Stikkord: Anmeldelse

Teater Innlandet: INNTRENGERNE

elinlindberg8

Teater Innlandet INNTRENGERNE.jpg

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift

Den evige krigen

Hvorfor er det så vanskelig å lage godt teater om krig?

Av Elin Lindberg

Mikkel Bugge: INNTRENGERNE

Regi: Gard B. Eidsvold

På scenen: Jo Adrian Hovind, Ester Marie Grenersen og Duc Mai The

Teater Innlandet, Hamar Kulturhus 26.oktober 2014

Toget som skulle ta meg til Hamar, forestillinga Inntrengerne og en times foredrag i forkant, ble stående på Morskogen i over en time på grunn av feil med en sporveksler. Det førte til at jeg gikk glipp av starten på forestillinga. Jeg håper jeg klarer å yte den rettferdighet gjennom å skrive om det jeg fikk sett, manuset som jeg har lest og en dokumentasjonsvideo av oppsetninga.

Norge i krig

På toget på vei tilbake til Oslo fra Hamar og Inntrengerne sitter jeg sammen med pur unge soldater i uniform på vei hjem på perm. Kanskje blir disse ungguttene hardbarka yrkessoldater engang og skal ut på skarpe oppdrag for Norge? Jobben de da skal ut i er godt betalt, men også svært farlig. De kan dø og de kan få store fysiske og psykiske skader. Mange av de yrkesmilitære bor nettopp i Hedmark og Oppland. Teater Innlandets forestilling har en sosial profil der den retter seg mot nære og pårørende til militært personell. Forestillinga hadde premiere på Jørstadmoen leir. Dramatiker Mikkel Bugge og regissør Gard B. Eidsvold har i arbeidsperioden hatt mange samtaler med mennesker som på forskjellig vis er i befatning med krigen – veteraner, forskere, spesialrådgivere, pårørende. På hvert spillested har det vært foredrag om ulike sider ved at Norge har operative militære styrker i utlandet. Stykket skal være godt fundert i målgruppas hverdag.

Melodramatisk

På scenen står en settvegg og en mobil kjøkkenbenk. Line (Ester Marie Grenersen) baker boller. Hun baker og baker og leker med deigen. Hun baker boller som ingen skal spise. Hennes rolle er å være hjemme og vente. Hun er kjæresten til Thomas som er soldat og på jobb i Afghanistan. Line har en ikonisk kvinnerolle. Historien er full av slike ventende kvinneskikkelser. Penelope som venter på at Odyssevs skal komme hjem fra sin lange seilas. Solveig. Hverdagskvinner i alle land og til alle tider. Men blir ikke dette litt for enkelt her? Er kjæresten eller kona til den yrkesmilitære bare en bollebakende Solveig-figur?

Soldaten Thomas (Jo Adrian Hovind) framstilles som en forholdsvis myk mann. Han er ikke spesielt muskuløs og den rufsete hårsveisen minner ikke akkurat om den man forbinder med militært mannskap, men han kommer greit ut av rollen.

I tillegg til Line og Thomas møter vi den afghanske tolken Ahmed (Duc Mai The). Rollene spilles enkelt og greit, men det ligger et velmenende alvor her som noen steder står og vipper på kanten til det melodramatiske.

Soldaten – et offer?

Det er liten offentlig debatt om hvorvidt Norge skal delta i krig i andre land. Dette blir det ikke heller ikke åpnet opp for her. Vi møter hverdagsmenneskene. De som lever med at mannen eller kjæresten er ute på et kanskje livsfarlig oppdrag. Forestillinga problematiserer det å skulle fungere i et forhold der livssfærene til de som er hjemme i Norge og de som er på militært oppdrag er så forskjellige. Inntrengerne er på en måte bygget opp som et slags rollespill. Alternative situasjoner spilles ut for oss. Hva hvis det hadde vært slik? Eller slik? Bugges tekst er ofte beskrivende. Handlingen beskrives. På et vis lekes den fram for oss. Dialogen minner om den vi finner i barns lek. Barn beskriver ofte det de gjør i leken mens de leker. Bugges tekst fungerer godt som en utforskende tekst, men formen kommer her til å beskytte innholdet på et vis. Det er som om teksten er påkledd en skuddsikker vest. Teksten kommer ikke under huden på oss før den mer direkte tar i bruk stoff om virkelige mennesker. Bugge kom tidligere i år ut med novellesamlinga Tauet. Her viser han på mesterlig vis at han kan skape gode og presise karakterer i prosa. Hans novellekarakter kulturkoordinatoren Bernt Bierman er for eksempel uforglemmelig! Jeg har kanskje derfor litt høye forventninger til karakterene i Inntrengerne. Vi kommer ikke helt inn på karakterene Line, Thomas og Ahmed. De blir typer for oss. De kommer til å fungere som illustrasjoner på hverdagsmennesker.

