Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

Publisert i Marg 1-2012

 

Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

Dikt, Forlaget Oktober 2012, 47 sider

Villanger

 

Å skrive verden sammen

Skapelsesberetninga på grenlandsdialekt.

 

Av Elin Lindberg

 

Noen bøker er med på å gi deg en fornyet tro på språket, og er med på å understreke at språk kan skape virkelighet. Aina Villangers debutbok ble ei slik bok for meg.

Her er det ikke slik som i Johannesevangeliet at Ordet kom først, nei, verden er her, men diktet, ordleggingen av den, oppleves essensiell og omtrent like materiell som materien selv.

 

Det fysiske

Langsang – et flytans habitat er et langt dikt, delt i tre deler. Det er skrevet på transkribert grenlandsdialekt. Jeg har aldri lest noe lignende. De tre delene i diktet er bygd opp av tette sveip av strofer med noen utstikkere satt i kursiv innimellom. Disse utstikkerne som bryter ut av strofeflyten kjennes som om de leses på innpust. Rytmisk svinger det fint.

Nei, østlandsk er ikke bare østlandsk, slik vi ofte tenker – det kryr jo av dialekter! På grenlandsk heter det for eksempel ikke ”du” og ”deg” og ”ditt” – det heter ”ru” og ”rei” og ”ritt”.

Det kjennes som om språket blir mer materielt når du i begynnelsen, før du blir vant til dette langsangspråket, må stave deg litt fram. Du må undersøke terrenget, på en måte. Er det slik at dialektene er knyttet til landskapet? Jeg får i hvert fall følelsen av at sola står opp over Grenland og nedre Telemark i dette diktet. Det kan forresten også komme av at diktet også inneholder flotte naturskildringer.

 

Verden blir til

Først blir mennesket født i dette langdiktets univers. ”Ru” (du) blir født. Uten menneske ingen beskrevet verden. Dette er den lengste av de tre diktdelene. Mennesket får størst plass. Del to handler om verdens skapelse og den tredje og korteste om arbeidet med å beskrive den. Alle de tre delene handler på en måte om skapelse eller det å skape og bli skapt.

Menneskets fødsel blir beskrevet over flere sider. Men mennesket har ikke vært lenge i verden før hun begynner å utforske den:

 

som rokkering rundt rei var skogen i spinn

med øyne på stilk i det grønne

 

[…]

 

 

beina rine stabla rei fram gjennom mose

med en finger fikkru napp i en maur

som klatra rundt i hånda ri

på leit etter veien

kilte rei nuppete i små lyse hår

 

nå går den inn i skogen

 

 

Flyt og fastland

Diktduet modnes, det beveger seg gjennom verden og diktet flyter av gårde. Bildene er ofte maleriske, språket har også noe malerisk ved seg. Perspektivene forandrer seg fra innover i skogen, nedover i vannet, innover i mennesket sjøl. Opplevelsene ”ru” har av å være i verden er svært sanselige, både på land og under vann:

 

i verdensrom med krill og sjøhest

kunneru stirre te værs som var bånns

ner i en stråletrakt a lysslør

sankru rundt som en evig tone

i stillhet a baklengs harpespill

 

jeg synker ikke

                                                                                                                                                      jeg danser

anemoner dekka bånn

med ballettdans i slowmo

et flytans habitat

for lunger med landskrekk

 

[…]

 

 

med hue som lodd fikkru glimt

neri den store fortellinga

som minna om mørket

ru sjæl svevde rundt i

 

Selv om det er fin flyt i diktet og mange passasjer skildrer et du som beveger seg harmonisk i denne flyten er det også mye friksjon mellom diktduet og verden. Duet opplever meningstomhet og smerte. Det går kanskje an å lese det slik at duet modnes gjennom sin reise i den materielle og åndelige verden. Mennesket har tatt inn så mye inntrykk at de må uttrykkes. De må uttrykkes i skrift. Duets reise oppleves som en reise både på et indre og et ytre plan. Diktverdenen er både helt konkret og mytisk på samme tid.

 

Naturhistorier og myter

I diktets andre del skapes den fysiske verden på utsiden av mennesket:

 

føre noe blei noe

vare ikkeno som var no

et punkt

var det hele

 

Vi får historia om The Big Bang. Og også her blandes den konkrete skapelsesberetninga med hint til skapelsesmyter som vårt norrøne Voluspå. Som i diktets første del der mennesket ble født er det her universet som blir født. Et ”hjemme” etableres der ”andromeda blei bakgård”. Naturhistorien gjennomgås – fra amfibier til sapiens og til slutt cerebralis. Og nå etablerer diktet at skrivinga kan begynne.

 

Jeg

I diktets tredje del kommer ”jeg” inn i diktverdenen – ”uten meg villeru knapt finni fram”. Dette jeget har vært der hele tida, påstår det, det har skapt alt. Et menneske har skapt hele universet av ord. Slik blir langsangen også en hyllest til mennesket, samtidig som det understreker det enorme ansvaret dette medfører. Mennesket har skapt sin verden og må forvalte den etter beste evne.

Langsangen har hele tida under leseprosessen sunget seg inn under huden, det har opplevdes nært, virkelig og vesentlig. Kanskje har forfatteren også skrevet seg moden gjennom boka. Teksten oppleves i hvert fall som moden. Og jeg kan vel egentlig ikke huske å ha lest en slik stødig debutant før. Aina Villanger har på gang et forfatterskap å følge!

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s