Stikkord: Kritikk

Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

 

Aina Villanger: LANGSANG – et flytans habitat

Dikt, Forlaget Oktober 2012, 47 sider

Villanger

 

Å skrive verden sammen

Skapelsesberetninga på grenlandsdialekt.

 

Av Elin Lindberg

 

Noen bøker er med på å gi deg en fornyet tro på språket, og er med på å understreke at språk kan skape virkelighet. Aina Villangers debutbok ble ei slik bok for meg.

Her er det ikke slik som i Johannesevangeliet at Ordet kom først, nei, verden er her, men diktet, ordleggingen av den, oppleves essensiell og omtrent like materiell som materien selv.

 

Det fysiske

Langsang – et flytans habitat er et langt dikt, delt i tre deler. Det er skrevet på transkribert grenlandsdialekt. Jeg har aldri lest noe lignende. De tre delene i diktet er bygd opp av tette sveip av strofer med noen utstikkere satt i kursiv innimellom. Disse utstikkerne som bryter ut av strofeflyten kjennes som om de leses på innpust. Rytmisk svinger det fint.

Nei, østlandsk er ikke bare østlandsk, slik vi ofte tenker – det kryr jo av dialekter! På grenlandsk heter det for eksempel ikke ”du” og ”deg” og ”ditt” – det heter ”ru” og ”rei” og ”ritt”.

Det kjennes som om språket blir mer materielt når du i begynnelsen, før du blir vant til dette langsangspråket, må stave deg litt fram. Du må undersøke terrenget, på en måte. Er det slik at dialektene er knyttet til landskapet? Jeg får i hvert fall følelsen av at sola står opp over Grenland og nedre Telemark i dette diktet. Det kan forresten også komme av at diktet også inneholder flotte naturskildringer.

 

Verden blir til

Først blir mennesket født i dette langdiktets univers. ”Ru” (du) blir født. Uten menneske ingen beskrevet verden. Dette er den lengste av de tre diktdelene. Mennesket får størst plass. Del to handler om verdens skapelse og den tredje og korteste om arbeidet med å beskrive den. Alle de tre delene handler på en måte om skapelse eller det å skape og bli skapt.

Menneskets fødsel blir beskrevet over flere sider. Men mennesket har ikke vært lenge i verden før hun begynner å utforske den:

 

som rokkering rundt rei var skogen i spinn

med øyne på stilk i det grønne

 

[…]

 

 

beina rine stabla rei fram gjennom mose

med en finger fikkru napp i en maur

som klatra rundt i hånda ri

på leit etter veien

kilte rei nuppete i små lyse hår

 

nå går den inn i skogen

 

 

Flyt og fastland

Diktduet modnes, det beveger seg gjennom verden og diktet flyter av gårde. Bildene er ofte maleriske, språket har også noe malerisk ved seg. Perspektivene forandrer seg fra innover i skogen, nedover i vannet, innover i mennesket sjøl. Opplevelsene ”ru” har av å være i verden er svært sanselige, både på land og under vann:

 

i verdensrom med krill og sjøhest

kunneru stirre te værs som var bånns

ner i en stråletrakt a lysslør

sankru rundt som en evig tone

i stillhet a baklengs harpespill

 

jeg synker ikke

                                                                                                                                                      jeg danser

anemoner dekka bånn

med ballettdans i slowmo

et flytans habitat

for lunger med landskrekk

 

[…]

 

 

med hue som lodd fikkru glimt

neri den store fortellinga

som minna om mørket

ru sjæl svevde rundt i

 

Selv om det er fin flyt i diktet og mange passasjer skildrer et du som beveger seg harmonisk i denne flyten er det også mye friksjon mellom diktduet og verden. Duet opplever meningstomhet og smerte. Det går kanskje an å lese det slik at duet modnes gjennom sin reise i den materielle og åndelige verden. Mennesket har tatt inn så mye inntrykk at de må uttrykkes. De må uttrykkes i skrift. Duets reise oppleves som en reise både på et indre og et ytre plan. Diktverdenen er både helt konkret og mytisk på samme tid.

 

Naturhistorier og myter

I diktets andre del skapes den fysiske verden på utsiden av mennesket:

 

føre noe blei noe

vare ikkeno som var no

et punkt

var det hele

 

Vi får historia om The Big Bang. Og også her blandes den konkrete skapelsesberetninga med hint til skapelsesmyter som vårt norrøne Voluspå. Som i diktets første del der mennesket ble født er det her universet som blir født. Et ”hjemme” etableres der ”andromeda blei bakgård”. Naturhistorien gjennomgås – fra amfibier til sapiens og til slutt cerebralis. Og nå etablerer diktet at skrivinga kan begynne.