Det er ikke det faktum at Norge har soldater i krig som problematiseres her, men hverdagen menneskene som er involvert lever i. Soldaten framstilles ikke som en helt, en vi er stolt av, en som er rede til å gi sitt liv for – ja, for hva? – konge og fedreland? Neppe. Er det demokrati soldaten kjemper for? Akkurat dette diskuteres ikke i her. Soldaten blir i stedet for å bli sett på som en helt, nærmest et offer. Det er traumene det fokuseres på.

Brechtiansk

Det kan se ut som om det ligger et sterkt ønske om å forstå livssituasjonen til den norske soldaten i Inntrengerne. Aktørene og teksten skisserer handlingsforløp. Det kan hende at det er på grunn av at vi har sett så berørende dokumentariske versjoner av Norges nære krigshistorie, eller vår nære krigsvirkelighet, at denne forestillinga ikke virker like sterkt på oss. Et eksempel er fra De Utvalgtes seneste forestilling Visjonæren. Her er et dokumentarinnslag med en kriger. Det gjør inntrykk å høre denne mannen snakke om våpen, militære oppdrag og det å drepe. Historien om den afghanske tolken Faizullah Muradi som nylig har fått oppholdstillatelse i Norge hører også til blant historier som er så sterke i seg sjøl at de blir bleke kopier i sceniske versjoner. Dokumentariske historier fra mennesker som opplevde 2.verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms og som først i disse dager når offentligheten, står fram som svært viktige og vesentlige.

Det er nettopp det dokumentariske som gir dybde og tempo til Mikkel Bugges tekst og forestillinga Inntrengerne.  Når rollefiguren Thomas ramser opp skjebnene til dem som har vært ute i felten når det inn til oss at det er virkelige mennesker bak denne historia. Thomas presenterer de korthogde minibiografiene rett mot oss i salen og det realistiske i de forskjellige skjebnene oppleves rått og brutalt: ”Komme hjem og late som om ingenting har skjedd som Arne.

Styre unna plastposer i veibanen og aldri trå på gresset som Ole.

Felle den største hjorten og invitere på et tredagers etegilde som Arvid.

Shotte sju jägerbomber klokka halv ti en tirsdag som Johnny.

Spille sjakk i foreldrenes kjeller som Konrad.

Feile opptaksprøven til politihøgskolen som Ulf.

Ta første fly fra Gardermoen til Dubai og videre til Abu Dhabi

som Trond.”

Det er dette vinduet ut mot den virkelige verden som løfter forestillinga og gjør den så aktuell som den fortjener å være.

Den evige krigen

Hvorfor er det så vanskelig å lage godt teater om krig?

Av Elin Lindberg

Mikkel Bugge: INNTRENGERNE

Regi: Gard B. Eidsvold

På scenen: Jo Adrian Hovind, Ester Marie Grenersen og Duc Mai The

Teater Innlandet, Hamar Kulturhus 26.oktober 2014

Toget som skulle ta meg til Hamar, forestillinga Inntrengerne og en times foredrag i forkant, ble stående på Morskogen i over en time på grunn av feil med en sporveksler. Det førte til at jeg gikk glipp av starten på forestillinga. Jeg håper jeg klarer å yte den rettferdighet gjennom å skrive om det jeg fikk sett, manuset som jeg har lest og en dokumentasjonsvideo av oppsetninga.

Norge i krig

På toget på vei tilbake til Oslo fra Hamar og Inntrengerne sitter jeg sammen med pur unge soldater i uniform på vei hjem på perm. Kanskje blir disse ungguttene hardbarka yrkessoldater engang og skal ut på skarpe oppdrag for Norge? Jobben de da skal ut i er godt betalt, men også svært farlig. De kan dø og de kan få store fysiske og psykiske skader. Mange av de yrkesmilitære bor nettopp i Hedmark og Oppland. Teater Innlandets forestilling har en sosial profil der den retter seg mot nære og pårørende til militært personell. Forestillinga hadde premiere på Jørstadmoen leir. Dramatiker Mikkel Bugge og regissør Gard B. Eidsvold har i arbeidsperioden hatt mange samtaler med mennesker som på forskjellig vis er i befatning med krigen – veteraner, forskere, spesialrådgivere, pårørende. På hvert spillested har det vært foredrag om ulike sider ved at Norge har operative militære styrker i utlandet. Stykket skal være godt fundert i målgruppas hverdag.

