Vibeke Tandberg: Beijing duck

Publisert i Kunst Pluss #3/2012

 

Vibeke Tandberg: Beijing duck

Roman

Forlaget Oktober 2012

Duck.jpg

Følelsesmessig distansert

Noe av det som gjør Marcel Prousts På sporet av den tapte tid til betydelig litteratur er at den er så rik på sanseopplevelser og fornemmelser. Gjennom lesningen av Proust sanser vi en hel del. Det som er kjent som nøkkelscenen i Prousts verk er der Marcel dypper en madelainekake i lindete. Fargene, duftene, smakene kommer gjennom de tørre bokstavene og rører oss.

Det er neppe tilfeldig av hovedpersonen i Vibeke Tandbergs debutbok heter Madelaine. Et så litterært navn skal man lete lenge etter. Forplikter det? Kanskje ikke, Tandberg kan selvfølgelig kalle romanfiguren sin hva som helst. Men for leseren kan det få betydning. På grunn av denne Proust-referansen blir det kanskje ekstra tydelig at dette er ei bok der det er vanskelig å sanse noe som helst.

 

På fisketur

Madelaine fisker. Hun lever som fisker hevdes det i boka. Og været er fint. Jeg klarer ikke la være å se for meg Norges første film. En stumfilm som heter noe sånt som Fiskerlivets farer. I denne filmen som jeg tror er spilt inn i Frognerkilen er det speilblankt hav og det ser svært lite farlig ut, men en mann detter allikevel over bord og drukner. Hvis karakteren Madelaine virkelig hadde levd av å være fisker, ville hun nok raskt ha sultet i hjel, dessverre. For noe fangst av betydning drar hun ikke opp. Hun er også sørgelig ineffektiv i avliving av fisk. Verre blir det selvfølgelig når hun ikke lenger heller har armer. Ingen armer, ingen fisk. Hun har nemlig fått Beijing syndrom etter å ha spist et rått fiskehjerte og må amputere armene. Hun begynner å arbeide som prostituert på horehuset Beijing palace. Det knulles klinisk. Hun får transplantert nye hender. Operasjonen er faktisk interessant. Den er nitidig beskrevet. Tandbergs distanserte språk kommer faktisk her til sin rett – det fungerer fint!

 

Forskyvninger

Forskyvninger av fokus og identiteter som går over i hverandre kan være interessant. Dette var det for eksempel modernister som James Joyce drev mye med. Flere samtidsforfattere har også arbeidet med dette. Hos Tandberg blir det lite i disse forskyvningene som holder vår interesse. Det finnes ingen sterk underliggende historie som hos for eksempel Arne Lygre som i flere drama har arbeidet med forskyvning av identitet. Det er heller ikke musikalsk eller rytmisk sterkt som hos for eksempel Jon Fosse der vi kan skimte en identitetsforkyvning i hans siste bok. Hos Tandberg blir det ganske meningstomt.

Tandberg arbeider med et begrenset materiale gjennom hele boka. Hun setter historien om Madelaine, to tvillinger og Dragan sammen på nye måter. Hun ordner den, river ned og bygger opp på nytt. Noe ekler meg, noe er litt pussig, mye er brutalt og grotesk, men distansen er der hele tida.  Slik kommer teksten til å helle mot det trivielle, på tross av groteskeriene. Det smaker verken av fugl eller fisk, selv om mye av teksten handler om nettopp fugl og fisk og spising. Teksten gjør på en måte narr av seg sjøl, den blir lett parodisk. Det trivielle kan absolutt være interessant å gjøre undersøkelser av. Det trivielle kan bli kunst, men noen ganger er det trivielle bare trivielt.

Spising, sex og død uten følelse og uten hender. Det er kanskje dette at teksten blir ugripbar uten egne hender. Teksten oppleves som uviktig fordi den ikke berører. Det blir ord, bokstaver, norsk språk, men det er ikke sansbart.

