Oslo Nye Teater: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

Publisert på barnebokkritikk.no februar 2012

Lars Erik Holter og ensemblet: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

Regi: Lars Erik Holter

Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen

Med: Bartek Kamininski, Espen Reboli Bjerke og Jan Martin Johnsen

Oslo Nye Centralteatret, ZUPERHELT 2, urpremiere 2. februar 2012, ZUPERHELT 1, 7.februar 2012.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Ujevn Zuperhelt

To lekne forestillinger som spinner rundt hver sine superhelter. Mye er vellykket humor, men ingen av stykkene kommer helt i mål.

 

”Humor utvikler seg hele tiden”, skriver teatersjef Catrine Telle i programmet til ZUPERHELT 2. Hva som er dagens humor er det mange som prøver å finne ut av. På Torshovteatret er det i det siste blitt forsket i humor med prosjektet Komilab. Det kan virke som om forestillingene ZUPERHELT 1 og 2 er i slekt med dette prosjektet. For hva er morsomt? Bård Tufte Johansen og Harald Eia har regjert på humortoppen ei stund, men de har trådt til side og på en måte pensjonert seg. Hva nå? Telle mener at: ”Den nye humoren formidles stort sett av yngre mennesker uten respekt og tyngende historiske forpliktelser”. Disse yngre menneskene som formidler humor viser seg oftest å være menn

ZUPERHELT 2 med undertittelen Los magnificos fablos del il grande zuperhombre español,

viser seg raskt å være en versjon av selveste anti-zuperhelten Don Quijote fra Cervantes roman. Vi får en rask presentasjon av hovedpersonen (Bartek Kaminski) som er ikledd en lekker brynje, hans lojale væpner Sancho Panza (Espen Reboli Bjerke)samt hans herlige esel (Jan Martin Johnsen). Åpningssangen til cha-cha-cha-akkompagnement på hammondorgel signert Klaus Wunderlich er passelig femi, overskuddspreget og morsom. Det er litt skrulle-estetikk hele veien.

 

Mellomkrigstidspreg

Men så er det dette med tidens humor. Jeg får, merkelig nok, raskt en følelse av å være plassert i en annen tid, nærmere bestemt i mellomkrigstida. Ei tid da cabareter og musikalske show ble spilt på små scener rundt om i den vestlige verden for å muntre opp mennesker plaget av økonomiske kriser og arbeidsløshet. Jeg kjenner at det sannelig er godt å le litt av fjollete opptrinn og morsomme gags. Humoren i ZUPERHELT 2 er kanskje mer klassisk enn nyskapende.

Første del av forestillinga er preget av overskudd og lekenhet. Det er også en lekenhet over scenografien. Gjennom projisering av enkle skisser som skuespillerne maler underveis, skapes spansk landskap, vindmøller, vertshus og trollmannens hule. Enkelt og effektivt.

Skuespillerne snakker et sjarmerende ”spansk”. En lek med uttalen av navnet til Sancho Panza blir for lang, ikke bra nok komisk timing her. Men stort sett er det fart og fin, morsom fantasi i denne delen.

 

Krise

Midt i forestillinga brytes den av – det er krise, skuespillerne går ut av rollene og spiller en versjon av seg selv som krangler om fortsettelsen. De ringer regissøren Lars Erik Tomter. Herfra faller alt. Skuespillerne klarer ikke lenger å holde forestillinga oppe. Det er ikke morsomt nok at de ikke har lest boka, og at ikke engang regissøren har lest den. Det er ikke morsomt når de parodierer å være ”seriøse” med musikk av Arne Nordheim og minimalistisk spill. Det er fryktelig pinlig når de prøver å få det til å bli morsomt ved å spille på egen dialekt, dialekt i seg selv er ikke morsomt. Huff og huff. Det er så jeg synes synd på skuespillerne. De vil så fryktelig gjerne. De bønnfaller nærmest publikum om å like dem og se at de er fantastiske skuespillere. Men de sliter med energien, de sliter med timingen og de sliter først og fremst med at dette ikke er godt nok gjennomarbeidet stoff. Det er dessverre for tynt. Humor er alvorlig, det er dødsens seriøst arbeid.

