Stikkord: Elin Lindberg

Fin Serck-Hanssen: In Between pictures

elinlindberg8

Publisert i Kunst + 3-2011

 Fin Serck-Hanssen.png

Fin Serck-Hanssen: In Between pictures

Teknisk industri 2011

 

Just kids

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Det første som slår meg når jeg åpner Fin Serck-Hanssens bok In Between Pictures er nettopp dette: Just kids – bare unger, alle menneskene som er portrettert her ser bemerkelsesverdig unge ut. Boka rommer 167 foto fra den alternative musikkscenen i Norge og Storbritannia tatt mellom 1979 og 1986, samt fire essays skrevet av Peter J. Amdam, Ole Robert Sunde, Paola Cortes-Rocca og Christian Refsum. Cortes-Roccas tekst er skrevet på engelsk, de andre er oversatt fra norsk til engelsk – godt oversatt, så vidt jeg kan bedømme.

Just kids, Jørn Christensen fra legendariske De Press er ung, Anne Grete Preus, Prepple, til og med Iggy Pop har hatt glatt, ungdommelig hud får vi vite her. Det hviler en uskyld over bildene. Overraskende rent og pent til punkscener å være. Er det stillheten i bildene som gjør det? Er det lyset? Eller er det det milde sløret av nostalgi som gjør bildene så uskyldsrene og pene? Jeg vet ikke. Jeg stusser allikevel litt, for det var jo nettopp estetikken til styggheten som punken tok i bruk for å stå opp mot det de så på som borgerskapets hykleri.

Bare unger – Paola Cortes-Rocca gjenforteller scenen som ga navnet til Patti Smiths seneste bok:

One Indian summer day of ’68 or ’69, she and Robert Mapplethorpe spend the afternoon in Washington Square. They are young and have no money. The share coffee while watching the tourists, folksingers, and the crowd of chess players. Agitated revolutionaries distribute antiwar leaflets, sharing the space with bongos and barking dogs. “An older couple stopped and openly observed us”, Smith recalls. “Oh, take their picture – said the woman to the bemused husband – I think they’re artists’. ‘Oh go on’ – he shrugged. ‘They are just kids!’”

 

Denne scenen skaper i likhet med Fin Serck-Hanssens bilder en viss melankoli, noe Cortes-Rocca også er inne på. Det er forgjengeligheten bildene av de den gang unge menneskene, minner oss på. Kroppene til disse menneskene som nå – 30 år seinere – er preget av fysisk og emosjonell slitasje og forfall er her unge og skinnende. ”Body music” kaller Peter J. Amdam det fotografiske arbeidet til Serck-Hanssen i sitt essay og fokuserer nettopp ved det kroppslige i bildene.

 

 

Nostalgi

”There is something touchingly naive about Fin Serck-Hanssen’s images of the Eighties; or rather, a sadness at the speed of mood changes; these photographs are already  ”the world of yesterday”, this loving reference to a different age”, innleder Ole Robert Sunde i sitt essay før han makter å dykke inn i et utvalgt bilde fra boka, et foto av den amerikanske forfatteren William Burroughs. Et dypdykk. Sunde berører det nostalgiske ved prosjektet. Nostalgi er sammensatt av de greske ordene nostos og algos, hjemlengsel og smerte. Emmanuel Kant har hevdet at nostalgien peker mer på et ”da” enn et ”der”. Altså har det mest med en lengsel etter en forgangen tid å gjøre. Og det ligger en nostalgisk dimensjon i fotoene. En lengsel tilbake til en tid da livet var litt enklere og mulighetene flere.

Det tidsmessige er viktig her, men også det stedlige – klubbene, konsertstedene, byene. Christian Refsum knytter tiden til stedet i essayet som avslutter boken. Han bruker blant annet begrepet glocalisation, lansert av sosiologen Roland Robertson, for å forklare rockens lokale og globale tilhørighet. Han skriver også om fotoets spesielle betydning for musikkscenen i den førdigitale verden, i norsk sammenheng sto Serck-Hanssens foto i en særstilling:

 

Fin Serck-Hanssen’s photographs of 1979-1986 are active contributions in a particular social and historical situation. They touch on an existential level in the alternative culture they both document and promote: dream life, religious life, sex life, freedom of choice, protest and belonging, feelings of dignity and defeat.