 

Jeg

I diktets tredje del kommer ”jeg” inn i diktverdenen – ”uten meg villeru knapt finni fram”. Dette jeget har vært der hele tida, påstår det, det har skapt alt. Et menneske har skapt hele universet av ord. Slik blir langsangen også en hyllest til mennesket, samtidig som det understreker det enorme ansvaret dette medfører. Mennesket har skapt sin verden og må forvalte den etter beste evne.

Langsangen har hele tida under leseprosessen sunget seg inn under huden, det har opplevdes nært, virkelig og vesentlig. Kanskje har forfatteren også skrevet seg moden gjennom boka. Teksten oppleves i hvert fall som moden. Og jeg kan vel egentlig ikke huske å ha lest en slik stødig debutant før. Aina Villanger har på gang et forfatterskap å følge!

 

 

Nationaltheatret: ABIGAILS PARTY

elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

Nationaltheatret ABIGAILS_PARTY 2.jpg

Mike Leigh: ABIGAILS PARTY

Regi: Arthur Nauzyciel

Scenografi: Riccardo Hernandez

Lysdesign: Scott Zielinski

Med: Ågot Sendstad, Christian Skolmen, Tone Mostraum og Anne Krigsvoll

Nationaltheatret, hovedscenen, 21.april 2012

 

Sofistikert, stilig og stilisert

En strålende, oppdatert versjon av klamt 70-tallsdrama der teksten spiller hovedrolla.

Av Elin Lindberg

 

Mike Leigh har skrevet mye for teatret, han har laget flere tv-filmer og han er kjent for spillefilmer som Naked (1993), Secrets and Lies (1995) og Vera Drake (2004).

 

Alle må være med

Abigails party er en perle av klamt fjernsynsteater fra 70-tallet. Kostelig datert. 70-tallspreget er tatt helt ut i scenografien i stykkets første del. På hovedscenen er det bygget opp et publikumsamfi, slik at en stor del av publikum sitter vendt mot dem som sitter i salen og på balkongene. Forestillinga utspiller seg på scenen mellom oss, midt i blant oss. I store deler av forestillinga er lyset i salen på. Litt beklemmende er vi liksom med på festen.

 

Hårete

Scenerommet er dekket av vegg- til veggteppe. Det er hvitt og langhårete. Skuespillerne har også det lange 70-tallshåret i orden. En tidsriktig gullfiskbolle er både dekorativ, et tidsdokument og i seg sjøl en metafor for forestillingas innhold. En saccosekk er et naturlig møbel og startsted for en rekke festlige, fysiske gags i form av forskjellige måter bevege seg fra saccosekksittende til stående posisjon. En slik reol i mørkt tre, med barskap, som var møbel i både møblerte og umøblerte hjem på 70-tallet i Norge, er også med.

 

Drikke med begge henda

Stykket handler om Beverly Moss (Ågot Sendstad) og Laurence Moss (Christian Skolmen) som bor i et ganske respektabelt nabolag. Vanlig middelklasse. De har vært gift i tre år, har ingen barn. De har invitert naboene Angela Cooper (Tone Mostraum) og Tony Cooper (Mads Ousdal) som også har vært gift i tre år og heller ikke har barn, til et cocktailselskap. Susan Lawson (Anne Krigsvoll) er også invitert fordi den 15 år gamle dattera hennes, Abigail, skal ha hjemme-alene-fest. Susan, eller Sue, er skilt og har ikke bodd så lenge i strøket. Dette er et slags forsøk på å få denne litt tilknappede dama til å bli integrert. Og det er drikking, drikking, drikking.

