Stikkord: Norsk Shakespearetidsskrift

Stadsteatern: MIN KAMP

elinlindberg8

Enkel, pratsom, men vellykka

Min Kamp fungerer godt som teater i kyklopenes land

 

Av Elin Lindberg

Min Kamp
Foto Petra Hellberg

Karl Ove Knausgård: MIN KAMP

Dramatisert av Ole Anders Tandberg, basert på Rebecca Alsbergs oversettelse

Regi: Ole Anders Tandberg

Scenografi og kostymer: Erlend Birkeland

Dramaturg: Lucas Svensson

Med: Gerhard Hober-Storfer, Ann-Sofie Rase, Jessica Liedberg, Sven Ahlström og Sten Ljunggren

Stadsteatern, Lilla scenen, Stockholm 12.september 2015

 

Som i Norge er det også i Sverige ikke uvanlig å lage teaterforestillinger basert på romaner. I Uppsala ble nettopp Lena Andersons roman Rettstridig forføyning (2013) teater og på Stadsteatern spilles Min kamp denne høsten. Ole Andres Tandberg har gjort litteratur til teater før. Han har blant annet gjort Tor Ulvens dikt og prosa til dramatikk i En vanlig dag i helvete som ble satt opp på Nationaltheatret i 2008. Erlend Birkeland var også scenograf her. I Min kamp gjør de begge grep som ligner på dem de benyttet seg av i Ulven-forestillinga. Rommet er enkelt og nokså nakent i begge forestillingene. I 2008 var rommet fylt av bjørketrestammer, på Stadsteatern ligger det en stor stein midt på scenen. Skuespillerarbeidet ligner også. Skuespillerne kroppsliggjør teksten, uten å dvele ved roller. Teksten er hovedpersonen.

 

Tekst mot tekst

Den store steinen som ligger på scenen inngir tyngde på en bokstavelig måte. Den er i motsetning til de fire skuespillerne på scenen, bare en. Den er massivt tilstede som monumental, kunstgjort natur – ikke ulikt Karl Ove Knausgårds litteratur. (Litt blødmeaktig kan man kanskje si at steinen er en slags knaus – en Knausgård på scenen). Knausgård poengterer selv i teksten ”I cyklopernas land” som er trykt i programmet, men som først ble publisert i Dagens Nyheter tidligere i år, at han kommer fra et fjelland. Han skriver at kyklopene blir sinte og kaster store steiner på det de ikke liker og ikke forstår. Steinen på scenen blir med på å knytte forestillinga til nettopp tematikken i denne teksten. Det enkle blir stående mot det ambivalente.

Det er et godt og interessant grep at fire skuespillere deler teksten likt mellom seg. Det hersker en likhetsideologi her, det er to kvinner og to menn på scenen. Skuespillerne er hverdagskledde i jeans, skjorte eller T-skjorte og behagelige sko. De er alle på scenen hele tida og snakker til publikum gjennom mikrofon. Mikrofonstativet er skrudd så lavt at skuespillerne må bøye seg litt for å få snakket. Dette gir en følelse av at de forteller oss noe hemmelig, at de avslører noe personlig, eller gjerne privat. Dette kler Knausgårds bekjennende tekst godt. Alle skuespillerne gjør en fremragende jobb med en flott og samkjørt dynamikk.

 

Ord, ord, ord

Det sier seg selv at det ikke går å sette opp hele Min Kamp på scenen. Det monumentale verket på seks bøker er jo heller ikke Knausgårds liv 1:1. Det må gjøres et utvalg av materiale. Knausgårds verk er ikke kronologisk oppbygd. Det har en sjarmerende røffhet over seg på grunn av at det er nokså løst redigert. Stadsteaterns Min kamp er kronologisk bygd opp. Det baserer seg mer kronologisk på Knausgårds biografi. Farens betydning i bøkene har fått forskjellig vekting gjennom ulike lesninger. I sceneversjonen får faren en tung, autoritær posisjon gjennom stemmen til Sten Ljunggren. Faren er kun til stede gjennom denne stemmen som lik en allestedsnærværende Gud ser alt og dømmer alt. Faren sidestilles noen steder med Hitler. Denne sidestillingen er ikke helt lett å se i Knausgårds tekst, selv om han skriver om dem begge. Faren knyttes til den kristne Gud gjennom at stemmen på en måte kommer ovenfra. Fra oven kommer også epler. Ett etter ett, til slutt mengder. Mennesket tvinges av den guddommelige far til å spise syndens frukt.

