Oslo Nye Teater: MIO, MIN MIO

Publisert på barnebokkritikk.no oktober 2011

 

Astrid Lindgren: MIO, MIN MIO

Oslo Nye Teater, Trikkestallen

Regi: Anne Karen Hytten

Medvirkende: Per Arne Løset, Suzanne Paalgard, Marianne Edvardsen, Per Skjølsvik, Paal Viken Bakke

Premiere 28.september 2011

 

Litt for tamt

Redsel er et tema i Astrid Lindgrens Mio, min Mio. I Oslo Nye Teaters versjon virker det nesten som om det er følelsene og fantasien man er redd for.

 

Først: Det er jo et noe trist faktum at det fortsatt settes opp mer dramatisert skjønnlitteratur enn nyskrevet dramatikk for barn og unge. Men når man allikevel gjør dette, forplikter det. Forestillinga vil måles opp mot forelegget som mange kjenner ganske godt. På Oslo Nye Teater, Trikkestallen, er det klassikeren Mio, min Mio av Astrid Lindgren som settes opp som figurteater.

Flere av Lindgrens bøker er usigelig triste, jeg har for eksempel alltid hatt problemer med å lese Brødrene Løvehjerte uten å begynne å gråte. Mye handler om barn som dør og dyp ensomhet. Boken Mio, min Mio har også mye sorg i seg, den rommer i det hele tatt mange sterke følelser. Det er vanskelig å ikke bli berørt av historia om foreldreløse Bo Vilhelm Olsson som mistrives hos fosterforeldrene, av hans dype savn og kjærlighetshunger, hans ensomhet, men også hans overlevelsesinstinkt og frodige fantasiflukt. Teksten har et godt teatralt materiale i Bo/Bosses forvandling til Mio. Som når barn leker og forandrer dialekt eller måte å snakke på, i sitt lekeunivers, skifter språket karakter når Mio tar over fortellinga. Språket er oppstyltet og klassisk eventyraktig på en litt barnslig måte.

Oslo Nye Teater bruker en dramatisering av Kristina Lugn, den er oversatt og bearbeidet av Anne-Karen Hytten, som også har regi. Og ja, det er en god idé å bruke figurteater til å fortelle denne historia, kanskje spesielt med tanke på det teatrale potensialet i fantasireisen. Det er Christine Lohre som står for dukkedesign og scenografi.

 

Fort, fort, fort

Scenebildet gir oss det vi kjenner fra boka. Benk, gatelykt, tre. Skyer av papir henger rundt, de skifter farge gjennom forestillinga. I starten er de grå.

Per Arne Løset er en guttete Bosse, litt hop-hop-aktig, før han går over til å være mannen bak dukken Mio.  Miodukken er vel også slik vi forventer, dukkens ansikt er lyst og vennlig. Kappen er rød, Jum-Jum ligner på Mio, men hans kappe er blå. Dukkene finnes også i mindre varianter som brukes for eksempel når de rir på hesten Miramis. Åpninga av forestillinga i en høstlig atmosfære med den snille butikkdamen Fru Lundin, et mystisk postkort, et eple som viser seg å være selveste gulleplet og en gammel ølflaske som inneholder en ånd er fin. Bosses replikk til Ånden som skal av gårde til eventyrlandet: ”Ta meg med ellers kan jeg ikke leve!” blir levende og rørende. Men fra dette punktet går det litt over stokk og stein og i en voldsom fart. Jeg så forestillinga på premieren og premiereforestillinger har en tendens til å gå en del raskere enn forestillinger som har fått sette seg. Vi får håpe at tempoet senkes slik at momentene får mer tid utover i spilleperioden.

Suzanne Paalgard står for det mest humoristiske innslaget i forestillinga. Hun spiller blant annet sauegjeteren Nonno på De Grønne Engers Øy. Den grønne engen er et stort, grønt strutteskjørt, små sauedotter kastes inn på scenen og sjongleres med, mens hesten Miramis (Marianne Edvardsen) spiser av det gressgrønne skjørtet. Superfint! Miramis spilles vekselvis av Edvardsen og Paalgard, han har et hvitt hestehode på stang og skuespillerne har ridebukser og hvite, store hestehofter på seg.

Det er et fint tilløp til samhandling mellom scene og sal gjennom en enkel sang som synges sammen. Men det er absolutt rom for å dvele mer ved momentene, hvile mer i handlingene. Det hele blir veldig andpustent, mer ro kunne kanskje bidratt til å tilføre mer dybde til forestillinga.

 

Lettheten

Lindgrens bok fra 1954 etterlater ikke barna følelsestomme. Her er sorgen dyp, redselen stor, skjønnheten overjordisk. Det er som om forestillinga på Trikkestallen vil beskytte barna mot disse sterke følelsene. Det er leit. I Lindgrens bok er Mios far kongen så forferdelig glad i Mio og så grusomt sørgmodig når Mio må ut for å kjempe mot den onde ridder Kato. I forestillinga virker kongen helt følelsesløs og rett og slett uinteressert i Mio. Det korresponderer dårlig med Bosses kjærlighetshunger. I boka framheves det kraftig at ridder Kato er den farligste og skumleste i hele universet, jeg tror ikke forestillingas versjon av den onde ridderen skremte noen. Det er fælt at Ridder Kato har røvet barn, de som har mistet barn i boka er svært triste, det er de ikke i forestillinga. I boka kommer parallellene mellom Bosses hverdagsliv og hans fantasiunivers, for eksempel mellom den ekte vennen Benka og fantasivennen Jum-Jum, fram i små hint, i forestillinga kan de virke overtydelige. Ridder Katos figur er ok, men minner kanskje litt for tydelig om et tre og ”Sorgfugl” minner vel mye om ei ekte kråke.

 

Redsel for fantasi?

Det virker som om forestillinga også er redd for fantasien, redd for at fantasien skal bli for fantastisk og forførende. Det er litt dårlig gjort overfor publikum. Jeg tror barna tåler, ja, faktisk trenger, sterke følelser og fantastisk fantasi. I forestillinga rekker ikke Mio å være alene og redd før han begynner å synge sangen som gjør at han og Jum-Jum gjenforenes. Dramatikken i dette momentet balanseres ikke godt nok og Mios store ensomhet kommer ikke fram. Milimani, veverskens datter som har ofret livet for å redde Mio, ligger ikke lenge nok død til at vi rekker å kjenne at det er trist.

Helt, helt til slutt klarer allikevel Per Arne Løsets Bosse å få oss til å tro på den dype ensomheten denne karakteren opplever. Sårhet, lengsel og god tristesse mens forestillinga, litt rolig her, toner ut.

 

Elin Lindberg