Stikkord: teater

Rimini Protokoll: En folkefiende – 100% Oslo

elinlindberg8

Publisert i Marg 2012

1280-VolksfeindOslo©Aavatsmark_007.jpg
foto Erik Aavatsmark

Den kompakte majoritet, hvem er det?

 

Dokumentar-teaterkompaniet Rimini Protokoll skaper folketeater med tyngde, men Ibsen-lesninga deres blir for lettvint og friksjonsfri.

Av Elin Lindberg

Medvirkende: 100 mennesker fra Oslo.

Konsept, manus og regi: Helgard Haug og Daniel Wentzel.

Scenedesign: Marc Jungreithmeier og Mascha Mazur.

Lysdesign og projeksjoner: Marc Jungreithmeier.

Dramaturger: Siri Forberg og Mari Vatne Kjeldstadli.

Research og casting team: Magnus Bratten, Siri Forberg, Tor-Ivar Hagen, Birgitte Larsen, Anneke von der Lippe.

Live- Band: Bøyen Beng: Harald Ellingsen, Silja Starbo, Harald Lykseth Wik, Ragnhild Sarsten, Kenneth Storkås og Monica Ruud.

 

Nationaltheatret, hovedscenen, 25.august 2012.

 

Det siste året er det blitt snakka mye om demokrati. Spørsmål som har vært viktige er for eksempel: Hvilken rolle spiller individet i et demokrati? Vi har blitt tvunget til å se nærmere på oss selv som samfunn. I denne forestillinga som er regissert av det tyske kompaniet Rimini Protokoll får vi et blikk utenfra på vår norske virkelighet. Blikk fra nye vinkler er interessante, men ikke alltid behagelige.

Rimini Protokoll

Rimini Protokoll er et kunstnerkollektiv med adresse i Berlin. De startet arbeidet sitt rundt årtusenskiftet. Medlemmene kommer fra Institut für angewante theaterwissenshaft i Giessen. Dette er et utdanningssted som har fostret mange teaterkompanier med stor påvirkningskraft i teaterfeltet de siste tiårene.

Rimini Protokoll arbeider med dokumentarteater. De bruker ikke profesjonelle skuespillere i arbeidene sine, men såkalte ”eksperter”. Dette er mennesker som er eksperter på sine egne liv. Den siste forestillinga jeg så av Rimini Protokoll var Black Tie. Dette var en monolog av en kvinne som er adoptert til Tyskland fra Sør-Korea. En annen fascinerende forestilling de har stått bak er Call Cutta der teateropplevelsen er en individuell samtale med en person i et call center i Kalkutta i India.

 

100 % Oslo

Det er et framføringssystem Rimini Protokoll har utviklet over tid som er tatt med til Oslo og årets Ibsenfestival. Kompaniet har gjort liknende prosjekter i Berlin, Wien, Karlsruhe og flere andre steder. 100 personer velges ut etter en rekke statistiske kriterier – kjønn, alder, bosted, opprinnelsesland, boforhold. Dette skal stå som et representativt utvalg av folk fra alle nivåer i samfunnet. Prosjektet er ment å gjenspeile måten den offisielle opinionen dannes på: Gjennom gruppepress, av mediene eller gjennom enkeltpersoners handlinger. I Oslo er prosjektet noe løselig knytta til En folkefiende av Henrik Ibsen.