Det å sidestille far/Hitler/Gud på denne måten skaper flyt i forestillingas tekst, men det forenkler også teksten. Den står i fare for å bli en smule banalisert, grunn og overtydelig. Når den allikevel balanserer og ikke blir alt for enkel og ”kyklopisk” er det fordi den behandles med både følsomhet og respekt. Skuespillernes elegante lille distanse til teksten gjør dem i stand til tidvis å også ironisere bittelitt over den – og kanskje også over Mannen, Forfatteren og Kunstneren.

 

Nærhet

En av grunnene til at Knausgårds litteratur er blitt så populær er nok at den er så lett å kjenne seg igjen i for så mange. Jeg-personen i bøkene er ingen eksentrisk kunstner som Bjarne Melgaard eller et eller annet pop-idol. Jeg-personen står fram som en veldig vanlig mann – og denne jeg-personen er androgyn nok – eller han skriver fra et nok androgynt sted – til at den er gjenkjennelig på tvers av kjønn. Kjønnsdimensjonen finnes selvsagt. En ting er den rent institusjonelle – det er vel tvilsomt om et verk av en forfatter kalt Karianne Knausgård ville fått like stort gjennomslag.

Min kamp har truffet tiden på så mange måter. Det er et stort jeg-verk i selfiens tidsalder. Og det er en generasjonsromantekst. For meg blir det plutselig veldig nært når en stor plass i forestillinga blir viet et faktisk forlis som jeg husker spesielt godt fra min egen barndom fordi det skjedde utenfor den vesle øya Myken der oldemora mi kom fra. En tragisk hendelse der fiskebåten Western gikk ned og alle sju om bord druknet. Den unge Karl Ove ser dette på tv, på havoverflata på tv-skjermen ser han et ansikt. Raseri og skam fyller den unge gutten når faren ikke vil tro på ham når han forteller hva han har sett og på et vis latterliggjør ham. Det kan kanskje leses inn at det såes et frø til et hevnmotiv her, men det vesentligste er at den store skammen og det underliggende raseriet løftes fram. Skammen og selvhatet forfølger Karl Ove gjennom forstillinga i møtet med den andre. Humor er det en god del av. Blant annet rundt Karl Oves problemer med for tidlig sædavgang og som deltaker med dattera på baby-rytmikk.

Mot slutten kommer Karl Oves kone Linda med, og de personlige omkostningene rundt skrivingen av Min Kamp tematiseres. Ann-Sofie Rase spiller Linda som pasient på et psykiatrisk sykehus. Det støkker litt i meg når denne sekvensen starter. Karl Ove Knausgård som karakter i bok og på scene er på en måte robust, han har skapt den litterære figuren selv. Det er noe annet med Linda Boström Knausgård. Hun har ikke skapt sin egen litterære karakter. Det ligger noe svært risikabelt og sårbart i dette faktumet. Rase spiller Linda som manisk, som om hun er besatt av en hellig galskap. Hun blir nærmest en slags helgenfigur. Rase/Linda sitter oppe på den store steinen, hun er bokstavelig talt opphøyet og hun blir badet i lys. Hun blir på denne måten dratt litt vekk fra det rent biografiske. Det er både sympatisk, og ganske politisk korrekt.

Den tyngden og betydningen selve verket har fått, illustreres gjennom at store mengder pocket-versjoner av Min kamp kommer fallende ned på scenen. Bokverket er blitt oversatt til mange språk og har suksess verden over. På scenen presser bøkene seg på. De insisterer på å være synlige og det at de er så konkret til stede setter forestillingas åpningstekst i et ironisk lys: ”Jag vill inte at nogon skal se mej. Jag vill inte att någon skal nå meg. Och så er det blivit.”

