Stikkord: Riksteatret

Kilden Teater: Kill Devil

elinlindberg8

Publisert i Ånd i hanske 2025 på unima.no

Foto: Lars Gunnar Liestøl

Sukker er ikke bare søtt

Figurteaterregissøren Petter Width Kristiansen retter, sammen med sitt kunstneriske lag, søkelyset mot en skammelig del av norgeshistoria i Kill Devil. Grundig, alvorlig og poetisk presenteres Norges kolonihistorie i Karibia for oss. Det er svært berørende.

Av Elin Lindberg

KILL DEVIL av Petter Width Kristiansen

Medvirkende: Pelle Ask, Laura Christina Brevig Vallenes, Petter Width Kristiansen, Kjersti Alm Eriksen

Regi: Petter Width Kristiansen

Scenograf: Kjersti Alm Eriksen

Storyboard og manusutvikling: Pelle Ask

Dramaturg: Deise Faria Nunes

Illustratør: Håvard Steensen

Lysdesign: Vitor Mendes

Lyddesign: Simen Hefte

Historisk rådgiver: Roar Løken

Gjestespill fra Kilden Teater på Riksteatret under Heddadagene 12.juni 2025

Navnet på forestillinga, Kill Devil, viser til en type hjemmebrent som var laget av sukkerrørsmelasse. Den var av svært dårlig kvalitet og ble ofte gitt til de slavegjorte menneskene som jobba på sukkerrørsplantasjene for at de ikke skulle organisere seg og gjøre opprør. For norske folk, fra kongeriket Danmark-Norge, hadde kolonier i Karibia og var en del av et system som undertrykte, utnytta og umenneskeliggjorde folk som var født i Vest-Afrika. Petter Width Kristiansen, og laget hans, forteller denne historia slik at vi aldri skal kunne glemme den. Vi må kjenne til de historiske feilene som er blitt gjort, slik at de ikke kan bli gjort igjen.

Mørk barokk stil

Det er Kjersti Alm Eriksen som har skapt scenografien. Den er monumental og kompleks med avanserte snorsystemer og mobile scenemekanismer. I programmet står det at arkitekturstilen, med sine mange scenetepper i papp, viser til inngangspartiet til Verdensutstillinga i Paris i 1889. I tillegg til det er scenografien inspirert av barokkteatret. Flater kan animeres slik at de blir hav og himmel, byer og fjellandskap. Mye fortelles gjennom skyggeteater der illustratør Håvard Steensens figurer animeres bak skjermene. Mesteparten av spillet foregår i midten av scenografien. Men scenen er også et triptykon med to litt mindre flater/skjermer på sidene. Hele bredden av scenen brukes.

Øyet som ser

Det hele starter med et tegnet øye som tilhører en kropp med mørk hud, vi ser det på skjermen midt foran oss. Vi hører klikk når øyet blinker. Det ser på oss, og det ser bakover i tid på denne historia som vi ikke får lov til å glemme. Det senker seg et dypt og tungt alvor over oss. Og ved hjelp av animerte figurer, og også en «lecture performance» – en forelesning – midt i stykket, får vi historia grundig presentert. Dette handler om økonomi, det handler om grådighet og om utnytting. Det er ei stygg historie. Det er vi i publikum som oppfatter den som det. Petter Width Kristiansen og laget hans trenger ikke understreke det brutale og grusomme i historia. De forteller bare nokså nøytralt om det som skjedde. De viser historiske bilder av fortene i Vest-Afrika. Handelsvarer som ble ført med seilskutene fra Norge blir ramsa opp – det var jern og kobber, tørrfisk (av dårlig kvalitet), tømmer og det var brennevin fra Danmark. Byttevarer i Afrika – gull, elfenbein, slavegjorte folk, blir sirlig notert ned for oss. Og fra Karibia – sukker.

Forelesning

Petter Width Kristiansen holder midt i forestillinga en forelesning for oss ved hjelp av plansjer på en over-head-maskin. Vi får se historiske kart over St. Thomas, St. Jan og St. Croix. Ikke bare som en kuriositet, men like mye som en interessant forbindelseslinje, forteller han nærmest i forbifarten av en av naboøyene til Norges kolonier er øya til Jeffrey Epstein. Han bringer slik inn refleksjoner om hvem som er slavegjorte mennesker i dag. Ved at navnene på de historiske personene blir presentert: Erik Bredal fra Brønnøysund, som var guvernør på

St. Thomas i 1716 og Lorenz Henriksen fra Trondheim som var byfogd samme sted, blir vi minnet på at dette ikke er fiksjon, dette har faktisk skjedd. Disse menneskene levde og virket for noen hundre år siden. Og de var norske som oss.