 

Fin Serck-Hanssens In Between Pictures er blitt et viktig tidsdokument og en vakker bok.

 

Oslo Nye Teater: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no februar 2012

Zuperhelt

Lars Erik Holter og ensemblet: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

Regi: Lars Erik Holter

Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen

Med: Bartek Kamininski, Espen Reboli Bjerke og Jan Martin Johnsen

Oslo Nye Centralteatret, ZUPERHELT 2, urpremiere 2. februar 2012, ZUPERHELT 1, 7.februar 2012.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Ujevn Zuperhelt

To lekne forestillinger som spinner rundt hver sine superhelter. Mye er vellykket humor, men ingen av stykkene kommer helt i mål.

 

”Humor utvikler seg hele tiden”, skriver teatersjef Catrine Telle i programmet til ZUPERHELT 2. Hva som er dagens humor er det mange som prøver å finne ut av. På Torshovteatret er det i det siste blitt forsket i humor med prosjektet Komilab. Det kan virke som om forestillingene ZUPERHELT 1 og 2 er i slekt med dette prosjektet. For hva er morsomt? Bård Tufte Johansen og Harald Eia har regjert på humortoppen ei stund, men de har trådt til side og på en måte pensjonert seg. Hva nå? Telle mener at: ”Den nye humoren formidles stort sett av yngre mennesker uten respekt og tyngende historiske forpliktelser”. Disse yngre menneskene som formidler humor viser seg oftest å være menn

ZUPERHELT 2 med undertittelen Los magnificos fablos del il grande zuperhombre español,

viser seg raskt å være en versjon av selveste anti-zuperhelten Don Quijote fra Cervantes roman. Vi får en rask presentasjon av hovedpersonen (Bartek Kaminski) som er ikledd en lekker brynje, hans lojale væpner Sancho Panza (Espen Reboli Bjerke)samt hans herlige esel (Jan Martin Johnsen). Åpningssangen til cha-cha-cha-akkompagnement på hammondorgel signert Klaus Wunderlich er passelig femi, overskuddspreget og morsom. Det er litt skrulle-estetikk hele veien.

 

Mellomkrigstidspreg

Men så er det dette med tidens humor. Jeg får, merkelig nok, raskt en følelse av å være plassert i en annen tid, nærmere bestemt i mellomkrigstida. Ei tid da cabareter og musikalske show ble spilt på små scener rundt om i den vestlige verden for å muntre opp mennesker plaget av økonomiske kriser og arbeidsløshet. Jeg kjenner at det sannelig er godt å le litt av fjollete opptrinn og morsomme gags. Humoren i ZUPERHELT 2 er kanskje mer klassisk enn nyskapende.

Første del av forestillinga er preget av overskudd og lekenhet. Det er også en lekenhet over scenografien. Gjennom projisering av enkle skisser som skuespillerne maler underveis, skapes spansk landskap, vindmøller, vertshus og trollmannens hule. Enkelt og effektivt.

Skuespillerne snakker et sjarmerende ”spansk”. En lek med uttalen av navnet til Sancho Panza blir for lang, ikke bra nok komisk timing her. Men stort sett er det fart og fin, morsom fantasi i denne delen.

 

Krise

Midt i forestillinga brytes den av – det er krise, skuespillerne går ut av rollene og spiller en versjon av seg selv som krangler om fortsettelsen. De ringer regissøren Lars Erik Tomter. Herfra faller alt. Skuespillerne klarer ikke lenger å holde forestillinga oppe. Det er ikke morsomt nok at de ikke har lest boka, og at ikke engang regissøren har lest den. Det er ikke morsomt når de parodierer å være ”seriøse” med musikk av Arne Nordheim og minimalistisk spill. Det er fryktelig pinlig når de prøver å få det til å bli morsomt ved å spille på egen dialekt, dialekt i seg selv er ikke morsomt. Huff og huff. Det er så jeg synes synd på skuespillerne. De vil så fryktelig gjerne. De bønnfaller nærmest publikum om å like dem og se at de er fantastiske skuespillere. Men de sliter med energien, de sliter med timingen og de sliter først og fremst med at dette ikke er godt nok gjennomarbeidet stoff. Det er dessverre for tynt. Humor er alvorlig, det er dødsens seriøst arbeid.