 

Teksten som objekt

Som instruktør er Mike Leigh kjent for å la skuespillerne improvisere lenge uten manus. Slik blir karakterene og teksten til. Dette er Leighs metode. Den franske regissøren Artur Nauzyciel arbeider på en annen måte. Han driller og driller tekst. I denne forestillinga kjennes det ut som om teksten nærmest er fysisk. Teksten er blitt et objekt i seg sjøl, ikke bare tekst, men musikk. Dansant, er det første jeg tenker når Ågot Sendstad lirer av seg tirade etter tirade med tekst. Det er svært musikalsk. Spillestilen er ikke 70-tallets sosialrealistiske, dette er stilisert. Teksten refererer heller ikke alltid til den pågående handlinga, kanskje den refererer til en annen versjon av stykket, kanskje til tv-filmen? Beverly kommenterer for eksempel et sted Angelas sløyfe på kjolen. Men Angela har verken kjole eller sløyfe. Teksten blir slik effektivt revet løs fra det kun å skulle underbygge handlinga. Teksten blir stående som et objekt på linje med den overlegent gode scenografien og kostymene.

 

Gjennomlysing

Noen av passasjene er pinlige øyeblikk med personlige avsløringer. Angela forteller for eksempel at hun egentlig ikke kan spille piano, selv om dette er noe hun pleier å hevde at hun kan. Ågot Sendstad har et strippeopptrinn som kanskje har noe Nora Selmer over seg, samtidig som det muligens kommenterer tv-versjonen fra 70-tallet. Publikum ler en god del gjennom stykket. Av og til brukes det latter på boks, uten at det egentlig står til noe som skjer tekstlig, det har en skremmende effekt. Ei dør til helvete åpnes mer enn på gløtt. Effektivt og elegant.

 

Du, du og du og jeg

Etter pausen er rommet forandret. På veggen bak publikum som sitter bak på scenen er det ikke lenger det overdimensjonerte 70-tallstapetet. Det som gjorde at vi fikk følelsen av å sitte sammen i den samme stua. Nå er bakveggen en kopi av salen og balkongene, vi ser et speilbilde av oss sjøl på den andre sida av spillerommet. Det er faktisk litt klamt. Stilen på møblement og kostymer er fra 2012. Vegg- til veggteppet er borte, men det er fortsatt drikking, drikking og drikking. Lyset er fortsatt på i salen. Det er lyssøl på vegger og gulv. Dette gir en følelse av at stykket sklir ut til oss i salen også. Det omfavner oss. Det er påtrengende nært og det er skremmende at teksten klinger så godt i samtid også.

 

En evig fest

De voksne fester og vi hører musikken fra Abigails fest. En fest vi middelaldrende teatergjengere er for gamle til å være med på. Tony og Laurence tar en tur over for å se at alt går riktig for seg blant ungdommene. Tony blir borte så lenge at vi leser inn en kommentar til den voksne samtidsmannen som nekter å godta voksenrollen her.

Laurence er opptatt av kunst. Han resiterer en snutt fra Henrik Ibsens Peer Gynt for de andre. Det er det ingen som bryr seg om, damene snorter kokain mens Laurence messer i vei. Musikken fra Abigails party er lokkende samtidig som den markerer en grense damene ikke kan trå over. De er på voksensida selv om de etter hvert ikke går, men krabber rundt.

 

Vi fester til vi dør

Konflikter i ekteskapene flyter opp etter hvert som det bøttes innpå med alkohol. Laurence insisterer på sin kunstinteresse. Han viser fram den gule Van Gogh-stolen sin og Berverly vil ha alle opp på soverommet for å vise dem maleriet hun har kjøpt, men som mannen hennes ikke har latt henne få lov til å henge opp i stua fordi det er så kitchy. Hykleri og dobbeltmoral kommer grelt fram. Laurence setter på Beethoven – skjebnesymfonien og Beverly tar det gyselige og vulgære bildet med ned i stua – og da får sannelig ektemannen hjerteinfarkt. Vi forlater festen mens det ringes etter ambulanse og Susan har fått tak i den hjemme-alene-festende dattera Abigail på telefon. – Abigail? Abigail?

Nei, vi kan bare ane hvordan festen endte, men vi kan konstatere at dette er ei skikkelig vellykka forestilling. Skuespillerarbeidet er strålende. Regien er musikalsk og stram. Rommet er velkomponert og kostymene supre. Teksten kommenterer slående vår stadig voksende middelklasse. Og den fungerer som en sofistikert teatral maske for skuespillerne. Dette er rett og slett høy standard.