Lang kolonihistorie

I rundt 240 år drev Danmark-Norge disse koloniene. Avtrykkene fra denne perioden finnes i mentalitet, i språket vårt, i samfunnsstrukturer. Dramaturg Deise Faria Nunes skriver i programmet om at etterkommere av slavegjorte afrikanere fortsatt opplever kolonialismehistorien som et sår som ikke er behandlet. Hun skriver at disse sårene er til stede i form av posttraumatiske reaksjoner som aldri forsvinner fra kroppen. «Det er en arv som vi bærer på rundt i verden sammen med fargen på vår hud», skriver hun. I stykket får vi tid til å reflektere og forsøke å ta inn disse grufulle kjensgjerningene. I lange scener ruller vi i seilskuta over Atlanterhavet. De malte sidestykkene på scenen animeres. I midten er det en slags malstrøm. En åpning, eller et hull. Vi ser inn i mørket. Scenerøyk sprer seg. Naturen buldrer og braker, det er lyn og torden. Kill Devil minner oss om at jorda vi bor på, og har ansvar for, kan være et helvete og at sukker ikke bare er søtt og uskyldig.

Riksteatret: Prima Facie

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Maria Kristine Hildonen, som tessa, i Prima Facie, regi: Maren Bjørseth. Riksteatret 2025.
 Foto: Birgit Solhaug

«På en eller annen måte må det skje en endring»

Suzie Millers aktivistiske stykke Prima Facie er fullstendig forutsigbart, det er overtydelig i sitt klasseperspektiv og det levner ingen tvil om hvem vi skal holde med. Riksteatrets oppsetning er likefullt velspilt og velregissert, med et nydelig scenisk driv.

Av Elin Lindberg

PRIMA FACIE

Av Suzie Miller

Oversatt av Agnes Banach, redigert av Elin Grinaker

Regissør: Maren E. Bjørseth

Scenograf og lysdesigner: Norunn Standal

Kostymedesigner: Alva Walderhaug Brosten

Komponist og lyddesigner: Sjur Miljeteig

Dramaturg: Elin Grinaker

Koreograf: Magnus Myhr

Riksteatret i Nydalen, norgespremiere 4. februar 2025

Det er Maria Kristine Hildonen som spiller Tessa, som er den eneste rollen i stykket. Med seg på scenen har hun musiker Elisabeth Mørland Nesset. De er begge på scenen når vi kommer inn i salen, der de lekent varmer opp. Scenegolvet er skrått. Dette er de skrå bredder. Det blir en metafor, eller en fordobling av det faktumet at vi er i et teater, men samtidig i retten, der vi får høre at alt bare er et spill, en lek. På golvet ligger store bunker med mapper som vi kan anta skal inneholde sakspapirer. Men disse papirbunkene virker bare som staffasje, de blir bare brukt til å sitte og ligge på. De virker uegentlige som om selve de skrevne lovene og sakspapirene er uten egentlig innhold eller verdi. I starten gir raden med runde lys bakfra assosiasjoner til tivoli eller cabaret, altså lett underholdning. Men først litt om dramatikeren og stykket.

Suksesstykke

Suzie Miller er en australsk dramatiker og hun har hatt kjempesuksess med stykket Prima Facie. «Prima facie» er et juridisk uttrykk som betyr «tilsynelatende eller ved første øyekast». Miller har i tillegg til å være dramatiker jobbet som jurist med menneskerettighetsspørsmål. Hun har skrevet noveller og romaner, men slo gjennom med et brak med Prima Facie. Stykket ble første gang satt opp i Sydney i 2019 og har vært spilt i London og New York. I høst så jeg stykket i Reykjavik på hovedscenen på þjoðleikhusið som er Islands nasjonalteater. Der hadde þóra Karítas Árnadóttir regi og Ebba Katrin Finnsdottir spilte Tessa.

Alle spiller – alle lyver

Tessa Ensler er forsvarsadvokat. Hun er den skoleflinke jenta med arbeiderklassebakgrunn som kjempet seg gjennom jusstudiet og ender som en dyktig og allerede – hennes unge alder til tross – velrennomert skrankeadvokat. Hun kan spillet og hun følger reglene. Det handler om å kjempe for å vinne en sak, det handler om å vinne. Ved stykkets start er hun på topp, med utsiktene til en lysende karriere foran seg. Stykket spilles i hovedpersonens nåtid med tilbakeblikk til studieårene. Alt er effektivt og kortfattet fortalt. Hun husker tilbake til første dag på studiet da de ble fortalt at: dere er de mest strålende stjernene – og dere skal forandre samfunnet. Tessa lærer at du aldri skal tro at noen forteller sannheten – alle spiller og alle lyver.

Maria Kristien Hildonen
 Foto: Birgit Solhaug

Vold i nære relasjoner

Tessa kommer fra arbeiderklassen. Klasseperspektivet i stykket er så overtydelig at det nesten blir for mye, det blir nærmest en klisje her og gjør at stykket kunne stått i fare for å vippe mot chic lit eller ukeblad. Moren hennes vasker kontorer, far er fraværende, bror drikker og fester og havner i slåsskamper og lillebror sitter hjemme og spiller tv-spill. Hun begynner å date Julian som jobber på det samme advokatkontoret som henne selv. Julians familie tilhører det motsatte samfunnssjiktet av Tessas familie. Faren er høyesterettsadvokat, moren er psykiater. Familien har penger og prestisje. Etter en fuktig kveld på byen tvinger Julian seg til et voldelig samleie uten samtykke fra Tessa – og det er voldtekt. Tessa har vært forsvarer for menn som har blitt anklaget for denne type voldtekt, altså vold i nære relasjoner. Og hun har vunnet sakene sine. I disse sakene er det vanskelig å bevise hvem som har rett. Det blir ord mot ord og ingen dom. Nå velger Tessa selv å anmelde et overgrep.