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4-2015

 

 

Det Norske Teatret: VI SOM FØLER ANNLEIS

elinlindberg8

Lengt etter kjærleik

Ein jordnær hyllest til homopionerane

 

Av Elin Lindberg

Vi som føler annleis

 

Carl Johan Karlson: VI SOM FØLER ANNLEIS

Regi: Carl Johan Karlson

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Med: Ola G. Furuseth, Gard Skagestad; Paul-Ottar Haga, Ingunn Beate Øten og Bernhard Ramstad

Det Norske Teatret, scene 3, onsdag 8.april 2015

 

”Vi (dei homofile) har aldri late lover, religionsutøvinga i den norske kyrkja eller sosial kontroll stoppe oss i det absolutte kravet vårt om å få vere dei vi er og få elske dei vi vil”, skriv regissør Carl Johan Karlson og dramaturg Carl Morten Amundsen i programmet til Vi som føler annleis på Det Norske Teatret. Denne trassige stoltheita over eigen identitet kling som grunntone gjennom heile framsyninga. Oppsetjinga er basert på dokumentarisk materiale og sanne historier. Mykje inspirasjon er henta frå Vi som føler annerledes, Noregs første vitskaplege bok om homofili, skriven i 1957 av Øivind Eckhoff, utgitt under pseudonymet Finn Grodal. Øivind Eckhoff er ein av desse homopionerane framsyninga kjem til å heidre – saman med alle andre homsar som har levd liva sine i bygd og by opp gjennom tida. For dette er homsane sin kveld. Det blir slått fast heilt i byrjinga av framsyninga. Her handlar det ikkje om lesbiske, transseksuelle eller bifile. Øivind Eckhoff si bok er vitskapleg og skodespelarane kledd i kvite frakkar står fram som forskarar som definerer homofili for oss. Slik blir framsyninga spissa til  å handle om mannleg homofili. Det gjer at framsyninga kan hende kjem endå nærare på oss fordi vi slik kjem til å få eit møte med enkeltskjebnar.

Øivind Eckhoff har verkeleg sett spor etter seg i kampen for homofil frigjering. Han var musikkforskar og pianist. Han var med frå starten av i Det Norske Forbundet av 1948, der han ei tid sat i styret. Boka Vi som føler annerledes. Homoseksualiteten og samfunnet som kom i 1957, ei tid då homoseksuelle rett og slett var kriminelle i følgje norsk lov, var eit 342 siders forsøk på å forklare årsakene til homoseksualitet. Boka bidrog òg til å kartleggje den vanskelege situasjonen til dei homoseksuelle og ho ville vise at dei hadde sin naturlege plass i samfunnet. Med denne boka blei nemningane homofil/homofili og heterofil/heterofili innført i norsk presse- og samfunnsdebatt. Etter at boka blei gjeve ut fekk Eckhoff mange brev. Han planla ei utgjeving av historiene desse breva fortalte – De tause taler ut – men boka blei aldri noko av. Framsyninga Vi som føler annleis blir kan hende ei slags realisering av Eckhoffs prosjekt.

 

Enkeltskjebnar

Sjølv om framsyninga er inspirert av eit vitskapleg verk har ho likevel eit fokus på enkeltskjebnar. Scenerommet på scene 3 på Det Norske Teatret er tomt. Ein eldre mann (Bernhard Ramstad) blir køyrd inn i ein gamaldags rullestol av kona (Ingunn Øyen). Han sit vend mot oss og fortel si livshistorie, kona er òg med på å fortelje historia hans, historia hennar blir ikkje sett på som interessant her. Teksten er henta frå dagboka til filosofiprofessor Pontus Wikner. Historia tilhøyrer ein enkeltskjebne, men ho er ikkje eineståande. Ein mann forstår at han føler annleis enn dei andre gutane, han likar menn betre enn kvinner, likevel forlovar han seg med ei kvinne. Han fortel at han er homofil, men ho vel å bli og dei giftar seg. Denne første scena endar med noko slikt som: ”Min Gud, min Gud, kvifor har du gjeve meg eit liv berre for at det skulle gå til spille”. Mannen i rullestolen samanliknar seg dermed med det mest sentrale offeret i kulturen vår – Jesus.