Melodramatisk

På scenen står en settvegg og en mobil kjøkkenbenk. Line (Ester Marie Grenersen) baker boller. Hun baker og baker og leker med deigen. Hun baker boller som ingen skal spise. Hennes rolle er å være hjemme og vente. Hun er kjæresten til Thomas som er soldat og på jobb i Afghanistan. Line har en ikonisk kvinnerolle. Historien er full av slike ventende kvinneskikkelser. Penelope som venter på at Odyssevs skal komme hjem fra sin lange seilas. Solveig. Hverdagskvinner i alle land og til alle tider. Men blir ikke dette litt for enkelt her? Er kjæresten eller kona til den yrkesmilitære bare en bollebakende Solveig-figur?

Soldaten Thomas (Jo Adrian Hovind) framstilles som en forholdsvis myk mann. Han er ikke spesielt muskuløs og den rufsete hårsveisen minner ikke akkurat om den man forbinder med militært mannskap, men han kommer greit ut av rollen.

I tillegg til Line og Thomas møter vi den afghanske tolken Ahmed (Duc Mai The). Rollene spilles enkelt og greit, men det ligger et velmenende alvor her som noen steder står og vipper på kanten til det melodramatiske.

Soldaten – et offer?

Det er liten offentlig debatt om hvorvidt Norge skal delta i krig i andre land. Dette blir det ikke heller ikke åpnet opp for her. Vi møter hverdagsmenneskene. De som lever med at mannen eller kjæresten er ute på et kanskje livsfarlig oppdrag. Forestillinga problematiserer det å skulle fungere i et forhold der livssfærene til de som er hjemme i Norge og de som er på militært oppdrag er så forskjellige. Inntrengerne er på en måte bygget opp som et slags rollespill. Alternative situasjoner spilles ut for oss. Hva hvis det hadde vært slik? Eller slik? Bugges tekst er ofte beskrivende. Handlingen beskrives. På et vis lekes den fram for oss. Dialogen minner om den vi finner i barns lek. Barn beskriver ofte det de gjør i leken mens de leker. Bugges tekst fungerer godt som en utforskende tekst, men formen kommer her til å beskytte innholdet på et vis. Det er som om teksten er påkledd en skuddsikker vest. Teksten kommer ikke under huden på oss før den mer direkte tar i bruk stoff om virkelige mennesker. Bugge kom tidligere i år ut med novellesamlinga Tauet. Her viser han på mesterlig vis at han kan skape gode og presise karakterer i prosa. Hans novellekarakter kulturkoordinatoren Bernt Bierman er for eksempel uforglemmelig! Jeg har kanskje derfor litt høye forventninger til karakterene i Inntrengerne. Vi kommer ikke helt inn på karakterene Line, Thomas og Ahmed. De blir typer for oss. De kommer til å fungere som illustrasjoner på hverdagsmennesker.

Det er ikke det faktum at Norge har soldater i krig som problematiseres her, men hverdagen menneskene som er involvert lever i. Soldaten framstilles ikke som en helt, en vi er stolt av, en som er rede til å gi sitt liv for – ja, for hva? – konge og fedreland? Neppe. Er det demokrati soldaten kjemper for? Akkurat dette diskuteres ikke i her. Soldaten blir i stedet for å bli sett på som en helt, nærmest et offer. Det er traumene det fokuseres på.

Brechtiansk

Det kan se ut som om det ligger et sterkt ønske om å forstå livssituasjonen til den norske soldaten i Inntrengerne. Aktørene og teksten skisserer handlingsforløp. Det kan hende at det er på grunn av at vi har sett så berørende dokumentariske versjoner av Norges nære krigshistorie, eller vår nære krigsvirkelighet, at denne forestillinga ikke virker like sterkt på oss. Et eksempel er fra De Utvalgtes seneste forestilling Visjonæren. Her er et dokumentarinnslag med en kriger. Det gjør inntrykk å høre denne mannen snakke om våpen, militære oppdrag og det å drepe. Historien om den afghanske tolken Faizullah Muradi som nylig har fått oppholdstillatelse i Norge hører også til blant historier som er så sterke i seg sjøl at de blir bleke kopier i sceniske versjoner. Dokumentariske historier fra mennesker som opplevde 2.verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms og som først i disse dager når offentligheten, står fram som svært viktige og vesentlige.

Det er nettopp det dokumentariske som gir dybde og tempo til Mikkel Bugges tekst og forestillinga Inntrengerne.  Når rollefiguren Thomas ramser opp skjebnene til dem som har vært ute i felten når det inn til oss at det er virkelige mennesker bak denne historia. Thomas presenterer de korthogde minibiografiene rett mot oss i salen og det realistiske i de forskjellige skjebnene oppleves rått og brutalt: ”Komme hjem og late som om ingenting har skjedd som Arne.