Å møte veggen

Det som startet som et overflatisk spill og en lek på de skrå bredder blir nå snudd på hodet. Også her fungerer Norunn Standals scenerom utmerket. Det skrå golvet blir først nesten umerkelig brattere. Haugene med saksmapper raser nedover gulvet og deiser i bakken utenfor scenen. Tessa klamrer seg fast før hun mister grepet og faller av. Nå blir det som var scenegolv, en vegg. Det blir veggen i forhørsrommet på politistasjonen og det blir marmorveggen i tingretten.

Det er et solid og erfarent kunstnerisk lag i sving her. Magnus Myhr har koreografi og har gitt Hildonens fysiske arbeid både driv og løft i et stykke som nok lett kan bli noe statisk. Sjur Miljeteigs musikk og lydbilder spiller fint sammen med Elisabeth Mørland Nesset på perkusjon. I voldtektsscenen gjør musikken at vi får en nærmest fysisk fornemmelse av smerten Tessa opplever. Alva Walderhaug Brostens kostymedesign er, som stykket, overtydelig. Som vellykka forsvarsadvokat er Tessa kledd i stilig hvit bluse og dressbukse, som vitne i voldtektssaken har hun blå treningsbukse og brun, litt sjaskete genser under ei ukledelig dressjakke. Maren E. Bjørseths regi er presis som vanlig. Denne versjonen av stykket er adskillig mer dynamisk enn den islandske, selv om den også var solid.

Forutsigbart

Maria Kristine Hildonen.
 Foto: Birgit Solhaug

Stykket er forutsigbart. For vi vet at de fleste som utøver vold i nære relasjoner ikke kommer så langt som til rettssalen engang fordi man antar at saken kommer til å ende med ord mot ord. I versjonen på det islandske nasjonalteatret fikk stykket også tittelen Orð gegn orði – ord mot ord. En slik rettssak er også en enorm påkjenning for den som kommer med anklagen, det skal mye styrke til for å stå i en slik rettssak der man utleverer seg på sitt mest intime. I forkant av Prima Facie arrangerte Riksteatret i samarbeid med Juristforbundet en samtale på Litteraturhuset om hvorfor det er så vanskelig å få overgrepssaker gjennom i rettssystemet. De debatterte også om en samtykkelov kunne gjøre det enklere. En av debattantene var advokat Mette Yvonne Larsen. Hun fortalte at det ikke var uvanlig å nærmest advare mot å bringe en overgrepssak til retten fordi det er en så tøff prosess. Nettopp hvor tøft dette er, får stykket godt fram. Tessa gjentar flere ganger at det har gått 782 dager siden hendelsen før hun selv sitter i rettssalen og skal vitne. Det er lang tid å gå å bære på en uavklart sak.

Politisk teater

Stykket blir et partsinnlegg i debatten rundt vold i nære relasjoner. Mange land har allerede en samtykkelov, en lov som sier at man ikke kan ha sex uten tydelig samtykke fra den andre part. I Norge har vi ennå ikke en slik lov, men den er under arbeid. I Sverige fikk man en slik lov i 2018 og det førte til at flere enn før ble dømt for voldtekt.

Stykket og forestillinga framstår som relevant og viktig. Seksuell vold er det vanskelig å få bukt med, men det er svært viktig at flere gjør som Tessa – sier fra, anmelder og prøver saken for retten. For som Tessa sier i stykket: det er vi som samfunn som smir lovene. For at vi skal ha tillit til loven må den gjenspeile dem den gjelder, altså oss. Både stykket, og Riksteatrets oppsetning av det, kjennes relevant og viktig og det er lett å bifalle Tessas avslutningsappell: «På en eller annen måte må det skje en endring!»

Stockholms Stadsteater, Riksteatret, Nationaltheatret: Tre versjoner av Frøken Julie

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012

Tre versjoner av Frøken Julie

En er klassisk og teksttro, en forsøker litt krampaktig på oppdatering og en konsentrerer seg om det mellommenneskelige.

