Oslo Nye Teater: MIO, MIN MIO

Publisert på barnebokkritikk.no oktober 2011

Mio min Mio.jpg
foto L-P Lorentz

 

Astrid Lindgren: MIO, MIN MIO

Oslo Nye Teater, Trikkestallen

Regi: Anne Karen Hytten

Medvirkende: Per Arne Løset, Suzanne Paalgard, Marianne Edvardsen, Per Skjølsvik, Paal Viken Bakke

Premiere 28.september 2011

 

Litt for tamt

Redsel er et tema i Astrid Lindgrens Mio, min Mio. I Oslo Nye Teaters versjon virker det nesten som om det er følelsene og fantasien man er redd for.

 

Først: Det er jo et noe trist faktum at det fortsatt settes opp mer dramatisert skjønnlitteratur enn nyskrevet dramatikk for barn og unge. Men når man allikevel gjør dette, forplikter det. Forestillinga vil måles opp mot forelegget som mange kjenner ganske godt. På Oslo Nye Teater, Trikkestallen, er det klassikeren Mio, min Mio av Astrid Lindgren som settes opp som figurteater.

Flere av Lindgrens bøker er usigelig triste, jeg har for eksempel alltid hatt problemer med å lese Brødrene Løvehjerte uten å begynne å gråte. Mye handler om barn som dør og dyp ensomhet. Boken Mio, min Mio har også mye sorg i seg, den rommer i det hele tatt mange sterke følelser. Det er vanskelig å ikke bli berørt av historia om foreldreløse Bo Vilhelm Olsson som mistrives hos fosterforeldrene, av hans dype savn og kjærlighetshunger, hans ensomhet, men også hans overlevelsesinstinkt og frodige fantasiflukt. Teksten har et godt teatralt materiale i Bo/Bosses forvandling til Mio. Som når barn leker og forandrer dialekt eller måte å snakke på, i sitt lekeunivers, skifter språket karakter når Mio tar over fortellinga. Språket er oppstyltet og klassisk eventyraktig på en litt barnslig måte.

Oslo Nye Teater bruker en dramatisering av Kristina Lugn, den er oversatt og bearbeidet av Anne-Karen Hytten, som også har regi. Og ja, det er en god idé å bruke figurteater til å fortelle denne historia, kanskje spesielt med tanke på det teatrale potensialet i fantasireisen. Det er Christine Lohre som står for dukkedesign og scenografi.

 

Fort, fort, fort

Scenebildet gir oss det vi kjenner fra boka. Benk, gatelykt, tre. Skyer av papir henger rundt, de skifter farge gjennom forestillinga. I starten er de grå.

Per Arne Løset er en guttete Bosse, litt hop-hop-aktig, før han går over til å være mannen bak dukken Mio.  Miodukken er vel også slik vi forventer, dukkens ansikt er lyst og vennlig. Kappen er rød, Jum-Jum ligner på Mio, men hans kappe er blå. Dukkene finnes også i mindre varianter som brukes for eksempel når de rir på hesten Miramis. Åpninga av forestillinga i en høstlig atmosfære med den snille butikkdamen Fru Lundin, et mystisk postkort, et eple som viser seg å være selveste gulleplet og en gammel ølflaske som inneholder en ånd er fin. Bosses replikk til Ånden som skal av gårde til eventyrlandet: ”Ta meg med ellers kan jeg ikke leve!” blir levende og rørende. Men fra dette punktet går det litt over stokk og stein og i en voldsom fart. Jeg så forestillinga på premieren og premiereforestillinger har en tendens til å gå en del raskere enn forestillinger som har fått sette seg. Vi får håpe at tempoet senkes slik at momentene får mer tid utover i spilleperioden.

Suzanne Paalgard står for det mest humoristiske innslaget i forestillinga. Hun spiller blant annet sauegjeteren Nonno på De Grønne Engers Øy. Den grønne engen er et stort, grønt strutteskjørt, små sauedotter kastes inn på scenen og sjongleres med, mens hesten Miramis (Marianne Edvardsen) spiser av det gressgrønne skjørtet. Superfint! Miramis spilles vekselvis av Edvardsen og Paalgard, han har et hvitt hestehode på stang og skuespillerne har ridebukser og hvite, store hestehofter på seg.

Det er et fint tilløp til samhandling mellom scene og sal gjennom en enkel sang som synges sammen. Men det er absolutt rom for å dvele mer ved momentene, hvile mer i handlingene. Det hele blir veldig andpustent, mer ro kunne kanskje bidratt til å tilføre mer dybde til forestillinga.