Styre unna plastposer i veibanen og aldri trå på gresset som Ole.

Felle den største hjorten og invitere på et tredagers etegilde som Arvid.

Shotte sju jägerbomber klokka halv ti en tirsdag som Johnny.

Spille sjakk i foreldrenes kjeller som Konrad.

Feile opptaksprøven til politihøgskolen som Ulf.

Ta første fly fra Gardermoen til Dubai og videre til Abu Dhabi

som Trond.”

Det er dette vinduet ut mot den virkelige verden som løfter forestillinga og gjør den så aktuell som den fortjener å være.

Ingvild Holvik: Premien for alt

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2017

Ingvild Holvik Premien for alt

Å bli klok på livet

Ingvild Holvik: Premien for alt

Roman, Det Norske Samlaget, 2017, 202 sider

 

 

Kva er igjen etter det levde livet? Kva hugsar vi? Kva for minne tar vi godt vare på, og kva for minne tar godt vare på seg sjølve? Hukommelsen er lumsk. Han lever på eit vis sitt eige liv. Minne kan manipulerast. Det vi trudde var sanning, var det kanskje ikkje likevel. Dei siste åra har nettopp verkelegheitslitteratur vore eit mykje debattert tema. Det er skilnad på liv og litteratur. Vi lever livet 1:1, men det er umogleg å både hugse og formidle det på det same viset. I Ingvild Holviks andre roman blir det tydeleg at eit liv ikkje er så lett å dokumentere, verken med tankar eller ord.

 

Alderdom

I Premien for alt møter vi 79 år gamle Mali Fredrikke Sjursen. Helsa hennar skrantar. Ho er ein gamal 79-åring, atskilleg eldre enn dei 79-åringane eg kjenner. Ho slit med å gå og med å halde seg tørr. Humøret hennar er ikkje på topp. Det er kanskje alle plagene hennar som gjer at ho verkar som ei sur og tverr gamal dame. No og då glimtar ho til med ein bitter og sarkastisk humor. Ein lungeinfeksjon gjer at ho kjem på sjukeheim på midlertidig basis. Her får ho tid til reflektere over det livet ho lever og det livet ho har levd. Ho har budd på ein liten gard i ei vestlandsbygd i heile sitt vaksne liv. Ho var gift med Per som ikkje lever lenger. Ho har ein son, Thomas, som ho heller ikkje har så mykje å gjere med lenger. Ho har ei svigerdotter som ho ikkje heilt kjem overeins med og ei dotterdotter som ho kommuniserer skarpt med. Mali er ei heilt vanleg gamal dame. Ho har hatt sorger og gleder i livet sitt. Ho har opplevd små og store hendingar. Minne om desse hendingane strøymer gjennom ho. Somme får stor plass, andre ikkje.

 

Eit mysterium

Eitt av minna som tek stor plass i medvitet til Mali er det om fetteren Johan. Han var rundt hennar eigen alder. Mora hans, Mali si tante, kunne ikkje ta vare på han fordi ho blei alvorleg psykisk sjuk. Han budde ei stund heime hos Mali sin familie i Bergen, der ho vaks opp, men det gjekk heller ikkje, han måtte flytte til ein spesialskule på den fiktive Lægerøya – Lægerøens Opdragelsesanstalt for vanartede og forvildede gutter. Ikkje så lenge etter at han blei konfirmert blei han funnen omkommen, dette dødsfallet er noko mystisk. Tok han sitt eige liv? Hadde den ulveaktige Kåre noko med dette å gjere? Om Kåre hadde noko med det heile å gjere er heilt umogleg å finne ut av, for Kåre døyr før Mali får konfrontert han med dette. Minna og spekulasjonane slepp ikkje taket i Mali.

 

Landskap

Den austtyske dramatikaren Heiner Müller skal ha sagt noko slikt som at: «Eg begynner å like landskap, det betyr at eg begynner å bli gamal». Landskapa betyr mykje for Mali, ho kjenner seg på eit vis i eitt med utsikta frå huset sitt. Ingvild Holvik er god til å skildre landskapa og interiøra Mali er ein del av. Ho skildrar òg godt dei sanseinntrykka Mali har.

Mykje av det som fyller medvitet til Mali er opplevingar som har med barn å gjere. Det er fødslar, gravide kvinne, abortar og Mali si syster Jenny som døydde berre to år gamal. Det ligg mange kjensler her, dei fleste av dei er ikkje heilt ordlagde, dei dukkar opp som fragment. Det som slår meg når eg les denne boka er kor vanskeleg det er å fortelje historia om sitt eige liv. Det er så mange trådar å ta tak i, så uendeleg mange måtar å formidle på. Historia om Mali er eit godt og heiderleg arbeid om nettopp dette.

