Forfatter: elinlindberg8

Sigrid Merethe Hanssen: SOFIA

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 4-2013

 

Sigrid Merethe Hanssen: SOFIASofia.jpg

Roman

Samlaget, 2013, 121 sider

 

Utanfor sesongen

Presist språk og solid grep om ei skrivande kvinne som sjølv mistar grepet.

 

Dette er Sigrid Merethe Hanssens første roman. Ho har skrive to novellesamlingar og ei barnebok. I Sofia møter vi ei namnlaus kvinne. Ho har kjøpt ein einvegsbillett og reist frå Noreg til ein liten landsby i Hellas der ho held på med eit skriveprosjekt. Ho leier rom hos Elena, ei eldre kvinne som ikkje snakkar noko anna språk enn gresk. Kvinna møter ei jente, Sofia, på ein kafé familien hennar driv. Sofia er stum. Dei to kommuniserer ved hjelp av teikningar, dei kjem nærare kvarandre og blir vener. Forholdet mellom kvinna og Sofia blir ein raud tråd i boka. Det er uroande frå første stund og forholdet utviklar seg på ein overraskande måte.

 

Gode sanseskildringar

Hanssen er god til å skildre sanseopplevingar. Språket hennar er presist og konsist. Her er det ikkje blomstrande språk og adjektivbruk i utide. Språket er godt å lese. Hanssen bruker få metaforar, det gjer at lesaren må tolke sanseinntrykka sjølv. Vi kjem nærare inn på hovudpersonen og opplevingane hennar på grunn av at Hanssen ikkje ferdigtolkar teksten for oss, det likar eg godt. Det skjer ikkje så store ting på overflata i historia – før kanskje heilt mot slutten, men på grunn av språket til Hanssen får forteljinga om dei små tinga meining. Det ligg noko tungt og sårt over hovudpersonen. Vi får ikkje vite noko om forhistoria hennar. Kva har ho opplevd? Kva har skjedd i fortida hennar?

Romanen er delt i fire delar, han er kort og oppbygginga av han minner om oppbygginga av ei novelle. Sofia er kanskje ei hybridform – ein mellomting mellom ei lang novelle og ein roman?

 

Solid grep

Hanssen har eit solid grep om språket. Det er fint tilhogd. Somme stader kan det kanskje bli litt mykje av det gode. Både språket og historia kan av og til verke litt tynga av tvang og vilje.    Romanen arbeider seg innover i den namnlause kvinna. Ho skriv og skriv, men vi får ikkje vite kva det er ho skriv. Ho fyller kladdebok etter kladdebok og viser ikkje noko teikn på at ho har noko liv ein annan stad. Ho får eit skjær av noko mystisk over seg. Ho blir meir og meir integrert i familien til Elena som ho leiger rom hos. Skrivinga til kvinna ser ut til å gå ganske bra, men livet hennar løysast på ein måte opp. Tyngda i ho trykkjer ho ned. Det finst heile tida noko som trugar. Det går frå varmt Hellas-tilvere til kald vinter. I utkanten av historia veks det høgrenasjonalistiske partiet i Hellas og i sentrum av historia slepp kvinna mobiltelefonen sin i havet og isolerer seg ytterligare frå verda. Landet er i oppløysing og livet til kvinna smuldrar opp. Det går frå lys til mørke på mange plan samstundes. Hanssen er god til å skrive fram denne underliggande spenninga.

 

Fuglen

Romanen seier noko om det å vise omsorg. Det dukkar opp ein fugl i romanen. Ein namnlaus fugl. Han står utanfor vindauget og hakkar i kittet som held ruta på plass. Han hakkar og hakkar og trugar med å opne eit hol i rommet til hovudpersonen, kanskje òg i hovudpersonen sjølv. Kvinna gjev fuglen mat. Ho har evne til omsorg, kanskje eit behov for å gje omsorg til nokon. Og ho møter Sofia. Hanssens harde språkklo passar fint til å skildre det forholdet kvinna utviklar til Sofia. Her er det mykje som ikkje kjem fram i skrifta, ting vi berre aner og må gjette oss til. Her kan eg jo heller ikkje røpe den noko overraskande slutten. Det blir uansett spanande å følgje Sigrid Merethe Hanssen framover.