 

 

Av ELIN LINDBERG

 

 

August Strindberg: FRÖKEN JULIE

Regi: Helena Bergström

Scenografi og kostymer: Charles Koroly

Stockholms Stadsteater, Stora Scenen, premiere 28.oktober 2011

 

Da August Strindberg i 1888 skrev stykket om denne unge overklassekvinnen som  forfører sin fars tjener fungerte det relevant i forhold til samtidens kjønns- og klasseforhold. Både klasse- og kjønnskonflikter finnes ennå, men i forestillinga på Stora Scenen på Stockholms Stadsteater finnes de vel egentlig ikke. Både Frøken Julie, Jean og Kristin er for like hverandre til at konflikten blir troverdig. De er pene, hvite mennesker som snakker samme språk. Forestillinga spilles i et land der kronprinsessen for ikke lenge siden giftet seg med den ikke adelige treneren sin, på en måte en slags tjener, uten at ser ut til å ha ført til noen katastrofe – kronprinsessegemalen er jo hvit og snakker et dannet svensk.  Norges kronprins giftet seg med en kvinne som blant annet hadde bakgrunn som servitør. Men en klasse/kjønnskonflikt ble allikevel storpolitikk i fjor da lederen av Det internasjonale pengefondet, Dominique Strauss-Kahn, hadde tatt for seg av tjenerskapet, en afroamerikansk stuepike var blitt voldtatt. Han blir frikjent, hun blir svertet. Disse to tilhørte både forskjellig klasse og kjønn. Vigdis Hjorth har diskutert forholdet mellom hvit, velutdannet kvinne og arbeiderklassemann i romanen Hjulskift (2007) og forholdet mellom den hvite, vestlige kvinnen og mannen fra Cuba i Snakk til meg (2010). Hun makter i disse romanene å belyse både kjønn og klassebegrep. I forestillinga på Stadsteatern blir disse konfliktene bare stående som påstander, jeg får ikke til å tro på dem, ikke med min beste vilje.

 

Spillerommet

I starten av forestillinga er bakveggene i det ganske realistiske herregårdskjøkkenet åpne. På bakveggen er det et digert foto av Frøken Julie(Nadia Mirmiran). Hun danser alene ut på scenen foran portrettet sitt. Det er midtsommeraften, skikkelsen utstråler lengsel og ensomhet. Musikken blir mer dramatisk, flere mennesker kommer inn i skumringen på bakscenen.  Julie dytter alle rundt etter sitt eget forgodtbefinnende. Det er tilløp til tango. Lyset følger bare frøken Julie. En poetisk spenning antydes her. Rommet lukkes til. Kjøkken og kostymer i 1930-40-tallsstil.

Tjenerne Kristin (Sofi Helleday) og Jean (Björn Bengtsson) er på kjøkkenet, scenen er stor, menneskene blir svært små her. Det kan virke som om det ikke bare er premierenerver, men dødsangst som lyser ut av øynene på de små menneskene på den store scenen. Kristin og Jean kysser og har seg litt på kjøkkenbordet. Frøken Julie ser dem – hun vil ha Jean.

Kjøkkenet er i kjelleretasjen, men det er ikke noe liv i etasjen over. Vel er greven bortreist, men det kjennes ikke som om det er noe reelt trykk og press fra oven. Selv ikke når klokken som signaliserer at Greven er kommet hjem ringer, kjennes det ut som om at overklassens trykk er truende nok.

 

Casting

Frøken Julie er en kompleks rolle. Ikke bare er hun en viljesterk, bortskjemt og autoritær overklassekvinne, hun er også lidenskaplig selvdestruktiv. Og hun har en uimotståelig utstråling. Nadia Mirmiran har absolutt gode skuespillerkvaliteter, men hun blir litt svak som Frøken Julie. Jean er også en tøff rolle. Rollen er aggressivt målbevisst. Han har sjarm og karisma. Han har klatreevne og oppdrift. Men her tror jeg ikke helt på Jeans kompromissløse avansement, selv om han klatrer i trapper og ligger med frøken Julie. Og jeg spør meg selv gjennom forestillinga om han er pasjonert nok. Vil han nok?

Kristins rolle er litt enklere enn de to andre. Hun holder seg bare nedenunder. Hun er en konserverende kraft. Hun har klassebevissthet. Hun vil at forholdene skal være som de er. Hun har en Gud, en Prest og en Greve, det er hennes autoriteter og patriarker som hun sverger troskap mot.

Det er et absolutt pre at skuespillerne ikke bruker mikrofoner! Det gjør dem mer nærværende enn de ellers kanskje ville vært.

 

Relevans

Tilfører Helena Bergström noe nytt til dette stykket i sin regidebut? Neppe. Men jeg tar meg i å ønske, når Bergström kommer opp på scenen for å ta applaus etter at forestillinga er ferdig, å se en skuespiller som ligner henne selv i rollen som Frøken Julie. Hun har en utstråling som fullstendig tar glansen fra alle de andre skuespillerne der hun står på scenen under applausen. En skuespiller med noe som ligner hennes kraft som Julie og et tjenerskap som ikke tilhører det tilgodesette hvite samfunnet, ville kanskje vært litt av det som skulle til for å få dette stykket til å ha relevans i dag. Slik det spilles på Stadsteatern blir det tro mot Strindbergs tekst, men ikke mot stykkets prosjekt om å si noe samtidsrelevant om kjønn og klasse..