 

Meldt av Elin Lindberg

 

Henriette Pedersen: RIDING ROMANCE 3 – DAS ROTKÄPPCHEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2015

Henriette Pedersen RIDING ROMANCE 3 – DAS ROTKÄPPCHEN.jpgHvem er redd for ulven?

Suggererende undersøkelse av gammelt eventyr

 

Av Elin Lindberg

 

Henriette Pedersen: RIDING ROMANCE 3 – DAS ROTKÄPPCHEN

Scenografi og kostyme: Maja Nilsen

Musikk og lyd: dj Olanskii

Lysdesign: Tilo Hahn

Utøver: Kristine Karåla Øren

 

Riding Romance 3 – das rotkäppchen er siste del i forestillingstrilogien Riding romance. I denne trilogien har koreografen Henriette Pedersen tatt utgangspunkt i tre ikoniske verk fra romantikken. Første del var Swan Lake (2012) som tok utgangspunkt i balletten Svanesjøen. Del to var Das Nebelmeer som var en reaksjon på David Caspar Friedrichs maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer. I forbindelse med del to av trilogien ble det også gitt ut en publikasjon som dokumenterer og undersøker prosjektet. I denne siste forestillinga er det eventyret om Rødhette og Ulven som skal undersøkes.

 

Hvem er ulven?

Eventyret om Rødhette og Ulven finnes i mange versjoner – og det kan se ut som om hver generasjon har sin egen måte å fortelle det på, eller undersøke det på. Den nasjonalromantiske versjonen til brødrene Grimm er det mest prydelige og har hatt enorm gjennomslagskraft. Perraults versjon av eventyret har flere seksuelle undertoner enn brødrene Grimms versjon. Disse versjonene er baserte på muntlig overleverte historier. Eventyrene hadde ofte en oppdragende effekt – barn skulle høre på foreldrene sine ellers kunne det gå dem riktig ille. Og det kunne det naturligvis – voldtekt er ingen ny oppfinnelse, voldtektstallene verden over er motbydelig høye.

De fleste tolkningene av eventyret handler om seksuell oppvåkning i en slags initieringsprosess. Ulven har ofte stått for mannlig seksualitet. Som i mange eventyr vekkes jentas seksualitet av møtet med mannens dyriske og pågående drifter. Rødhettes passivitet og pene pyntelighet har provosert haugevis av forfattere. Det finnes mange motfortellinger. Og det er bra. Carl Gustav Jung mente at eventyrene utgjør en del av vår kollektive hukommelse, hvor ulven representerte både en indre og en ytre fare. Hukommelsen er som kjent, en lumsk størrelse. Det er viktig å lufte den for å se hvordan det som huskes står i forhold til dagens vær og vind.

 

Hvor er ulven?

På Black Box’ store scene står danser Kristine Karåla Øren og dj Olanskii med ryggen til oss når vi kommer inn i salen. Tecnomusikken er så høy at øreproppene må på plass. Basslyden sliter i innvollene. Lyden oppleves fysisk. Det er en slags klubbstemning. Midt i rommet henger svarte plaststrimler tett i en sirkel. Det er halvmørkt med rytmisk klubbdanselys. En slags ulvefell ligger til høyre på scenen. Til venstre står Øren og dj Olanskii. Ørens kostyme er svart og hårete, det minner både om fugl og dyr og cabaretartist. Hun begynner etter hvert å danse. Lenge med ryggen til oss. Øren har fin tilstedeværelse og intensitet i bevegelsene. Det ligger et suggererende alvor i arbeidet. Hun danser seg etter hvert inn i sirkelen midt i rommet og tar i bruk ”ulvepelsen”. Kostymet består av skinnkåper og røde skinnjakker som er sydd sammen. Kostymet kan på en måte representere mange forskjellige roller som Rødhette kan gå inn i. Ulven er det hun bestemmer at den skal være.

Mange av Rødhette-fortellingene handler om den unge jenta som går alene ut i skogen og på en måte blir voksen der. I forestillinga på Black Box er det ingen nasjonalromantisk skog vi er kommet inn i, men en kanskje like romantisk urban jungel. I vår tid har vi kanskje et smått romantisk forhold til storbyen. Det er ofte her de unge rødhettene, av begge kjønn, mister sin uskyld og ikke på tur i marka. I storbyen lurer virkelige farer og spennende, uforutsette møter.