 

Elin Lindberg

Mikkel Bugge: TAUET

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 2-2014

Tauet

Mikkel Bugge: TAUET

Noveller

Forlaget Oktober, 2014, 253 sider

 

Tauet er solid

Flere fengslende noveller som gir gode leseropplevelser

 

Mikkel Bugge er født i Vesterålen. Før jeg åpner den nye novellesamlinga hans leser jeg baksideteksten på boka. Her står det blant annet at en av novellene handler om en kunstner som bretter ut sitt aller innerste på en låve i Steigen og jeg kjenner at jeg er spent på å lese hvordan denne forfatteren kommer til å bruke nordnorsk miljø i novellene sine.

Bugges tredje bok rommer noveller av litt ulik kvalitet, men de fleste av de elleve novellene er flotte litteraturstykker. Språket er friskt og fint. Mange av novellene er frodige oppkommer av skråblikk på norsk samfunns- og kulturliv. De fleste novellene henter miljø fra Oslo eller Nord- Norge.

 

Bernt Bierman

Samlingas siste novelle, ”En uautorisert guide forbi Krykkjefjellet”, har bokas friskeste start: ”Til å være kulturkoordinator i en av landets minste storbyer hadde Bernt Bierman et fast håndtrykk.” Denne ”en av landets minste storbyer” er Bodø og vi møter et forfatterjeg som er på turné i regi av Den Kulturelle Skolesekken når han får et oppdrag av den geskjeftige Bernt Bierman – forfatteren blir bedt om å skrive om et bygg i bygda til Bierman. Dette bygget viser seg å være ”skammens naust” som må vike for en av brupilarene til den nye Tverlandsbrua. Forfatteren hopper ikke akkurat i taket av tilbudet, men Bierman har ham på kroken: ” Jeg hører den dårlig skjulte skepsisen din, men jeg skal betale deg godt, og jeg vet du er en grådig faen, for jeg har sett reiseregningene dine”, sier han. Innholdet i dette skammens naust er så frodig i sin uhumskhet at jeg begynner å tenke på Arthur Arntsen, eller en slektning av ham som kanskje driver med death metal eller trash-musikk. Her utøves det absolutt trash-føling i fjæra.

I novella ”Totalkunst, Tverlandet” blir vi godt kjent med Bernt Bierman. Møtet mellom kulturkoordinatoren og det som etter et kjapt og tilfeldig møte blir kona hans, den svenske kunstneren Pernilla Dahlgren, er kostelig. Novella blir et sarkastisk, men også et treffsikkert blikk på forholdet mellom kulturarbeid og kunstarbeid. Første gang Pernilla Dahlgren treffer sin tilkommende mann, mens han er på et kulturkoordinatoroppdrag i Stockholm, sier hun: ”Kunst er ikke kultur. Kunst er antikultur. Folk tror kunst vil inkludere innvandrere, lære barn folkeskikk eller fremme distriktspolitikk, men kunst vil aldri kunne gjøre slikt. I det øyeblikk kunsten blir pedagogisk, informativ og formidlende, er den ikke lenger kunst, da er det kultur.”

 

Avlåste rom

Flere av novellene handler om rom som åpnes etter å ha vært avlåste og lukkede. Det er rom som låven i Steigen, skammens naust, garasjen på Tverlandet, en celle en mann er fange i, et bøttekott på en restaurant. I tittelnovella har jegpersonen som er arkitekt, tegnet inn et rom i en leilighet som verken har dører eller vinduer. Redningen for flere av jegpersonene i novellene er å få åpnet opp disse rommene og få lufta ut. Inne i novellenes hovedpersoner ligger det hemmeligheter og gjærer. Det er jobben med å få avslørt disse hemmelighetene som driver novellene framover. Kanskje det er renselsen og det å få ut gørra som er med på å gjøre novellene til slike gode leseropplevelser. Tekstene har en organisk flyt. Det er så jeg er fristet til å bruke et uttrykk fra sportsjournalistikken jeg ellers vrir meg i stolen og holder for ørene når jeg hører: Mikkel Bugge klarer å få hull på byllen.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

Irene Larsen: Sortsolsafari

elinlindberg8

Publisert i Nordnorsk Magasin 3-2013

Irene Larsen Sortsolsafari.jpg

Irene Larsen: Sortsolsafari

Dikt, 64 sider

MARGbok, 2013

 

Å sy sammen før og nå

Hovedpersonen i Irene Larsens siste diktsamling jobber med å plassere seg sjøl i samtida uten å miste båndene til fortida.