 

 

 

August Strindberg: FRØKEN JULIE

Oversatt av Trude Marstein

Regi: Kristina Kjeldsberg

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Riksteatret 20.januar 2012

 

 

Et forsøk på oppdatering

Er det i det hele tatt mulig å gjøre August Strindbergs Frøken Julie aktuell og relevant i 2012? Hovedproblemet med Strindbergs såkalte Naturalistiska sorgespel er at de er så daterte. I Faderen er hovedkonflikten at mannen aldri kan vite sikkert at det barnet som blir sagt er hans virkelig er hans. Med dagens DNA-prøver er ikke det vanskelig å sjekke i det hele tatt. Case closed. I Frøken Julie er det sosiale fallet med grevedatter som har sex med tjener, uopprettelig. Etter den seksuelle frigjøringen i Skandinavia ville ikke dette føre til noe slikt fall i dag. Bunnen faller slik ut av Strindbergs stykke. I hvert fall i Skandinavia. I andre deler av verden vil det kanskje fortsatt ha gyldighet?

 

Kristina Kjeldsbergs oppsetning på Riksteatret åpner opp for at den mest interessante karakteren i Frøken Julie kanskje ikke er kvinnen, men mannen. Riksteatrets forestilling legger til tekst der det ymtes om en mann som kanskje ikke er så ofte å finne som teaterpublikum, men som det er viktig og interessant for også teatergjengere å kjenne til. En mann som forakter sosialdemokratiet, som er nyliberal, ny-pietist, sexist, som forakter det han ser på som feministstaten. En mann som vil opp og fram i samfunnet og som ikke skyr noen midler for å komme til topps. Denne mannen er en maktfaktor på mange vis, det er nyttig å vise ham fram. Kan Strindbergs Frøken Julie brukes til det?

 

Klasse og kjønn

Riksteatrets oppsetning har en sexy innpakning. Sceneteppet er et stort foto av Frk Julie (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) på en høy, skjønn hest. Frk Julie ser på oss med et strengt og forførende blikk der hun sitter. Jean (Sigurd Myhre) går rundt blant publikum og tilbyr øl. Han og Kristin (Ester Marie Grenersen) er tjenerne på gården eller godset, sjefen er dratt til byen etter en mottagelse her. Settingen er for så vidt både troverdig og realistisk. Hvis bildet av et klassesamfunn i Norge skal presenteres er det mye realisme i å sette servitører opp mot mennesker med medfødt kapital. Servitører er de minst organiserte arbeidstakerne, de har ofte dårlige og uforutsigbare arbeidsvilkår.

Det etableres et slags innenfor og utenfor i denne oppsetninga. Utenfor sceneteppet står det to mikrofoner. Her snakkes det med publikum. Ofte tilsynelatende improvisert tekst. Stykket, tematikken kommenteres. Innenfor sceneteppet spilles spillet. Dette er en god idé. Dette kunne fungert som er slags redning eller rettferdiggjøring av oppsetninga, men det fungerer ikke så godt fordi terskelen, mellom de to nivåene, innenfor og utenfor, ikke blir tydelig nok. Forskjellen mellom de to nivåene kunne vært mye mer ekstrem og gitt mulighet til større dybde.

 

Status quo

Frk Julie går ganske rett på sak. Hun forfører Jean. Kristin godtar mannens utroskap. ”Det er forskjell på menn og kvinner”, sier hun, ”menns lidenskap er ustyrlig, kvinnen må være villig til å ofre noe.”

Det seksuelle spillet mellom Frk Julie og Jean minner tidvis mer om sm-sex enn om noe som har med klassekamp å gjøre, til det er konflikt mellom sex og klasse for utvisket hos oss. Den seksuelle leken framstår bare som et overflatisk spill. Karakterene spiller/leker at dette har fundamental betydning for dem.

Skuespillerne gjør en god jobb. De spiller stykket forholdsvis lytefritt. Problemet ligger ikke her. Selv om noen noe umotiverte sangstrofer fra Frk Julie gir en litt lei følelse.

Scenebildet er vakkert med store foto. Mye syriner og grønt gras. Det er forsommerstemning, men det berusende som kan finnes i det lyseste døgnet i året er ikke så framhevet. Må realismen i stykket bort for at en teatral realisering skal fungere?

 

 

August Strindberg: FRØKEN JULIE – et spill om makt

Oversatt av Jens Bjørneboe

Regi: Victoria H. Meirik

Scenografi: Ingrid Tønder

Nationaltheatret, Amfiscenen, 28.februar 2012

 

Mørk og rå, med vilje til å ta risiko

I Strindbergs originaltekst skrev han inn et skyggespill midt i stykket. I Nationaltheatrets forstilling får dette skyggespillet en rolle i Ingrid Tønders scenografi. Midtsommernattsfesten på Grevens slott vises som vage skyggeprojeksjoner på bakveggen. Det er høylydt sorl og snakk og tecknomusikk med tung bass. Det er en hektisk, febril og urovekkende stemning. Denne scenografiske løsningen gir et mindre statisk scenebilde enn det på Stadsteatern og Riksteatret. Av og til blir skyggebildene av dansende mennesker litt for pene, de blir litt for flinke til å danse. Jeg savner en tanke mer råhet her.

Sangeren Andreas Kjerkol Elvenes tilfører melankoli og mørke.

