Bodø2024, europeisk kulturhovedstad

publisert på shakespearetidsskrift.no februar 2024

Fra Åpningsseremonien i Bodø lørdag. Foto: Fredrik Stenbo

Norges kryeste by

Lørdag 3. februar ble Bodø offisielt åpnet som europeisk kulturhovedstad. Samisk kultur får en stor og velfortjent plass dette året – det er virkelig gledelig. Og det skal bli mange kulturarrangementer av alle slag. Men Bodø som ikke bare er europeisk kulturhovedstad, men også Nordlands hovedstad, har altså ikke sitt eget teater.

Av Elin Lindberg

På åpningsdagen av året som europeisk kulturhovedstad er det 17.mai-stemning i Bodø. Kulturhovedstadsflaggene med Bodø2024, vaier og vifter frisk i vinden og snøbygene. Bodø sentrum pleier ofte å være nokså folketomt, de fleste foretrekker å legge handleturen til City Nord som er kjøpesenteret litt utenfor sentrum. Mange av butikkene i sentrum har lagt ned og flytta dit. Og på City Nord har de gratis parkering. Men denne dagen, 3. februar og europeisk kulturhovedstadsåpningsdag, er det fullt av folk i sentrum hele dagen. Det er god stemning, alle er glade. Ikke minst ordføreren, Odd Emil Ingebrigtsen (H), som åpner pressekonferansen lørdag morgen med gnistrende, nypolert ordførerkjede og sitt bredeste smil. Her er det et historisk øyeblikk for den første byen nord for polarsirkelen som blir europeisk kulturhovedstad. Det blir så mye selvskryt at selv en nordlending blir litt flau. For ja, det er helt sant at Bodø/Glimt har slått Roma, men å sammenligne bygginga av ny flyplass i Bodø med bygginga av Il Duomo i Firenze, vel, det er kanskje litt drøyt. Ingebrigtsen som er tidligere fiskeriminister, og fylkesordføreren Svein Øien Eggesvik (Sp), er nok mer opptatt av flyplass, industri og sjømatproduksjon enn kunst. Forhåpentligvis får de – både i kulturhovedstadsåret og seinere – mye synlig motstand mot både den nedbygginga av natur og kultur som foregår.

Tynt teatertilbud

Nettsida til Bodø2024 er litt vanskelig å finne fram på. Om du søker på teater er det veldig få treff. Bodø får besøk av Riksteatret et par ganger i år og Nordland Teater skal sette opp en ny versjon av Pelle politibil i Bodø. Dette kan da ikke være alt? Nei, det er det ikke. Et prosjekt som løftes fram er en trilogi med det sørsamiske teatret Åarjelhsaemien Teatere. Alle tre forestillingene vises i Bodø i åpningsuka. Bodø, eller Bådåddjo, er også samisk. Det er pite- og lule-samisk område. Lulesamisk er et veldig lite språk, men pitesamisk er enda mindre. Det er et nesten utdødd språk. Vi får krysse fingrene for at det finnes krefter som kan redde dette språket. Det har tidligere vært mye motstand mot det samiske i Bodø. Da byen satte opp skilt med Bådåddjo på, ved innfartsveien til sentrum, for noen år siden, ble det mye bråk. Jeg synes å huske at det til og med var noen som skrudde det ned. Kanskje en fast samisk teaterscene i Bodø hadde vært noe?

Tynt teatertilbud 2

  • Teater er vanskelig å gjøre kommersielt interessant, sier Henrik Sand Dagfinrud som har hovedansvaret for programmeringa.

Det er ikke blitt tatt kontakt med større europeiske teater for samarbeid. Det ble sendt ut en utlysning om prosjekter i forkant av kulturbyåret.  – Vi fikk svar fra noen italienske dramagrupper og et polsk figurteater, sier Dagfinrud, de skal være med på et prosjekt i samarbeid med Den Norske Turistforening der det skal være kunsthendelser på de 42 DNT-hyttene i løpet av året. Men Bryan Adams-konsert blir det, men det er nok ikke fordi han svarte på en utlysning av kulturprosjekter.

Fornøyd teatersjef

Teatersjef ved Nordland Teater, Birgitte Strid, er veldig fornøyd med at teatret er invitert inn som en del av Bodø som europeisk kulturhovedstad. Teatret har meldt på alle sine forestillinger som en del av kulturhovedstadsåret. Strid sier at de allerede er et offentlig fullfinansiert teater, slik at de ikke trenger ekstra midler for å produsere teater. Nordland Teater har sitt eget teater i Mo i Rana, det er et godt stykke unna Bodø. Selv om teatret turnerer over hele fylket, gjør Bodø2024 det nokså lett for seg selv når de innlemmer både Nordland Teater og det sørsamiske teatret Åarjelhsaemien Teatere inn i kulturhovedstadstatusen sin. For Bodø har altså ikke et eget teater. I Bodø bor det 53 000 mennesker, i Bodø kommune bor det over 80 000. Bodø er en av de to store byene i Nord-Norge.

