Nationaltheatret: HERAKLES 2 ODER DIE HYDRA

Publisert i Marg 2013

Skogsidyllhelvete

Enkel, meditativ danseetyde over en Heiner Müller-tekst åpner blikk og sinn mot Heiner Müller selv, postdramatisk praksis og uhyrer av mange slag.

 

Av Elin Lindberg

 

Heiner Müller: HERAKLES 2 ODER DIE HYDRA

Oversettelse, regi, koreograf: Johannes Dahl

Scenografi: Maria Ducasse og Johannes Dahl

Medvirkende: Katharina Schwärzer og Sebastian Collado Gonzalez

Nationaltheatret, 6.juni 2013.

 

Forestillinga Herakles 2 Oder Die Hydra er en del av Nationaltheatrets ICON- program (International Contemporary Stage Program). Her presenteres jevnlig internasjonale gjestespill. Denne gangen ble det vist et arbeid av Johannes Holmen Dahl som er registudent ved KHIO. Han har vært på et studieopphold ved Universität der Künste i Berlin der han har arbeidet med Laurent Chetuane som veileder. Forestillinga med de to danserne Katharina Schwärzer og Sebastian Collado Gonzalez er enkelt iscenesatt. Den bærer preg av at regissøren er i utvikling. Her er det ingen helt fast og tydelig signatur, men det finnes en varhet og følsomhet i arbeidet som er lovende. I det lyttende rommet som skapes får vi en mulighet til å reflektere videre selv.

 

 

Den mangehodede helten

I gresk mytologi er Herakles en superhelt. I det romerske panteon fikk han navnet Herkules. Han var kjent for å være fryktelig sterk, men var visst også en gemyttlig kar som likte å spille spill og leke med barna. Alt var bra helt til kona, Hera, gjorde ham sinnssyk. Da drepte han kone og barn og som soning for dette ble han pålagt å gjøre en rekke storverk. Disse storverkene besto hovedsakelig i å nedkjempe uhyrer av ulike slag. Det var blant annet helveteshunden Kerberos som voktet inngangen til Hades, menneskeetende hester og fugler og den mangehodede slangen Hydra.

Teksten Herakles 2 Oder Die Hydra er et fragment fra Heiner Müllers dramatiske tekst Zement som ble skrevet i 1972 i det som da het DDR. I denne teksten er ikke det mangehodede uhyret Hydra utryddet. Her er uhyret selve skogen som helten befinner seg i. Her kjemper, arbeider, lever og dør Herakles. Uhyret er både utenfor og inne i helten i en evig kamp.

 

Helten Müller

Heiner Müller døde i 1995. Han var en østtysk forfatter og blir regnet som en av de viktigste tyskspråklige dramatikerne i de 20.århundre – rett etter Bertolt Brecht. Han satte også selv opp stykker. Han har fått stor betydning innen det som blir kalt det postdramatiske teatret. Her arbeides det som regel ut fra en likestilt dramaturgi der tekst, aktører, objekter er likeverdige i det kunstneriske uttrykket. Ved siden av Müller er Elfriede Jelinek en dramatiker som arbeider i denne tradisjonen. Teaterteksten består ofte av lange tekstflak og ikke av karakterer med replikker slik vi kjenner fra tradisjonell dramatikk. Müller adopterte Brechts måte å kopiere eller adaptere andres verk. Müller har skrevet adapsjoner av stykker av Sofokles, Aiskylos og Shakespeare – hans Hamlet/Maschine er et av hans mest kjente stykker. Andres verk ble sett på som råmateriale for hans egne verk. Dette korresponderer godt med det postdramatiske teatrets tanke om at tilskueren også er medansvarlig for verket. Tilskueren inviteres inn som medtolker til stykket.

 

Ut i skogen

På scenen i malersalen på Nationaltheatret står de to danserne i det vi kommer inn. Rommet er nakent. Vi setter oss og kvinnen begynner å løpe i en så stor sirkel hun kan i scenerommet. Jevnt, rent rytmisk løp. Etter hvert begynner den mannlige danseren å forsøke å ta en slags glidetaklinger på henne. Han skaper hindringer i veien hennes. Kvinnen snubler ikke, hun fortsetter å løpe. Rundt og rundt. Mannens glidetaklinger faller inn i den jevne rytmen. Løpingen skaper en viss ro. De stopper. Puster. Sier brokker med tekst på tysk, mens den norske oversettelsen projiseres på veggen bak dem. Danserne beveger seg igjen, i sirkler og snirkler, innover i forestillinga og tekstskogen. De stopper, tekst igjen:

 

”Skogen var dyret, den skogen som han hadde gått gjennom hadde allerede vært dyret som bar ham i tempoet av hans egne skritt, jordens bølger hans åndedrett og vinden hans pust. Sporene som han hadde fulgt var hans eget blod.”

 

Den mannlige danseren åpner vinduene ut mot plassen foran Nationaltheatret stasjon. Lydene kommer inn. Vi hører fontenen der ute og stemmer fra menneskene utenfor i junikvelden. Noen spiller saksofon. Verden er her.

 

Helt og monster

Müllers tekststrøm fortsetter: ”TOD DEN MÜTTERN. Seine Zähne erinnern sich an die Zeit vor dem Messer. Im Gewirr der Fangarme, die von rotierenden Messern und Beile, die von Fangarmen nicht, der Messer Beile Fangarme…” Vi fanges inn i tekstverdenen. Hvem er denne mangehodede slangen her? Dette monstret av hunkjønn. Skogen, som her også er monsteret, er både utenfor og innenfor helten Herakles.

Betyr det noe at helten er mann og monsteret er kvinne? Selvfølgelig gjør det det, svarer Freud inne i anmelderens hode. Nei, det er likegyldig om Herakles er et mannsnavn eller et kvinnenavn, sier den likestilte dramaturgen som går vennlig ved siden av den sure Freud. Jammen, det er litt sårende med dette ”død over mødrene”, sutrer jeg. Julia Kristeva kommer på banen. Hun trenger ikke si noe, hun ser bare moderlig på meg. Jeg tenker på skogen. Mer tysk enn gresk. Goethe og Alvekongen. De mytiske skogene i mellomeuropeisk kultur og de faktiske. Side om side i dette medskapende dramaet. Danserne beveger seg kontrollert og mjukt. Framsier tekst. Om helten Herakles, om skog, om monsteret. Tankene spinner videre fra teksten: Skogen, fangarmene, Fangorn, den faktiske Puszcza Białowieża i Polen på grensa til Hviterussland – Europas siste gjenværende fragment av virkelig gammel lavlandsskog (Puszcza betyr urskog på polsk). Puszcza Białowieża med sine tusen år gamle eiketrær. Antikke rhizomer – understammer, røtter som sprer seg under jorda. Liljekonvaller, sopp. Skogen fantes mens Heiner Müller skrev denne teksten i det gamle DDR i 1972. En myte gjenfortalt av Müller. Gjenskapt av dansere og publikum en lys junikveld i Oslo.

Lyset kommer gradvis på. Vi er ute av skogen. Ute av teksten og teateret – og ute av de flytende refleksjonene rundt liv, død, mønster og monster, skog og planteliv denne enkle etyden eller forestillinga har fått fram. Ei forestilling som også har hatt en misjon i å bringe fram de fortsatt levende verkene til Heiner Müller.