Framsyninga er bygd opp av blikk på den enkelte homoseksuelle sitt liv med innsmett av scener der vi møter forskarane i kvite frakkar. Sjølv om forskarane, eller skodespelarane, presenterer seg som heteroseksuelle, har framsyninga eit innanfråperspektiv – vi, homsane, fortel historia vår. Og det er verkeleg mange sterke historier å ta av. Det er ikkje mange historier om eksentriske homofile eller om dei som lever i livslange partnarskap. Vi får historiene om kjærleikslengt og det å gå på byen, i parkar, på offentlege toalett på jakt etter Han. Vi får historier om kor tøft det er å vere ung homofil utan nokon å snakke med om legninga si, historier om sjølvmord, om hatvald og drap på homofile verda over. Undertrykkinga av homofile er jo diverre enno ein realitet mange stader i verda, drap og vald grunna seksuell legning skjer kvar dag. Det faktumet gjer denne framsyninga viktig. Vi treng at nokon minnar oss på desse realitetane. Mange homofile kan heilt sikkert kjenne seg igjen i Vi som føler annleis. Vi kjem tett inn på individ som oppdagar at dei har ei seksuell legning som ikkje er heilt lik fleirtalet si legning. Sjølv i Noreg i dag er det nok ikkje heilt ukomplisert å erkjenne at ein er homofil. Framleis er det homofile menn som klamrar seg fast i skapet. Det viktigaste med framsyninga er nok likevel det historiske perspektivet, det at homofile blei sett på som kriminelle. Filmar som Brokeback Mountain og The Imitation Game har nådd breitt ut og synleggjort tragiske realitetar i dei homofile si historie. Vi som føler annleis når nok ikkje like breitt, ho blir kan hende først og fremst ei historie for dei homofile sjølve. Det gjer ho ikkje mindre viktig.

 

Gode skodespelarprestasjonar

Framsyninga rommar element som vi vanlegvis tenkjer på som ein del av homsekulturen som glitter, Melodi Grand Prix og rosa lys, men desse elementa druknar ikkje hovudinnhaldet. Historiene om livsvilkåra til dei homofile blir handsama på ein verdig og rakrygga måte. Det er mykje vellukka humor i Vi som føler annleis. Det første møtet mellom han og han, der Whitney Hustons I will always love you strøymer på kvar gong dei kjem borti kvarandre er festleg. Ola G. Furuseth som kvasiforskar, der han skal forklare korleis dei homofile kan bli omvende er òg humor av høg klasse. Paul-Ottar Haga som lêrhomse med lakka neglar på rulleskeiser er fin.  Ola G. Furuseth og Gard Skagestad speler det erotiske forholdet mellom to menn på ein framifrå måte. Skodespelarane har ei imponerande timing og gjer at framsyninga blir leikande og saumlaus.

Alt i alt er dette blitt ein flott hommage til homsepionerar og ei påminning om at dei homofile kanskje ikkje føler så annleis enn dei heterofile – kjærleikslengten er akkurat den same.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015

Det Norske Teatret: FUGLETRIBUNALET

elinlindberg8

Nesten som ei vekebladhistorie

Interessant, men noko flat og hol versjon av Fugletribunalet

Av Elin Lindberg

Marie-Blokhus-i-Fugletribunalet-1132x637

Agnes Ravatn: FUGLETRIBUNALET

Dramatisert av Ingrid Weme Nilsen

Regi: Marit Moum Aune

Scenografi og kostymer: Milja Salovaara

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Rekvisittmakar (fuglehovud): Ole Jacob Børretzen

Med: Marie Blokhus, Niklas Gundersen, Ingrid Jørgensen Dragland, Marianne Krogh og Frode Winther

Det Norske Teatret 16.april 2015

 

Det som gjer Agnes Ravatn sin roman Fugletribunalet til ein god roman – til litteratur og kunst – er nok først og fremst det litterære, det språklege. Det meste av dette blir borte i Det Norske Teatret sin versjon av boka. Plottet i boka og i sceneversjonen er i seg sjølv ganske flatt og vekebladaktig. Vi møter Allis Hagtorn (Marie Blokhus) som rømmer frå jobben som profilert programleiar på riks-tv, frå mannen Johs og det livet ho har levd i byen. Ho har skjemd seg grundig ut og treng ein stad der ho kan finne ut av livet sitt. Ho byrjar å jobbe som hushalderske for den noko mystiske Sigurd Bagge (Niklas Gundersen) som bur i eit hus med stor hage på ein liten stad ved havet. Her treffer ho ingen naboar, eller andre folk, berre kassadama på butikken. I romanen er ho butikkdama med ”den vondskapsfulle mjuke stemmen”. I framsyninga er ho nokså anonym.