Musikk

Åpningsseremonien med HKM Sonja. Foto: David Engmo

Nei, Bodø er ingen teaterby, men det kan det jo bli. Byen har sin egen friteatergruppe – Salten Friteater. Et rikt revyliv har de også. Men for å få et godt, profesjonelt teater trengs vilje og penger. Det Bodø har, er et godt musikkliv. For rundt ti år siden ble konserthuset Stormen bygd. Mye motstand var det. Det er dyrt å bygge konserthus, det kostet 1,2 milliarder. Men du verden for et hus! Det er fantastisk flott der det ligger godt synlig nede på kaia. Det rommer også et nydelig bibliotek. Konsertsalen er bygd for å passe til Leif Ove Andsnes – han har hytte på Kjerringøy, rett utenfor Bodø. Men det var et godt valg, for lydforholdene er enormt bra. Arktisk Filharmoni som er Nord-Norges eget orkester, og Bodø Jazz Open, er aktører i verdensklasse. Dette kan Bodø være virkelig stolt av. Stein Sneve i Avisa Nordland påpeker at etableringa av kulturkvartalet Stormen har ført til at det har grodd svært godt andre steder i byen også, han nevner nye scener og arrangører som Svømmehallen, Beddingen, Dama Di og Noua. Det som er så synd er at bystyret med Ingebrigtsen fra Høyre i spissen, har besluttet å redusere tilskuddet til Stormen. Tar man med inflasjonen, betyr det at det kommunale tilskuddet til Stormen nesten er halvert siden 2016, skriver Stein Sneve i Avisa Nordland.

Været

En av målsetningene til en kulturhovedstad er at det skal initiere nye prosjekter som skal leve videre. «Ungdom og framtid» er det den europeiske kulturhovedstaden Bodø skal satse på, sier direktøren for Bodø2024, André Wallann Larsen. Og det kan trengs. Mange unge flytter fortsatt sørover. Været blir av flere nevnt som en årsak til at ungdommene flytter. For vær er det i Bodø. I åpningstalen sin startet Larsen med de han ikke ønsket å takke – og det var Ingunn, altså orkanen som la seg rett før åpningsseremonien skulle starte. Kulturbydirektøren var så lettet at han var på gråten etter at det hasardiøse åpningsforestillinga var ferdig og lot seg gjennomføre, takket være et særs dyktig teknisk personale, og at over 15 000 bodøværinger og tilreisende hadde møtt opp.

Og så?

Åpningsseremonien, Stormen kulturhus. Foto: David Engmo

Men hva var nå dette åpningsshowet som er presentert av Raymond Enoksen og phase7 fra Berlin? Scenen er formet ørebeinet på en torsk – en otolitt. På dette beinet kan man lese hvor gammel torsken er, på samme måte som man kan lese årringene på et tre. Scenekonstruksjonen kan også minne litt om formasjonene som nordlys kan skape. Scenen er bygd på vannet i havna i Bodø. Og mirakuløst nok, har den stått i storm og orkan mens SAS-hotellet like bak har fått fasadeplater og vinduer blåst ut. Været har vært så pass ille at det ikke kunne bli gjennomført en ordentlig generalprøve, fortalte teatersjef Birgitte Strid som har hatt en finger med i regien på forestillinga. Forestillinga som varte en halvtime, hadde blant annet med dansere fra Bodø vgs og profesjonelle samiske musikere – John André Eira og Ella Marie Hætta Isaksen. Hun avslutta med en storslagen låt og med politisk snert. Før hun sang spurte hun publikum om de hadde hørt et pite- eller lulsamisk ord fra scenen denne kvelden. Og som den aktivisten hun er, åpnet hun etter at hun hadde sunget, kostymet sitt og viste fram teksten: «This is sami land». Akkurat dette ble kuttet ut i versjonen som ble vist på NRK. Men ellers var ikke åpningsshowet så veldig mye å skryte av. Det var nesten umulig å se noe som helst fordi den flotte scenen var så langt unna. Og hva var teksten den unge jenta (Hannah Schulte Strid) og den eldre mannen (Reidar Sørensen) framførte: «Alt er sirkler». Jo, jo, tekst fra Løvenes konge – «Circle of life». Selvlysende torsker på små gummibåter sirklet rundt scenen. Er det på grunn av fiskeforet i mærene at de lyser neongrønt, eller er det fordi bunnfisken torsk spiser radioaktivt avfall? En nordlandsbåt med motor kjørte forbi, full av nordlendinger i nordlandskofter og bunader, alle med hvit hud, alle smilte og vinket. Sa noen klisje? Men fyrverkeriet var flott, og byen var stappfull av mennesker. Og det blir nok forhåpentlig noen interessante kunstprosjekter utover året – vi håper på det og skal følge godt med. Kanskje blir det teater også?

