Stikkord: Wakka Wakka: BABY UNIVERSE – A PUPPET ODYSSEY

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2011

Varm dystopi

Science fiction som visuelt presist figurteater.

 

AV ELIN LINDBERG

Wakka Wakka: BABY UNIVERSE – A PUPPET ODYSSEY

Regi, konsept og manus: Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock

Dukker: Kirjan Waage

Kostyme- og maskedesign: Gwendolyn Warnock

Scenografi: Wakka Wakka og Joy Wang

Med: Melissa Creighton, Andy Manjuck, Peter Russo, Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock

Bærum kulturhus 20.01.2011

 

”The thing’s hollow – it goes on forever – and – oh my God – it’s full of stars!” utbryter dr. David Bowman i det han kjører inn i et digert svart rektangel med det lille romskipet sitt i filmen 2001 – A Space Odyssey (1968). Denne filmen av Stanley Kubrick med manus av Arthur C. Clarke, har på en måte vært en slags stjernefabrikk. Utallige filmer, bøker og teaterforestillinger har referanser til denne filmen. Den har nærmest status som en grunnmyte i science fiction-universet. I Wakka Wakkas produksjon Baby Universe – a puppet odyssey er det svarte rektangelet personifisert som en merkelig, men ganske søt baby. I boken til Arthur C. Clarke spiller også ”The Star Child” en større rolle som en slags verdens hersker.

 

Apokalyptisk

Wakka Wakka er et figurteaterkompani med base i New York og Oslo. Forestillingen Baby Universe har kompaniet utviklet under et studieopphold på Princeton University og på selveste The Watermill Center som er Robert Wilsons laboratorium utenfor New York og på Figurteateret i Nordland i Stamsund. Med denne forestillinga skaper de klassisk science fiction og en ny fortelling basert på våre felles populærkulturelle mytologier. Forestillinga er også i slekt med cyberpunken. Dette er en undersjanger av science fiction som oppsto i USA på 1980-tallet. Den la vekt på sammensmelting av biologi og teknologi, virtual reality og computernettverk. Cyberpunk dreier seg om ”high tech og low life”. Settingene er vanligvis postindustrielle dystopier der bruken av teknologi ofte har tatt en uventet vending.

Forestillinga starter med at apokalypseradioen melder at vi er i de siste dager. Sola er blitt en rød kjempe og er i ferd med å dø. Menneskene har søkt tilflukt i skyskraperaktige bunkerser og deres eneste mulighet er å finne en ny beboelig planet. For å finne en slik planet forsøker de å dyrke fram et nytt univers – et Baby Universe. Slik skapes altså den sjarmerende, rare figuren som får navnet 7001. Den oppstår gjennom et Big Bang – et sterkt lys som blender publikum. Den er først et kravlende kakerlakklignede vesen før den etter hvert vokser til astronomiske proporsjoner. Det er en slags urmor som står for frembringelsen av babyen, med assistanse fra en hierarkisk oppbygd gjeng med vitenskapsfolk. ”Jeg er ikke alene, jeg har en mor som kan synge til meg”, sier babyen. ”Redd oss”, sier mor.

 

The one

I mange, kanskje de fleste, science fiction-fortellinger er hovedpersonen en helt som skal redde verden fra sin undergang. En alle setter sin lit til. En frelser, en Messias. I Matrix-filmene heter han ”The One”. Karakteren er ofte en ubesudlet, ung fyr. Det er han også hos Wakka Wakka. Her er han barnet som er født for å redde verden, dette er også et velkjent motiv ellers i verdenslitteraturen, for eksempel både i Bibelen og hos Ibsen. Det er jo en stund til at sola blir en rød dverg, ca fem millioner millioner år, men forskere som den populære Stephen Hawking er allerede begynt å melde at vi er nødt til å finne en annen beboelig planet for å redde menneskeheten. Vi må altså sette vår lit til de kommende generasjoner, til barna, mener han.

Den ene, den utvalgte, er også i denne fortellingen beredt til å dø, til å ofre seg selv, for å frelse verden.

 

Visuell poesi

Wakka Wakkas måte å fortelle på er først og fremst visuell. Dukkene, maskene og kostymene er stygg-vakre. Scenografien er forholdsvis enkel, den fungerer fint. Det brukes animasjon og videoprojeksjoner, men det er dukkene som bærer forestillinga. Gjengen med plantene i nabolaget, de som finnes i vårt solsystem, er herlige. Den blå månen er mystisk og skurkaktig og som den framstår i vårt jordiske perspektiv kan den her se ut som om den er både stor og liten. Selveste sola som rød kjempe er demonisk og fantastisk, den har en slående autoritet. Dukkeførernes kostymer er grå, maskene de bærer minner om gassmasker. Kostymene og maskene har referanser til roboter, martial arts og science fiction-filmer som Star Wars. De fungerer svært godt. De anonymiserer dukkeføreren slik at dukken kommer i fokus, samtidig som håndverket blir understreket. Det skulpturelle og samtidig skyggeaktige ved kostymer og masker tilfører scenebildet dybde.

Wakka wakka er nå ute på turne med Riksteatret som igjen samarbeider med Universitetet i Oslo. En fordragserie med forskere og studenter skal følge Baby Universe-turneen og besøke skoleklasser i videregående skole.

Jeg så forestillinga i Bærum kulturhus’ digre sal sammen med en håndfull andre mennesker. Det kan hende at det var det store tomme rommet som påvirket forestillinga slik at den av og til var en smule rytmisk treig. Den virker ellers svært velspilt og dynamisk. Det er noe svært forfriskende over å få historier basert på våre jordiske mytetradisjoner og tradisjonelle vitenskap presentert på en slik fremragende visuell måte.