 

Kryptisk discofantasi

Zuperhelt 1 har undertittelen das parapsycologische enigma von Doctor Electro. ”Enigma” betyr visstnok ”gåte” på gresk. Enigma var også navnet på en elektromagnetisk krypteringsmaskin som ble flittig brukt av tyske militærstyrker til kryptering og dekryptering av informasjon under den andre verdenskrig.

Forestillinga starter med at en forvirret Axel Strøm (Jan Martin Johnsen) i 70-tallsdress og afrohår befinner seg på utsiden av noe, eller kanskje stengt inne et sted. Bak det hvite sceneteppet hører vi stemmer, men det er ikke mulig å oppfatte hva som blir sagt. Det er klaustrofobisk. En mann i legefrakk kommer inn og tilbyr Axel en bolle.

Ved hjelp av den samme småfikse scenografiløsninga som blir brukt i Zuperhelt 2, der elementer males live og projiseres på bakteppet, blir en bar skapt. Bartenderen (Bartek Kaminski) dukker opp og vi får Axel Strøms historie. Han har jobb i et bollebakeri og i 1973, i denne baren, møter han kvinnen i sitt liv: Magneta Volt (Espen Reboli Bjerke). Søt musikk, i form av et 70-talls disco-potpurri, oppstår. Morsom og herlig koreografi. Vi ler høyt og godt.

 

Tegneseriehumor

Magneta får et barn, men den slemme Dr. Electro (Bartek Kaminski) som snakker med tysk aksent og ler ondt, røver guttebabyen og Magneta dør av sorg. Axel vil også ta livet av seg, men Zuperhelten Enigma (Espen Reboli Bjerke) kommer flygende og redder ham. Sammen skal de finne den røvede babyen. Enigma er avhengig av boller, det er noe med gjæringa som gir ham oppdrift. Ferden går til Oslos underverden, en slags krypt, nemlig byens kloakksystem. Gåten skal løses. Linjer trekkes til klassiske science fiction-eventyr som Star Wars og Toy Story. Dr. Electro viser seg å være Axels sønn fra fremtiden som er dratt tilbake i tid for å hente seg selv som spebarn med en plan om å klone seg selv og skaffe seg evig liv og verdensherredømme. Via kloakksystemet og en tidsmaskin og en masse morsomme gags, havner heltene i 2033. Et dystopisk sted, et Orwellsk storebror-ser-deg-samfunn der det er ”verboten å bake boller”. Slik det ofte er i eventyr får heltene hjelp av ei gammel kjerring (Bartek Kaminski). Strøm får hjelp av denne Kjerringa mot straumen som snakker en buskisparodi av en dialekt. Hun gjenkjenner Strøm som ”den audnvaldnje” – den utvalgte. Også et klassisk eventyrtrekk – the One, Askeladden, Luke Skywalker.

 

The Force

Forestillinga inneholder mange gode og morsomme sekvenser. En av de ypperste er Jan Martin Johnsens indiske telefonservicemann, morsomt og nydelig humorarbeid! Karakterene er fine, men mange av scenene er litt for lange og omstendelige, de kunne trengt en litt bedre klipp.  Dansenumrene er artige og tegneserieslossinga er super. Jeg har stor sans for lekenheten til regissør og ensemble. Men på slutten av Zuperhelt 1 virker det som om fantasien, kraften, the force, har forlatt dem. Magien forsvinner, virkeligheten blir blek og tam, dessverre. Det realistiske nivået i forestillinga fungerer ikke så godt som det fantastiske nivået. Men det er et potensial i dette realistiske nivået som handler om utenforskap, sykdom, tomhet. Det tomme blikket til Zuperhelten på forestillingas plakat har også noe urovekkende og skremmende ved seg. Allikevel – hvis det er det å skape stor humor som er guttas mål her, var det kanskje ikke et helt heldig valg å la fantasien psykeliggjøres helt til slutt i forestillinga.

På tross av visse svakheter er dette ei forestilling som nok vil gi unge fra 11-12 år en zuper teateropplevelse!

Mette Moestrup og Charlotte Pardi: Hvad siger sneugleungen Ulla?

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no august 2010

ulla.jpg

 

Mette Moestrup og Charlotte Pardi

Hvad siger sneugleungen Ulla?

