Stockholms Stadsteater, Riksteatret, Nationaltheatret: Tre versjoner av Frøken Julie

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2012

Tre versjoner av Frøken Julie

En er klassisk og teksttro, en forsøker litt krampaktig på oppdatering og en konsentrerer seg om det mellommenneskelige.

 

 

Av ELIN LINDBERG

 

 

August Strindberg: FRÖKEN JULIE

Regi: Helena Bergström

Scenografi og kostymer: Charles Koroly

Stockholms Stadsteater, Stora Scenen, premiere 28.oktober 2011

 

Da August Strindberg i 1888 skrev stykket om denne unge overklassekvinnen som  forfører sin fars tjener fungerte det relevant i forhold til samtidens kjønns- og klasseforhold. Både klasse- og kjønnskonflikter finnes ennå, men i forestillinga på Stora Scenen på Stockholms Stadsteater finnes de vel egentlig ikke. Både Frøken Julie, Jean og Kristin er for like hverandre til at konflikten blir troverdig. De er pene, hvite mennesker som snakker samme språk. Forestillinga spilles i et land der kronprinsessen for ikke lenge siden giftet seg med den ikke adelige treneren sin, på en måte en slags tjener, uten at ser ut til å ha ført til noen katastrofe – kronprinsessegemalen er jo hvit og snakker et dannet svensk.  Norges kronprins giftet seg med en kvinne som blant annet hadde bakgrunn som servitør. Men en klasse/kjønnskonflikt ble allikevel storpolitikk i fjor da lederen av Det internasjonale pengefondet, Dominique Strauss-Kahn, hadde tatt for seg av tjenerskapet, en afroamerikansk stuepike var blitt voldtatt. Han blir frikjent, hun blir svertet. Disse to tilhørte både forskjellig klasse og kjønn. Vigdis Hjorth har diskutert forholdet mellom hvit, velutdannet kvinne og arbeiderklassemann i romanen Hjulskift (2007) og forholdet mellom den hvite, vestlige kvinnen og mannen fra Cuba i Snakk til meg (2010). Hun makter i disse romanene å belyse både kjønn og klassebegrep. I forestillinga på Stadsteatern blir disse konfliktene bare stående som påstander, jeg får ikke til å tro på dem, ikke med min beste vilje.

 

Spillerommet

I starten av forestillinga er bakveggene i det ganske realistiske herregårdskjøkkenet åpne. På bakveggen er det et digert foto av Frøken Julie(Nadia Mirmiran). Hun danser alene ut på scenen foran portrettet sitt. Det er midtsommeraften, skikkelsen utstråler lengsel og ensomhet. Musikken blir mer dramatisk, flere mennesker kommer inn i skumringen på bakscenen.  Julie dytter alle rundt etter sitt eget forgodtbefinnende. Det er tilløp til tango. Lyset følger bare frøken Julie. En poetisk spenning antydes her. Rommet lukkes til. Kjøkken og kostymer i 1930-40-tallsstil.

Tjenerne Kristin (Sofi Helleday) og Jean (Björn Bengtsson) er på kjøkkenet, scenen er stor, menneskene blir svært små her. Det kan virke som om det ikke bare er premierenerver, men dødsangst som lyser ut av øynene på de små menneskene på den store scenen. Kristin og Jean kysser og har seg litt på kjøkkenbordet. Frøken Julie ser dem – hun vil ha Jean.

Kjøkkenet er i kjelleretasjen, men det er ikke noe liv i etasjen over. Vel er greven bortreist, men det kjennes ikke som om det er noe reelt trykk og press fra oven. Selv ikke når klokken som signaliserer at Greven er kommet hjem ringer, kjennes det ut som om at overklassens trykk er truende nok.

 

Casting

Frøken Julie er en kompleks rolle. Ikke bare er hun en viljesterk, bortskjemt og autoritær overklassekvinne, hun er også lidenskaplig selvdestruktiv. Og hun har en uimotståelig utstråling. Nadia Mirmiran har absolutt gode skuespillerkvaliteter, men hun blir litt svak som Frøken Julie. Jean er også en tøff rolle. Rollen er aggressivt målbevisst. Han har sjarm og karisma. Han har klatreevne og oppdrift. Men her tror jeg ikke helt på Jeans kompromissløse avansement, selv om han klatrer i trapper og ligger med frøken Julie. Og jeg spør meg selv gjennom forestillinga om han er pasjonert nok. Vil han nok?