Dronningmøte

publisert på shakespearetidsskrift.no januar 2023

Heidi GJermundsen Broch og Mimmi Tamba i «Semper Eadem», regi og koreografi: Belinda Braza. Det Norske Teatret 2023. Foto: Erik Berg

Teaterkonserten Semper Eadem med Mimmi Tamba på hovudscenen på Det Norske Teatret er både rørande, naken og kraftfull. Og for nokon stemmar dei har! Mimmi Tamba sjølv og dronninga Heidi Gjermundsen Broch syng audmjukt og overlegent bakoversveis på publikum.

Av Elin Lindberg

SEMPER EADEM av Mimmi Tamba

Omarbeidd for scene av Belinda Braza

Anna tekstmateriale: Mimmi Tamba, Elizabeth I, Belinda Braza og Ingrid Weme Nilsen

Regissør og koreograf: Belinda Braza

Scenograf og lysdesignar: Torkel Skjærven

Kostymedesignar: Unni Walstad

Musikkansvarleg: Svenn Erik Kristoffersen

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, hovudscenen, premiere 14. januar 2023

«Semper Eadem» var valspråket til dronning Elizabeth I, det tyder «alltid den same». Det er òg tittelen på Mimmi Tambas seinaste album. Men her skulle det kan hende vore eit spørjeteikn etter tittelen – Semper Eadem? For eg-et i tekstane leitar etter sin eigen identitet, ofte i møte med andre. Det sårbare eg-et er i rørsle og spør både seg sjølv og verda: Kven er eg?

Mimmi Tamba

Mimmi Tamba er etter kvart blitt ein musikar, artist og skodespelar med mange produksjonar bak seg. Debutalbumet hennar Storm kom i 2014, ho har gitt ut fleire album etter det. Sist sommar spelte ho Solveig i Peer Gynt på Gåla. Det er ein stødig og trygg Tamba vi møter på hovudscenen på Det Norske Teatret på premieren. Sceneopninga er dekt av noko som ser ut som ein stor jarnvegg. Tamba kjem inn frå sida – klatrande, søkjande. Ho har på seg kraftige sko, praktisk bukse og ei skjorte med eit slags kamuflasjemønster på. Er ho krigar? Er identiteten hennar kamuflert/skjult? Ei dør opnar seg. Skarpt raudt ljos blendar oss, skodde kjem ut. Veggen forsvinn og Tamba er inne på den store hovudscenen som er nokså naken, men med store lysinstallasjonar. Vi er effektivt inne i ei anna verd.

Elizabeth I

Vi får historia om den fascinerande dronninga som sat 45 år på trona. Historia om ho er som eit eventyr, eller som eit skodespel av den samtidige William Shakespeare. Det er litt vanskeleg å få med seg teksten her, noko forsvinn i ekko på stemmen og her er ikkje diksjonen heilt på plass heile tida. Vi blir likevel akkurat passe grundig introdusert til dronninga over alle dronningar. Ho blir på ein måte òg skodespelaren over alle skodespelarar. Kven ho var inni all sminka, dei overdådige kjolane og parykkane visste berre ho sjølv. Altså på same vis, men mykje tydelegare, som ein kvar skodespelar – eller eigentleg eit kvart menneske. Alle har ein fasade. Elizabeth I gjorde alt for å halde fasaden så lik som mogleg. Sminka var verkeleg teatral. Det blir sagt at ho var så glad i søtsaker at tennene hennar rotna og var eigentleg helt svarte, men at ho kvar morgon fekk dei malt kvite.

Elizabeth som spegel

Den Elizabeth som Tamba – eller karakteren ho speler her – møter, er aldri heilt avkledd, sjølv om ho til slutt får tatt av seg den flotte parykken. Denne karakteren blir det som tittelen på teaterkonserten seier – semper eadem – alltid den same. Det blir noko definert og fast å spegle seg i for den identitetssøkjande karakteren som Tamba speler. Heidi Gjermundsen Broch speler Elizabeth-karakteren suverent og heilt perfekt. Ho har total kontroll på både det fysiske spelet og det musikalske. Ho er ein suveren sovereign – altså overhovud eller monark. Men karakteren er eindimensjonal her. Vi får ikkje nokon glimt av noko farleg eller monstrøst bak maska. Ho er berre maske og fasade – ei dronningdokke. Gjermundsen Broch er så til stades og lyttande på ein så fin, audmjuk måte! Ho syng jo som ei dronning og får verkeleg brukt stemmeprakta si og heile det registeret ho har. Det er verkeleg WOW! Det ho òg gjer så bra her er at ho gjev plass til Tamba på eit så fint og nettopp audmjukt vis. Det blir verkeleg eit dronningmøte i duettane deira.