Gyldendal 2009

 

 

Uglas sted og språk

Sted, språk og feminisme er grunnpilarer i Mette Moestrups forfatterskap, det kommer på en måte også fram i boken Hvad siger sneugleungen Ulla?

 

Mette Moestrups bok Hvad siger sneugleungen Ulla? er illustrert av Charlotte Pardi og forlaget skriver at målgruppen er fra to år. Hovedpersonen, den lille snøugleungen Ulla, drar ut i sitt nærområde for å finne språket – for hva sier egentlig en snøugle? Det første som møter oss, når vi åpner boka, er språk. Blå tekst på hvitt, ”her er sne”. Og så ser vi den bittelille ugla på motsatt side. Fin effekt, også for folk rundt to år: Hvor er ugla? Der er ugla! Det er passelig mye tekst på hver side, plass nok til å undres, plass til poesi.

 

Verden er brutal

Ulla flyr ut i verden, sin verden, sitt sted. Moestrup har selv sagt at hun med forfatterskapet sitt undersøker steder. Hun jobber med stedsspesifisitet, sier hun.  I diktsamlinga Kingsize (2006) undersøker hun blant annet Halmtorget i København et dikt. I romankollagen Jævnet med jorden (2009) er det området rundt en gammel mølle som undersøkes. Ja, og her undersøker altså snøugleungen sitt sted. En glad og frisk unge drar ut i verden med åpne øyne med ønske om å kommunisere. Det viser seg at det ikke er så enkelt. De store dyrene som snøugleungen møter er ikke så interesserte i å snakke med Ulla. De sier bare ”Nei, nei, snøugler snakker ikke sånn”. Ulla blir sur på de andre dyrene, men hun gir ikke opp, hun vil lære seg å snakke som en snøugle.

 

På sporet av språket

Ugleungen ser. Hun ser og forstår mer. Hun ser spor. Sporene fra levende vesen er synlige og i tillegg til språket noe som identifiserer oss. Snøharen i boka har, i Charlotte Pardis strek, spor som viser at den er skikkelig tung på labben, ganske plattfot og har svært få tær til hare å være. Snøugleungens spor er lette, søte og prøvende. Hun prøver ut språket. Nesten alle vokalene prøver hun, men ”nei, nei, nei”, sier alle de andre ”sådan siger en riktig sneugle ikke”.  Hun har prøvd ut nesten hver eneste vokal i verden før hun endelig kommer hjem, hjem til mor.

 

Mor, åh mor

”U-U”, sier mor. Sånn er det snøuglene snakker. U-u. Det er om dagen det lille barnet lærer å snakke. I dagslyset. Men uglene er ute og flyr om natta. Det er om natta språket deres brukes. Det er mor, mor Ugle, som lærer barnet å snakke, det er mor som lærer barnet om natt og om å fly. Det er fint at mor er på banen. Jeg liker det. Savner jeg far? Er det relevant å spørre hvor uglefar er i boka? Det er i hvert fall mor som lærer Ulla språket. Morsmålet. Verden er kald, hvit og full av uvennlige dyr, men Ulla er trygg – hun flyr ut i natten, inn i mørket med mor. Og hun har fått sitt eget språk.

En vellykket bok som føyer seg inn i Moestrups spennende og oppegående forfatterskap der kjønnsidentitet ofte diskuteres.

 

Elin Lindberg

Nationaltheatret: ROCKEULVEN

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no oktober 2011

 

Rockeulven.jpg
foto Sigurd Fandango

Tyra Tønnessen og Ragnar Olsen: ROCKEULVEN

Inspirert av filmen”Mama”/”Rock’n Roll Wolf” av Elisabeta Bostan

Musikk: Temistocle Popa og Gérard Bourgeois

Regi: Tyra Tønnessen

Med bl.a: Øystein Røger og Lena Kristin Ellingsen

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 13.oktober 2011

 

 

Rockeulven ruler

 

Forestillinga er velspilt, og har overskudd og energi. Den rare, skrudde historia klarer å belyse måter å leve i familie på.