 

Sortsolsafari er Irene Larsens tredje diktsamling. Boka er satt sammen av fire deler. En tydelig jeg-person er navet i diktene. Den første og siste den navnløse hovedpersonen i boka møter er ”naboen”. Han dukker opp i diktene (Prosol) og (Episol). Denne figuren rammer inn diktsamlinga. Han står for traust kontinuitet der han rutinemessig støvsuger bilen hver lørdag, og knyttes til samtidige prosaiske objekter som motorsag, gressklipper og snøfreser. Han står på en måte for en oppgrensing av identiteten til jeget. ”Hvem er du egentlig?” spør han i bokas første setning. Jegets holdning til naboen er ikke direkte vennlig, men heller ikke helt fiendtlig. En annen som spør om jegets identitet er en mye mer usympatisk type. Det er ”tremenningen” som står og skyter på skilt med samiske stedsnavn. ”Hvem tror du egentlig at du er?” spør han.

Selv om jeget i boka ikke framstår som like bundet til ett og samme sted som ”naboen” er hun klart knyttet opp til et område – Nordkalotten. Referansene til det samiske er mange. Det finnes skråblikk på sjamaner, runebommer og nyreligiøsitet. Det insisteres på å plassere det samtidige og det historiske ved siden av hverandre, på å være i den absolutte samtid. Runebomma puttes i en plastpose fra Prix, det plasseres biler og ørepropper ved siden av gammer og noaider.

Diktsamlinga jobber hardt med å plassere menneskets identitet. Dette er et arbeid som må gjøres igjen og igjen. Verden forandrer seg, samtida er ei endeløs rekke av nå. Fortida er aldri den samme – den må gjenskapes og gjenskapes. Her blir denne diktsamlinga viktig. Den viser fram et individ som arbeider med å plassere seg i verden akkurat nå, med all den kunnskapen om historia dette individet har.

 

Det ugripbare

Diktsamlinga forholder seg til verden mellom det helt konkrete og det ugripbare. Det jaktes på bjørnen. En bjørn som står som en mellomting mellom en mytologisk skikkelse og et helt konkret dyr. Den beskrives med respekt og beundring, men jeget vil også helst ”se hodet hans kokt, / med den ruglete tunga fastklemt mellom tennene, og pelsen / flådd og utspent mellom to trær”. Jeget vil tross sin beundring for bjørnen kultivere den. Bjørnen er vill, bestialsk og farlig. Dyrkingen av den blir også en hyllest til det uutsigelige, det som ikke kan gripes, det umenneskelige, det andre.

Det finnes utallige myter og historiske fortellinger om mennesket og bjørnen, dette blir en fin oppdatering av dette materialet. Her males bjørnen inn som en slags motspiller til mennesket:

 

Fem sauer vil så snart alt er klart, bli utstyrt med GPS

og sendt ut som lokkemat sør for treriksrøysa.

 

Det skarpe motlyset. Jeg slår av bilradioen, blinker ut til siden

og svinger inn på en skogsvei. En spiss solstråle skyter frem

mellom furugreinene, blå tinder klorer himmelen til blods.

 

 

Friskt og frodig

Språket i Sortsolsafari oppleves som enda mer solid enn det var i den forrige diktsamlinga til Irene Larsen, Framtida er ein stad til høgre for tavlekanten fra 2008. Larsen skriver friskt og frodig. Noen steder skriver hun lystig og barsk humoristisk knekkprosa, men mange passasjer har mørke toner i seg. Tekstene er potente og de strutter av kunnskap om kultur, levd og følt liv – slik gode dikt bør gjøre. Det blir spennende å følge Irene Larsen og hennes poetiske klo videre!

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

Det Norske Teatret: FOSSEGRIMEN

elinlindberg8
Fossegrimen.png
foto Erik Aavatsmark

Kva er Det Norske i 2013?

”Det norske” er ei blanding av mange kulturar, seier Det Norske Teatret med den noko teksttunge oppsetjinga Fossegrimen.

 

Av Elin Lindberg

 

Sigurd Eldegard: FOSSEGRIMEN

Musikk: Magnus Stinnerbom i samarbeid med Frikar Dance Company

Regi: Leif Stinnerbom

Koreograf Hallgrim Hansegård

Scenograf : Kari Gravklev

Kostyme: Inger Hallström Stinnerbom

Det Norske Teatret tysdag 7.mai 2013.