 

Kryptisk discofantasi

Zuperhelt 1 har undertittelen das parapsycologische enigma von Doctor Electro. ”Enigma” betyr visstnok ”gåte” på gresk. Enigma var også navnet på en elektromagnetisk krypteringsmaskin som ble flittig brukt av tyske militærstyrker til kryptering og dekryptering av informasjon under den andre verdenskrig.

Forestillinga starter med at en forvirret Axel Strøm (Jan Martin Johnsen) i 70-tallsdress og afrohår befinner seg på utsiden av noe, eller kanskje stengt inne et sted. Bak det hvite sceneteppet hører vi stemmer, men det er ikke mulig å oppfatte hva som blir sagt. Det er klaustrofobisk. En mann i legefrakk kommer inn og tilbyr Axel en bolle.

Ved hjelp av den samme småfikse scenografiløsninga som blir brukt i Zuperhelt 2, der elementer males live og projiseres på bakteppet, blir en bar skapt. Bartenderen (Bartek Kaminski) dukker opp og vi får Axel Strøms historie. Han har jobb i et bollebakeri og i 1973, i denne baren, møter han kvinnen i sitt liv: Magneta Volt (Espen Reboli Bjerke). Søt musikk, i form av et 70-talls disco-potpurri, oppstår. Morsom og herlig koreografi. Vi ler høyt og godt.

 

Tegneseriehumor

Magneta får et barn, men den slemme Dr. Electro (Bartek Kaminski) som snakker med tysk aksent og ler ondt, røver guttebabyen og Magneta dør av sorg. Axel vil også ta livet av seg, men Zuperhelten Enigma (Espen Reboli Bjerke) kommer flygende og redder ham. Sammen skal de finne den røvede babyen. Enigma er avhengig av boller, det er noe med gjæringa som gir ham oppdrift. Ferden går til Oslos underverden, en slags krypt, nemlig byens kloakksystem. Gåten skal løses. Linjer trekkes til klassiske science fiction-eventyr som Star Wars og Toy Story. Dr. Electro viser seg å være Axels sønn fra fremtiden som er dratt tilbake i tid for å hente seg selv som spebarn med en plan om å klone seg selv og skaffe seg evig liv og verdensherredømme. Via kloakksystemet og en tidsmaskin og en masse morsomme gags, havner heltene i 2033. Et dystopisk sted, et Orwellsk storebror-ser-deg-samfunn der det er ”verboten å bake boller”. Slik det ofte er i eventyr får heltene hjelp av ei gammel kjerring (Bartek Kaminski). Strøm får hjelp av denne Kjerringa mot straumen som snakker en buskisparodi av en dialekt. Hun gjenkjenner Strøm som ”den audnvaldnje” – den utvalgte. Også et klassisk eventyrtrekk – the One, Askeladden, Luke Skywalker.

 

The Force

Forestillinga inneholder mange gode og morsomme sekvenser. En av de ypperste er Jan Martin Johnsens indiske telefonservicemann, morsomt og nydelig humorarbeid! Karakterene er fine, men mange av scenene er litt for lange og omstendelige, de kunne trengt en litt bedre klipp.  Dansenumrene er artige og tegneserieslossinga er super. Jeg har stor sans for lekenheten til regissør og ensemble. Men på slutten av Zuperhelt 1 virker det som om fantasien, kraften, the force, har forlatt dem. Magien forsvinner, virkeligheten blir blek og tam, dessverre. Det realistiske nivået i forestillinga fungerer ikke så godt som det fantastiske nivået. Men det er et potensial i dette realistiske nivået som handler om utenforskap, sykdom, tomhet. Det tomme blikket til Zuperhelten på forestillingas plakat har også noe urovekkende og skremmende ved seg. Allikevel – hvis det er det å skape stor humor som er guttas mål her, var det kanskje ikke et helt heldig valg å la fantasien psykeliggjøres helt til slutt i forestillinga.

På tross av visse svakheter er dette ei forestilling som nok vil gi unge fra 11-12 år en zuper teateropplevelse!