 

Det må kanskje innrømmes at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk til denne storsatsingen med musicalen Rockeulven på hovedscenen på Nationaltheatret. Frieriet til foreldregenerasjonen som kjenner den østeuropeiske filmen fra da de selv var barn og som svermer for 70-tallsestetikk og kanskje også litt for Øst-Europa-kitsch, ble så overtydelig. Det er jo, som kjent, ofte slik at foreldre kjøper både bøker og teaterbilletter ut fra nostalgi, de vil gjerne gi barna det de selv opplevde som verdifullt som barn, naturlig nok. En side av dette er at forlag og teatre satser på salg av klassikere – det kan gå på bekostning av samtidslitteratur/dramatikk. Underteksten ble her det vanlige: Vi spiller barneteater på hovedscenen bare for å tjene mest mulig penger. I tillegg er Rockeulven ganske nylig satt opp på Trøndelag Teater, altså egentlig ikke noe nytt. Ble mine fordommer gjort til skamme? Jo, de ble kanskje det.

Enslig geitemor møter ulv

Både scenebilde og kostymer er en sann svir i 70-tallsnostalgi. Den unge geitemora har en folkloreinspirert kjole med hekla forkle i oransje og brunt. Ulven er kledd i hoftetrange, svarte slengbukser. Scenografien ser litt ut som om den er skåret ut i papp, men den fungerer. Den kan minne om et landskap der vi ser blåne på blåne uten å skimte et eneste menneske. Vi befinner oss langt fra folk. Vi er blant dyr som oss. Tamdyr og villdyr.

Forestillinga starter med at Geita synger for sine tre små barn som skal legge seg. Heidi Kristin Ellingsen kler denne rolla veldig godt. Hun er en fin musicalskuespiller. Ulven (Øystein Røger) er umiddelbart synlig blant publikum på galleri, han er i utkanten av dette tamdyrsamfunnet som geita er en del av. Et samspill mellom ulv og geit er effektivt og tydelig etablert. De andre tamdyra – sauer, høns og gris – er redde for ulven, naturlig nok. Geita er ikke så redd og hun faller pladask for den kjekke ulvemannen. De tilbringer en natt sammen med dyrisk kløing og kosing og er blitt kjærester. Gjengen av tamdyr er sjokkerte. Hva med barna? Hvordan kan Geita forlate barna for å finne seg en slik skummel kjæreste? Geita må velge mellom barn og mann, hun velger barna og ulven blir sjalu og vil hevne seg på henne ved å ete opp barna hennes.

 

Should I stay or should I go?

Sammen med de ville tøffingene Gaupa, Jerven og Eselet inviterer den sleipe Ulven en “martna” til skogen. Akkurat dette begrepet “martna” har kanskje større tradisjon i Trøndelag enn i Oslo, det kan nok være litt vanskelig for barna å forstå umiddelbart. I versjonen på Nationaltheatret kunne man kanskje valgt et annet uttrykk – Tivoli, Sirkus? Uansett, er dette et besøk av en papegøye som har en svale i bur man kan betale for å se, men mest av alt er det party, party. Det danses og festes og det serveres skjeer med honning – honningen ser litt suspekt ut i denne 70-tallssettingen. Geita klarer ikke å la være å dra på fest. Ungene har streng beskjed om å holde seg hjemme og bare lukke opp når mor kommer og synger sangen deres. Ingen annen må de lukke opp for. Ulven gjør selvfølgelig alt han kan for å trenge inn til barna.

 

Enkelt, men med dybde

Dette eventyret er sjablongaktig, men det åpner opp for dybde og alvor, i tillegg er det svært humoristisk med mange artige populærkulturelle referanser. Det er supert når ulven danser seg forførende inn på partygulvet mens han synger gebrokkent: ”Vil do komme hit å snakke litt med mai” og når han står med gitar på scenekanten og synger In the Ghetto, mens han observerer den festslitne fru Geit.

Eventyret er så åpent at det kan leses på mange nivåer, slik gode eventyr kan. Karakterene er også rommelige, de kan representere mye på samme tid. Geitas utferdestrang koster. Hun ødelegger stemmen og klarer ikke synge sangen slik at barna kjenner henne igjen. I en sexy, svart ulveaktig kjole i ”nesten ekte skinn” krabber hun sliten rundt på gulvet. Stakkars fru Geit. Og stakkars barna. Siden karakteren er så åpen kan hun være både en veldig ung mor som har mye festlyst i seg eller en mor som føler behov for å trenge ut av den trygge konformiteten eller en mor som virkelig havner på kjøret. Mest av alt åpner kanskje historia opp for å se på det store potensialet som finnes i alle liv, bare man er litt modig. Men perspektivet er ganske voksent, det handler mye om foreldrerollen. Handler denne musicalen i det hele tatt om barn? Geitas barn er modige og tydelige, men de havner ikke helt i begivenhetenes sentrum. Kanskje det ikke er så farlig.

