kanskje være det som har skjedd med Øystein Johansen & co i arbeidet med Luck.

 

The winner takes it all

I programmet står det at forestillinga Luck starter med et enkelt spørsmål: ”hva vil det egentlig si å være heldig? Er det å være heldig resultatet av noe man har investert i over lengre tid, eller er det noe som plutselig dukker opp? Er det noe man kan jakte på, eller er det noe som bare sveiper forbi oss tilfeldig? Og hvorfor blir man så avhengig av det?” Akkurat dette er det mange som har spurt seg – fra filosofer til lottospillere til for eksempel Woody Allen. Hans fantastiske film Match Point fra 2005 starter med:”The man who said ‘I’d rather be lucky than good’, saw deeply into life”. Her er den heldige en tidligere profesjonell tennisspiller som møter og gifter seg med en søkkrik og sjarmerende engelsk overklassejente før han forelsker seg i en sexy amerikansk skuespiller, hans og hennes skjebner står som kontraster. Hellet er med den ene og ikke den andre – det skaper en bunnløs avgrunn mellom dem. Woody Allen treffer planken så presist som det er mulig å gjøre.

 

The loser has to fall

I teksten som følger forestillinga står det at Øystein Johansen tar for seg lykke og det å ha flaks. Han har hentet inspirasjon fra steder som spillehaller og kirker, som begge lover sine besøkende hell og lykke. Han vil se nærmere på hva som skjer fysisk og psykologisk når lykkefølelsen inntreffer. I programmet står det også at han forsøker å analysere hva det er vi drømmer om i dag og hvordan det stemmer overens med vår moderne, desillusjonerte verden. Så langt er alt vel og bra – det er bare det at det er ingenting av dette som er synlig i forestillinga.

 

It’s simple and it’s plain

I den store salen på Black Box Teater er benker satt i en ring. Publikum blir sittende ganske tett. Diameteren på sirkelen kan være rundt ti meter. Det er fire åpninger i sirkelen. Over gulvet henger en hvit ballongaktig tekstilkonstruksjon, som en slags diger lampe. Den er montert inn i en blåmalt treramme. De tre aktørene begynner å gå til Hans Kristen Hyrves minimalistiske musikk. De går i mønstre. De krysser golvet diagonalt fra sin åpning mellom benkene til en åpning på andre siden, før de går bak benkeraden til en ny åpning. Det blir som en barnelek, eller et slags spill. Aktørene er alvorlige og konsentrerte. Og de går og går og går. Krysser golvet. Den ene etter den andre. De er barføtt, men velkledde. Igor Vrebac har lyse bukser og lyseblå overdel, kvinnene har kjole og buksedress. Hadde de hatt partysminke ville de kunnet gått rett inn i en fest i et møblert hjem. Det er nok derfor jeg begynner å tenke på en roman av Axel Jensen – Line, Ikaros? Eller er det fordi det er noe dekadent over dette? Vi får god tid til å tenke. Det skjer ikke så mye. Aktørene går og går.

Lyset forandrer seg litt – det blir blålig. Nå begynner de tre å løpe. De løper den samme ruta som de tidligere har gått. Nå er de smilende, men ansiktene deres er fortsatt stive. De løper med hendene over hodet.  De løper og løper. Det blir plutselig mørkt. De fortsetter å løpe i mørket en liten stund. Så er forestillinga over.

 

Why should I complain

Johansen har tidligere satt opp The Dahmer Syndrome og A Thing of Beauty på Black Box Teater. For A Thing of Beauty fikk han Natt&Dags Oslopris for beste scenekunst 2013. Det kan tyde på at A Thing of Beauty kanskje var mer vellykka enn Luck. Det er ikke gitt at man skal ha hellet med seg bestandig. Det kan godt være at det er mulig å svare på noen av de spørsmålene Johansen stilte seg under arbeidet med denne produksjonen gjennom å være publikum til Luck, men lett er det ikke.

 

 

Akershus Teater: SNAKK! DET ER SÅ MØRKT!

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2016

Snakk det er så mørkt.jpg
foto L-P Lorentz

Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Velmenende skoletime over Suzanne Ostens film – lydinstallasjonen med autentiske opptak gjorde sterkere inntrykk

 

Av Elin Lindberg

 

Akershus teater: SNAKK! DET ER SÅ MØRKT!

Manus: Niklas Rådström, oversatt av Aksel-Otto Bull

Regi: Aksel-Otto Bull

Med Odin Waage og Torgny G. Aanderaa

Bærum kulturhus, premiere 24.september 2015

 

Det er både noe dypt alvorlig og noe rørende idealistisk over Suzanne Ostens berømte film Tala! Det är så mörkt fra 1993. Den er et seriøst, intelligent forsøk på å gjøre noe med den voksende nynazismen. Det er de snakkende klassers strategi som benyttes. Samtalen skal løse problemet. Et sentralt problem blir at samtalen ikke foregår mellom parter på samme nivå.

I Ostens film treffer den jødiske legen Jacob (Etienne Glaser) nynazisten Søren (Simon Norrthon) i en togkupé. Jacob har vært vitne til en slåsskamp mellom nynazister der Søren deltok. Søren har et kutt i hodet. Jacob hjelper ham ved å legge på sterile kompresser. Jacob jobber som lege i Gøteborg. Søren oppsøker ham der og en rekke samtaler begynner. Søren forteller om livet sitt. Han framstår som et uønsket og mishandlet barn. Han forteller om hatet som på en måte holder ham oppe. Jacob forteller om hvordan han flyktet fra Hitler-Tyskland sammen med moren sin og om at faren og søstera døde i konsentrasjonsleire. Parallelt med samtalene mellom Jacob og Søren fortsetter Søren med å angripe innvandrere og flyktningemottak sammen med sine medsammensvorne. Søren føler seg sviktet av Jacob når denne drar på en legekonferanse i Stockholm. Søren følger etter og deltar på en slags konferanse han også – en nynazistisk demonstrasjon. På toget tilbake møtes de igjen og Søren attakkerer Jacob. Angrepet avverges og de avtaler å fortsette samtalen.