Heile verda er ein scene

Ei stund er eg litt i stuss over kva for ein plass dansarane er meint å ha her. Dansarar på konsertar er ofte med for å illustrere eit tema eller for å støtte opp under artisten med visuell og fysisk kraft. Kven er dei her? Dei seks dansarane er likt kledde i svarte, litt røffe drakter med renessansepreg. Dei har pipekragar og sminka deira er teatrale variasjonar av kvitt. Dei kjem etter kvart til å få ei rolle som hoff og som kan hende både støttande og krevjande menneske rundt hovudpersonen. Som kor gjev dei fylde til songane. Dei svarte kostymane deira står i kontrast til dei kvite dronningkjolane. Unni Walstads kostyme er gjennomgåande svært flotte og får ei tydeleg og definerande rolle i framsyninga. Belinda Brazas koreografi er tøff og røff og kler materialet.

Kongen på koturnar og jenta i bur

Koristane/dansarane rullar ut eit teppe heilt bak på scenen. Det er «strødd» med blomar. Ein kongeaktig figur på høge, raude koturnar strevar seg over scenen. Hen har ei lang raud kappe som fløymer etter seg. Figuren blir dyrka som ein kongeleg og har privilegium, men er låst fast i ei rolle. Seinare kjem figuren fram på scenen i eit slags bur, eller ramme. Tamba tar av figuren hovudplagget. Langt, mjukt og naturleg hår fløymer ut og figuren blir ei sårbar og ekte jente.

Belinda Braza har nytta kontrastar som gjennomgåande regigrep. Heile vegen får Tamba nok spelerom. Det storslagne står i kontrast til det heilt enkle. Torkjel Skjærvens scenografi er òg røff og spektakulær med mellom anna ein stor ufo-liknande konstruksjon som blir heist ned på scenen. Han understrekar det eventyrlege i møtet med den historiske Elizabeth.

Kven er eg?

Det verkar ikkje som om Mimmi Tamba eigentleg er i tvil om kven ho er. Ho er seg sjølv i alle rollene sine. Ho speler ikkje, ho er. Eg-et i tekstane hennar jobbar med å plassere seg sjølv i møte med andre i den verda vi lever i. Tekstane er fine, opne og søkjande, sjølv om dei ikkje alltid er så like poetiske. Møtet med den historiske teksten til Elizabeth I opnar og skapar underleggjering: «I know I have the body but of a weak and feeble woman; but I have the heart and stomach of a king». Eg-et rommar til slutt heile seg med alle moglege roller og nyansar. Det sender tiltrengt håp og tru over scenekanten!

Det Norske Teatret: EDDA

Odin-og-Volva-i-baaten-i-Edda
Foto Lesley Leslie-Spinks

Visuelt vellukka Edda

Robert Wilsons formspråk kler både Jon Fosse og dei norrøne mytane. Edda er både gripande og underhaldande. Ho er både mørk og lett.

 

Publisert i Ånd i hanske 1-2017

 

EDDA

Konsept: ROBERT WILSON

Tekstar: Jon Fosse

Musikk: Cocorosie og Arvo Pärt

Regissør, scenograf og lysdesignar: Robert Wilson

Kostymedesignar: Jacques Reynaud

Co-regissør: Ann-Christin Rommen

Co-scenograf: Serge von Arx

Co-lysdesignar: John Torres

Maskedesignar: Manu Halligan

Co-kosymedesignar: Alexander Djurkov Hotter

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Musikkprodusent: Valgeir Sigurðsson

 

Det Norske Teatret, hovudscena, 8.mars 2017

 

Robert Wilsons univers er særeigent. Scenene, eller tablåa, i verka hans er visuelt detaljerte og presist komponerte. Skodespelarane i arbeida hans blir meir figurar enn heile menneske, det kler dette norrøne mytestoffet svært godt. Det er gledeleg å sjå at skodespelarane på Det Norske Teatret beherskar Wilsons scenespråk mykje betre no enn førre gongen han besøkte teatret, det var i 2006. Då var det den norske nasjonalskatten Henrik Ibsens Peer Gynt som blei sett opp. For skodespelarar som er meir vande med ein realistisk spelestil var ikkje denne fysiske og stiliserte spelestilen like lett å få til å fungere.

 

Teaterlegenda Wilson

Robert Wilson er nærmast ei myte eller ei legende i seg sjølv. Han har sidan 1960-talet skapt teatrale, visuelle verk som har fått stor merksemd. The New York Times har skildra han som «ein ruvande figur innanfor eksperimentelt teater og ein utforskar i bruk av tid og rom på scenen. Ved å gå ut over dei teatrale konvensjonane dreg han inn mellom anna grafisk kunst, som smeltar saman bilde og lyd til ein integrert heilskap». Han har sett opp stykke over heile verda, mellom anna på La Scala i Milano, Metropolitan Opera i New York og Bolsjojteateret i Moskva. Han har fått ei mengd æresprisar og utmerkingar for arbeidet sitt. Det er ei storhending at han besøker Noreg.

