Mette Moestrup og Charlotte Pardi: Hvad siger sneugleungen Ulla?

Publisert på barnebokkritikk.no august 2010

 

Mette Moestrup og Charlotte Pardi

Hvad siger sneugleungen Ulla?

Gyldendal 2009

 

 

Uglas sted og språk

Sted, språk og feminisme er grunnpilarer i Mette Moestrups forfatterskap, det kommer på en måte også fram i boken Hvad siger sneugleungen Ulla?

 

Mette Moestrups bok Hvad siger sneugleungen Ulla? er illustrert av Charlotte Pardi og forlaget skriver at målgruppen er fra to år. Hovedpersonen, den lille snøugleungen Ulla, drar ut i sitt nærområde for å finne språket – for hva sier egentlig en snøugle? Det første som møter oss, når vi åpner boka, er språk. Blå tekst på hvitt, ”her er sne”. Og så ser vi den bittelille ugla på motsatt side. Fin effekt, også for folk rundt to år: Hvor er ugla? Der er ugla! Det er passelig mye tekst på hver side, plass nok til å undres, plass til poesi.

 

Verden er brutal

Ulla flyr ut i verden, sin verden, sitt sted. Moestrup har selv sagt at hun med forfatterskapet sitt undersøker steder. Hun jobber med stedsspesifisitet, sier hun.  I diktsamlinga Kingsize (2006) undersøker hun blant annet Halmtorget i København et dikt. I romankollagen Jævnet med jorden (2009) er det området rundt en gammel mølle som undersøkes. Ja, og her undersøker altså snøugleungen sitt sted. En glad og frisk unge drar ut i verden med åpne øyne med ønske om å kommunisere. Det viser seg at det ikke er så enkelt. De store dyrene som snøugleungen møter er ikke så interesserte i å snakke med Ulla. De sier bare ”Nei, nei, snøugler snakker ikke sånn”. Ulla blir sur på de andre dyrene, men hun gir ikke opp, hun vil lære seg å snakke som en snøugle.

 

På sporet av språket

Ugleungen ser. Hun ser og forstår mer. Hun ser spor. Sporene fra levende vesen er synlige og i tillegg til språket noe som identifiserer oss. Snøharen i boka har, i Charlotte Pardis strek, spor som viser at den er skikkelig tung på labben, ganske plattfot og har svært få tær til hare å være. Snøugleungens spor er lette, søte og prøvende. Hun prøver ut språket. Nesten alle vokalene prøver hun, men ”nei, nei, nei”, sier alle de andre ”sådan siger en riktig sneugle ikke”.  Hun har prøvd ut nesten hver eneste vokal i verden før hun endelig kommer hjem, hjem til mor.

 

Mor, åh mor

”U-U”, sier mor. Sånn er det snøuglene snakker. U-u. Det er om dagen det lille barnet lærer å snakke. I dagslyset. Men uglene er ute og flyr om natta. Det er om natta språket deres brukes. Det er mor, mor Ugle, som lærer barnet å snakke, det er mor som lærer barnet om natt og om å fly. Det er fint at mor er på banen. Jeg liker det. Savner jeg far? Er det relevant å spørre hvor uglefar er i boka? Det er i hvert fall mor som lærer Ulla språket. Morsmålet. Verden er kald, hvit og full av uvennlige dyr, men Ulla er trygg – hun flyr ut i natten, inn i mørket med mor. Og hun har fått sitt eget språk.

En vellykket bok som føyer seg inn i Moestrups spennende og oppegående forfatterskap der kjønnsidentitet ofte diskuteres.

 

Elin Lindberg