Kristins rolle er litt enklere enn de to andre. Hun holder seg bare nedenunder. Hun er en konserverende kraft. Hun har klassebevissthet. Hun vil at forholdene skal være som de er. Hun har en Gud, en Prest og en Greve, det er hennes autoriteter og patriarker som hun sverger troskap mot.

Det er et absolutt pre at skuespillerne ikke bruker mikrofoner! Det gjør dem mer nærværende enn de ellers kanskje ville vært.

 

Relevans

Tilfører Helena Bergström noe nytt til dette stykket i sin regidebut? Neppe. Men jeg tar meg i å ønske, når Bergström kommer opp på scenen for å ta applaus etter at forestillinga er ferdig, å se en skuespiller som ligner henne selv i rollen som Frøken Julie. Hun har en utstråling som fullstendig tar glansen fra alle de andre skuespillerne der hun står på scenen under applausen. En skuespiller med noe som ligner hennes kraft som Julie og et tjenerskap som ikke tilhører det tilgodesette hvite samfunnet, ville kanskje vært litt av det som skulle til for å få dette stykket til å ha relevans i dag. Slik det spilles på Stadsteatern blir det tro mot Strindbergs tekst, men ikke mot stykkets prosjekt om å si noe samtidsrelevant om kjønn og klasse..

 

 

 

August Strindberg: FRØKEN JULIE

Oversatt av Trude Marstein

Regi: Kristina Kjeldsberg

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Riksteatret 20.januar 2012

 

 

Et forsøk på oppdatering

Er det i det hele tatt mulig å gjøre August Strindbergs Frøken Julie aktuell og relevant i 2012? Hovedproblemet med Strindbergs såkalte Naturalistiska sorgespel er at de er så daterte. I Faderen er hovedkonflikten at mannen aldri kan vite sikkert at det barnet som blir sagt er hans virkelig er hans. Med dagens DNA-prøver er ikke det vanskelig å sjekke i det hele tatt. Case closed. I Frøken Julie er det sosiale fallet med grevedatter som har sex med tjener, uopprettelig. Etter den seksuelle frigjøringen i Skandinavia ville ikke dette føre til noe slikt fall i dag. Bunnen faller slik ut av Strindbergs stykke. I hvert fall i Skandinavia. I andre deler av verden vil det kanskje fortsatt ha gyldighet?

 

Kristina Kjeldsbergs oppsetning på Riksteatret åpner opp for at den mest interessante karakteren i Frøken Julie kanskje ikke er kvinnen, men mannen. Riksteatrets forestilling legger til tekst der det ymtes om en mann som kanskje ikke er så ofte å finne som teaterpublikum, men som det er viktig og interessant for også teatergjengere å kjenne til. En mann som forakter sosialdemokratiet, som er nyliberal, ny-pietist, sexist, som forakter det han ser på som feministstaten. En mann som vil opp og fram i samfunnet og som ikke skyr noen midler for å komme til topps. Denne mannen er en maktfaktor på mange vis, det er nyttig å vise ham fram. Kan Strindbergs Frøken Julie brukes til det?

 

Klasse og kjønn

Riksteatrets oppsetning har en sexy innpakning. Sceneteppet er et stort foto av Frk Julie (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) på en høy, skjønn hest. Frk Julie ser på oss med et strengt og forførende blikk der hun sitter. Jean (Sigurd Myhre) går rundt blant publikum og tilbyr øl. Han og Kristin (Ester Marie Grenersen) er tjenerne på gården eller godset, sjefen er dratt til byen etter en mottagelse her. Settingen er for så vidt både troverdig og realistisk. Hvis bildet av et klassesamfunn i Norge skal presenteres er det mye realisme i å sette servitører opp mot mennesker med medfødt kapital. Servitører er de minst organiserte arbeidstakerne, de har ofte dårlige og uforutsigbare arbeidsvilkår.

Det etableres et slags innenfor og utenfor i denne oppsetninga. Utenfor sceneteppet står det to mikrofoner. Her snakkes det med publikum. Ofte tilsynelatende improvisert tekst. Stykket, tematikken kommenteres. Innenfor sceneteppet spilles spillet. Dette er en god idé. Dette kunne fungert som er slags redning eller rettferdiggjøring av oppsetninga, men det fungerer ikke så godt fordi terskelen, mellom de to nivåene, innenfor og utenfor, ikke blir tydelig nok. Forskjellen mellom de to nivåene kunne vært mye mer ekstrem og gitt mulighet til større dybde.