 

Rommet/tomrommet

Framsyninga startar med ein meditasjon over Ingenting, eller det tomme rommet. På scena blir eit «rom» fylt med kvit røyk, skyar eller damp. Eg er usikker på om det er ein projeksjon eller om det er tørris. Røyken rører seg i bølgjer som om han er koreografert. Det er vakkert og eit gripande bilde på verda før nokon ting – Ginnungagap som det heiter i den norrøne mytologien. Ordet er samansett av «gin» som tyder «vibrasjon» og «gap» – eit vibrerande gap.

Volva (Gjertrud Jynge) kjem snart inn i bildet – ho ordlegg historia. Ingenting/Ginnungagap blir fylt av omgrep og språk. Odin (Henrik Rafaelsen) kjem til. Han er kledd som ein glam-rockar i sølvkostyme, skinande irrgrøn el-gitar og ein gull-lapp som blindar det høgre auget hans. Yggdrasil – verdstreet liknar eit lyn. Det ser ut som eit tre som både er rett veg og opp-ned samstundes. Det understrekar at dette ikkje er ei faktisk eller realistisk verd. «Hell above – heaven below», syng Odin. Songane til den amerikanske duoen CocoRosie er frie assosiasjonar over tema i Fosses Edda-tekst. I programmet står det at dei er framførde på engelsk for å skilje dei frå Jon Fosses tekst. Det kan òg sjå ut som eit litt lettvint val. Songane fungerer greitt på engelsk, men det hadde vore både stilig og sterkt om dei hadde vore omsette og blanda med Fosses tekst. Det kan òg hende at den språklege dimensjonen i stykket hadde tent på ein større tekstleg heilskap.

 

Bilde på bilde

Den raude tråden i stykket er Voluspå – skapinga av verda, ispedd dei mest kjende av historiene i Edda-diktinga, her i Fosses gjendikting. Nokon heilt klar visuell raud tråd er det ikkje så lett å få tak på. Tablå følgjer på tablå. Bilda blir bygd opp av presise scenografiske element, lys og skodespelarane sine rørsler og stemmer. Bilda er smått magiske og imponerande, og svært vakre. Mellom dei presist oppbygde bilda kjem intermesso framfor det svarte sceneteppet i form av song, eller små opptrinn. Mellom anna fortel Frigg (Marianne Krogh) i ein glitrande kjole med puppar som lyser opp no og då, om sonen Balders død. Ho les opp frå eit ark – det er ikkje lenger så trist: «det er jo så lenge sidan no». Det er meisterleg teatralt.  Kjærleiksgudane, søskena og kjærastane Frøy (Ola G. Furuseth) og Frøya (Renate Reinsve) i lilla kostyme har eit lite opptrinn i beste 80-talsdiscostil, der dei flørtar med kvarandre – ein kosteleg scene. Loke (Eivin Nilsen Salthe) har sin sekvens, han har raudt stilig og strittande hår og raudbrun skinndress, men er ikkje den farlege trickstaren vi ofte forbind han med. Ty (Joakim Rafaelsen) – han som ofra handa si for at Fenrisulven skulle bli bunden – ser vel så demonisk ut. Han liknar smått på Iggy Pop og han syng flott.

 

Forteljingar om Tor

Skodespelarane smilar på ein infam, men også venleg og overberande måte gjennom heile framsyninga. Dei ler høgt klukkande, kunstig, men venleg. Dette grepet fungerer veldig godt. Dei blir meir nærverande for oss som levande karakterar, samstundes som dei held på den distansen dei har til det menneskelege og realistiske.

Det er nok forteljingane om Tor som er dei mest minneverdige. Dette er historier som har underheldt folk i traktene våre i svært lang tid. Vi elskar å høyre historia om då Tors hammar Mjølner blei stolen. Og korleis jotnen Hyme blir lurt til å tru at han skal få Frøya om han gjev hammaren tilbake til Tor. I Wilson sin versjon kjem ein diger cowboyhatt og ein cowboystøvel, begge kanta med tivoliaktig lys, ned frå taket. Rundt dei dansar Hyme (Jon Bleiklie Devik) og Frøya før Tor (Frode Winther) umerkeleg tek over runddansen, grip hammaren og slår Hyme i hovudet med han.

Tor er i framsyninga både sterk og tøff og feminin. Han har ein tynn falsettstemme. Det er interessant at han blir spelt som ein slik androgyn figur. Det er nettopp leiken med kjønnsidentitet som har vore med på å halde historia om då Tor mista hammaren sin, levande.

 

Det sykliske verdsbiletet

Den norrøne skapingsmyta fortel ei syklisk historie. Verda blir skapt. Myta fortel om korleis verda er ordna. Om urkua Audhumbla, om jotnar, dvergar, æser, vener, sol og måne. Menneska, Ask og Embla, får ikkje så mykje plass. I Wilsons versjon av myta fortel volva om dei, men dei er ikkje visualisert.