 

Mangfoldige dyrefamilier

Forestillinga har masse varm humor og flott spilleglede. Den viser fram en skrudd og rar verden som ligner litt på vår egen. Det gjør kanskje de mangfoldige familiestrukturene også. Geita er i utgangspunktet alenemor, tiden utenfor forestillinga vil vise om Ulven kan bli en god familiefar. Grisefamilien består av alenefar med sønn. Sauefamilien har litt uklare familiebånd. Det er en vær, to søyer og et lam. Væren har kanskje to koner, eller den ene kan være mora hans? I hønsefamilien har kyllingen fire mødre som ikke er sikre på hvem som er den egentlige mora.

Musikken er fengende og fin. Ellingsen briljerer med sin flotte musicalstemme. Og jo, Røger rocker, det han ikke har i spektakulær stemmeprakt tar han igjen i sjarm og scenerutine. Alle skuespillerne er for så vidt gode.

Skuespillerne spiller på dialekt, det er veldig flott! Noen av rimene i teksten kan kanskje virke noe søkte, men det fungerer stort sett bra. Språket har en friskhet over seg.

Dette er blitt ei mangfoldig og vellykka forestilling, og den er farlig nok! Og forestillinga forfører oss til nok en gang å ønske å presentere vår egen barndomskultur til våre egne barn, mens den mangetydige sangteksten ”Mamma kan du alltid stole på”, surrer og går i hodet.

 

 

 

 

 

 

Oslo Nye Teater: MIO, MIN MIO

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no oktober 2011

Mio min Mio.jpg
foto L-P Lorentz

 

Astrid Lindgren: MIO, MIN MIO

Oslo Nye Teater, Trikkestallen

Regi: Anne Karen Hytten

Medvirkende: Per Arne Løset, Suzanne Paalgard, Marianne Edvardsen, Per Skjølsvik, Paal Viken Bakke

Premiere 28.september 2011

 

Litt for tamt

Redsel er et tema i Astrid Lindgrens Mio, min Mio. I Oslo Nye Teaters versjon virker det nesten som om det er følelsene og fantasien man er redd for.

 

Først: Det er jo et noe trist faktum at det fortsatt settes opp mer dramatisert skjønnlitteratur enn nyskrevet dramatikk for barn og unge. Men når man allikevel gjør dette, forplikter det. Forestillinga vil måles opp mot forelegget som mange kjenner ganske godt. På Oslo Nye Teater, Trikkestallen, er det klassikeren Mio, min Mio av Astrid Lindgren som settes opp som figurteater.

Flere av Lindgrens bøker er usigelig triste, jeg har for eksempel alltid hatt problemer med å lese Brødrene Løvehjerte uten å begynne å gråte. Mye handler om barn som dør og dyp ensomhet. Boken Mio, min Mio har også mye sorg i seg, den rommer i det hele tatt mange sterke følelser. Det er vanskelig å ikke bli berørt av historia om foreldreløse Bo Vilhelm Olsson som mistrives hos fosterforeldrene, av hans dype savn og kjærlighetshunger, hans ensomhet, men også hans overlevelsesinstinkt og frodige fantasiflukt. Teksten har et godt teatralt materiale i Bo/Bosses forvandling til Mio. Som når barn leker og forandrer dialekt eller måte å snakke på, i sitt lekeunivers, skifter språket karakter når Mio tar over fortellinga. Språket er oppstyltet og klassisk eventyraktig på en litt barnslig måte.

Oslo Nye Teater bruker en dramatisering av Kristina Lugn, den er oversatt og bearbeidet av Anne-Karen Hytten, som også har regi. Og ja, det er en god idé å bruke figurteater til å fortelle denne historia, kanskje spesielt med tanke på det teatrale potensialet i fantasireisen. Det er Christine Lohre som står for dukkedesign og scenografi.