 

Status quo

Frk Julie går ganske rett på sak. Hun forfører Jean. Kristin godtar mannens utroskap. ”Det er forskjell på menn og kvinner”, sier hun, ”menns lidenskap er ustyrlig, kvinnen må være villig til å ofre noe.”

Det seksuelle spillet mellom Frk Julie og Jean minner tidvis mer om sm-sex enn om noe som har med klassekamp å gjøre, til det er konflikt mellom sex og klasse for utvisket hos oss. Den seksuelle leken framstår bare som et overflatisk spill. Karakterene spiller/leker at dette har fundamental betydning for dem.

Skuespillerne gjør en god jobb. De spiller stykket forholdsvis lytefritt. Problemet ligger ikke her. Selv om noen noe umotiverte sangstrofer fra Frk Julie gir en litt lei følelse.

Scenebildet er vakkert med store foto. Mye syriner og grønt gras. Det er forsommerstemning, men det berusende som kan finnes i det lyseste døgnet i året er ikke så framhevet. Må realismen i stykket bort for at en teatral realisering skal fungere?

 

 

August Strindberg: FRØKEN JULIE – et spill om makt

Oversatt av Jens Bjørneboe

Regi: Victoria H. Meirik

Scenografi: Ingrid Tønder

Nationaltheatret, Amfiscenen, 28.februar 2012

 

Mørk og rå, med vilje til å ta risiko

I Strindbergs originaltekst skrev han inn et skyggespill midt i stykket. I Nationaltheatrets forstilling får dette skyggespillet en rolle i Ingrid Tønders scenografi. Midtsommernattsfesten på Grevens slott vises som vage skyggeprojeksjoner på bakveggen. Det er høylydt sorl og snakk og tecknomusikk med tung bass. Det er en hektisk, febril og urovekkende stemning. Denne scenografiske løsningen gir et mindre statisk scenebilde enn det på Stadsteatern og Riksteatret. Av og til blir skyggebildene av dansende mennesker litt for pene, de blir litt for flinke til å danse. Jeg savner en tanke mer råhet her.

Sangeren Andreas Kjerkol Elvenes tilfører melankoli og mørke.

 

Herskap og tjenere

På Nationaltheatret har man tatt inn over seg hvem dagens tjenerskap oftest er. Kristin (Andrea Bræin Hovig) snakker her med snev av polsk eller østeuropeisk aksent. Hun sier ”schærlihet”, ikke ”kjærlighet”. ”Når man vil være folkelig, så blir man vulgær”, sier Jean (Hermann Sabado) om herskapet og jeg kan ikke fri meg fra å tenke på Kjersti Holmen i sine mange buskisroller. Å la Holmen spille Julie er et svært godt valg, det er flott med en voksen kvinne i denne rollen, det gjør det hele mer troverdig. Den lidenskapelige selvdestruktiviteten kommer godt fram hos Skolmen. Det er fine frampek mot et tragisk utfall i spill og regi. Erotikken er mørk og urovekkende. Ja, forestillinga formidler en følbar eros/thanatos-spenning.

 

Mørke

Teksten i Jens Bjørneboes oversettelse er en god del hakk stødigere enn Trude Marsteins noe sleivete versjon i Riksteatrets oppsetning. Den virker absolutt ikke utdatert. Men nå er heldigvis ikke oppdateringen av stykket spesielt krampaktig i Nationaltheatrets versjon. I denne oppsetninga blir maktspillet mellom menneskene mer eksistensielt og åpent for flere lesninger. Spenninga i spillet påvirkes av flere ting. Spillet mellom Jean og Julie er noe ujevnt. Denne kvelden blir det litt surr og rot. Suffløsen må trå til rett som det er. En mobiltelefon på første rad begynner å ringe, telefonens eier blir høylydt bedt om å forlate salen av andre i publikum. Det er mulig dette ga skuespillerne hjelp til å tenke tanker som: ”Dette går til helvete!”, ”Dette går jævlig dårlig!” Det kommer noe brutalt avkledd over forestillinga som kler den godt.

Forestillinga framstår som vellykka. Den forteller om et menneskes tragiske fall og om ensomhet, melankoli, svart lengsel og livssmerte. Julie blir også en troverdig representant for den norske middelklassen som tar sin privilegerte posisjon med selvfølgelighet. En posisjon som blir sett på med ulmende forakt av et stadig mer internasjonalt tjenerskap.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s