Verda går under. Og verda kjem til å stige opp att. Alt utan menneska si hjelp. Framsyninga viser dette gjennom karakterane sin spelestil – dei er tilsynelatande venlege, men bryr dei seg om oss menneske eigentleg? Distansen til oss menneske set oss på plass – vi er ikkje uunnverlege. Jorda lev sitt liv også utan oss.

 

 

 

 

 

Henriette Pedersen: RIDING ROMANCE 3 – DAS ROTKÄPPCHEN

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2015

Henriette Pedersen RIDING ROMANCE 3 – DAS ROTKÄPPCHEN.jpgHvem er redd for ulven?

Suggererende undersøkelse av gammelt eventyr

 

Av Elin Lindberg

 

Henriette Pedersen: RIDING ROMANCE 3 – DAS ROTKÄPPCHEN

Scenografi og kostyme: Maja Nilsen

Musikk og lyd: dj Olanskii

Lysdesign: Tilo Hahn

Utøver: Kristine Karåla Øren

 

Riding Romance 3 – das rotkäppchen er siste del i forestillingstrilogien Riding romance. I denne trilogien har koreografen Henriette Pedersen tatt utgangspunkt i tre ikoniske verk fra romantikken. Første del var Swan Lake (2012) som tok utgangspunkt i balletten Svanesjøen. Del to var Das Nebelmeer som var en reaksjon på David Caspar Friedrichs maleri Der Wanderer über dem Nebelmeer. I forbindelse med del to av trilogien ble det også gitt ut en publikasjon som dokumenterer og undersøker prosjektet. I denne siste forestillinga er det eventyret om Rødhette og Ulven som skal undersøkes.

 

Hvem er ulven?

Eventyret om Rødhette og Ulven finnes i mange versjoner – og det kan se ut som om hver generasjon har sin egen måte å fortelle det på, eller undersøke det på. Den nasjonalromantiske versjonen til brødrene Grimm er det mest prydelige og har hatt enorm gjennomslagskraft. Perraults versjon av eventyret har flere seksuelle undertoner enn brødrene Grimms versjon. Disse versjonene er baserte på muntlig overleverte historier. Eventyrene hadde ofte en oppdragende effekt – barn skulle høre på foreldrene sine ellers kunne det gå dem riktig ille. Og det kunne det naturligvis – voldtekt er ingen ny oppfinnelse, voldtektstallene verden over er motbydelig høye.

De fleste tolkningene av eventyret handler om seksuell oppvåkning i en slags initieringsprosess. Ulven har ofte stått for mannlig seksualitet. Som i mange eventyr vekkes jentas seksualitet av møtet med mannens dyriske og pågående drifter. Rødhettes passivitet og pene pyntelighet har provosert haugevis av forfattere. Det finnes mange motfortellinger. Og det er bra. Carl Gustav Jung mente at eventyrene utgjør en del av vår kollektive hukommelse, hvor ulven representerte både en indre og en ytre fare. Hukommelsen er som kjent, en lumsk størrelse. Det er viktig å lufte den for å se hvordan det som huskes står i forhold til dagens vær og vind.

 

Hvor er ulven?

På Black Box’ store scene står danser Kristine Karåla Øren og dj Olanskii med ryggen til oss når vi kommer inn i salen. Tecnomusikken er så høy at øreproppene må på plass. Basslyden sliter i innvollene. Lyden oppleves fysisk. Det er en slags klubbstemning. Midt i rommet henger svarte plaststrimler tett i en sirkel. Det er halvmørkt med rytmisk klubbdanselys. En slags ulvefell ligger til høyre på scenen. Til venstre står Øren og dj Olanskii. Ørens kostyme er svart og hårete, det minner både om fugl og dyr og cabaretartist. Hun begynner etter hvert å danse. Lenge med ryggen til oss. Øren har fin tilstedeværelse og intensitet i bevegelsene. Det ligger et suggererende alvor i arbeidet. Hun danser seg etter hvert inn i sirkelen midt i rommet og tar i bruk ”ulvepelsen”. Kostymet består av skinnkåper og røde skinnjakker som er sydd sammen. Kostymet kan på en måte representere mange forskjellige roller som Rødhette kan gå inn i. Ulven er det hun bestemmer at den skal være.

Mange av Rødhette-fortellingene handler om den unge jenta som går alene ut i skogen og på en måte blir voksen der. I forestillinga på Black Box er det ingen nasjonalromantisk skog vi er kommet inn i, men en kanskje like romantisk urban jungel. I vår tid har vi kanskje et smått romantisk forhold til storbyen. Det er ofte her de unge rødhettene, av begge kjønn, mister sin uskyld og ikke på tur i marka. I storbyen lurer virkelige farer og spennende, uforutsette møter.

