Sigbjørn Skåden: VÅKE OVER DEM SOM SOVER

 

Publisert i Nordnorsk Magasin 2014

Slekt skal følge slekters gang

Mennesket er sterkt knyttet til sitt sted og sitt språk i romanen Våke over dem som sover

 

Sigbjørn Skåden: VÅKE OVER DEM SOM SOVER

Roman

Cappelen Damm 2014, 198 sider

 

Mens jeg leser denne boka får May-Britt og Edward Moser sammen med John O’Keefe Nobelprisen i medisin for sin forskning på hvordan hjernen fungerer i forhold til stedsans. Det slår meg at på et vis er det nettopp dette med forskning i hjernens stedsans Sigbjørn Skåden også holder på med i sin første roman på norsk. Skåden har tidligere gitt ut to diktsamlinger og en roman på samisk.

 

La de små barn komme til meg

I Våke over dem som sover møter vi den unge kunstneren Amund Andersen. Han skal arbeide med et kunstprosjekt i Kautokeino. Vi møter også den samiske slekta til Amund. Slektshistoria fra Nord-Troms rulles opp, vi presenteres for ”Oldemor” og ”Bestefar” og Amunds navnebror, som er hans grandonkel. Amund blir i boka kalt ”Sønn”, dette gjør at fokuseringa på familietilhørighet forsterkes, og på samme tid tilhørigheten til et sted og en kultur. Noen steder virker det litt språklig stivt eller maniert når hovedpersonen går under navnet ”Sønn”. Samtidig som det bankes inn at dette ikke bare er en enkeltskjebnes historie, men gjelder flere som leter etter sitt sted. Det går kanskje også an å lese inn en referanse til den kristne ”Sønn”. Det er i det hele tatt mye som kan leses med referanser til kristendommen her – vi møter for eksempel denne karakteren som skal komme tilbake og dømme alle levende og døde. For hovedpersonen er full av behov for hevn. Gjennom å koble Amund så tett til slektas historie blir dette ikke bare en privat hevn, men en hevn som nærmest ligger i genene, i kroppen, i kjøttet. Det er svik, undertrykking og misbruk som skal hevnes. Og det blir ikke pent. Historia har gjort Amund menneskelig forkrøplet. Amund hevner seg på de svakeste. Det bibelske ”la de små barn komme til meg” får en ubehagelig betydning her.

 

Kunstneren

”Bures, sier Sønn. Jeg heter altså Amund. Vi skal snakke om kunst”, sier hovedpersonen som innledning til en workshop i filmarbeid han skal ha på en ungdomsskole i Kautokeino. Han fortsetter med å snakke om at kunstneren drives framover av et instinkt han ikke selv forstår. Skåden tegner opp en kunstnertype av den romantiske sorten, en som står utenfor samfunnet og som ikke trenger å forholde seg til de samme lovene og reglene som andre. Hovedpersonen blir i boka aldri konfrontert med sin rolleforståelse i særlig grad.

 

Språket

Skåden skriver presis prosa med fine dialektale innslag. Mange av formuleringene hans er flotte, for eksempel fra en vinterlig biltur til Finland: ”Forloren følelse av sol i det klare desemberlyset”. Språklig bevissthet og en lidenskaplig språkinteresse gjennomsyrer hele boka. Karakterene er opptatte av språket sitt. Språket er det som binder sammen og det som er kilde til utestenging. Identitet, kultur og sjølfølelse knyttes til språket. Språket knyttes til stedet. Det er kanskje ikke instinktet som har ført Amund tilbake til Kautokeino og et oppgjør med det samiske, men noe som kan minne om hjernens egen GPS. Midt i dette som ofte blir sett på som det mest samiske av det samiske får Amund utløp for en nedarva hevntørst – eller får han det? Kommer han renset ut av det kunstneriske prosjektet sitt etter å ha gjennomført misbruk og fornedrelse, eller er han enda mer menneskelig forkrøplet enn han var?

 

Anmeldt av Elin Lindberg