 

 

Finst det ein norskare institusjon enn Det Norske Teatret? Er det her vi kan bore oss ned og ta ut ein prøve på kva det norske eigentleg er no i 2013? Det Norske Teatret som er hundre år i år, har i jubileumsåret sett opp Bibelen, ei bok som absolutt er knytt til norsk kultur. No har teatret sett opp Fossegrimen som er eit over hundre år gamalt stykke. Her møter vi historia om Ole Bull og den historiske Myllarguten.  Denne oppsetjinga blir eit nettverk av referansar til norsk og internasjonal kultur. Musikken speler ei viktig rolle i oppsetjinga som er visuell, med ein teatral koreografi. Den norske teatertradisjonen tru, tek ei ordrik forteljing litt for mykje plass.

 

Snikende tiger, skjult drage møter springar og lausdans

I tillegg til svært gode folkemusikarar møter vi spreke og spretne dansarar som til vanleg er tilknytt Frikar Dance Company i Fossegrimen. Hallgrim Hansegård har koreografien. Eg håpar norsk teater gjev han mykje plass framover. Frikarane er ikkje berre gode dansarar, dei er òg gode skodespelarar. Vi møter dei aller først som tussar. Skodespelarar og dansarar flyg rett som det er over scena i stålvaierar. Flyginga er elegant utført og gjer at  scenerommet blitt tatt i bruk i høgda òg – det fungerer godt. Denne estetikken knyter ein gjerne til Ang Lee sine filmar der krigarar spring i tretoppane medan dei slost. Frikarane har sine trådar til Kina – dei har nyleg laga ei oppsetjing med kinesiske kung fu-utøvarar. Det har som kjent vore ein knute på tråden mellom Noreg og Kina i diplomatiske kretsar, men her er det altså vellukka kulturelle bindingar.

Kari Gravklev har skapt ein struktur midt på scenegolvet som ser ut som eit edderkoppnett. Det kan klatrast i og det illuderer fossen der  Fossegrimen (Paul Ottar Haga) bur. Nettet blir òg ein metafor på alle dei trådane som held den norske kulturen saman, samstundes som det knyter trådar til andre tradisjonar og kulturar.

Skodespelarar og dansarar gjer ein framifrå jobb. Dei teatrale gestane med referansar til folkedans, fungerer godt. Heidi Ruud Ellingsen er kanskje den som imponerer aller mest med eit presist og plastisk kroppsspråk.

 

For mykje tekst – eit fjell av ord

Sigurd Eldegard si historie tek mykje plass i oppsetjinga. Hovudkonflikten står mellom spelemann og Fossegrim, mellom menneske og dei underjordiske. Vi skimtar eit Faust-motiv. Men historia har òg mange krikar og krokar – nesten som dei snirklande mønstra på kostyma. Ho handlar om spelemann og husmannsson Tarjei (Igor Necemer). Han bur med mor si (Heidi Gjermundsen Borch) og far sin (Paul Åge Johannesen). Fossegrimen lever sitt liv med slekt og vener i fossen. Han vil at Tarjei skal gifte seg med dottera hans. På garden Stormo bur kaksane. Tor på Stormo (Paul Ottar Haga) vil at Tarjei skal spele til dans i bryllaupet til sonen hans. Tarjei har møtt ein meisterspelar som vil ta han med til utlandet, han tar ikkje speleoppdraget på Stormo. Storgardsdottera Aud (Heidi Ruud Ellingsen) vil ha Tarjei. Tarjei snur på vegen til utlandet og kjem og speler i storgardsbryllaupet likevel. Han speler slik at folk blir galne og sonen som er brudgom, blir drept. Det går nedover med storgarden. Tor vil ikkje ha noko med dottera Aud å gjere etter at ho har flytta i lag med Tarjei. Tarjei lever av å spele, men han har sine samanstøyt med Fossegrimen som framleis vil ha han som mann til dottera si. Alle blir vener til slutt, sjølv om ein aldri kan vere heilt sikker på det der med Fossegrimen.

Historia er grei nok. Ho bygger på element frå kjende eventyr og segn. Problemet med ho er at ho tek for mykje plass. Det musikalske og visuelle må kjempe om plassen med den omfangsrike historia.

 

Hennatatovering møter rosemåling, vadmål og bunad

Inger Hallström Stinnerbom har skapt kostyma til Fossegrimen. Bøndene går kledde i vadmål og bunadliknande klede. Bunadane ser kanskje litt meir svenske ut enn norske. Menneskekleda er naturfarga – grå, svarte og brune. Nokre av kostyma, til dømes uniforma til lensmannen, har referansar til folkeeventyr i Asbjørnsen og Moe-tradisjonen.

