Vibeke Tandberg: Beijing duck

Publisert i Kunst Pluss #3/2012

 

Vibeke Tandberg: Beijing duck

Roman

Forlaget Oktober 2012

Duck.jpg

Følelsesmessig distansert

Noe av det som gjør Marcel Prousts På sporet av den tapte tid til betydelig litteratur er at den er så rik på sanseopplevelser og fornemmelser. Gjennom lesningen av Proust sanser vi en hel del. Det som er kjent som nøkkelscenen i Prousts verk er der Marcel dypper en madelainekake i lindete. Fargene, duftene, smakene kommer gjennom de tørre bokstavene og rører oss.

Det er neppe tilfeldig av hovedpersonen i Vibeke Tandbergs debutbok heter Madelaine. Et så litterært navn skal man lete lenge etter. Forplikter det? Kanskje ikke, Tandberg kan selvfølgelig kalle romanfiguren sin hva som helst. Men for leseren kan det få betydning. På grunn av denne Proust-referansen blir det kanskje ekstra tydelig at dette er ei bok der det er vanskelig å sanse noe som helst.

 

På fisketur

Madelaine fisker. Hun lever som fisker hevdes det i boka. Og været er fint. Jeg klarer ikke la være å se for meg Norges første film. En stumfilm som heter noe sånt som Fiskerlivets farer. I denne filmen som jeg tror er spilt inn i Frognerkilen er det speilblankt hav og det ser svært lite farlig ut, men en mann detter allikevel over bord og drukner. Hvis karakteren Madelaine virkelig hadde levd av å være fisker, ville hun nok raskt ha sultet i hjel, dessverre. For noe fangst av betydning drar hun ikke opp. Hun er også sørgelig ineffektiv i avliving av fisk. Verre blir det selvfølgelig når hun ikke lenger heller har armer. Ingen armer, ingen fisk. Hun har nemlig fått Beijing syndrom etter å ha spist et rått fiskehjerte og må amputere armene. Hun begynner å arbeide som prostituert på horehuset Beijing palace. Det knulles klinisk. Hun får transplantert nye hender. Operasjonen er faktisk interessant. Den er nitidig beskrevet. Tandbergs distanserte språk kommer faktisk her til sin rett – det fungerer fint!

 

Forskyvninger

Forskyvninger av fokus og identiteter som går over i hverandre kan være interessant. Dette var det for eksempel modernister som James Joyce drev mye med. Flere samtidsforfattere har også arbeidet med dette. Hos Tandberg blir det lite i disse forskyvningene som holder vår interesse. Det finnes ingen sterk underliggende historie som hos for eksempel Arne Lygre som i flere drama har arbeidet med forskyvning av identitet. Det er heller ikke musikalsk eller rytmisk sterkt som hos for eksempel Jon Fosse der vi kan skimte en identitetsforkyvning i hans siste bok. Hos Tandberg blir det ganske meningstomt.

Tandberg arbeider med et begrenset materiale gjennom hele boka. Hun setter historien om Madelaine, to tvillinger og Dragan sammen på nye måter. Hun ordner den, river ned og bygger opp på nytt. Noe ekler meg, noe er litt pussig, mye er brutalt og grotesk, men distansen er der hele tida.  Slik kommer teksten til å helle mot det trivielle, på tross av groteskeriene. Det smaker verken av fugl eller fisk, selv om mye av teksten handler om nettopp fugl og fisk og spising. Teksten gjør på en måte narr av seg sjøl, den blir lett parodisk. Det trivielle kan absolutt være interessant å gjøre undersøkelser av. Det trivielle kan bli kunst, men noen ganger er det trivielle bare trivielt.

Spising, sex og død uten følelse og uten hender. Det er kanskje dette at teksten blir ugripbar uten egne hender. Teksten oppleves som uviktig fordi den ikke berører. Det blir ord, bokstaver, norsk språk, men det er ikke sansbart.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s