 

Kjersti Kollbotn: JORD

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 4-2017

Jord.jpg

Jordtyngd

Kjersti Kollbotn: JORD

Cappelen Damm 2017, 281 sider

 

Starten på Kjersti Kollbotns roman Jord kan minne om ein slags pastisj over Markens Grøde av Knut Hamsun – romanen som fekk Nobelprisen i litteratur for akkurat 100 år sidan. I Jord møter vi den stolte bonde som bryt stein og ryddar ny jord slik som Hamsuns hovudkarakter Isak Sellanrå gjorde. Garden blir større og betre, dei bryt ny mark og legg nye areal til garden. Men der bonden stig opp og fram som ein heilag mann hos Hamsun, fell han saman hos Kollbotn. Jorda er inga velsigning her. «Du har plikta i deg», seier bestefaren til Halvor og dermed er det slutt på godkjensla for jorda. Jorda dreg Halvor og familien hans ned. Tida som romanen er lagd til er frå om lag slutten av 1800-talet og framover på 1900-talet. Staden er ei namnlaus bygd, kanskje på Vestlandet, kanskje i Nord-Noreg.

 

Ufridom

Ingen av karakterane i boka er frie til å ta eigne val – bortsett frå dei som klarte å kome seg av garde til Amerika. Menneske og dyr er bundne på hender og føter av jorda. Dei dyrkar jorda, dei rasjonerer mat i uår, det sveltefôrar folk og dyr. Folka og dyra må føre slekta vidare. «Han er jord som henne. Dei er begge jord. Og ho skal bli jord. Som jord vert ho sådd, pløgd, opna, lagt att, sådd, tromla, hausta», skriv Kollbotn. Jorda gjev inga glede, ho er berre tung og mørk og knytt til slit og strev.

Kjærleiken har tunge kår. Dei som vil ha kvarandre kan ikkje få kvarandre. Jorda er den som styrer kven som kan få kven. Med all denne tyngda som denne verda bringer med seg er det ikkje det minste rart at nokon bukkar under og blir sjuke og galne. Glede er det ikkje så mykje av her. Men det er nok av sakn og sorg. Ein av hovudpersonane, Halvor, mistar den unge dottera si. Med henne mistar han òg det vesle grepet han hadde om eit godt liv. Han er ein bonde som kan faget sitt. Han klarar med naud og neppe å leve gjennom det harde slaget at han ikkje kan gifte seg med den kvinna han elskar, men når den vesle dottera Ane døyr kjem heller ikkje han tilbake til livet. Han blir verande i ein slags limbo. Han er korkje levande eller daud og han vanstyrer garden.

 

Tyngd

Boka er sentrert rundt arbeidet. Det er arbeid med dyr, mat, hesjer, barnefødslar. Det organiske er heile tida nærverande. Det er som om gjørma skvett rundt gamle og sundslitne støvlar når ein les boka. Her er det ingen idyll. Blikket er vendt mot skit og sot, mot gjødsel og blod. Det gjev boka eit naturalistisk preg. Den vasne jorda syg krafta ut av menneska. Dei varme somrane svir vitet ut av dei. Her er det ikkje akkurat dei gode gamle dagane som blir skildra.

Husfaren Halvor slit psykisk. Han er òg uskikka til å drive garden. Han speler og veddar bort teig etter teig. Den i utgangspunktet dyktige husmannsjenta Regine som han gifter seg med, står og kan ikkje gjere noko. Ho eig jo ikkje nokon ting sjølv. Kvinner får stemmerett i løpet av boka. Boka viser at det kan komme godt med at kvinner får moglegheita til å ta ansvar for sine eigne liv.

 

Ut

Garden som blir skildra i boka står ikkje fram som ein stad folk helst vil bu. Alle lengtar ein annan stad. Regine er ei god lærarinne. Ho ville nok helst hatt ein jobb og tent sine eigne pengar. Sonen Skjalg er eit lesehovud. Han vil nok òg helst ha fortsett med studiar i byen. Men jorda dreg dei med seg. Dei har ei plikt dei må ta seg av. Av jord er dei komne og til jord skal dei bli. Og skulle dei igjen oppstå er det forhåpentlegvis til i eit liv der dei kan styre liva sine sjølve.

 

Meldt av Elin Lindberg

Vibeke Tandberg: Beijing duck

elinlindberg8

Publisert i Kunst Pluss #3/2012

 

Vibeke Tandberg: Beijing duck

Roman

Forlaget Oktober 2012

Duck.jpg

Følelsesmessig distansert

Noe av det som gjør Marcel Prousts På sporet av den tapte tid til betydelig litteratur er at den er så rik på sanseopplevelser og fornemmelser. Gjennom lesningen av Proust sanser vi en hel del. Det som er kjent som nøkkelscenen i Prousts verk er der Marcel dypper en madelainekake i lindete. Fargene, duftene, smakene kommer gjennom de tørre bokstavene og rører oss.