Då eg leste boka stussa eg over tittelen – Fugletribunalet – grunnen til det er at det ikkje er så mykje fuglestoff der. I framsyninga på Det Norske Teatret er fuglane svært til stades. Ingrid Jørgensen Dragland, Marianne Krogh og Frode Winther ber flotte fuglemasker store delar av tida på scenen. Høgt opp på baksceneveggen heng ei utstoppa svane. Vengane hennar er nagla fast til veggen, ho er på ein måte krossfesta. Og ja, dette er ei historie om liding, slik denne svana symboliserer på ein noko overtydeleg måte.

 

Kva er ei kvinne?

Den førre framsyninga eg såg Marie Blokhus i, var Hamlet. Ho gjorde ein framifrå jobb som individ i ei verd  tømt for meining. Ho sjølv sto fram som eit heilt menneske i Hamlet-rolla. Rolla som Allis Hagtorn er svært annleis, kvifor blir ikkje dette ein heil karakter, men står fram som noko hol og flat? I Ravatns bok blir dagane til Allis fylte av praktiske gjeremål. Ho finn ei slags meining i å lage måltida til Bagge, i å skjere grønsaker, koke kraft og arbeide i hagen. Detaljane i beskrivingane gjev liv og djupn til karakteren Allis. Allis blir skapt av språket. Utan støtta frå litteraturen fell karakteren Allis på ein måte saman. Ho står ikkje særleg støtt aleine. I staden for å støtte seg, smått humoristisk, på 1800-talslitteratur som Charlotte Brontës Jane Eyre og Daphne du Mauriers Rebecca fell ho nærmare karakterar frå vekeblad- og kiosklitteratur i 50 Shades of Grey-leia

Grunnen til at Allis har rømt er at ho har hatt sex med sjefen sin på 40-årsdagen til kona hans. På grunn av dette blir ho skandalisert og utskjemd for all verda . Ho seier at ho er historikar, men ho er forbausande lite oppteken av historie. Ho har hatt sitt eige tv-program og ho har undervist på universitetet, men ho verkar svært lite intellektuell. I løpet av stykket feirar ho 33-årsdagen sin, men det kunne like gjerne vore 19-årsdagen. Ho står ikkje fram som ei vaksen kvinne med integritet

 

Draum og røyndom

Draumen er knytt til sansing. Vi drøymer sanseinntrykk som bilete, smak, rørsler og lyd. Bagge har ein draum som er sentral i historia. Han drøymer at han må stå til rette for eit fugletribunal, der kona hans, Nor, som no på mystisk vis har forsvunne, er med. Allis står midt i fugleverda, utan at det blir særleg utdjupa kvifor ho gjer det. Verda hennar er fylt av menneske med fuglehovud. Ho tek del i draumen hans. Det ligg noko regressivt i å ville gå inn i ei kvinnerolle som på eit vis tilhøyrer fortida reint historisk, men det ligg også noko ungjentedraumaktig i det. ”Eg er eigedomen hans, han kan gjere med meg som han vil”, seier hovudpersonen, ”eg kan vere alt det du vil at eg skal vere”. Bagge blir gjennom Allis sitt blikk ein opphøgd, mystisk, sterk mann. Ein ho utslettar seg sjølv for. Han et aleine i spisestova, ho et ståande ved kjøkenbenken – heilt til han inviterer henne inn til seg i stova. Ho plasserer seg sjølv som eit kasus som lid av polyandri – det å ha fleire menn. ”Eg er ubrukeleg til ekteskapsformål”, seier ho. I romanen ligg det ein slags humoristisk distanse i replikkar som dette, det er det vanskeleg å finne i oppsetjinga. Då kjem slike utsegner til å bli frykteleg platte og flaue.

 

Skuld og soning

Det kryr av allusjonar til andre verk i dette materialet. Det verkar som om både Ravatn og hovudpersonen hennar, Allis, boltrar seg i referansar til engelsk nygotisk litteratur. Allis ikler seg rolla som tragisk heltinne. Bagges hus blir ein herregard og Bagge sjølv ein mystisk adelsmann. Han har til og med ei kone med det eksotiske namnet Nor. Ei kone som vi ikkje får vete kva som har hend med før i slutten av stykket. Eit kjend element frå romantikken er ”den galne kvinna på loftet” som feministiske litteraturforskarar har plassert som ei undermedveten kraft som ein ikkje vil vedkjenne seg, men som til slutt kjem til å øydelegge alt. Nor blir eit slikt element i historia.