I Riding Romance 3 – das rotkäppchen er ikke Rødhette en ung jente, utøveren er her en voksen kvinne. Hennes møte med eventyret blir et mer horisontalt og likeverdig møte med en indre ulv. Dj Olanskiis musikk og Ørens voksne tyngde og ro går godt sammen.

 

Ulv i stormens øye

Midt i forestillinga stilner tecnomusikken noe. Den lange perioden med massiv lyd har tatt oss med langt inn i skogen. Det kan oppleves som om vi er kommet til en slags lysning, et stillere sted – til stillheten i stormens øye. Dyriske lyder kommer fra danseren. Rødhette har danset seg vill med vilje. Danseren tar i bruk noe som ser ut som en rød cheerleaderdusk. Med den i munnen gir det konnotasjoner til både rollen Rødhette og til en annen eventyrfigur – Ridder Rødskjegg som figurer i nok et eventyr med seksuelle undertoner.

Komposisjonsmessig fungerer dette litt stillere rommet i forestillinga som et rom for kontemplasjon. Hva er nå dette med romantikken? – kan man for eksempel sitte og tenke på. Romantisk kunst har i mange sammenhenger vært sett på som virkelighetsfjernt og fy-fy de siste årene. Hva kan vi lære av romantikken? Tør vi å gi oss hen til følelsene? Er det kanskje strengt nødvendig å gi seg hen til følelsene?

 

Hva er ulven?

I vår verden er ulven nærmest utryddet – både billedlig og bokstavelig. Eller er den det? Dette er også noe denne forestillinga undersøker. Den fysiske ulven er knapt en fare. Seksualiteten er så gjennomanalysert i alle bauger og kanter og i alle kanaler at den knapt kan ses på som et farlig område for verken unge eller gamle å bevege seg inn på. Eller? Forestillinga lar på en måte ulven representere en sterk kraft – nærmest en urkraft – som finnes og som kan utfordre det bestående, både på et kollektivt og et individuelt plan.

Mot slutten av forestillinga er danseren ikledd en svart parykk. Hun jobber med en ildrød leppestift. Først sensuelt og tradisjonelt kvinnelig forførende. Etter hvert mer voldsomt. Hele stiften går med til å smøre inn lepper, tenner og utover ansiktet. Voldsomhet, lidenskap, begjær møtes. Hun kysser/spiser på armene sine. Den røde leppestiften gjør armene blodrøde. Denne smått seksuelle akten får et rituelt preg.

Lyden av tecnomusikken blir sterkere. Det er som om vi har vært i denne lysningen i skogen og fulgt Rødhettes rituelle handlinger før vi ledes av lyden ut igjen. Publikum blir denne kvelden sittende ganske lenge etter at forestillinga er ferdig, før applausen begynner. Det er egentlig ingen tvil om at komposisjonen er ferdig, det er som om publikum er igjen i en slags transe.

Nationaltheatret: REVISOREN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2015

Tynn komediesuppe

Revisoren vil gjerne at vi skal le av oss selv, men lykkes ikke helt

 

Av Elin Lindberg

 

"Nationaltheatret - Revisoren Regi: Catrine Telle

Oversatt av Geir Kjetsaa. Bearbeidet av Njål Helge Mjøs og Catrine Telle

Regi: Catrine Telle

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 7.februar 2015

 

På vei hjem fra premieren på Revisoren på Nationaltheatret ble jeg sittende ved siden av to unge kvinner på den stappfulle trikken. Ufrivillig kom jeg til å overhøre samtalen deres. De var studenter, forsto jeg, og de hadde akkurat vært og sett den samme forestillinga som jeg hadde sett. Jeg satt og så ut av vinduet og gjorde mitt beste for å se ut som om jeg satt i mine egne tanker, men samtalen til de to studentene festet seg.

–       Jeg ble så fryktelig trøtt av den forestillinga.

–       Jeg lurer på hvor lenge sånt teater kommer til å overleve. Du så jo at det var bare gamle folk der.

–       Men skuespillerne på scenen hadde det gøy. Ja, har du fått deg fast jobb på Nationaltheatret, har du gjort en god deal.

–       Kanskje det dør ut når de gamle folka dør?

Jeg tenker med meg selv at det er kanskje slik det kommer til å gå, for Revisoren på Nationaltheatret var en ganske så gammelmodig og støvete affære.

 

Gogol fra Ukraina

Nikolaj Gogol ble født i Ukraina i 1809, og han bodde sitt forholdsvis korte voksne liv i Petersburg (han ble 43 år). Han er først og fremst kjent som satiriker. Hans mest kjente verk er nok Nesen (som kom ut samme år som Revisoren hadde urpremiere – i 1836). I Nesen våkner kollegieassessor Kovaljov opp en morgen og oppdager at nesen hans er borte. Seinere på dagen møter han nesen sin ikledd en statsrådsuniform. Denne formen for absurd humor er det egentlig ikke i Revisoren. Her er det mest klassisk forvekslingshumor.