Det er neppe tilfeldig av hovedpersonen i Vibeke Tandbergs debutbok heter Madelaine. Et så litterært navn skal man lete lenge etter. Forplikter det? Kanskje ikke, Tandberg kan selvfølgelig kalle romanfiguren sin hva som helst. Men for leseren kan det få betydning. På grunn av denne Proust-referansen blir det kanskje ekstra tydelig at dette er ei bok der det er vanskelig å sanse noe som helst.

 

På fisketur

Madelaine fisker. Hun lever som fisker hevdes det i boka. Og været er fint. Jeg klarer ikke la være å se for meg Norges første film. En stumfilm som heter noe sånt som Fiskerlivets farer. I denne filmen som jeg tror er spilt inn i Frognerkilen er det speilblankt hav og det ser svært lite farlig ut, men en mann detter allikevel over bord og drukner. Hvis karakteren Madelaine virkelig hadde levd av å være fisker, ville hun nok raskt ha sultet i hjel, dessverre. For noe fangst av betydning drar hun ikke opp. Hun er også sørgelig ineffektiv i avliving av fisk. Verre blir det selvfølgelig når hun ikke lenger heller har armer. Ingen armer, ingen fisk. Hun har nemlig fått Beijing syndrom etter å ha spist et rått fiskehjerte og må amputere armene. Hun begynner å arbeide som prostituert på horehuset Beijing palace. Det knulles klinisk. Hun får transplantert nye hender. Operasjonen er faktisk interessant. Den er nitidig beskrevet. Tandbergs distanserte språk kommer faktisk her til sin rett – det fungerer fint!

 

Forskyvninger

Forskyvninger av fokus og identiteter som går over i hverandre kan være interessant. Dette var det for eksempel modernister som James Joyce drev mye med. Flere samtidsforfattere har også arbeidet med dette. Hos Tandberg blir det lite i disse forskyvningene som holder vår interesse. Det finnes ingen sterk underliggende historie som hos for eksempel Arne Lygre som i flere drama har arbeidet med forskyvning av identitet. Det er heller ikke musikalsk eller rytmisk sterkt som hos for eksempel Jon Fosse der vi kan skimte en identitetsforkyvning i hans siste bok. Hos Tandberg blir det ganske meningstomt.

Tandberg arbeider med et begrenset materiale gjennom hele boka. Hun setter historien om Madelaine, to tvillinger og Dragan sammen på nye måter. Hun ordner den, river ned og bygger opp på nytt. Noe ekler meg, noe er litt pussig, mye er brutalt og grotesk, men distansen er der hele tida.  Slik kommer teksten til å helle mot det trivielle, på tross av groteskeriene. Det smaker verken av fugl eller fisk, selv om mye av teksten handler om nettopp fugl og fisk og spising. Teksten gjør på en måte narr av seg sjøl, den blir lett parodisk. Det trivielle kan absolutt være interessant å gjøre undersøkelser av. Det trivielle kan bli kunst, men noen ganger er det trivielle bare trivielt.

Spising, sex og død uten følelse og uten hender. Det er kanskje dette at teksten blir ugripbar uten egne hender. Teksten oppleves som uviktig fordi den ikke berører. Det blir ord, bokstaver, norsk språk, men det er ikke sansbart.

Ruth Roland: Forstyrrelser. En dokumentar.

elinlindberg8
Ruth Roland.jpg
Ruth Roland. Anatomi, tarm, radering 2011

 

Publisert i Kunst Pluss #3/2011

 

Et møte med:

Ruth Roland: Forstyrrelser. En dokumentar.

Asker kunstforening 1.oktober til 12. november 2011

Forstyrrende Peder

 

Det første som møter meg på vei til Ruth Rolands utstilling Forstyrrelser. En dokumentar er et tresnitt av en stor, tykk dame. Monotypien viser denne kvinnen 1:1. Jeg ser henne på lang avstand. Hele veien gjennom Asker bibliotek som jeg må gjennom for å komme fram til Kunstforeningens lokale, som ligger innerst i Kulturhuset. En stor, fargerik dame. Når man treffer slike store mennesker er det første man tenker, enten man vil eller ikke: Tjukk, tjukk, tjukk! Vektproblemer er et vanlig symptom hos mennesker med stoffskifteforstyrrelser. Og det er problemer med stoffskiftet som er tema for Ruth Rolands utstilling. Den store damen er rørende. Hun ser snill ut, men hun er så fryktelig tjukk, det gjør henne spesielt synlig. Etter den første konstateringen kommer fordommene: hun lever usunt, hun bruker mat som dop, hun selvmedisinerer seg med mat, feilmedisinerer seg. Eller hun har en alvorlig spiseforstyrrelse.