Erling Moestue Bugge: Victor Linds Monument

Publisert i Kunst + #4/2010

Bugge

Torpedo Press – Idealisme og kvalitet

av Elin Lindberg

 

Da bokhandelen i det som da het Museet for Samtidskunst ble lagt ned for noen år siden oppsto et akutt savn. Norges eneste rikholdige spesialbokhandel for kunst var borte. Elin Maria Olaussen og Karen Christine Tandberg arbeidet i bokhandelen da den ble lagt ned og de bestemte seg for å gjøre noe. Sammen med Eivind Slettemeås, Pia Søndergaard og Anna Carin Hedberg startet de Torpedo i 2005. De ønsket et nytt sted for salg og produksjon av publikasjoner om samtidskunst, artists’ books, kunstteori og kunstkritikk. Nå er Torpedo godt etablert som både et forlag, en bokhandel og et visningssted, i tillegg blir Torpedo invitert inn i andres utstillinger. Tate Modern, Vestfossen og Nasjonalmuseet er eksempel på steder der Torpedo har deltatt med egne prosjekter.

Torpedo holdt lenge til i Hausmannsgate, men nå deler de adresse med Kunsthall Oslo i Trelastgata 3 i Oslo. Lederne og forlagssjefene for Torpedo, Olaussen og Tandberg, forteller at det er planer om flere samarbeidsprosjekter med Oslo Kunsthall og at de på likestilt plan drar nytte av hverandre.

Bokkatalogen til Torpedo Press har mange godbiter. Den prosjektorienterte arbeidsformen til Torpedo gjenspeiles i utgivelsene. Bokprosjektene blir unike og spesielle, fra design til hvilke samarbeidspartnere prosjektene har. Olaussen og Tandberg forteller at de oftere nå initierer publikasjoner enn tar i mot ferdige prosjekter.

Olaussen og Tandberg mener de ser en ny bølge av bokhandler/forlag-prosjekter. Flere har vært vitne til at de smale, uavhengige bokhandlene blir færre og ønsker å gjøre noe med det. Motto i Berlin, New York- bokhandlene Printed Matter og St. Marks Bookshop er bokhandler forlagssjefene i Torpedo framhever.   Forlagene Book Works i London og det tyske forlaget Revolver, da det ble drevet av Christoph Keller, er forlag de respekterer høyt.

 

Erling Moestue Bugges monument over Victor Linds Monument          

Karavane er blitt navnet på en essayserie Torpedo Press publiserer. Denne essayserien tar for seg kunstverk som på ulike måter har hatt innvirkning på sin samtid og bidratt til å utvide den generelle kunst- og samfunnsdebatten. Gjennom serien inviteres forfattere fra ulike fagfelt til å drøfte resepsjonshistorie og begivenheter knyttet til utvalgte kunstverk, og samtidig åpne opp for ny lesning og skrivemåter om kunst. En av Karavane-utgivelsene til Torpedo Press er Victor Linds Monument av Erling Moestue Bugge. Han tar for seg Victor Linds kunstnerskap med særlig fokus på verket Monument.

Monument av Victor Lind fra 2005 er en omtrent halv meter høy bronseskulptur av politiinspektør Knut Rød i naziuniform og med nazihilsen. Skulpturen er plassert på en bauta av svart granitt med ulike inskripsjoner, blant annet er diktet Salme av Paul Celan i Øyvind Bergs gjendiktning, skrevet inn på bautaen.

Victor Lind har arbeidet med Knut Rød-tematikken siden 1995. Knut Rød ledet aksjoner mot jødene i Oslo og Aker i oktober og november 1942. Totalt ble 532 menn, kvinner og barn ført om bord i skipet Donau for transport til utryddelsesleiren i Auschwitz. Rød ble frikjent i landssvikoppgjøret etter krigen. Han hevdet at han hadde arbeidet for motstandsbevegelsen.

Verket Er en grønn monokrom flate viktigere enn en RØD? fra 1996 (installasjon, maleri, foto, tekst) var starten på Victor Linds Rød-arbeid. Et spektakulært arbeid i denne serien er Contemporary Memory: I’ll bring you home, en bevegelig installasjon som besto av hundre drosjer i kø i Kirkeveien i Oslo. Installasjonen viste til Røds ordre om at jødene skulle hentes i drosjer fordi det ville vekke mindre oppsikt enn politibiler.

Moestue Bugges essay er lojalt i forhold til kunstnerskapet, det er en utdypning og en forlengelse som løfter Linds prosjekt fram. Jeg liker godt den grundige og etterrettelige kontekstualiseringen Moestue Bugge gjør. Og måten han bruker poststrukturalister som for eksempel Giorgio Agamben, Jean Baudrillard og Maurice Blanchot, til å tenke med er fremragende.