I Riding Romance 3 – das rotkäppchen er ikke Rødhette en ung jente, utøveren er her en voksen kvinne. Hennes møte med eventyret blir et mer horisontalt og likeverdig møte med en indre ulv. Dj Olanskiis musikk og Ørens voksne tyngde og ro går godt sammen.

 

Ulv i stormens øye

Midt i forestillinga stilner tecnomusikken noe. Den lange perioden med massiv lyd har tatt oss med langt inn i skogen. Det kan oppleves som om vi er kommet til en slags lysning, et stillere sted – til stillheten i stormens øye. Dyriske lyder kommer fra danseren. Rødhette har danset seg vill med vilje. Danseren tar i bruk noe som ser ut som en rød cheerleaderdusk. Med den i munnen gir det konnotasjoner til både rollen Rødhette og til en annen eventyrfigur – Ridder Rødskjegg som figurer i nok et eventyr med seksuelle undertoner.

Komposisjonsmessig fungerer dette litt stillere rommet i forestillinga som et rom for kontemplasjon. Hva er nå dette med romantikken? – kan man for eksempel sitte og tenke på. Romantisk kunst har i mange sammenhenger vært sett på som virkelighetsfjernt og fy-fy de siste årene. Hva kan vi lære av romantikken? Tør vi å gi oss hen til følelsene? Er det kanskje strengt nødvendig å gi seg hen til følelsene?

 

Hva er ulven?

I vår verden er ulven nærmest utryddet – både billedlig og bokstavelig. Eller er den det? Dette er også noe denne forestillinga undersøker. Den fysiske ulven er knapt en fare. Seksualiteten er så gjennomanalysert i alle bauger og kanter og i alle kanaler at den knapt kan ses på som et farlig område for verken unge eller gamle å bevege seg inn på. Eller? Forestillinga lar på en måte ulven representere en sterk kraft – nærmest en urkraft – som finnes og som kan utfordre det bestående, både på et kollektivt og et individuelt plan.

Mot slutten av forestillinga er danseren ikledd en svart parykk. Hun jobber med en ildrød leppestift. Først sensuelt og tradisjonelt kvinnelig forførende. Etter hvert mer voldsomt. Hele stiften går med til å smøre inn lepper, tenner og utover ansiktet. Voldsomhet, lidenskap, begjær møtes. Hun kysser/spiser på armene sine. Den røde leppestiften gjør armene blodrøde. Denne smått seksuelle akten får et rituelt preg.

Lyden av tecnomusikken blir sterkere. Det er som om vi har vært i denne lysningen i skogen og fulgt Rødhettes rituelle handlinger før vi ledes av lyden ut igjen. Publikum blir denne kvelden sittende ganske lenge etter at forestillinga er ferdig, før applausen begynner. Det er egentlig ingen tvil om at komposisjonen er ferdig, det er som om publikum er igjen i en slags transe.

Nationaltheatret: REVISOREN

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1-2015

Tynn komediesuppe

Revisoren vil gjerne at vi skal le av oss selv, men lykkes ikke helt

 

Av Elin Lindberg

 

"Nationaltheatret - Revisoren Regi: Catrine Telle

Oversatt av Geir Kjetsaa. Bearbeidet av Njål Helge Mjøs og Catrine Telle

Regi: Catrine Telle

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 7.februar 2015

 

På vei hjem fra premieren på Revisoren på Nationaltheatret ble jeg sittende ved siden av to unge kvinner på den stappfulle trikken. Ufrivillig kom jeg til å overhøre samtalen deres. De var studenter, forsto jeg, og de hadde akkurat vært og sett den samme forestillinga som jeg hadde sett. Jeg satt og så ut av vinduet og gjorde mitt beste for å se ut som om jeg satt i mine egne tanker, men samtalen til de to studentene festet seg.

–       Jeg ble så fryktelig trøtt av den forestillinga.

–       Jeg lurer på hvor lenge sånt teater kommer til å overleve. Du så jo at det var bare gamle folk der.

–       Men skuespillerne på scenen hadde det gøy. Ja, har du fått deg fast jobb på Nationaltheatret, har du gjort en god deal.

–       Kanskje det dør ut når de gamle folka dør?

Jeg tenker med meg selv at det er kanskje slik det kommer til å gå, for Revisoren på Nationaltheatret var en ganske så gammelmodig og støvete affære.

 

Gogol fra Ukraina

Nikolaj Gogol ble født i Ukraina i 1809, og han bodde sitt forholdsvis korte voksne liv i Petersburg (han ble 43 år). Han er først og fremst kjent som satiriker. Hans mest kjente verk er nok Nesen (som kom ut samme år som Revisoren hadde urpremiere – i 1836). I Nesen våkner kollegieassessor Kovaljov opp en morgen og oppdager at nesen hans er borte. Seinere på dagen møter han nesen sin ikledd en statsrådsuniform. Denne formen for absurd humor er det egentlig ikke i Revisoren. Her er det mest klassisk forvekslingshumor.