Kostyma som folka til Fossegrimen har på seg, er meir eksotiske. Her er det blått, kvitt og sølv. Fossegrimen sjølv har på seg ei krone som både minner om ei norsk brudekrone og sølvarbeid frå austlege land som til dømes India. Kleda har mønster som ser ut som eit møte mellom rosemåling (som igjen er i slekt med akantusrankar frå europeisk mellomalder) og hennatatoveringar frå islamsk kultur. Skodespelarar og dansarar er òg sminka med liknande mønster  som kostyma har.

 

Elitekultur og subkultur

Då Det Norske Teatret starta  opp for hundre år sidan var det eit viktig mål for teatret å ta vare på bygdekultur og det nynorske skriftspråket. Ei oppsetjing som Fossegrimen viser at teatret er dynamisk, ikkje eit museum som berre viser fram gamal kultur, men som òg viser fram nye mønster. Mønster som tek opp i seg element frå naboland og kulturar som geografisk held til langt frå oss.

Oppsetjinga kretsar heile tida i ei slags skumringsverd. Den smått mytologiske historia om Myllarguten blandar seg med historia om Fossegrimen og dei underjordiske. Oppsetjinga er knytt til kulturelle straumar som ikkje kjenner landegrenser, men som endrar seg i møte med menneske og tradisjonar både innan elitekulturar og subkulturar. Sjølv om oppsetjinga har sine svake sider blir ho ståande som eit interessant døme på kva typisk norsk kultur er i 2013.

 

Nationaltheatret: HERAKLES 2 ODER DIE HYDRA

elinlindberg8

Publisert i Marg 2013

Hydra.jpg

Skogsidyllhelvete

Enkel, meditativ danseetyde over en Heiner Müller-tekst åpner blikk og sinn mot Heiner Müller selv, postdramatisk praksis og uhyrer av mange slag.

 

Av Elin Lindberg

 

Heiner Müller: HERAKLES 2 ODER DIE HYDRA

Oversettelse, regi, koreograf: Johannes Dahl

Scenografi: Maria Ducasse og Johannes Dahl

Medvirkende: Katharina Schwärzer og Sebastian Collado Gonzalez

Nationaltheatret, 6.juni 2013.

 

Forestillinga Herakles 2 Oder Die Hydra er en del av Nationaltheatrets ICON- program (International Contemporary Stage Program). Her presenteres jevnlig internasjonale gjestespill. Denne gangen ble det vist et arbeid av Johannes Holmen Dahl som er registudent ved KHIO. Han har vært på et studieopphold ved Universität der Künste i Berlin der han har arbeidet med Laurent Chetuane som veileder. Forestillinga med de to danserne Katharina Schwärzer og Sebastian Collado Gonzalez er enkelt iscenesatt. Den bærer preg av at regissøren er i utvikling. Her er det ingen helt fast og tydelig signatur, men det finnes en varhet og følsomhet i arbeidet som er lovende. I det lyttende rommet som skapes får vi en mulighet til å reflektere videre selv.

 

 

Den mangehodede helten

I gresk mytologi er Herakles en superhelt. I det romerske panteon fikk han navnet Herkules. Han var kjent for å være fryktelig sterk, men var visst også en gemyttlig kar som likte å spille spill og leke med barna. Alt var bra helt til kona, Hera, gjorde ham sinnssyk. Da drepte han kone og barn og som soning for dette ble han pålagt å gjøre en rekke storverk. Disse storverkene besto hovedsakelig i å nedkjempe uhyrer av ulike slag. Det var blant annet helveteshunden Kerberos som voktet inngangen til Hades, menneskeetende hester og fugler og den mangehodede slangen Hydra.

Teksten Herakles 2 Oder Die Hydra er et fragment fra Heiner Müllers dramatiske tekst Zement som ble skrevet i 1972 i det som da het DDR. I denne teksten er ikke det mangehodede uhyret Hydra utryddet. Her er uhyret selve skogen som helten befinner seg i. Her kjemper, arbeider, lever og dør Herakles. Uhyret er både utenfor og inne i helten i en evig kamp.