Han bruker Albert Camus og Hannah Arendt for å forsøke å gi ondskap en begripelig form. Essayet presenterer oss for mennesket Knut Rød som visket ut sin egen humanitet for å tjene systemets abstrakte totalisering. Tenking rundt hva som er etisk forsvarlig blir svært vesentlig i Victor Linds kunstnerskap og i Erling Moestue Bugges essay.

Victor Lind var en del av kunstnergruppa GRAS på 1970-tallet, ei gruppe med et tydelig venstreradikalt og etisk-politisk program. Moestue Bugge trekker i essayet linjer mellom Linds arbeider denne perioden til Linds Rød-arbeider. Han påpeker at Graskunstnerne hadde personlige referanser til andre verdenskrig og nazismen. Linds egen mor var jøde. Forfatteren viser også at Linds arbeider knytter an til dagens asylpolitikk.

Moestue Bugges essay framstår som et langt og grundig resonnement som begrunner Victor Linds verk Monument som et nøkkelverk i Linds produksjon og kunstneriske visjon. Til slutt kommer Moestue Bugge med en nydelig lesning av Paul Celans dikt Salme. Boka er også utstyrt med godt billedmateriale.

 

 

SALME

Av Celan

 

Ingen knar oss opp igjen av leire og jord,

ingen signer støvet vårt.

Ingen.

Lovet være du, Ingen.

For din skyld vil

vi blomstre.

Mot

deg.

Et intet

var vi, er vi, skal

vi være, blomstrende:

intet -,

ingenmannsrosen.

Med

griffelen sjeleklar,

støvtrådene himmelknekt,

kronen rød

av purpurordet vi sang

over, å over

tornen.

 

Fra Die Niemandsrose (1963)

Gjendiktet av Øyvind Berg

Paul Celan: Etterlatt

Kolon forlag 1996

Peter Larsen: Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur

Publisert i Kunst+ #1/2013

Ibsen og fotografene.jpg

Peter Larsen: Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur

Universitetsforlaget 2013, 239 sider

 

Omtalt av Elin Lindberg

Ibsenbilder og fotohistorie

I Henrik Ibsens dramatikk ligger det ofte en nedlatende holding til fotografiet og til fotografen. Fotografiet blir sett på som en ”åndløs kopi av virkeligheten” og fotografen står heller ikke høyt i kurs. I stykket Villanden kommer dette tydelig fram. Og i Peer Gynt blir fotografen forbundet med djevelen selv. Det blir interessant når Peter Larsen gjennom denne boka viser at Ibsen selv hadde et svært bevisst forhold til fotografiet og at han brukte det til å iscenesette seg sjøl og til å markedsføre forfatterskapet sitt. Kanskje vi kan snakke om et Faust-motiv? En Ibsen som selger sjela si til djevelen?

 

Grundig og grei

Peter Larsen er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen. Han har publisert en rekke arbeider om fotografi, film og medievitenskap. Boka Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur vitner om at han har gjort et grundig arbeid med materialet. Her er det et rikholdig kilderegister, en mengde noter og massevis av bilder. Larsen skriver at han bruker historia om Ibsen og fotografene som utgangspunkt for en beskrivelse av de sentrale momentene i etableringa av en moderne visuell kultur. Han skriver godt om det brede sosiale feltet tidlige fotografer i Kristiania virket i. Vi får innblikk hvilken i bakgrunn disse tidlige fotografene hadde – ingen av disse fotografene i fotografiets barndom hadde planlagt å bli fotografer. En var student og ville først og fremst bli dikter, en var utdannet gartner, en annen var malersvenn og ble skuespiller. Fotografen Don Antonio D’Alessandri som fotograferte Ibsen i Roma var utdannet prest. Hans søknad til den kirkelige øvrigheten om å få drive et fotografisk atelier ble innvilget på betingelse av at han ikke var iført prestekjole når han arbeidet med kjemikaliene eller når han betjente kundene sine.

 

Iscenesetteren

Larsen skriver om hvordan Ibsen brukte bildene som en visuell valuta. Fotografiene ble for Ibsen et sosialt instrument i familiære og private sammenhenger, ikke ulikt vår egen facebook-aktivitet. Boka diskuterer også hvordan Ibsen benytter fotografiene i iscenesettelsen av seg selv som forfatter og offentlig person. Ibsen kontrollerer svært bevisst bruken av portrettfotografiene av seg selv, men på et tidspunkt svikter denne kontrollen. Dette tapet av kontroll faller sammen med at offentligheten rundt 1900-tallet endrer karakter. Det dukker opp sosiale aktører som bruker bilder på nye måter og fotografer som ikke respekterer gamle spilleregler.

