Fin Serck-Hanssen: In Between pictures

Publisert i Kunst + 3-2011

 

Fin Serck-Hanssen: In Between pictures

Teknisk industri 2011

 

Just kids

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Det første som slår meg når jeg åpner Fin Serck-Hanssens bok In Between Pictures er nettopp dette: Just kids – bare unger, alle menneskene som er portrettert her ser bemerkelsesverdig unge ut. Boka rommer 167 foto fra den alternative musikkscenen i Norge og Storbritannia tatt mellom 1979 og 1986, samt fire essays skrevet av Peter J. Amdam, Ole Robert Sunde, Paola Cortes-Rocca og Christian Refsum. Cortes-Roccas tekst er skrevet på engelsk, de andre er oversatt fra norsk til engelsk – godt oversatt, så vidt jeg kan bedømme.

Just kids, Jørn Christensen fra legendariske De Press er ung, Anne Grete Preus, Prepple, til og med Iggy Pop har hatt glatt, ungdommelig hud får vi vite her. Det hviler en uskyld over bildene. Overraskende rent og pent til punkscener å være. Er det stillheten i bildene som gjør det? Er det lyset? Eller er det det milde sløret av nostalgi som gjør bildene så uskyldsrene og pene? Jeg vet ikke. Jeg stusser allikevel litt, for det var jo nettopp estetikken til styggheten som punken tok i bruk for å stå opp mot det de så på som borgerskapets hykleri.

Bare unger – Paola Cortes-Rocca gjenforteller scenen som ga navnet til Patti Smiths seneste bok:

One Indian summer day of ’68 or ’69, she and Robert Mapplethorpe spend the afternoon in Washington Square. They are young and have no money. The share coffee while watching the tourists, folksingers, and the crowd of chess players. Agitated revolutionaries distribute antiwar leaflets, sharing the space with bongos and barking dogs. “An older couple stopped and openly observed us”, Smith recalls. “Oh, take their picture – said the woman to the bemused husband – I think they’re artists’. ‘Oh go on’ – he shrugged. ‘They are just kids!’”

 

Denne scenen skaper i likhet med Fin Serck-Hanssens bilder en viss melankoli, noe Cortes-Rocca også er inne på. Det er forgjengeligheten bildene av de den gang unge menneskene, minner oss på. Kroppene til disse menneskene som nå – 30 år seinere – er preget av fysisk og emosjonell slitasje og forfall er her unge og skinnende. ”Body music” kaller Peter J. Amdam det fotografiske arbeidet til Serck-Hanssen i sitt essay og fokuserer nettopp ved det kroppslige i bildene.

 

 

Nostalgi

”There is something touchingly naive about Fin Serck-Hanssen’s images of the Eighties; or rather, a sadness at the speed of mood changes; these photographs are already  ”the world of yesterday”, this loving reference to a different age”, innleder Ole Robert Sunde i sitt essay før han makter å dykke inn i et utvalgt bilde fra boka, et foto av den amerikanske forfatteren William Burroughs. Et dypdykk. Sunde berører det nostalgiske ved prosjektet. Nostalgi er sammensatt av de greske ordene nostos og algos, hjemlengsel og smerte. Emmanuel Kant har hevdet at nostalgien peker mer på et ”da” enn et ”der”. Altså har det mest med en lengsel etter en forgangen tid å gjøre. Og det ligger en nostalgisk dimensjon i fotoene. En lengsel tilbake til en tid da livet var litt enklere og mulighetene flere.

Det tidsmessige er viktig her, men også det stedlige – klubbene, konsertstedene, byene. Christian Refsum knytter tiden til stedet i essayet som avslutter boken. Han bruker blant annet begrepet glocalisation, lansert av sosiologen Roland Robertson, for å forklare rockens lokale og globale tilhørighet. Han skriver også om fotoets spesielle betydning for musikkscenen i den førdigitale verden, i norsk sammenheng sto Serck-Hanssens foto i en særstilling:

 

Fin Serck-Hanssen’s photographs of 1979-1986 are active contributions in a particular social and historical situation. They touch on an existential level in the alternative culture they both document and promote: dream life, religious life, sex life, freedom of choice, protest and belonging, feelings of dignity and defeat.

 

Fin Serck-Hanssens In Between Pictures er blitt et viktig tidsdokument og en vakker bok.