Publisert i Kunst+ #1/2013
Peter Larsen: Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur
Universitetsforlaget 2013, 239 sider
Omtalt av Elin Lindberg
Ibsenbilder og fotohistorie
I Henrik Ibsens dramatikk ligger det ofte en nedlatende holding til fotografiet og til fotografen. Fotografiet blir sett på som en ”åndløs kopi av virkeligheten” og fotografen står heller ikke høyt i kurs. I stykket Villanden kommer dette tydelig fram. Og i Peer Gynt blir fotografen forbundet med djevelen selv. Det blir interessant når Peter Larsen gjennom denne boka viser at Ibsen selv hadde et svært bevisst forhold til fotografiet og at han brukte det til å iscenesette seg sjøl og til å markedsføre forfatterskapet sitt. Kanskje vi kan snakke om et Faust-motiv? En Ibsen som selger sjela si til djevelen?
Grundig og grei
Peter Larsen er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen. Han har publisert en rekke arbeider om fotografi, film og medievitenskap. Boka Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur vitner om at han har gjort et grundig arbeid med materialet. Her er det et rikholdig kilderegister, en mengde noter og massevis av bilder. Larsen skriver at han bruker historia om Ibsen og fotografene som utgangspunkt for en beskrivelse av de sentrale momentene i etableringa av en moderne visuell kultur. Han skriver godt om det brede sosiale feltet tidlige fotografer i Kristiania virket i. Vi får innblikk hvilken i bakgrunn disse tidlige fotografene hadde – ingen av disse fotografene i fotografiets barndom hadde planlagt å bli fotografer. En var student og ville først og fremst bli dikter, en var utdannet gartner, en annen var malersvenn og ble skuespiller. Fotografen Don Antonio D’Alessandri som fotograferte Ibsen i Roma var utdannet prest. Hans søknad til den kirkelige øvrigheten om å få drive et fotografisk atelier ble innvilget på betingelse av at han ikke var iført prestekjole når han arbeidet med kjemikaliene eller når han betjente kundene sine.
Iscenesetteren
Larsen skriver om hvordan Ibsen brukte bildene som en visuell valuta. Fotografiene ble for Ibsen et sosialt instrument i familiære og private sammenhenger, ikke ulikt vår egen facebook-aktivitet. Boka diskuterer også hvordan Ibsen benytter fotografiene i iscenesettelsen av seg selv som forfatter og offentlig person. Ibsen kontrollerer svært bevisst bruken av portrettfotografiene av seg selv, men på et tidspunkt svikter denne kontrollen. Dette tapet av kontroll faller sammen med at offentligheten rundt 1900-tallet endrer karakter. Det dukker opp sosiale aktører som bruker bilder på nye måter og fotografer som ikke respekterer gamle spilleregler.
Blikket utenfra
Boka presenterer en interessant kontrast mellom Ibsen på de stive portrettfotografiene og Ibsen i gruppebilder. Et bilde er tatt i Wien i 1873. Ibsen var jurymedlem for ”Nåtidens bildekunst” ved verdensutstillingen der og bildet er et regissert tablå som illuderer avslutningen av juryarbeidet. Her sitter Ibsen helt ytterst forsamlingen. De høye hælene han brukte vises godt (Ibsen var en litt liten mann). Ibsen ser ut som en sosialt isolert mann der han sitter og stirrer forbi gruppen av andre menn mens han tviholder på paraplyen sin. Det autoritære blikket hans fra portrettfotografiene som han kanskje hadde mer kontroll på, finnes ikke her.
Ibsen fotograf?
Larsen reflekterer i boka over hvordan Ibsens eget syn på fotografiet kommer til uttrykk i dramatikken hans og i andre av tekstene hans. Det er interessant lesning. Ibsen bruker som mange andre av sin samtids kunstnere og intellektuelle, sine forestillinger om fotografiet som kritisk verktøy når han forsøker å diskutere allmenne estetiske problemstillinger. Det er vel nokså gjennomgående at Ibsen ser på fotografiet som underlegent sin egen dikterkunst. Det er kanskje derfor at det virker litt unødig hardhendt når Larsen i bokas siste setning titulerer Ibsen: ”Dikteren og fotografen Henrik Ibsen”.
Elin Lindberg, anmeldelser, kritikker 