 

Herskap og tjenere

På Nationaltheatret har man tatt inn over seg hvem dagens tjenerskap oftest er. Kristin (Andrea Bræin Hovig) snakker her med snev av polsk eller østeuropeisk aksent. Hun sier ”schærlihet”, ikke ”kjærlighet”. ”Når man vil være folkelig, så blir man vulgær”, sier Jean (Hermann Sabado) om herskapet og jeg kan ikke fri meg fra å tenke på Kjersti Holmen i sine mange buskisroller. Å la Holmen spille Julie er et svært godt valg, det er flott med en voksen kvinne i denne rollen, det gjør det hele mer troverdig. Den lidenskapelige selvdestruktiviteten kommer godt fram hos Skolmen. Det er fine frampek mot et tragisk utfall i spill og regi. Erotikken er mørk og urovekkende. Ja, forestillinga formidler en følbar eros/thanatos-spenning.

 

Mørke

Teksten i Jens Bjørneboes oversettelse er en god del hakk stødigere enn Trude Marsteins noe sleivete versjon i Riksteatrets oppsetning. Den virker absolutt ikke utdatert. Men nå er heldigvis ikke oppdateringen av stykket spesielt krampaktig i Nationaltheatrets versjon. I denne oppsetninga blir maktspillet mellom menneskene mer eksistensielt og åpent for flere lesninger. Spenninga i spillet påvirkes av flere ting. Spillet mellom Jean og Julie er noe ujevnt. Denne kvelden blir det litt surr og rot. Suffløsen må trå til rett som det er. En mobiltelefon på første rad begynner å ringe, telefonens eier blir høylydt bedt om å forlate salen av andre i publikum. Det er mulig dette ga skuespillerne hjelp til å tenke tanker som: ”Dette går til helvete!”, ”Dette går jævlig dårlig!” Det kommer noe brutalt avkledd over forestillinga som kler den godt.

Forestillinga framstår som vellykka. Den forteller om et menneskes tragiske fall og om ensomhet, melankoli, svart lengsel og livssmerte. Julie blir også en troverdig representant for den norske middelklassen som tar sin privilegerte posisjon med selvfølgelighet. En posisjon som blir sett på med ulmende forakt av et stadig mer internasjonalt tjenerskap.

 

 

Wakka Wakka: BABY UNIVERSE – A PUPPET ODYSSEY

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

Wakka

Varm dystopi

Science fiction som visuelt presist figurteater.

 

AV ELIN LINDBERG

Wakka Wakka: BABY UNIVERSE – A PUPPET ODYSSEY

Regi, konsept og manus: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock

Dukker: Kirjan Waage

Kostyme- og maskedesign: Gwendolyn Warnock

Scenografi: Wakka Wakka og Joy Wang

Med: Melissa Creighton, Andy Manjuck, Peter Russo, Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock

Bærum kulturhus 20.01.2011

 

”The thing’s hollow – it goes on forever – and – oh my God – it’s full of stars!” utbryter dr. David Bowman i det han kjører inn i et digert svart rektangel med det lille romskipet sitt i filmen 2001 – A Space Odyssey (1968). Denne filmen av Stanley Kubrick med manus av Arthur C. Clarke, har på en måte vært en slags stjernefabrikk. Utallige filmer, bøker og teaterforestillinger har referanser til denne filmen. Den har nærmest status som en grunnmyte i science fiction-universet. I Wakka Wakkas produksjon Baby Universe – a puppet odyssey er det svarte rektangelet personifisert som en merkelig, men ganske søt baby. I boken til Arthur C. Clarke spiller også ”The Star Child” en større rolle som en slags verdens hersker.

 

Apokalyptisk

Wakka Wakka er et figurteaterkompani med base i New York og Oslo. Forestillingen Baby Universe har kompaniet utviklet under et studieopphold på Princeton University og på selveste The Watermill Center som er Robert Wilsons laboratorium utenfor New York og på Figurteateret i Nordland i Stamsund. Med denne forestillinga skaper de klassisk science fiction og en ny fortelling basert på våre felles populærkulturelle mytologier. Forestillinga er også i slekt med cyberpunken. Dette er en undersjanger av science fiction som oppsto i USA på 1980-tallet. Den la vekt på sammensmelting av biologi og teknologi, virtual reality og computernettverk. Cyberpunk dreier seg om ”high tech og low life”. Settingene er vanligvis postindustrielle dystopier der bruken av teknologi ofte har tatt en uventet vending.

Forestillinga starter med at apokalypseradioen melder at vi er i de siste dager. Sola er blitt en rød kjempe og er i ferd med å dø. Menneskene har søkt tilflukt i skyskraperaktige bunkerser og deres eneste mulighet er å finne en ny beboelig planet. For å finne en slik planet forsøker de å dyrke fram et nytt univers – et Baby Universe. Slik skapes altså den sjarmerende, rare figuren som får navnet 7001. Den oppstår gjennom et Big Bang – et sterkt lys som blender publikum. Den er først et kravlende kakerlakklignede vesen før den etter hvert vokser til astronomiske proporsjoner. Det er en slags urmor som står for frembringelsen av babyen, med assistanse fra en hierarkisk oppbygd gjeng med vitenskapsfolk. ”Jeg er ikke alene, jeg har en mor som kan synge til meg”, sier babyen. ”Redd oss”, sier mor.