 

Helten Müller

Heiner Müller døde i 1995. Han var en østtysk forfatter og blir regnet som en av de viktigste tyskspråklige dramatikerne i de 20.århundre – rett etter Bertolt Brecht. Han satte også selv opp stykker. Han har fått stor betydning innen det som blir kalt det postdramatiske teatret. Her arbeides det som regel ut fra en likestilt dramaturgi der tekst, aktører, objekter er likeverdige i det kunstneriske uttrykket. Ved siden av Müller er Elfriede Jelinek en dramatiker som arbeider i denne tradisjonen. Teaterteksten består ofte av lange tekstflak og ikke av karakterer med replikker slik vi kjenner fra tradisjonell dramatikk. Müller adopterte Brechts måte å kopiere eller adaptere andres verk. Müller har skrevet adapsjoner av stykker av Sofokles, Aiskylos og Shakespeare – hans Hamlet/Maschine er et av hans mest kjente stykker. Andres verk ble sett på som råmateriale for hans egne verk. Dette korresponderer godt med det postdramatiske teatrets tanke om at tilskueren også er medansvarlig for verket. Tilskueren inviteres inn som medtolker til stykket.

 

Ut i skogen

På scenen i malersalen på Nationaltheatret står de to danserne i det vi kommer inn. Rommet er nakent. Vi setter oss og kvinnen begynner å løpe i en så stor sirkel hun kan i scenerommet. Jevnt, rent rytmisk løp. Etter hvert begynner den mannlige danseren å forsøke å ta en slags glidetaklinger på henne. Han skaper hindringer i veien hennes. Kvinnen snubler ikke, hun fortsetter å løpe. Rundt og rundt. Mannens glidetaklinger faller inn i den jevne rytmen. Løpingen skaper en viss ro. De stopper. Puster. Sier brokker med tekst på tysk, mens den norske oversettelsen projiseres på veggen bak dem. Danserne beveger seg igjen, i sirkler og snirkler, innover i forestillinga og tekstskogen. De stopper, tekst igjen:

 

”Skogen var dyret, den skogen som han hadde gått gjennom hadde allerede vært dyret som bar ham i tempoet av hans egne skritt, jordens bølger hans åndedrett og vinden hans pust. Sporene som han hadde fulgt var hans eget blod.”

 

Den mannlige danseren åpner vinduene ut mot plassen foran Nationaltheatret stasjon. Lydene kommer inn. Vi hører fontenen der ute og stemmer fra menneskene utenfor i junikvelden. Noen spiller saksofon. Verden er her.

 

Helt og monster

Müllers tekststrøm fortsetter: ”TOD DEN MÜTTERN. Seine Zähne erinnern sich an die Zeit vor dem Messer. Im Gewirr der Fangarme, die von rotierenden Messern und Beile, die von Fangarmen nicht, der Messer Beile Fangarme…” Vi fanges inn i tekstverdenen. Hvem er denne mangehodede slangen her? Dette monstret av hunkjønn. Skogen, som her også er monsteret, er både utenfor og innenfor helten Herakles.

Betyr det noe at helten er mann og monsteret er kvinne? Selvfølgelig gjør det det, svarer Freud inne i anmelderens hode. Nei, det er likegyldig om Herakles er et mannsnavn eller et kvinnenavn, sier den likestilte dramaturgen som går vennlig ved siden av den sure Freud. Jammen, det er litt sårende med dette ”død over mødrene”, sutrer jeg. Julia Kristeva kommer på banen. Hun trenger ikke si noe, hun ser bare moderlig på meg. Jeg tenker på skogen. Mer tysk enn gresk. Goethe og Alvekongen. De mytiske skogene i mellomeuropeisk kultur og de faktiske. Side om side i dette medskapende dramaet. Danserne beveger seg kontrollert og mjukt. Framsier tekst. Om helten Herakles, om skog, om monsteret. Tankene spinner videre fra teksten: Skogen, fangarmene, Fangorn, den faktiske Puszcza Białowieża i Polen på grensa til Hviterussland – Europas siste gjenværende fragment av virkelig gammel lavlandsskog (Puszcza betyr urskog på polsk). Puszcza Białowieża med sine tusen år gamle eiketrær. Antikke rhizomer – understammer, røtter som sprer seg under jorda. Liljekonvaller, sopp. Skogen fantes mens Heiner Müller skrev denne teksten i det gamle DDR i 1972. En myte gjenfortalt av Müller. Gjenskapt av dansere og publikum en lys junikveld i Oslo.

Lyset kommer gradvis på. Vi er ute av skogen. Ute av teksten og teateret – og ute av de flytende refleksjonene rundt liv, død, mønster og monster, skog og planteliv denne enkle etyden eller forestillinga har fått fram. Ei forestilling som også har hatt en misjon i å bringe fram de fortsatt levende verkene til Heiner Müller.