Nationaltheatret: ABIGAILS PARTY

Publisert i Marg 1-2012

Nationaltheatret ABIGAILS_PARTY 2.jpg

Mike Leigh: ABIGAILS PARTY

Regi: Arthur Nauzyciel

Scenografi: Riccardo Hernandez

Lysdesign: Scott Zielinski

Med: Ågot Sendstad, Christian Skolmen, Tone Mostraum og Anne Krigsvoll

Nationaltheatret, hovedscenen, 21.april 2012

 

Sofistikert, stilig og stilisert

En strålende, oppdatert versjon av klamt 70-tallsdrama der teksten spiller hovedrolla.

Av Elin Lindberg

 

Mike Leigh har skrevet mye for teatret, han har laget flere tv-filmer og han er kjent for spillefilmer som Naked (1993), Secrets and Lies (1995) og Vera Drake (2004).

 

Alle må være med

Abigails party er en perle av klamt fjernsynsteater fra 70-tallet. Kostelig datert. 70-tallspreget er tatt helt ut i scenografien i stykkets første del. På hovedscenen er det bygget opp et publikumsamfi, slik at en stor del av publikum sitter vendt mot dem som sitter i salen og på balkongene. Forestillinga utspiller seg på scenen mellom oss, midt i blant oss. I store deler av forestillinga er lyset i salen på. Litt beklemmende er vi liksom med på festen.

 

Hårete

Scenerommet er dekket av vegg- til veggteppe. Det er hvitt og langhårete. Skuespillerne har også det lange 70-tallshåret i orden. En tidsriktig gullfiskbolle er både dekorativ, et tidsdokument og i seg sjøl en metafor for forestillingas innhold. En saccosekk er et naturlig møbel og startsted for en rekke festlige, fysiske gags i form av forskjellige måter bevege seg fra saccosekksittende til stående posisjon. En slik reol i mørkt tre, med barskap, som var møbel i både møblerte og umøblerte hjem på 70-tallet i Norge, er også med.

 

Drikke med begge henda

Stykket handler om Beverly Moss (Ågot Sendstad) og Laurence Moss (Christian Skolmen) som bor i et ganske respektabelt nabolag. Vanlig middelklasse. De har vært gift i tre år, har ingen barn. De har invitert naboene Angela Cooper (Tone Mostraum) og Tony Cooper (Mads Ousdal) som også har vært gift i tre år og heller ikke har barn, til et cocktailselskap. Susan Lawson (Anne Krigsvoll) er også invitert fordi den 15 år gamle dattera hennes, Abigail, skal ha hjemme-alene-fest. Susan, eller Sue, er skilt og har ikke bodd så lenge i strøket. Dette er et slags forsøk på å få denne litt tilknappede dama til å bli integrert. Og det er drikking, drikking, drikking.

 

Teksten som objekt

Som instruktør er Mike Leigh kjent for å la skuespillerne improvisere lenge uten manus. Slik blir karakterene og teksten til. Dette er Leighs metode. Den franske regissøren Artur Nauzyciel arbeider på en annen måte. Han driller og driller tekst. I denne forestillinga kjennes det ut som om teksten nærmest er fysisk. Teksten er blitt et objekt i seg sjøl, ikke bare tekst, men musikk. Dansant, er det første jeg tenker når Ågot Sendstad lirer av seg tirade etter tirade med tekst. Det er svært musikalsk. Spillestilen er ikke 70-tallets sosialrealistiske, dette er stilisert. Teksten refererer heller ikke alltid til den pågående handlinga, kanskje den refererer til en annen versjon av stykket, kanskje til tv-filmen? Beverly kommenterer for eksempel et sted Angelas sløyfe på kjolen. Men Angela har verken kjole eller sløyfe. Teksten blir slik effektivt revet løs fra det kun å skulle underbygge handlinga. Teksten blir stående som et objekt på linje med den overlegent gode scenografien og kostymene.

 

Gjennomlysing

Noen av passasjene er pinlige øyeblikk med personlige avsløringer. Angela forteller for eksempel at hun egentlig ikke kan spille piano, selv om dette er noe hun pleier å hevde at hun kan. Ågot Sendstad har et strippeopptrinn som kanskje har noe Nora Selmer over seg, samtidig som det muligens kommenterer tv-versjonen fra 70-tallet. Publikum ler en god del gjennom stykket. Av og til brukes det latter på boks, uten at det egentlig står til noe som skjer tekstlig, det har en skremmende effekt. Ei dør til helvete åpnes mer enn på gløtt. Effektivt og elegant.

 

Du, du og du og jeg

Etter pausen er rommet forandret. På veggen bak publikum som sitter bak på scenen er det ikke lenger det overdimensjonerte 70-tallstapetet. Det som gjorde at vi fikk følelsen av å sitte sammen i den samme stua. Nå er bakveggen en kopi av salen og balkongene, vi ser et speilbilde av oss sjøl på den andre sida av spillerommet. Det er faktisk litt klamt. Stilen på møblement og kostymer er fra 2012. Vegg- til veggteppet er borte, men det er fortsatt drikking, drikking og drikking. Lyset er fortsatt på i salen. Det er lyssøl på vegger og gulv. Dette gir en følelse av at stykket sklir ut til oss i salen også. Det omfavner oss. Det er påtrengende nært og det er skremmende at teksten klinger så godt i samtid også.

 

En evig fest

De voksne fester og vi hører musikken fra Abigails fest. En fest vi middelaldrende teatergjengere er for gamle til å være med på. Tony og Laurence tar en tur over for å se at alt går riktig for seg blant ungdommene. Tony blir borte så lenge at vi leser inn en kommentar til den voksne samtidsmannen som nekter å godta voksenrollen her.

Laurence er opptatt av kunst. Han resiterer en snutt fra Henrik Ibsens Peer Gynt for de andre. Det er det ingen som bryr seg om, damene snorter kokain mens Laurence messer i vei. Musikken fra Abigails party er lokkende samtidig som den markerer en grense damene ikke kan trå over. De er på voksensida selv om de etter hvert ikke går, men krabber rundt.

 

Vi fester til vi dør

Konflikter i ekteskapene flyter opp etter hvert som det bøttes innpå med alkohol. Laurence insisterer på sin kunstinteresse. Han viser fram den gule Van Gogh-stolen sin og Berverly vil ha alle opp på soverommet for å vise dem maleriet hun har kjøpt, men som mannen hennes ikke har latt henne få lov til å henge opp i stua fordi det er så kitchy. Hykleri og dobbeltmoral kommer grelt fram. Laurence setter på Beethoven – skjebnesymfonien og Beverly tar det gyselige og vulgære bildet med ned i stua – og da får sannelig ektemannen hjerteinfarkt. Vi forlater festen mens det ringes etter ambulanse og Susan har fått tak i den hjemme-alene-festende dattera Abigail på telefon. – Abigail? Abigail?

Nei, vi kan bare ane hvordan festen endte, men vi kan konstatere at dette er ei skikkelig vellykka forestilling. Skuespillerarbeidet er strålende. Regien er musikalsk og stram. Rommet er velkomponert og kostymene supre. Teksten kommenterer slående vår stadig voksende middelklasse. Og den fungerer som en sofistikert teatral maske for skuespillerne. Dette er rett og slett høy standard.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s