 

The one

I mange, kanskje de fleste, science fiction-fortellinger er hovedpersonen en helt som skal redde verden fra sin undergang. En alle setter sin lit til. En frelser, en Messias. I Matrix-filmene heter han ”The One”. Karakteren er ofte en ubesudlet, ung fyr. Det er han også hos Wakka Wakka. Her er han barnet som er født for å redde verden, dette er også et velkjent motiv ellers i verdenslitteraturen, for eksempel både i Bibelen og hos Ibsen. Det er jo en stund til at sola blir en rød dverg, ca fem millioner millioner år, men forskere som den populære Stephen Hawking er allerede begynt å melde at vi er nødt til å finne en annen beboelig planet for å redde menneskeheten. Vi må altså sette vår lit til de kommende generasjoner, til barna, mener han.

Den ene, den utvalgte, er også i denne fortellingen beredt til å dø, til å ofre seg selv, for å frelse verden.

 

Visuell poesi

Wakka Wakkas måte å fortelle på er først og fremst visuell. Dukkene, maskene og kostymene er stygg-vakre. Scenografien er forholdsvis enkel, den fungerer fint. Det brukes animasjon og videoprojeksjoner, men det er dukkene som bærer forestillinga. Gjengen med plantene i nabolaget, de som finnes i vårt solsystem, er herlige. Den blå månen er mystisk og skurkaktig og som den framstår i vårt jordiske perspektiv kan den her se ut som om den er både stor og liten. Selveste sola som rød kjempe er demonisk og fantastisk, den har en slående autoritet. Dukkeførernes kostymer er grå, maskene de bærer minner om gassmasker. Kostymene og maskene har referanser til roboter, martial arts og science fiction-filmer som Star Wars. De fungerer svært godt. De anonymiserer dukkeføreren slik at dukken kommer i fokus, samtidig som håndverket blir understreket. Det skulpturelle og samtidig skyggeaktige ved kostymer og masker tilfører scenebildet dybde.

Wakka wakka er nå ute på turne med Riksteatret som igjen samarbeider med Universitetet i Oslo. En fordragserie med forskere og studenter skal følge Baby Universe-turneen og besøke skoleklasser i videregående skole.

Jeg så forestillinga i Bærum kulturhus’ digre sal sammen med en håndfull andre mennesker. Det kan hende at det var det store tomme rommet som påvirket forestillinga slik at den av og til var en smule rytmisk treig. Den virker ellers svært velspilt og dynamisk. Det er noe svært forfriskende over å få historier basert på våre jordiske mytetradisjoner og tradisjonelle vitenskap presentert på en slik fremragende visuell måte.

 

 

Riksteatret: GJENGANGERE

elinlindberg8

Velspilt versjon av Gjengangere

Regien er tradisjonell og ikke spesielt spenstig, men stykket gjøres tidløst, og gode skuespillere gir stykket liv og mening

AV ELIN LINDBERG

Gjengangere
Foto Erik Berg

Henrik Ibsen: GJENGANGERE

Regi: Bentein Baardson

Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen

Kostymedesign: Ingrid Nylander

Lysdesign: Nils Wingerei

Dramaturg: Tine Thomassen

Riksteatret, Oslo, generalprøve 30.august 2017

 

Scenografien i Riksteatrets Gjengangere forholder seg ganske tett til Henrik Ibsens sceneanvisninger, men den oppdaterer og aktualiserer materialet. Scenerommet illuderer en moteriktig stue i hos en velhavende familie. Vegger og gulv ser ut som betong. En lys sofa står foran på gulvet. En slags glassmonter inneholder en modell av kaptein Alvings barnehjem som nå skal innvies. Det minner om et institusjonsbygg fra tidlig 1900-tall, det ser ut som et internat, eller et slags sykehus. Er det smårutede vinduer, eller er det gitter foran vinduene?

På bakveggen i scenerommet er det en stor, kvadratisk åpning. Den fungerer både som vindu og som inn- og utgang. Veggen bak vinduet – eller utsikten – er dekket av eføy. Den grønne eføyen farges med lyset og er med på å understreke handlingen gjennom stykket. Det står som en fin kontrast til de grå, rene betongflatene. Selv om sønnen i familien – Osvald (Gunnar Eiriksson) – er maler, er det ikke et eneste bilde i huset. Omgivelsene er rene, stilige og kontrollerte – som fru Alving (Gjertrud Jynge) selv. Betongrommet kan gi assosiasjoner til bunkers og bomberom: det alvingske liv skal beskyttes mot angrep utenfra. Betongen kan også gi assosiasjoner til et kjellerrom: her er det det lagret saker som ikke kommer opp i dagen. Som angitt i Ibsens sceneanvisning regner det. Regnet er med på å holde menneskene inne i betongkasernen sin.