Både Allis og Bagge har noko å sone, ei skuld og ei skam. Dei treng kvarandre. I framsyninga blir Allis` ønske og draumar om å ha sex med Bagge illustrert med at mannen med kongeørnhovudet illuderer å ha sex med ho. Det blir ganske kleint.

Bagge viser seg å ikkje vere verken jurist eller adeleg, han er berre ein vanleg tømrar. I boka blir dette eit fall. Illusjonen som Allis har levd i brest. I framsyninga kjem ikkje dette så godt fram, det bidreg til at spenningskurven blir litt flat.

No er både boka og teaterframsyninga sjølvsagt fiksjon, men fiksjonen støttar seg her på dei realitetane vi møter i røyndomen. Årstidene går som i vår verd, snø blir rista av trea om vinteren,  gras blir slått om sommaren. Detaljane rundt matlaginga er presise. Så langt alt vel. Men i avslutninga skjer det seg. Bagge har bygd ein trebåt. Denne båten har aldri vore på vatnet før Bagge og Allis sett han ut på fjorden ei sommarnatt. Det som er så merkeleg er at båten er heilt tett. I røynda ville nok han som har bygd båten, tømraren, vore meir interessert i om båten lak, noko som er heilt naturleg at ein slik nyutsett båt gjer. I boka kjem det ikkje vatn inn i båten, i framsyninga er båten full av vatn, men det kjem ikkje vatn ut.

Men trass alt – det er verkeleg flott at vi får teaterstykke med kvinner i berande roller, sjølv om eg ønskjer meg stykke der rollene har enda meir djupn enn i denne versjonen av Fugletribunalet.

 

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015

Nationaltheatret: SKYLIGHT

elinlindberg8

Alt er politikk

Rikholdig stykke om kjærlighet og klasse

Av Elin Lindberg

 

Skylight

David Hare: Skylight 

Oversatt av Kjetil Bang-Hansen

Regi: Kjetil Bang-Hansen

Scenografi: Even Børsum

Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag

Med: Marte Engebrigtsen, Lasse Lindtner og Thomas Ottersen

Nationaltheatret, hovedscenen 22.april 2015

 

Alle dine valg og erfaringer er en del av deg, hele livet. Dette minner David Hare oss på i stykket Skylight. Vi blir også minnet på de livsomstendighetene vi lever under, det samfunnet vi lever i og de brutale kreftene som finnes både i det lille livet og i det store.

Det er selve stykket Skylight av David Hare som spiller hovedrolla i denne oppsetninga. Hare har skrevet for tv, film og teater i en årrekke. Han ble adlet i 1998. Han ble Oscar-nominert for adapsjonen av Michel Cunninghams roman The Hours i 2002. Stykket Skylight er blitt mye spilt siden urpremieren i London i 1996. For tida spilles det på Broadway med Bill Nighly og Carey Mulligan i hovedrollene. Skylight er satt opp på Nationaltheatret en gang før – i 1996 med Liv Heløe og Nils Ole Oftebro.

I stykket møter vi Kyra Hollis (Marte Engebrigtsen), navnet blir uttalt Kira her, Tom Sergeant (Lasse Lindtner) og Toms sønn Edward (Thomas Ottersen). Kyra kommer fra et lite sted i Vest-England. Som 18-åring får hun seg jobb i restauranten til Tom og hans kone Alice. Tom er 20 år eldre enn Kyra, han har arbeiderklassebakgrunn og har jobba seg opp til å bli en rik mann. Kyra blir etter hvert som en del av familien, og Kyra og Tom får et hemmelig forhold. Når kona oppdager forholdet slutter Kyra med en gang i jobben og forlater familien. Ved stykkets start har Alice vært død ett år og Tom oppsøker Kyra for å se om de kan finne sammen igjen. Kyra bor i en kummerlig leilighet og jobber som lærer ved en belastet skole på Londons østkant. Even Børsums versjon av Kyras leilighet blir kanskje i overkant mer kul og trivelig enn så kald og fattigslig som teksten påstår at den er.