Gogol – #humor #satire #Ukraina. Det klinger i utgangspunktet svært aktuelt. Vi har nylig sett at satire og humor kan bringe millioner av mennesker ut i gatene for å vise sin støtte til ytringsfriheten. Hvordan krisen i Ukraina vil utvikle seg, er det ingen som vet. Uansett har nok verken franske satiremagasin eller krisen i Ukraina noe som helst å gjøre med Revisoren på Nationaltheatret.

 

En kontrollør fra storbyen

I en liten by et eller annet sted i Russland går livet sin skjeve gang. Catrine Telle og kompani forteller historia som et slags eventyr fra en noe forgangen tid. I åpningsscenen er det kvinnfolkene som framstår som dem som ordner opp. Det tjuvkobles elektrisitet fra en stolpe som allerede er overfylt av ledninger slik at gnistene står i været. Det fikses og ordnes. En vannpost er i ustand – ”er det en rørlegger i salen”, roper ei kone (Mari Maurstad). De driftige kvinnfolkene hjelper til å heise opp sceneteppet, slik at stykket kan komme i gang.

Vi møter borgermesteren (Anders Mordal) som har fått et brev fra fetteren sin som er vannverksjef (husker dere han der vannverksjefen, publikum?), om at det skal komme en statlig kontrollør – en revisor. Dette er ikke godt nytt for verken ham eller resten av småbyens ”gutteklubben Grei”. Alle har de sine svin på skogen. Statlige penger puttes i egen lomme, sjefsstillinger er besatt av udugelige menn som innehar åremålsstillinger i periode etter periode. Sykehussjefen Zemljanika (Per Christian Ellefsen) i en kvalmt skitten legefrakk bryr seg ikke om pasientene lever eller dør. Sengene på sykehuset hans er like skitne som ham selv og alt de syke får er kokt kål. Rektor Kholpov på byens skole (Kai Remlov) lider av sykelig autoritetsangst og har ikke styring på verken lærere eller undervisning. Dommer Ljapkin-Tjapkin (Erik Hivju) er gjennomkorrupt og er mer interessert i harejakt og damer enn i lov og rett. Politiet er en gjeng fylliker. Godseierne i byen, Pjotr Bobsjinskij (Øystein Røger) og Pjotr Dobtsjinskij (Håkon Ramstad) er noen sulliker. I likhet med mennene er borgermesterens kone (Anne Marie Ottersen) og dattera (Mariann Hole) også bare opptatt av å mele sin egen kake. Kvinnene er allikevel de eneste som har noe å vinne på et besøk av en revisor – her kan det komme en mann til dattera. Postmester Ivan Sjpekin (Nils Goldberg Mulvik) har fullstendig oversikt over alt og alle fordi han i hemmelighet åpner og leser både inngående og utgående post.

En ung mann (Jan Gunnar Røise) ankommer altså byen med tjeneren sin (Hermann Sabado). Alle tror at dette er den beryktede revisoren. Den fattige unge mannen utnytter situasjonen og så har vi forviklingskomedien gående.

 

Humor

Det finnes mange muligheter for både situasjonskomikk og karikerte figurer her, men det fungerer bare sånn halvveis. De fleste av skuespillerne er gode komedieskuespillere med god timing. De har en fin lekenhet.  Men forestillinga fungerer allikevel ikke helt som komedie. Vi ler høyt et par ganger og la oss sjarmere noen steder, men man blir – slik en av de to unge studentene sa på trikken – litt trøtt av det hele. Et par steder blir forsøkene på seksualisert buskishumor bare kleint.

Like før ”revisoren” skal forlate småbyen med lommene fulle av penger som han har lånt av byens menn, kommer kvinner og menn til ham som om han skulle være en frelser. De ber ham skaffe dem et bedre liv. Scenen minner litt om Monty Python-filmen Life of Brian – også en forvekslingskomedie – der folket strømmer til Brian for å bli frelst.

Noen steder minner forestillinga litt om tv-serien Lilyhammer. Her har vi et fiktivt sted der innbyggerne er noen originale skruer og det er mye triksing og fiksing. Men i denne serien skapes det et spenn mellom en slags normalitet og noe overdrevet, det gir en dynamikk som kanskje er grunnen til at serien er blitt populær.