 

Snakk

I forestillinga til Akershus teater kommer vi, i motsetning til i Ostens film, rett inn i terapirommet. Publikum er plassert på alle de fire sidene. Spilleområdet inneholder to plaststoler, og en vanndispenser. Jacob (Torgny G. Aanderaa) framstår mer som en terapeut, eller psykiater, enn en allmennpraktiserende lege. Det er uklart om han – som i Ostens film – har familie som er overlevende etter Hitlers konsentrasjonsleire. Jacob er ulastelig kledd i formelt hverdagsantrekk, med løs dressjakke, lyseblå pikéskjorte og pene bukser. Søren (Odin Waage) ser ut som en nyvaska nynazist, i rene svarte klær og lærstøvler. Forestillinga er bygd opp som en rekke små samtaler som skal illustrere terapi-forløpet. Søren starter som sint og lite tillitsfull. Det er litt uklart hvorfor han i det hele tatt har oppsøkt Jacobs kontor. Det er tydelig at det er noe som plager ham, og det er tydelig at han trenger å bli sett, men det blir noe konstruert og villet over denne inngangen. Det kan framstå som en terapeuts ypperste drøm – tenk å få hjelpe en ekte nynazist til et riktigere liv!

Det er et godt dramaturgisk grep å bygge opp forestillinga som korte ”timer”. Det gir både flyt og luft til stykket – og forhåpentligvis et lite rom til ettertanke. Terapitimene starter med et spørsmål – når ble du nazist? Hvordan er det med faren din? Hva gjør du og kameratene dine når dere er sammen? Er du redd for å gå hit? Søren åpner seg opp. Han forteller at mora jobbet på et gamlehjem som nå er blitt et flyktningemottak. Nå jobber hun hjemme. De bor ikke sammen med faren som det virker som om Søren er ganske redd. Jacob åpner også opp for å være personlig i samtalesituasjonen. De kommer nærmere hverandre, de ler sammen. Tillitsbruddet skjer på samme måte som i filmen ved at Jacob må avlyse time fordi han skal på legekongress. Det oppstår en situasjon der Søren blir voldelig, men samtalen redder dem.  Samtalen er målet og samtalen er løsninga.

Både Odin Waage og Torgny G. Aanderaa er for så vidt troverdige i sine roller som henholdsvis nynazist og terapeut. Og forestillinga er godt bygget opp. Men det ligger noe litt for hverdagslig over den, den blir for ufarlig. Jeg savner noe som virkelig kan røske tak i de utkommanderte elevene som skal se denne forestillinga på turné. Jeg savner noe som viser enda tydeligere til den virkeligheten forestillinga er bygd på, slik lydinstallasjonen på utsiden av teatersalen til dels gjør.

 

Hatet

I Snakk! Det er så mørkt er det Sørens hat som ligger oppe i dagen. Det skildres som et primitivt hat som retter seg mot de andre som han oppfatter som annerledes og truende – innvandrere med mørk hudfarge, muslimer og homofile. Dette er et hat vi vet om. Nazistiske grupperinger vokser seg store, og kanskje enda større med den massive flyktningestrømmen som kommer i disse dager. Hatet er dessverre bare et klikk unna. Kommentarfeltene til de store nettavisene er fulle av motbydelige hatefulle ytringer til en hver tid. Hatet er stygt og dumt og vi tror at dette kan bekjempes gjennom opplysning og utdanning. Vi håper det kan bekjempes på denne måten. Men hatet fins på den andre sida også. Om ikke hatet fins hos den overbærende, moralsk eleverte Jacob, så fins det hos publikum. Publikum og stykket hater Søren og alt han står for. Stykket fungerer mer som en terapitime for publikum enn en terapitime for en nynazist. For nynazistene fins, og vi vet ikke hva vi skal gjøre med det. Det er kanskje dette budskapet som vil nå fram til skoleelevene som kommer til å se Snakk! Det er så mørkt når den drar ut på turne som en del av Den Kulturelle Skolesekken.

 

Sinnet

Sinnet har hatt status som sunt. Det var når det befant seg som en del av kulturradikale unge menns image for en generasjon siden. Å være ”sint, ung mann” var en hedersbetegnelse. Nå er det litt mer problematisk – ja, enda mer uønsket og kanskje mer uønsket fra et bredere lag av befolkningen, enn det var da ungdomsbegrepet ble født. Dagens sinte, unge menn kommer til orde i en ”lytteboks” som skal følge Snakk! Det er så mørkt på turné. På premieren i Bærum kulturhus sto denne boksen utenfor teatersalen. Den ligner en gammeldags telefonboks. Her kan du gå inn og få historier fra mennesker som har opplevd ekstremisme. En forteller om at han har vært nynazist. En forteller om hvordan han konverterte til islam. Vi får også historier fra overlevende fra massakren på Utøya. Lytteboksen fungerer godt og pedagogisk. Det er viktig å lyssette denne tematikken. Det er viktig at vi ikke taper viktigheten av å fortsette å jobbe for å bekjempe nazismen og fremmedfrykten. Det er ingen skam å være politisk korrekt, men det er viktig at vi gjenkjenner hatet, for det lever midt i blant oss. Under Snakk! Det er så mørkt ligger hatet like mye hos det velmenende publikum som hos nynazisten Søren. Og bakom synger Raga Rockers klassiske toner: ”Er det ikke deilig å ha noen å hate?”