Bildet av den store damen kommer man ikke unna. Jeg går mot henne og inn i utstillinga. Ingen andre her. Men her slipper jeg ikke unna mannen som snakker i et lydopptak. Han snakker høyt. Han snakker monotont. Ja, og han snakker ganske sutrete. Han snakker om seg og sin sykdom. Jeg har ingen mulighet til å slippe unna. Jeg kjenner at jeg strammer nakkemusklene. Joda denne stemmen er en viktig del av utstillinga, men må han snakke og snakke og snakke hele tida? Blir jeg sint? Tenker jeg. Gjør stemmen meg sint? Jo, kanskje.

Stemmen overdøver de andre uttrykkene i dette rommet. De flotte monotypiene, svært rørene portretter. En annen vegg med trykk basert på indre kroppsdeler. En monumental vegg dekket av sikkert rundt hundre broderi der jeg kan lese symptomer på forstyrrelser i stoffskiftet. Jeg blir forstyrret av stemmen. Den er monoton. Det handler om problemer med å fungere i arbeid med denne sykdommen. Om urinsyregikt. Jeg leser at det skal være åtte intervjuer, men det må ha skjedd en feil for det er bare det første intervjuet som går og går og går. I loop.

Jeg forsøker å lese intervjuene som er utskrevet og henger på en av veggene. Intervju med indremedisiner Louise Koren Dahl, med psykiater Dag Coucheron, med lege Dag Schiøth, samtale med tidligere redaktør i Aftenposten Per Egil Hegge, e-postsamtaler med legemiddelfirmaene Nycomed og ERFA Thyroid Inc. Pasienten Peder, 33 år, vinner rommet. Den insisterende stemmen hans tar oppmerksomheten, nesten helt og fullt. Stemmen gjør rommet fullt og intenst. Midt i rommet er det plassert et bord med litteratur som omhandler temaet stoffskifteforstyrrelser. Det finnes mye å lese om temaet. Jeg har ikke sjanse til å komme meg inn i noen av disse tekstene for Peder snakker og snakker. Han har problemer med å få seg leilighet. Han snakker monotont, med en litt slepende stemme. Jeg leser en brodert tekst som henger på veggen:

Arv

Oldemor, bestemor og

mor har det.

Har min sønn på 16 år det?

Barna mine har det.

Moren min har det

Faren min døde av det.

 

”Selvmordstanker og depresjoner”, sier Peder fra høytaleren på gulvet. Jeg slipper ikke unna lyden. ”Øke dosa, legen nekta”, sier den elegiske stemmen. Sinne, sinne, sinne, tenker jeg. Veggen med broderi – en massiv vegg av symptomer – som en sint tirade. Noen av symptomene kan vi sikkert ha noen og en hver av oss, tenker jeg. ”Bitter, fortvilt, forbainna”, sier lydsporet. Det er meg og Peder nå. Peder går i loop. Jeg kan bare gi opp å lese intervjuet med indremedisiner Koren Dahl. ”Verdian i urinen var så høye”, sier Peder. Nei, legene taper her. ”Klarer aldri å komme tids nok på jobben”, sier Peder. Legens ord er det ikke mulig å få med seg. Her er det pasienten som høres. Ved siden av Peder som snakker fra høytaleren på gulvet står det en svart sofa. Jeg snur meg mot monotypiene. Jeg liker dem. Jeg får med meg en kort tekst som er hengt på en søyle i rommet: 16 % av kvinner i Norge og 5,9 % av menn har en skjoldbrukskjertelsykdom. Noen har feildiagnoser som depresjon og ME. ”Æ e bitter,” sier Peder. ”Æ kommer alt for seint på jobb”, sier Peder. ” ”Selvmordstanker og depresjon”, sier Peder. ”Ja, ja, ja,” sier jeg. Didaktisk, tenker jeg. Nå kan jeg litt mer om stoffskifteforstyrrelser. Jeg forlater rommet. Peder regjerer i rommet alene.