 

Lettheten

Lindgrens bok fra 1954 etterlater ikke barna følelsestomme. Her er sorgen dyp, redselen stor, skjønnheten overjordisk. Det er som om forestillinga på Trikkestallen vil beskytte barna mot disse sterke følelsene. Det er leit. I Lindgrens bok er Mios far kongen så forferdelig glad i Mio og så grusomt sørgmodig når Mio må ut for å kjempe mot den onde ridder Kato. I forestillinga virker kongen helt følelsesløs og rett og slett uinteressert i Mio. Det korresponderer dårlig med Bosses kjærlighetshunger. I boka framheves det kraftig at ridder Kato er den farligste og skumleste i hele universet, jeg tror ikke forestillingas versjon av den onde ridderen skremte noen. Det er fælt at Ridder Kato har røvet barn, de som har mistet barn i boka er svært triste, det er de ikke i forestillinga. I boka kommer parallellene mellom Bosses hverdagsliv og hans fantasiunivers, for eksempel mellom den ekte vennen Benka og fantasivennen Jum-Jum, fram i små hint, i forestillinga kan de virke overtydelige. Ridder Katos figur er ok, men minner kanskje litt for tydelig om et tre og ”Sorgfugl” minner vel mye om ei ekte kråke.

 

Redsel for fantasi?

Det virker som om forestillinga også er redd for fantasien, redd for at fantasien skal bli for fantastisk og forførende. Det er litt dårlig gjort overfor publikum. Jeg tror barna tåler, ja, faktisk trenger, sterke følelser og fantastisk fantasi. I forestillinga rekker ikke Mio å være alene og redd før han begynner å synge sangen som gjør at han og Jum-Jum gjenforenes. Dramatikken i dette momentet balanseres ikke godt nok og Mios store ensomhet kommer ikke fram. Milimani, veverskens datter som har ofret livet for å redde Mio, ligger ikke lenge nok død til at vi rekker å kjenne at det er trist.

Helt, helt til slutt klarer allikevel Per Arne Løsets Bosse å få oss til å tro på den dype ensomheten denne karakteren opplever. Sårhet, lengsel og god tristesse mens forestillinga, litt rolig her, toner ut.

 

Elin Lindberg

Tormod Lindgren: DEN FRI KJÆRLIGHETS BY

Fri-kjærlighets-by7-610x366

 

Publisert i Ånd i hanske 1-2017

Munch som dramatiker?

 

Dukkene er fantastiske og spillet er følsomt, regien er noen steder litt uklar og stykket er delirisk.

 

DEN FRI KJÆRLIGHETS BY

av Edvard Munch/Aina Villanger

Regi/scenografi/dukkedesign/kostyme: Tormod Lindgren

Musikk: Rolf Gupta

Utøvere: Gisle Hass, Christina Ørbekk Nicolaisen, Lenka Rozehnal, Tessa Leipistö og Rolf Gupta

Munchmuseet, 13.mai 2017

 

Et stykke skrevet av Edvard Munch møter vi ikke uten å være en smule forutinntatt. At utstillinga på Munchmuseet der forestillinga spilles, er kuratert av Karl Ove Knausgård er også med på å stille inn linsen vi ser gjennom – enten vi vil eller ikke. Knausgård skriver i boka Så mye lengsel på så liten flate om nettopp dette at det vi ser alltid er knyttet til det vi allerede har sett. Vi møter dette stykket som Munch skrev i 1904, med all den kunnskapen vi har om Munchs bilder og om hans liv. Knausgård som på et vis speiler seg i Munch i utstillinga «Mot skogen – Knausgård om Munch» kjenner vi også godt, og hans bøker og selvransakende blikk blir også med i blikket på dette stykket som Munch har skrevet – godt bearbeidet av den dyktige poeten Aina Villanger.

 

Visuelt vellykka

Tormod Lindgren er scenograf, kostymedesigner og videokunstner. Han har jobbet med et utall sceneproduksjoner i Norge og i Frankrike. Han har blant annet laget scenografi til mange av Grusomheten Teaters forestillinger. Den fri kjærlighets by, er etter det jeg vet, hans debut som teaterregissør.

Rommet denne forestillinga spilles i er intimt. Et bord, med en lett skrå bordflate, står sentralt. Publikum sitter i en halvsirkel rundt. Tormod Lindgren forteller før forestillinga at brukthandleren som solgte ham materialet «bordet» er laget av, fortalte at det engang hadde vært brystpanel i Fritjof Nansens leilighet. Vi får en eim av tidlig 1900-tall allerede her. Bak den ene kortveggen av bordet henger et lerret med trepanler rundt. Før forestillinga begynner minner strektegninga på lerretet om en dør. Lerret som gir et hint om hvilke rom vi til enhver tid befinner oss i, skiftes nesten umerkelig under forestillinga. Panelene rundt døra har menneskeskikkelser i Munch-aktig strek. Over lerret og trepanelet vises stangdukker i stilisert Munch-inspirert stil. Ved siden av scenekonstruksjonen står et flygel. Rolf Gupta kommer inn i hatt og tidsriktig dress og begynner å spille slik at vi dras inn til begynnelsen av 1900-tallet. Gisle Hass kommer inn med hovedpersonen Sangeren. I bakgrunnen høres sorl fra menneskene som besøker Munchmuseet denne dagen.

