Stikkord: Elisabeta Bostan

Publisert på barnebokkritikk.no oktober 2011

 

Tyra Tønnessen og Ragnar Olsen: ROCKEULVEN

Inspirert av filmen”Mama”/”Rock’n Roll Wolf” av Elisabeta Bostan

Musikk: Temistocle Popa og Gérard Bourgeois

Regi: Tyra Tønnessen

Med bl.a: Øystein Røger og Lena Kristin Ellingsen

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 13.oktober 2011

 

 

Rockeulven ruler

 

Forestillinga er velspilt, og har overskudd og energi. Den rare, skrudde historia klarer å belyse måter å leve i familie på.

 

Det må kanskje innrømmes at jeg i utgangspunktet var noe skeptisk til denne storsatsingen med musicalen Rockeulven på hovedscenen på Nationaltheatret. Frieriet til foreldregenerasjonen som kjenner den østeuropeiske filmen fra da de selv var barn og som svermer for 70-tallsestetikk og kanskje også litt for Øst-Europa-kitsch, ble så overtydelig. Det er jo, som kjent, ofte slik at foreldre kjøper både bøker og teaterbilletter ut fra nostalgi, de vil gjerne gi barna det de selv opplevde som verdifullt som barn, naturlig nok. En side av dette er at forlag og teatre satser på salg av klassikere – det kan gå på bekostning av samtidslitteratur/dramatikk. Underteksten ble her det vanlige: Vi spiller barneteater på hovedscenen bare for å tjene mest mulig penger. I tillegg er Rockeulven ganske nylig satt opp på Trøndelag Teater, altså egentlig ikke noe nytt. Ble mine fordommer gjort til skamme? Jo, de ble kanskje det.

Enslig geitemor møter ulv

Både scenebilde og kostymer er en sann svir i 70-tallsnostalgi. Den unge geitemora har en folkloreinspirert kjole med hekla forkle i oransje og brunt. Ulven er kledd i hoftetrange, svarte slengbukser. Scenografien ser litt ut som om den er skåret ut i papp, men den fungerer. Den kan minne om et landskap der vi ser blåne på blåne uten å skimte et eneste menneske. Vi befinner oss langt fra folk. Vi er blant dyr som oss. Tamdyr og villdyr.

Forestillinga starter med at Geita synger for sine tre små barn som skal legge seg. Heidi Kristin Ellingsen kler denne rolla veldig godt. Hun er en fin musicalskuespiller. Ulven (Øystein Røger) er umiddelbart synlig blant publikum på galleri, han er i utkanten av dette tamdyrsamfunnet som geita er en del av. Et samspill mellom ulv og geit er effektivt og tydelig etablert. De andre tamdyra – sauer, høns og gris – er redde for ulven, naturlig nok. Geita er ikke så redd og hun faller pladask for den kjekke ulvemannen. De tilbringer en natt sammen med dyrisk kløing og kosing og er blitt kjærester. Gjengen av tamdyr er sjokkerte. Hva med barna? Hvordan kan Geita forlate barna for å finne seg en slik skummel kjæreste? Geita må velge mellom barn og mann, hun velger barna og ulven blir sjalu og vil hevne seg på henne ved å ete opp barna hennes.

 

Should I stay or should I go?

Sammen med de ville tøffingene Gaupa, Jerven og Eselet inviterer den sleipe Ulven en “martna” til skogen. Akkurat dette begrepet “martna” har kanskje større tradisjon i Trøndelag enn i Oslo, det kan nok være litt vanskelig for barna å forstå umiddelbart. I versjonen på Nationaltheatret kunne man kanskje valgt et annet uttrykk – Tivoli, Sirkus? Uansett, er dette et besøk av en papegøye som har en svale i bur man kan betale for å se, men mest av alt er det party, party. Det danses og festes og det serveres skjeer med honning – honningen ser litt suspekt ut i denne 70-tallssettingen. Geita klarer ikke å la være å dra på fest. Ungene har streng beskjed om å holde seg hjemme og bare lukke opp når mor kommer og synger sangen deres. Ingen annen må de lukke opp for. Ulven gjør selvfølgelig alt han kan for å trenge inn til barna.

 

Enkelt, men med dybde

Dette eventyret er sjablongaktig, men det åpner opp for dybde og alvor, i tillegg er det svært humoristisk med mange artige populærkulturelle referanser. Det er supert når ulven danser seg forførende inn på partygulvet mens han synger gebrokkent: ”Vil do komme hit å snakke litt med mai” og når han står med gitar på scenekanten og synger In the Ghetto, mens han observerer den festslitne fru Geit.

Eventyret er så åpent at det kan leses på mange nivåer, slik gode eventyr kan. Karakterene er også rommelige, de kan representere mye på samme tid. Geitas utferdestrang koster. Hun ødelegger stemmen og klarer ikke synge sangen slik at barna kjenner henne igjen. I en sexy, svart ulveaktig kjole i ”nesten ekte skinn” krabber hun sliten rundt på gulvet. Stakkars fru Geit. Og stakkars barna. Siden karakteren er så åpen kan hun være både en veldig ung mor som har mye festlyst i seg eller en mor som føler behov for å trenge ut av den trygge konformiteten eller en mor som virkelig havner på kjøret. Mest av alt åpner kanskje historia opp for å se på det store potensialet som finnes i alle liv, bare man er litt modig. Men perspektivet er ganske voksent, det handler mye om foreldrerollen. Handler denne musicalen i det hele tatt om barn? Geitas barn er modige og tydelige, men de havner ikke helt i begivenhetenes sentrum. Kanskje det ikke er så farlig.

 

Mangfoldige dyrefamilier

Forestillinga har masse varm humor og flott spilleglede. Den viser fram en skrudd og rar verden som ligner litt på vår egen. Det gjør kanskje de mangfoldige familiestrukturene også. Geita er i utgangspunktet alenemor, tiden utenfor forestillinga vil vise om Ulven kan bli en god familiefar. Grisefamilien består av alenefar med sønn. Sauefamilien har litt uklare familiebånd. Det er en vær, to søyer og et lam. Væren har kanskje to koner, eller den ene kan være mora hans? I hønsefamilien har kyllingen fire mødre som ikke er sikre på hvem som er den egentlige mora.

Musikken er fengende og fin. Ellingsen briljerer med sin flotte musicalstemme. Og jo, Røger rocker, det han ikke har i spektakulær stemmeprakt tar han igjen i sjarm og scenerutine. Alle skuespillerne er for så vidt gode.

Skuespillerne spiller på dialekt, det er veldig flott! Noen av rimene i teksten kan kanskje virke noe søkte, men det fungerer stort sett bra. Språket har en friskhet over seg.

Dette er blitt ei mangfoldig og vellykka forestilling, og den er farlig nok! Og forestillinga forfører oss til nok en gang å ønske å presentere vår egen barndomskultur til våre egne barn, mens den mangetydige sangteksten ”Mamma kan du alltid stole på”, surrer og går i hodet.