 

Blikket utenfra

Boka presenterer en interessant kontrast mellom Ibsen på de stive portrettfotografiene og Ibsen i gruppebilder. Et bilde er tatt i Wien i 1873. Ibsen var jurymedlem for ”Nåtidens bildekunst” ved verdensutstillingen der og bildet er et regissert tablå som illuderer avslutningen av juryarbeidet. Her sitter Ibsen helt ytterst forsamlingen. De høye hælene han brukte vises godt (Ibsen var en litt liten mann). Ibsen ser ut som en sosialt isolert mann der han sitter og stirrer forbi gruppen av andre menn mens han tviholder på paraplyen sin. Det autoritære blikket hans fra portrettfotografiene som han kanskje hadde mer kontroll på, finnes ikke her.

 

Ibsen fotograf?

Larsen reflekterer i boka over hvordan Ibsens eget syn på fotografiet kommer til uttrykk i dramatikken hans og i andre av tekstene hans. Det er interessant lesning. Ibsen bruker som mange andre av sin samtids kunstnere og intellektuelle, sine forestillinger om fotografiet som kritisk verktøy når han forsøker å diskutere allmenne estetiske problemstillinger. Det er vel nokså gjennomgående at Ibsen ser på fotografiet som underlegent sin egen dikterkunst. Det er kanskje derfor at det virker litt unødig hardhendt når Larsen i bokas siste setning titulerer Ibsen: ”Dikteren og fotografen Henrik Ibsen”.

Kjersti Bale: ESTETIKK. EN INNFØRING

Estetikk Bale.jpg

Kjersti Bale: ESTETIKK. EN INNFØRING

Pax 2009, 178 sider

 

Publisert i Kunst+ #1/2010

Hva er estetikk?

av Elin Lindberg

 

Kjersti Bale er dr.philos og professor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO. Hun har utgitt flere bøker og har, blant mye annet, vært en av de programansvarlige for det tverrfaglige program ved Estetiske studier ved Universitetet i Oslo. Da Bale var min foreleser på UiO for et par år siden avsluttet hun en svært inspirerende og oppløftende forelesning i litteraturteori med å se alvorlig utover mot oss studenter i auditoriet på Blindern og si omtrent noe sånt som:” Når dere skal anmelde en bok – ikke skriv at den er god”. Dette er innprentet i hjernebarken min så ettertrykkelig at jeg aldri kommer til å glemme det. Og jeg skal forsøke å ikke skrive at boka er god, men det kan kanskje bli vanskelig.

Det er komplisert stoff Bale tar for seg i boka Estetikk. En innføring. Veldig mye stoff på ikke så altfor stor plass. For hva er egentlig estetikk? Et noe ullent begrep for mange. Det brukes i utdanningssystemet – estetiske fag er alt fra treskjæring til dans. Noe sanselig og vakkert kan beskrives som en estetisk nytelse og adjektivet estetisk brukes av og til nedsettende om noe som er overflatisk og uten dybde. Bale åpner opp feltet og presenterer både et historisk syn på estetikk og et samtidssyn på feltet. I denne boka benytter Bale begrepene estetikk og estetisk om sanselig erkjennelse (aisthetikos er gresk og betyr sansende, aisthesis betyr fornemmelse eller sans), om analytisk praksis og om et teorifelt som spenner fra kunstfilosofi til teorier med utgangspunkt i de enkelte estetiske fenomener.

Elegant og eksemplarisk

Noe av det jeg liker best ved denne boka er at den så elegant knytter både historiske dimensjoner

og kunstteori til et rikt utvalg av aktuelle kunstuttrykk. Jeg liker også svært godt måten Bale bruker

den tyske filosofen Gernot Böhmes begrep iscenesettelsesøkonomi for å vise til de porøse grensene

mellom kunstfeltet og samfunnslivet for øvrig.

Når det undervises kunstteori og spørsmålet om hva kunst er og readymades står på timeplanen, trekker forleseren som regel fram Marcel Duchamps Fontene. Dette verket har fått en så ikonisk plassering i humaniora at posisjonen nesten har fått et komisk skjær over seg. Bale skal ha pluss og honnør for at hun ikke bruker dette eksempelet! Forfriskende. Bale har ikke bare oversikt over historisk kunst, hun bruker eksempler fra A.K. Dolven og Baktruppen til Quentin Tarantinos film Kill Bill. Ja, jeg håper denne boka kommer på mange pensumlister, også fordi den er så oppdatert på samtidskunst og på resepsjonsstrategier i møte med kunst og kunstnære erfaringer.

