Publisert på barnebokkritikk.no november 2011
Teater Spillebrikkene: LYDVINGENS LYDLØSE OPPDRAG
Manus og regi: Inger Gundersen
Litteraturhuset, Oslo, 26.november 2011
Med publikum som parterapeut
Litt stillestående forestilling der et velvillig publikum trer støttende til
Teater Spillebrikkene ble etablert i 1998 og består av Inger Gundersen og Hedda Munthe. De knytter til seg ulike samarbeidspartnere for de ulike produksjonene de gjør. Teatret har skapt flere forestillinger for barn.
I Lydvingens lydløse oppdrag, ei forestilling som er laget for barn fra fire år, møter vi først en scenografi i form av et slags stuerom. To hvite stoler står på hver sin lille platting som er dekket av et blomstret stoff. Veggene er hvite, rundt vinduene er det festet samme blomstrete stoff.
Lyd
Inn kommer Lydvingen til Bizets Carmen-musikk. Han er ikledd et stygt kostyme. En bomsete maske, sjaskete kappe, trøye og tights som ser ganske utvaska ut. Bevegelsesspråket hans er tegneserieklisjeaktig og han er ikke spesielt sjarmerende. Han presenterer seg først syngende til playback. Litt pussig med playback her, men senere i forestillinga brukes mye lydkulisser, slik at denne playbackbruken kommer til å være med på å skape en viss audiell kontinuitet. Lydvingen forteller at han er en superhelt og lydekspert. Det er han som fyller fjøsene med dyrelyder, det er han som lager trafikkens støy og det er han som fyller verden med latter. Lydvingen får publikum til å bråke, til å trampe, klappe og rope. Jeg har sett mange barneteaterpublikum i mitt liv, men dette er noe av det mest velmenende og velvillige publikumet jeg har opplevd på svært lenge. Mor og far og barn er med på alt. Men Teater Spillebrikkene viser også at de er rutinerte og flinke til å jobbe med publikum.
Nitrist ekteskap
Lydia og Lyder kommer inn. To gæmliser. Klisjeversjon av kjerring og gubbe. De setter seg på hver sin ”gyngestol” med kaffe og kake. Lydia skravler og Lyder er taus. Sånn har det nok vært helt siden krigen. Lydia forteller at hun har så mye vann i beina og at hun har lagt på seg. Hun sier noe og i neste øyeblikk sier hun det motsatte. En hjerteskjærende flat figur. Hun hører ikke på hva mannen sier, når han en sjelden gang sier noe. Hun er allikevel ganske energisk og prøver å ta initiativ til utvikling eller liv i ekteskapet. Lyder er taus og gørrlei den skravlete kjerringa. Nei, de har et fryktelig trist og deprimerende liv. Den teksten som finnes her er tam og lang.
Nokon kjem til å komme
Naboen kommer på besøk under Ennio Morricones lydspor til Sergio Leones film The Good, the Bad and the Ugly. Naboen er en slesk, noe hyperaktiv kar. Og han har ny mobiltelefon. Touchtelefon. Det har ikke Lyder. Krangelen om hvem som har best telefon skisserer et fattig univers. Lydia liker naboen som bringer liv og røre med seg og som til og med kan danse. Etter at naboen er gått prøver Lydia å invitere Lyder med på et tangokurs som skal arrangeres i Samfunnssalen. Lyder er ikke interessert. Naboen kommer igjen og igjen. Han har ny flott sportsbil som han inviterer Lydia på tur med. Lyder vil bare ha fred.
Det uutholdelige
Navnene i forestillinga er fine: Lydia, Lyder, Lydvingen.
Lyder hater lyd og er lei av kjerringas mas og skravling. Han får besøk av Lydvingen som gir ham et Lydofon. Den kan lage mange lyder og best av alt, det kan skru av all lyd. Lyder skrur av lyden av naboen og kjerringa. Slik holder han nesten ut sitt trøstesløse sosiale liv.
Dette elementet er vanskelig å gjøre interessant for barn, kanskje for voksne også. Når Lyder har skrudd av all lyd og Lydia skravler uten at vi hører det med naboen som også skryter og babler uten lyd blir det vanskelig å holde på ungenes oppmerksomhet. Det ser ut som om de kjeder seg her. Stillheten gjøres ikke teatral nok slik at det blir visuelt interessant. Det blir mye stillesitting på stol.
Peace and love
Lydia blir voldsomt fortvila fordi mannen overhode ikke hører henne nå. Lyder mister lydofonen i gulvet slik at den henger seg opp og gir helt andre lyder enn det som er vanlig. Det er et morsomt og underliggjørende element. Når Lydia gråter høres det ut som om det regner, når naboen banker på ruta bjeffes det og når Lydia lister seg mjaues det.
Noe må gjøres, og her brukes forestillingas viktigste ressurs, nemlig publikum. Publikum er med på å rope på Lydvingen som sporenstreks kommer og ordner lydofonen. Lyder blir bevisst at Lydia gråter: Hvorfor gråter hun? Ei jente på første rad svarer at hun gråter fordi hun ikke blir sett. ”Hun gråter, hva skal jeg gjøre?” Spør den hjelpeløse mannen publikum. Og igjen – et fantastisk publikum. Rørende i sin iver etter å hjelpe. – Du må trøste henne, svarer en gutt høyt og tydelig. – Du kan gi henne blomster, sier en annen. En Mamma sier: Du kan si unnskyld. En Pappa sier at Lyder kan kysse henne, et barn: Du kan gi henne sminke. Teater Spillebrikkene tar mot forslagene, og kommuniserer nydelig med publikum. Publikum har redda ekteskapet. Lyder lærer seg å stoppe skravling med kyss.
Og ungene?
Selv om dette er ei historie som overhode ikke handler om barn er den ikke uten sjarm, men det er noe misvisende at karakteren Lydvingen presenteres som hovedpersonen i stykket, for forestillinga handler mest om Lydia og Lyder.
Det er en stor utfordring å gjøre Lyders store ønske om stillhet og passivitet scenisk interessant. Her gjør dette at energien i forestillinga periodevis blir veldig lav. Rommet er heller ikke helt godt, det er for statisk og gir ikke mulighet for mye fysisk handling og dybdebruk.
Barna på Litteraturhuset var velvillige. De var aktive når de ble spurt om å hjelpe. Under prompe- og rapeopptrinn lo de, men i de stillestående partiene så de ut til å kjede seg. Skuespillerne gjorde en grei jobb. Deres evne til å lytte til – og spille med publikum er flott.