 

Fortvilelse og lidelse

Dukken Sangeren er lang og tynn, med litt innsunkne glødende øyne. Han ser akkurat ut som den lidende kunstneren han representerer. Denne tydelige og utilslørte representasjonen passer fint til stykket fordi det kan leses som en satire over Munchs samtid – kanskje også over hans eget liv. Det forvirrede stykket refererer til blant andre Hans Jæger, Christian Krogh og Oda Krogh. Surrealistiske elementer er det mange av – dette er absolutt et modernistisk stykke.

Hovedplottet i stykket er at Sangeren kommer til Den Fri Kjærlighets By for å få uforpliktende kjærlighet. Han blir fanget opp av Dollarprinsessen som kan betale regningene hans og overøse ham med kjærlighet, men hun vil også gifte seg med Sangeren og det vil ikke han – da får han jo ikke sunget. Dollarprinsessen er en streng, stor og stilig figur, hun er i sort med fjær og blonder.

 

Kan han synge?

Vi får aldri vite om Sangeren egentlig kan synge. Han snakker pompøst om sitt behov for å synge, han må vie sitt liv til sin kunst. Gisle Hass lar ham lengtende utgyte: «Min stemmes glødende lava!» Men er Sangeren egentlig en sjarlatan? Eller er han en stor kunstner? Det er jo ikke sikkert at han er en stor kunstner selv om han synge.

Det ligger en desillusjon i materialet, noe forvirret og fortvilet. Kunstneren får ikke uttrykt seg og skylder på omstendighetene. Det satiriske ligger i å løfte opp den noe latterlige, men like fullt fortvilte, selvopptatte kunstneren som tviler på sitt eget arbeid, men som ikke kan noe annet enn å utføre det.

 

Kvinnesynet

Dollarprinsessen og hennes velhavende venninner lever livet. De drikker champagne med beina på bordet. De oppvartes av Den Gyldne Gris – en grisefin dukke som kommer seilende inn på et sølvfat. Damene kjeder seg: «Gud så kjedelig!» De drømmer om å bli elsket og begjært av en feberhet, fattig kunstner. Dollarprinsessen sier at hun har både makten og friheten, men hun mangler «et rykte».

På Munchs tid var det få kvinner som kunne leve av sin egen virksomhet eller kunst, men dette er en tid hvor nettopp dette er i endring. Kvinnen er i ferd med å bli et menneske. Kvinnen av i dag speiler seg like mye i den mytiske kunstnerfiguren som menn gjør det. Det som stenger for en kunstnerkarriere er det samme for en kvinne som for en mann – tidsklemma mellom familie og økonomiske forpliktelser og kunstnergjerningen. Og – den mannlige Dollarprinsessen finnes også.

 

Sykdom, død, galskap

Sangeren blir syk. Han er i den hippeste av byer i 1904 – Paris. Han ligger hostende og spyende i en seng – en hvitmalt boks med et rødt kors på. Scenografi, dukker og dukkespillet er fint og følsomt utført, men tekst og historie er forvirrende og fragmentarisk. Den digre Dollarprinsessen trenger seg på. Hun truer med å kvele den stakkars kunstneren som skjelver av angst og fortvilelse.

Deliriet fortsetter. Sangeren blir anklaget av en dommer som er en krysning mellom Moses og Christian Krogh, for en mengde latterlige ting: for å ha kysset Dollarprinsessen, for ikke å ha kysset Dollarprinsessen, for å ha dødd. Sangerens verden befolkes av karakterer formet som bokomslag uten innhold, spøkelsesaktige herremenn, en eminent mannsfigur formet som en krypende slange av hvite mansjetter. Teksten klinger som et ekko av August Strindberg: «Friheten til å elske gjelder bare for kvinner. Mennene er ufrie når kvinnene er frie. – Slik er loven i den fri kjærlighets by».

 

Kjærlighet i deliriets tid

Er Den fri kjærlighets by aktuell i dag? Stykket og oppsetninga/bearbeidelsen av det spiller først og fremst på Munchs egen tid og på Munchs eget liv. Slik er det et verdifullt historisk element – slik kanskje også Munchs malerier er det. I Knausgård utvalg av bilder til den pågående utstillinga vises skisser, uferdige verk – og rett og slett noen ganske dårlige bilder. Stykket er et fint og interessant tilskudd til alt dette. Utførelsen av stykket er svært godt gjennomført, selv om regien her og der kunne vært noe strammere.