 

Sofistikert, sober stil

Bale er en dreven og dyktig formidler. Innføringen hun gir oss i estetikk er effektiv, og svært folksom. Det gjelder å følge med i svingene her. Hennes lesning av Kill Bill ved hjelp av Platon er tankevekkende og relevant. Hun gir oss to hovedperspektiver på representasjon: Et forhold mellom et forelegg og en gjentakelse av dette forelegget eller en selvstendig, skapende virksomhet som framstiller noe eget. Bale setter Kant opp mot Bourdieu: ”Der Kant hevder at smaken er interesseløs og allmenn, ser Bourdieu derimot smak som et sett av forbindelser mellom sosiale posisjoner, disposisjoner eller tilbøyeligheter.” Hennes kjappe lesning av et Sapfo-dikt er fint.

Bales bruk av eksempler er, som jeg allerede har ymtet om, mesterlig. Men et sted savnet jeg et ekstra eksempel. Det er der hun skriver om avkunsting og avpoetisering. Her bruker hun et dikt av Bertolt Brecht. Finfint. I tillegg til det hadde det vært interessant med et eksempel fra billedkunst her.

 

Fortettet kunnskap

Bale er som nevnt, svært effektiv, men det kan bli mye å ta inn i løpet av få sider. For virkelig å forstå Martin Heideggers Der Ursprung des Kunstwerkes må man nok lese mer enn det lille som blir presentert her. Rommelige og interessante utsnitt som dette kan være fint å bære med seg: ”For Heidegger er diktning navnet på sannhetens fremtredelse. Det tyske Dichtung betyr ikke bare diktning, men også fortetning. All kunst er i sitt vesen diktning, hevder Heidegger, både byggekunsten, billedkunsten, tonekunsten og diktekunsten i snever forstand.”

For noen vil denne boka fungere som et første møte med estetisk teori, for andre vil den være en fin repetisjon. Det er interessant å bli minnet på for eksempel hvor viktig tilfeldigheten var for avantgarden på 1920-tallet og om hvordan, hvorfor og hvor det egentlig var postmodernismen ble etablert som begrep. Sånn var det ja! Tenker jeg mens jeg leser om hvordan arkitekturen er knyttet til det postmoderne. Jeg liker svært godt måten Bale bruker estetisk teori til å se på verden, blant annet ved å bruke filosofen Jean Baudrillard: ”I dagens situasjon er det kanskje viktigere å se på sammenvevingen av enn adskillelsen mellom for eksempel kunst og finans, og heller se på hvordan kultur virker enn på hvordan den er skapt.”

Det er en glede å lese en slik velskrevet bok. Jeg håper den blir lest og brukt av mange. Og for dem som vil fordype seg ytterligere i stoffet er det bare å ta fatt på antologien Estetisk teori. En antologi.(2008) som Kjersti Bale har redigert sammen med Arnfinn Bø-Rygg. Som nevnt allerede – en interessant, velskrevet og leseverdig bok, men jeg har altså ikke skrevet at den er god.

 

Dag Solhjell og Jon Øien: DET NORSKE KUNSTFELTET – en sosiologisk innføring

Publisert i Kunst+ #2/2012

Dag Solhjell og Jon Øien: DET NORSKE KUNSTFELTET – en sosiologisk innføring

Universitetsforlaget 2012, 396 sider

Det norske kunstfeltet.jpg

Makten og æren

Omtalt av Elin Lindberg

 

I forkant av lanseringa av denne boka var den kilde til et oppslag i Aftenposten. Her kunne vi lese lister over hvem som er de viktigste kunstnerne her til lands. Kunstnerne var lista opp etter et salgs karaktersystem som viste til hvor mange ganger de er kjøpt inn av prestisjefylte gallerier og museer. Denne sirlige opplistingen provoserte mange, både kunstnere og andre som ikke er så glade i slike kanoniseringer. Det var derfor med en stor porsjon fordommer jeg tok fatt på boka Det Norske Kunstfeltet.

