Ruth Roland: Forstyrrelser. En dokumentar.

 

Publisert i Kunst Pluss #3/2011

 

Et møte med:

Ruth Roland: Forstyrrelser. En dokumentar.

Asker kunstforening 1.oktober til 12. november 2011

Forstyrrende Peder

 

Det første som møter meg på vei til Ruth Rolands utstilling Forstyrrelser. En dokumentar er et tresnitt av en stor, tykk dame. Monotypien viser denne kvinnen 1:1. Jeg ser henne på lang avstand. Hele veien gjennom Asker bibliotek som jeg må gjennom for å komme fram til Kunstforeningens lokale, som ligger innerst i Kulturhuset. En stor, fargerik dame. Når man treffer slike store mennesker er det første man tenker, enten man vil eller ikke: Tjukk, tjukk, tjukk! Vektproblemer er et vanlig symptom hos mennesker med stoffskifteforstyrrelser. Og det er problemer med stoffskiftet som er tema for Ruth Rolands utstilling. Den store damen er rørende. Hun ser snill ut, men hun er så fryktelig tjukk, det gjør henne spesielt synlig. Etter den første konstateringen kommer fordommene: hun lever usunt, hun bruker mat som dop, hun selvmedisinerer seg med mat, feilmedisinerer seg. Eller hun har en alvorlig spiseforstyrrelse.

Bildet av den store damen kommer man ikke unna. Jeg går mot henne og inn i utstillinga. Ingen andre her. Men her slipper jeg ikke unna mannen som snakker i et lydopptak. Han snakker høyt. Han snakker monotont. Ja, og han snakker ganske sutrete. Han snakker om seg og sin sykdom. Jeg har ingen mulighet til å slippe unna. Jeg kjenner at jeg strammer nakkemusklene. Joda denne stemmen er en viktig del av utstillinga, men må han snakke og snakke og snakke hele tida? Blir jeg sint? Tenker jeg. Gjør stemmen meg sint? Jo, kanskje.

Stemmen overdøver de andre uttrykkene i dette rommet. De flotte monotypiene, svært rørene portretter. En annen vegg med trykk basert på indre kroppsdeler. En monumental vegg dekket av sikkert rundt hundre broderi der jeg kan lese symptomer på forstyrrelser i stoffskiftet. Jeg blir forstyrret av stemmen. Den er monoton. Det handler om problemer med å fungere i arbeid med denne sykdommen. Om urinsyregikt. Jeg leser at det skal være åtte intervjuer, men det må ha skjedd en feil for det er bare det første intervjuet som går og går og går. I loop.

Jeg forsøker å lese intervjuene som er utskrevet og henger på en av veggene. Intervju med indremedisiner Louise Koren Dahl, med psykiater Dag Coucheron, med lege Dag Schiøth, samtale med tidligere redaktør i Aftenposten Per Egil Hegge, e-postsamtaler med legemiddelfirmaene Nycomed og ERFA Thyroid Inc. Pasienten Peder, 33 år, vinner rommet. Den insisterende stemmen hans tar oppmerksomheten, nesten helt og fullt. Stemmen gjør rommet fullt og intenst. Midt i rommet er det plassert et bord med litteratur som omhandler temaet stoffskifteforstyrrelser. Det finnes mye å lese om temaet. Jeg har ikke sjanse til å komme meg inn i noen av disse tekstene for Peder snakker og snakker. Han har problemer med å få seg leilighet. Han snakker monotont, med en litt slepende stemme. Jeg leser en brodert tekst som henger på veggen:

Arv

Oldemor, bestemor og

mor har det.

Har min sønn på 16 år det?

Barna mine har det.

Moren min har det

Faren min døde av det.

 

”Selvmordstanker og depresjoner”, sier Peder fra høytaleren på gulvet. Jeg slipper ikke unna lyden. ”Øke dosa, legen nekta”, sier den elegiske stemmen. Sinne, sinne, sinne, tenker jeg. Veggen med broderi – en massiv vegg av symptomer – som en sint tirade. Noen av symptomene kan vi sikkert ha noen og en hver av oss, tenker jeg. ”Bitter, fortvilt, forbainna”, sier lydsporet. Det er meg og Peder nå. Peder går i loop. Jeg kan bare gi opp å lese intervjuet med indremedisiner Koren Dahl. ”Verdian i urinen var så høye”, sier Peder. Nei, legene taper her. ”Klarer aldri å komme tids nok på jobben”, sier Peder. Legens ord er det ikke mulig å få med seg. Her er det pasienten som høres. Ved siden av Peder som snakker fra høytaleren på gulvet står det en svart sofa. Jeg snur meg mot monotypiene. Jeg liker dem. Jeg får med meg en kort tekst som er hengt på en søyle i rommet: 16 % av kvinner i Norge og 5,9 % av menn har en skjoldbrukskjertelsykdom. Noen har feildiagnoser som depresjon og ME. ”Æ e bitter,” sier Peder. ”Æ kommer alt for seint på jobb”, sier Peder. ” ”Selvmordstanker og depresjon”, sier Peder. ”Ja, ja, ja,” sier jeg. Didaktisk, tenker jeg. Nå kan jeg litt mer om stoffskifteforstyrrelser. Jeg forlater rommet. Peder regjerer i rommet alene.