Mot slutten sier borgermesteren ut mot publikum at ”dere ler av dere selv”. Det ser ikke ut som han tror helt på det selv. Og vi gjør nok kanskje ikke det vi heller. Eventyret om småbyen i Russland med sine originale innbyggere når oss ikke slik at vi kan identifisere oss med dem. Dette blir ingen storslått komedie med brodd. Noen skarp samfunnssatire om korrupsjon blir det dessverre heller ikke, selv om både skuespillere og regissør jobber hardt for at det skal fungere. Hvor lenge kommer sånt teater til å overleve?

 

 

Kristin Bjørn: Sant nok

elinlindberg8

 

Anmeldelsen er publisert i Nordnorsk Magasin

Sant-nok_Fotokreditering-Gyldendal

Salt, søtt, islag av overmoden appelsin, med et hint av råtten fjære

 

Kristin Bjørn: Sant nok

Noveller, Gyldendal norsk forlag, 2016, 148 sider

 

Sant nok er Kristin Bjørns skjønnlitterære debut, men hun har lang erfaring med arbeid med tekst i form av dramatikk. Språket hennes er stødig, modent og solid. Oppbyggingene av novellene er fine, faste og samtidig spenstige. Det er tydelig at vi har å gjøre med en erfaren språkkunstner. Boka inneholder fem noveller skrevet i en tradisjonell novelleform og et tekstforløp – «Dance of a Muse» – som er slags hybridtekst med teatrale innslag.

Åpningsnovella «Desperado» skildrer avstand og nærhet mellom mennesker vart og fint. Bjørn er god til å skildre de fysiske aspektene ved menneskelivet. I denne første novella er det beskrivelsene av den rent fysiske kontakten mellom mora og barnet som skaper svært tydelige og klare bilder for oss. Bjørn tar oss med slik at vi også selv nesten fysisk fornemmer hvordan mora bender løs babyfingre fra avispapiret den lille babyen vil putte i munnen.

Bjørn tar ofte utgangspunkt i fysiske fenomen, eller bruker noe rent fysisk som metafor for noe menneskelig. Kontrasten mellom menneske og natur er gjennomgående. I den første novella er det Tsjadsjøen som blir gjort til et bilde på hovedpersonens livssituasjon. Denne sjøen er litt annerledes enn andre innsjøer, den har mange innganger, men ingen utløp: «Tsjadsjøen er vann som ikke skal noe sted», sier hovedpersonen og understreker sin egen håpløse livssituasjon.

I novella «Steady state» er det det store fysiske universet som både blir en trøst og en flukt i et følelsesmessig komplisert livsløp. Bjørn skriver om de små myke menneskene med sin livskraft og livsvilje og setter dem i forhold til – og i kontrast til – de altoverskyggende naturlovene: «Naturlover virker inn på hvert eneste atom i universet, ingenting oppstår av ingenting, energien samles og deles og deles igjen og igjen og igjen, men hver lille del har ingen anelse om sammenhengen den fungerer i».

Teksten «Dance of a Muse» er kanskje den mest interessante i boka. Bjørn kjenner så godt til scenekunstverdenen som teksten har som bakgrunn, at den får ekstra snert og dybde. Vi møter Siri Strømmer og Mona Thesinger som har arbeidet sammen om forestillinga Dance of a Muse. Siri er skuespilleren/performanceartisten som har hatt stor suksess med forestillinga. Mona jobber på et kunst/teater-akademi og har invitert Siri til å spille for studentene. Forestillinga tar utgangspunkt i historia om Audrey Munson som startet som nakenmodell i New York i 1905 og som ble en av stumfilmens store stjerner til hun som trettiåring ble skandalisert og glemt. Nakenheten er blitt den 48-årige Siris varemerke. I portrettintervjuet som åpner teksten sammenlignes hun med Liv Ullmann. Jeg strever litt med å tro på intervjuet, selv om dette ikke er langt fra en type portrettintervju som finnes i mange – kanskje helst litt mindre – aviser. Til tross for denne lille innvendingen er dette en strålende prosatekst med en super teatral form. Teaterforestillingas kleinhet er godt og presist beskrevet. Ydmykelsene, fandenivoldskheten og livskraften turneres flott. Forholdet mellom Mona og Siri beskrives med fylde og dybde. Kunst og arbeid med kunst brettes ut på en interessant måte.

Bjørn tar som nevnt ofte utgangspunkt i det rent fysiske og konkrete i disse arbeidene sine. Et element jeg ikke kunne unngå å bite meg merke i var de forskjellige måtene hun beskriver lukt og smak av mannlige kjønnsorgan. Hun bruker et språk som vi ellers stort sett møter i omtaler av vin. Ballene til Peter Grenersen i «Rettslære» lukter overmoden appelsin, en annen lukter litt som råtten fjære.

Alt i alt: Sant nok er en strålende debut!

 

Anmeldt av Elin Lindberg