Gogol – #humor #satire #Ukraina. Det klinger i utgangspunktet svært aktuelt. Vi har nylig sett at satire og humor kan bringe millioner av mennesker ut i gatene for å vise sin støtte til ytringsfriheten. Hvordan krisen i Ukraina vil utvikle seg, er det ingen som vet. Uansett har nok verken franske satiremagasin eller krisen i Ukraina noe som helst å gjøre med Revisoren på Nationaltheatret.

 

En kontrollør fra storbyen

I en liten by et eller annet sted i Russland går livet sin skjeve gang. Catrine Telle og kompani forteller historia som et slags eventyr fra en noe forgangen tid. I åpningsscenen er det kvinnfolkene som framstår som dem som ordner opp. Det tjuvkobles elektrisitet fra en stolpe som allerede er overfylt av ledninger slik at gnistene står i været. Det fikses og ordnes. En vannpost er i ustand – ”er det en rørlegger i salen”, roper ei kone (Mari Maurstad). De driftige kvinnfolkene hjelper til å heise opp sceneteppet, slik at stykket kan komme i gang.

Vi møter borgermesteren (Anders Mordal) som har fått et brev fra fetteren sin som er vannverksjef (husker dere han der vannverksjefen, publikum?), om at det skal komme en statlig kontrollør – en revisor. Dette er ikke godt nytt for verken ham eller resten av småbyens ”gutteklubben Grei”. Alle har de sine svin på skogen. Statlige penger puttes i egen lomme, sjefsstillinger er besatt av udugelige menn som innehar åremålsstillinger i periode etter periode. Sykehussjefen Zemljanika (Per Christian Ellefsen) i en kvalmt skitten legefrakk bryr seg ikke om pasientene lever eller dør. Sengene på sykehuset hans er like skitne som ham selv og alt de syke får er kokt kål. Rektor Kholpov på byens skole (Kai Remlov) lider av sykelig autoritetsangst og har ikke styring på verken lærere eller undervisning. Dommer Ljapkin-Tjapkin (Erik Hivju) er gjennomkorrupt og er mer interessert i harejakt og damer enn i lov og rett. Politiet er en gjeng fylliker. Godseierne i byen, Pjotr Bobsjinskij (Øystein Røger) og Pjotr Dobtsjinskij (Håkon Ramstad) er noen sulliker. I likhet med mennene er borgermesterens kone (Anne Marie Ottersen) og dattera (Mariann Hole) også bare opptatt av å mele sin egen kake. Kvinnene er allikevel de eneste som har noe å vinne på et besøk av en revisor – her kan det komme en mann til dattera. Postmester Ivan Sjpekin (Nils Goldberg Mulvik) har fullstendig oversikt over alt og alle fordi han i hemmelighet åpner og leser både inngående og utgående post.

En ung mann (Jan Gunnar Røise) ankommer altså byen med tjeneren sin (Hermann Sabado). Alle tror at dette er den beryktede revisoren. Den fattige unge mannen utnytter situasjonen og så har vi forviklingskomedien gående.

 

Humor

Det finnes mange muligheter for både situasjonskomikk og karikerte figurer her, men det fungerer bare sånn halvveis. De fleste av skuespillerne er gode komedieskuespillere med god timing. De har en fin lekenhet.  Men forestillinga fungerer allikevel ikke helt som komedie. Vi ler høyt et par ganger og la oss sjarmere noen steder, men man blir – slik en av de to unge studentene sa på trikken – litt trøtt av det hele. Et par steder blir forsøkene på seksualisert buskishumor bare kleint.

Like før ”revisoren” skal forlate småbyen med lommene fulle av penger som han har lånt av byens menn, kommer kvinner og menn til ham som om han skulle være en frelser. De ber ham skaffe dem et bedre liv. Scenen minner litt om Monty Python-filmen Life of Brian – også en forvekslingskomedie – der folket strømmer til Brian for å bli frelst.

Noen steder minner forestillinga litt om tv-serien Lilyhammer. Her har vi et fiktivt sted der innbyggerne er noen originale skruer og det er mye triksing og fiksing. Men i denne serien skapes det et spenn mellom en slags normalitet og noe overdrevet, det gir en dynamikk som kanskje er grunnen til at serien er blitt populær.

Mot slutten sier borgermesteren ut mot publikum at ”dere ler av dere selv”. Det ser ikke ut som han tror helt på det selv. Og vi gjør nok kanskje ikke det vi heller. Eventyret om småbyen i Russland med sine originale innbyggere når oss ikke slik at vi kan identifisere oss med dem. Dette blir ingen storslått komedie med brodd. Noen skarp samfunnssatire om korrupsjon blir det dessverre heller ikke, selv om både skuespillere og regissør jobber hardt for at det skal fungere. Hvor lenge kommer sånt teater til å overleve?