 

Fort, fort, fort

Scenebildet gir oss det vi kjenner fra boka. Benk, gatelykt, tre. Skyer av papir henger rundt, de skifter farge gjennom forestillinga. I starten er de grå.

Per Arne Løset er en guttete Bosse, litt hop-hop-aktig, før han går over til å være mannen bak dukken Mio.  Miodukken er vel også slik vi forventer, dukkens ansikt er lyst og vennlig. Kappen er rød, Jum-Jum ligner på Mio, men hans kappe er blå. Dukkene finnes også i mindre varianter som brukes for eksempel når de rir på hesten Miramis. Åpninga av forestillinga i en høstlig atmosfære med den snille butikkdamen Fru Lundin, et mystisk postkort, et eple som viser seg å være selveste gulleplet og en gammel ølflaske som inneholder en ånd er fin. Bosses replikk til Ånden som skal av gårde til eventyrlandet: ”Ta meg med ellers kan jeg ikke leve!” blir levende og rørende. Men fra dette punktet går det litt over stokk og stein og i en voldsom fart. Jeg så forestillinga på premieren og premiereforestillinger har en tendens til å gå en del raskere enn forestillinger som har fått sette seg. Vi får håpe at tempoet senkes slik at momentene får mer tid utover i spilleperioden.

Suzanne Paalgard står for det mest humoristiske innslaget i forestillinga. Hun spiller blant annet sauegjeteren Nonno på De Grønne Engers Øy. Den grønne engen er et stort, grønt strutteskjørt, små sauedotter kastes inn på scenen og sjongleres med, mens hesten Miramis (Marianne Edvardsen) spiser av det gressgrønne skjørtet. Superfint! Miramis spilles vekselvis av Edvardsen og Paalgard, han har et hvitt hestehode på stang og skuespillerne har ridebukser og hvite, store hestehofter på seg.

Det er et fint tilløp til samhandling mellom scene og sal gjennom en enkel sang som synges sammen. Men det er absolutt rom for å dvele mer ved momentene, hvile mer i handlingene. Det hele blir veldig andpustent, mer ro kunne kanskje bidratt til å tilføre mer dybde til forestillinga.

 

Lettheten

Lindgrens bok fra 1954 etterlater ikke barna følelsestomme. Her er sorgen dyp, redselen stor, skjønnheten overjordisk. Det er som om forestillinga på Trikkestallen vil beskytte barna mot disse sterke følelsene. Det er leit. I Lindgrens bok er Mios far kongen så forferdelig glad i Mio og så grusomt sørgmodig når Mio må ut for å kjempe mot den onde ridder Kato. I forestillinga virker kongen helt følelsesløs og rett og slett uinteressert i Mio. Det korresponderer dårlig med Bosses kjærlighetshunger. I boka framheves det kraftig at ridder Kato er den farligste og skumleste i hele universet, jeg tror ikke forestillingas versjon av den onde ridderen skremte noen. Det er fælt at Ridder Kato har røvet barn, de som har mistet barn i boka er svært triste, det er de ikke i forestillinga. I boka kommer parallellene mellom Bosses hverdagsliv og hans fantasiunivers, for eksempel mellom den ekte vennen Benka og fantasivennen Jum-Jum, fram i små hint, i forestillinga kan de virke overtydelige. Ridder Katos figur er ok, men minner kanskje litt for tydelig om et tre og ”Sorgfugl” minner vel mye om ei ekte kråke.

 

Redsel for fantasi?

Det virker som om forestillinga også er redd for fantasien, redd for at fantasien skal bli for fantastisk og forførende. Det er litt dårlig gjort overfor publikum. Jeg tror barna tåler, ja, faktisk trenger, sterke følelser og fantastisk fantasi. I forestillinga rekker ikke Mio å være alene og redd før han begynner å synge sangen som gjør at han og Jum-Jum gjenforenes. Dramatikken i dette momentet balanseres ikke godt nok og Mios store ensomhet kommer ikke fram. Milimani, veverskens datter som har ofret livet for å redde Mio, ligger ikke lenge nok død til at vi rekker å kjenne at det er trist.

Helt, helt til slutt klarer allikevel Per Arne Løsets Bosse å få oss til å tro på den dype ensomheten denne karakteren opplever. Sårhet, lengsel og god tristesse mens forestillinga, litt rolig her, toner ut.

 

Elin Lindberg