 

Kunsttopografi

Dag Solhjell og Jon Øien er begge sosiologer. Det legger de ikke skjul på i denne boka. Begge er erfarne skribenter. Hvis vi skulle falle for fristelsen og lage en liste over hvilke kunstkritikere som har makt og anseelse i Norge, ville Dag Solhjell kommet høyt opp på denne lista. Men her i denne omtalen skal det ikke lages lister. Her skal vi se litt nærmere på hva det er slags kunsttopografi Solhjell og Øien presenterer for oss. Forfatterne er som allerede nevnt, sosiologer. Sosiologer liker å lage modeller og system, og kan hende nettopp lister. I denne boka presenteres det modeller over hvem som er hvem i den norske billedkunstverdenen på en faktabasert og analytisk måte. Det er grundig og omfattende og kanskje en smule langtekkelig framstilt. Nå er ikke dette ei bok som er tenkt som en bestselger. Dette er først og fremst ment som ei lærebok for studenter i kunst- og kulturfeltet og et oppslagsverk for politikere, byråkrater, kunstnere og forskere som skal orientere seg innenfor kunstpolitikk, støtteordninger, utdanninger og slikt.

 

Sympatiske tekster

Et sted i boka skriver forfatterne om katalogtekster. De beskriver disse tekstene, som ofte er skrevet av utstillingens kurator, som ”sympatiske tekster”. Dette er tekster som løfter fram et kunstnerskap eller en tematikk uten å ha en direkte kritisk vinkling. Denne boka framstår som en slik ”sympatisk tekst”. Her er så godt som alt med. Forfatterne gjør nøye rede for stedet de skriver fra. De gjør greie for hva kunstsosiologi er. Mye av boka handler om definisjonsmakt. Solhjell og Øien er fullstendig klare over sin egen makt. De gjør ryddig rede for sin egen definisjon av hva som er kunst. Hele tiden på en sympatisk måte. Kunstlandskapet beskrives. Vi leser modeller for kunstens kretsløp, om hvem kunstpublikumet er, om hvem som formidler kunst, om kunstmuseer og kunsthistorie og om økonomi.

 

Tro, kunst og kapital

Forfatterne støtter seg på Pierre Bourdieu når de skriver at en viktig funksjon ved kunsten er å produsere troen på den. De som produserer denne troen er ikke kunstnerne selv, men andre instanser i disse finurlige systemene som kunsten er en del av. En viktig del av dette bildet forvaltes av det Solhjell og Øien kaller portvakter. Dette er mennesker som sitter på ulik mengde symbolsk kapital. Juryer, innkjøpskomiteer i museer, samlere, stipendiekomiteer, kuratorer, gallerier, kritikere og andre er slike portvakter. Disse har en type kapital som de etter eget skjønn kan gi som en slags belønninger til utvalgte kunstnere.

 

Stakkars kunstner

Solhjell og Øien skriver også om den brutale virkeligheten kunstnere flest lever i. Forfatterne lister opp de harde arbeidsvilkårene de har: Ingen sykepenger, ingen arbeidsledighetstrygd, intet oppsigelsesvern, intet personalkontor å henvende seg til, intet verneombud som kontrollerer deres fysiske og psykiske arbeidsmiljø, ingen tjenestepensjon som sikrer deres framtid utover minstepensjon. På bakgrunn av dette skriver forfatterne at: ”Det er noe jomfruelig uskyldig ved ’ekte’ kunstnere”. Kanskje en litt nedlatende vurdering.

 

Historier om kunst

Selv om dette er fremstillinger basert på fakta blir teksten også lest som historie, eller historier. Forfatterne forteller for eksempel fascinerende om særegenheter ved kunstmarkedet. Boka har kanskje også potensial i utdanninga av kunstkjøpere. Solhjell og Øien skriver:

 

Kunstnere flest liker ikke å sette priser på arbeidene sine når de selger direkte fra eget atelier. Noen løser det ved å ta høyere pris av velstående kjøpere, altså fra det som økonomer kaller markedsdiskriminering. En annen måte er å invitere til omvendt pruting – kunstneren nevner en lav pris, og så må kjøperen prute oppover ved å tilby en høyere pris. Kjøpere som ikke skjønner spillet, men som i en slik situasjon kan prute nedover, er ikke velkomne tilbake.

 

Selv om det er å gi ”en unik og etterlengter faktabasert og analytisk oversikt over det norske kunstfeltet” som er hovedhensikten, er det maktforholdene i kunstverdenen boka først og fremst holder fram. Skrivemåten er sympatisk, men makthierarkiene som listes opp er brutale.