 

Åpning

Det er Snekker Engstrand (Per Egil Aske) og Regine (Madelena Sousa Helly-Hansen) som åpner stykket. Engstrand dukker opp i den sentralt plasserte vindusåpningen på bakveggen. Han skuer ned i det litt kjelleraktige, men stilige rommet. Han åpner for å hente sannheten opp. Per Egil Aske spiller den djevelaktige Engstrand godt, han er infam og slesk. Det er han som starter med å pirke i råttenskapen som familien Alvings fasade dekker. Regine søker desperat etter en måte å komme seg videre i livet på. Hennes tilstedeværelse i huset er en konstant påminnelse om kaptein Alvings sidesprang med hushjelpen Johanne, Regines mor. Madelena Sousa Helly-Hansen spiller henne som litt frekk og flørtende. Hun har en lespende måte å uttale «s» på. Det understreker noe litt slangeaktig og kanskje truende.

 

Full kontroll

Gjertrud Jynge har full kontroll som fru Alving. Jeg har sjelden sett denne rollen så velspilt. I motsetning til de andre rollene i stykket, som lett kan oppfattes som sjablonger, er fru Alving en helhetlig karakter. Hun har kontroll over hver bevegelse, hver replikk. Hun er ulastelig antrukket i en nydelig, flaskegrønn kjole i et klassisk, nærmest tidløst, snitt. Hun har planlagt hvert skritt i livet sitt i detalj. Som ung og nygift holdt hun på å forlate ekteskapet. Hun oppsøkte den hun egentlig ville ha: Pastor Manders (Lasse Lindtner) som sendte henne tilbake til den fordrukne og utro ektemannen igjen under påskuddet av å beholde fasaden glatt og ufordervet. Etter dette har fru Alving jobbet utrettelig med å redde seg selv som menneske og å redde sin sønn fra å ødelegges av sin far. Professor i psykologi Siri Erika Gullestad leser inn et hevnmotiv her i et essay i Morgenbladet (nr.34-2017). Hun mener at Helene Alving sender Osvald av gårde på kostskole utenlands fordi hun vil frata faren kontakt med sin egen sønn.

 

Barnet som offer

Barnet som offer for foreldrenes og samfunnets synder er et gjennomgående tema hos Ibsen. I Vildanden er det den stakkars Hedvig som ofrer seg selv i et feilslått forsøk på å redde familien. I Et Dukkehjem blir barna nærmest likestilt med makroner og julenips i det helmerske hjem. I Gjengangere er det også barnet som lider uforskyldt på grunn av foreldrenes skjørlevnet og samfunnets trange rammer. Fru Alving forsøker så godt hun kan å bøte på skaden. Hun sender Osvald vekk slik at faren og hjemmemiljøet ikke skal få noen på virkning på ham, men nei: det hjelper ikke. Osvald er infisert. Han kan ikke reddes. Osvald er i stykket en voksen og utdannet maler. I Riksteatrets versjon er han anerkjent kunstner. Det skrives om ham. Allikevel blir han et barn når han kommer hjem til mor. Det er nærmest en regresjon. Han trekkes ned i skitten av handlinger har ikke selv er herre over. Det ødipale understrekes i forestillinga.

 

Moralens vokter

Pastor Manders er moralens vokter i stykket. I Lasse Lindtners skikkelse blir han en skikkelig mørkemann. Lindtner har troverdighet og tyngde som prest. Figuren Manders er hul og noe latterlig. Han er bare fasade. Den lidenskapelige kjærligheten som har eksistert mellom ham og Helene Alving har han for lengst fortrengt.

Manders’ utspill mot Osvald om «såkalte ville ekteskaper» er noe som setter spillet i gang og gjør at den alvingske fasaden begynner å rakne. I denne forestillingen blir dette noe påtatt. Disse dørene har vært åpne så lenge at Manders’ utbrudd ikke har noen tyngde eller verdi. Det blir noe gammelmodig over spillet her.

 

Ensomhet

Gjertrud Jynges fru Alving omsluttes av en stor ensomhet. Hun har absolutt ingen å støtte seg til. I mange lange år har hun holdt ut og gjort det som var forventet av henne, hun har forholdt seg til sine plikter. Samtidig har hun utviklet seg selv gjennom lesing og planlagt godt. Hun skal endelig bli fri. Navnet Helene betyr «den lysende» på gresk. Lys og sol er positivt og livgivende, men her brennes alt opp – både det gode og det onde.

Riksteatrets oppsetning i Bentein Baardsons regi er teksttro og tradisjonell, men den fungerer stort sett som et nåtidig uttrykk. Det er ikke gjort noen forsøk på å sette stykket inn i en aktuell nåtidig kontekst. Tragedien som ligger i teksten kommer fram ved skuespillernes, spesielt Gjertrud Jynges, solide spill. Jynge har kontrollert og møysommelig bygd opp til fru Alvings brutale fall. Det gjør at slutten fungerer godt. Tragedien er et faktum. Livssmerten, dødens realitet og livets uforutsigbarhet blir følbar for oss.

 

 

Publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 4-2017