Karakterene i stykket er innholdsrike. Rollene passer godt til institusjonsteaterskuespillere i Lasse Lindtners generasjon – det er dette de er utdannet til, og det ser ut til at Lindtner trives svært godt som Tom. Han spiller virkelig virtuost. Engebrigtsen spiller litt stivere, men hun fyller både rollen og scenen godt. Det er for øvrig flott, og dessverre alt for sjelden i slike kammerspill, at en kvinnelig karakter er på scenen hele stykket gjennom. Thomas Ottersen som sønnen til Tom, spiller rollen sympatisk, men ganske stivt og kantete.

Det er Kjetil Bang-Hansen som har oversatt stykket. Kanskje han skulle fått en dramatiker til å gjøre den jobben. Teksten bærer preg av at den noen steder er direkte oversatt og det går på bekostning av språklig flyt. Det er synd i ei forestilling der teksten er det bærende elementet.

 

Kapitalist og idealist

Tom er kapitalist, han er opptatt av å bygge seg opp mer og mer kapital. Kyra framstår som idealist – hun vil hjelpe mennesker og ”ha noe å gjøre som er meningsfullt”, sier hun. Hun har gitt avkall på et liv med Tom der hun hadde hatt det materielt sett mye bedre enn hun har det nå. Hun har også gitt avkall på en akademisk karriere – hun var den beste på sitt kull. Kyra framstår som en idealist, men hun ser merkelig nok ikke nyheter på tv og hun leser ikke aviser. Kyra og Tom representerer to ulike livsveier selv om de begge kommer fra omlag lik bakgrunn, han klatrer oppover, mens hun snobber nedover, i det klassedelte engelske samfunnet. Han kaller hennes elever for bunnfall og sier at hun har er en sentimental holdning om at helt vanlige folk kan lære henne noe som helst, mens hun sier at han ikke har rett til å se ned på menneskene som lever på Østkanten. Tom og Kyra speiler et fastlåst klassesystem. Stykket ble skrevet i ei tid der ei rekke konservative britiske regjeringer oppskattet det private næringsliv og skar ned på offentlig sektor. Tom og Kyra blir menneskene som levde i denne virkeligheten. Det er kanskje ikke så mye som har skjedd rent strukturmessig i det britiske samfunnet siden stykket ble skrevet, men en del tidsmarkører viser oss at det er 20 år gammelt. Det skrives brev og mobiltelefoner finnes ikke. En litt kuriøs ting er Toms fotballreferanse. Han liker selvsagt snobbelaget Chelsea og refererer til spillestilen deres som ”å poole ballen så langt som mulig framover og håpe på det beste” – såkalt drillo-fotball altså. Denne spillestilen holder ikke lenger i 2015, nå som Chelsea er det kanskje aller beste engelske fotballaget.

 

Den vanskelige kjærligheten

Skylight er i høyeste grad en kjærlighetshistorie. Kyra og Tom elsker hverandre, men å leve sammen er bortimot umulig for dem. De kalde og harde forholdene kjærligheten deres lever under illustreres ved regnet og snøen som innhyller Kyras leilighet. For Kyra var det perfekt å ha et hemmelig forhold til Tom. Hun fikk en familie ved å bo sammen med Alice, Tom og barna. Hun hadde en grei jobb. Og hun hadde kjæreste. For Kyra blir dette hemmelige forholdet kjærlighet på sitt aller reneste. For Tom er det motsatt. Han mener at det beste er å elske noen helt åpenlyst. ”Det er da risikoen er der. Ikke risken for å bli avslørt. Men risikoen når to mennesker virkelig drar videre sammen. Men det innebærer alt det du har unnveket. Å virkelig gi seg hen”, sier Tom til Kyra.

Programheftet til stykket inneholder et intervju med parterapeut Sissel Gran. Hun kaller Kyra og Tom grenseløse. Begge føler at de har rett til å ta det som ligger rett foran dem. Kyra sier at hun ikke følte et snev av bedrag ved å ha et hemmelig forhold til Tom bak ryggen på sin gode venninne Alice. Kyra sier at hun derimot alltid følte ”en dyp fred”. Gran mener at et slikt par som Kyra og Tom har lave odds for å komme hverandre i møte – fryktelig sta og overbeviste om at deres egen levemåte er den rette, som de er. Avslutninga av stykket på Nationaltheatret gir ingen tydelige svar på hvordan livene deres ville kunne ha utviklet seg. Det eneste som er sikkert er at du bærer med deg alle dine forhold og minner så lenge du lever.

 

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2015