Folkefienden

Hvordan var nå det stykket igjen? Jo, i En folkefiende møter vi badelegen og familiemannen Tomas Stockmann. Han bor i en liten norsk kystby sørpå et sted. Gjennom vitenskapelige undersøkelser over lengre tid har han oppdaget at kurbadet som han selv har hatt ideen til og som er av stor økonomisk betydning for byens økonomi og renommé, har forurenset vann og utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Han er overbevist om at badet må stenges inntil feilen er utbedret. Badelegen hylles først for denne oppdagelsen, men når byens befolkning forstår at dette vil koste flesk vender alle seg mot ham. Hans argeste motstander blir byfogden som er hans egen bror, Peter Stockmann. En nærmest bibelsk konflikt. Bror står mot bror i en paradisisk urtilstand. Doktoren blir nå bedt fra flere hold om å moderere seg i sitt absolutte krav om at badet må stenges, men han innkaller til folkemøte for å legge fram sitt syn. Det har nå utviklet seg til å bli den generelle oppfatning at majoriteten alltid tar feil og minoriteten alltid har rett. På møtet blir doktor Stockmann dømt som folkefiende av de frammøtte. Han og dattera hans som jobber som lærerinne blir oppsagte. Familien gjør seg klar til å forlate landet, men bestemmer seg i siste øyeblikk for å bli og arbeide for å oppdra byens innbyggere til å bli et mer frittenkende folk. Det er doktor Stockmann som står for replikken: ”..den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”.

 

Det karikerte

Karakterene i stykket står og balanserer på kanten til å være groteske og latterlige karikaturer. Doktor Stockmann er idealisten med hodet i skyene. Hans bror er knirkende konform. Pressefolkene er så feige og substansløse at det gjør vondt. Fru Stockmann ofrer seg for sin familie. Kaptein Horster som er den eneste som vil hjelpe familien er kanskje bare interessert i den kjekke dattera Petra.

Alt er så råttent, så råttent. Det er altså dette landskapet de 100 fra Oslo skal bevege seg i. ”Vi er i Oslo fordi vi ikke kan snakke i kor”, sier en av representantene for Oslo på scenen. De hundre begynner med å gruppere seg og det fortsetter de med hele forestillinga gjennom. Det er kanskje her den hundrehodete skuespilleren ”Oslo” skiller seg mest fra Ibsens karakterer.  Dette oslomennesket blir så normalt og vanlig, nærmest trivielt, i forhold til de spissede og karikerte karakterene hos Ibsen.

 

Hvem er Oslo?

Forestillinga er bygd opp av spørsmål. Svarene deler gruppen på scenen (og i salen) i grupper. ”Hvem følger med på dagens nyheter?” ”Hvem mener at en liten elite bør styre?” ”Skal oljeboring utenfor Lofoten tillates?” ”Hvem mener at bare de som er mest interessert i politikk bør ha stemmerett?” ”Hvem er religiøse?” ”Hvem har knyttet skolissene i dobbeltknute?” Mellom spørsmålsrundene kommer en slags vitnesbyrd eller presentasjoner av noe hver og en av menneskene brenner for.

Et interessant aspekt ved forestillinga er at publikum er litt forskjellig fra det det kanskje vanligvis er på Nationaltheatret. Her er det fullt av sønner og døtre, venner og bekjente, mødre, fedre, tanter, onkler og søskenbarn til dem som står på scenen. Salen er full av et kanskje ikke så teatervant publikum – storartet! Kjempesunt for teateret å få friskt publikumsblod. Dette er et publikum som ikke sitter høflig stille, det klappes og bues og av og til ringer mobiltelefoner. Dette er Oslo.

 

Demokrati

Hvis noe av forestillingas intensjon er å understreke betydningen av et velfungerende demokrati der hver og en stemme blir lyttet til, er den vellykka. Flere av aktørene kommer med sterke meldinger. Noen er jeg svært uenige i og andre tema som kommer opp synes jeg det er svært viktig å kjempe for. Det er jo nettopp det som er begrunnelsen for at demokrati er nødvendig – vi er slett ikke enige med alle. Forestillinga tydeliggjør forskjellene.

Aktorene kommer også med korte presentasjoner av seg sjøl. En av kvinnene forteller at hun var over 40 før hun var øst for Akerselva. En mann forteller at han satt fengsl a ni år i Irak under krigen der. En annen mann forteller at han har arbeidet som skuespiller på Nationaltheatret i mange år. Fortellingene spriker i alle retninger, men illustrerer nettopp forskjelligheten i et samfunn.

 

Ballroom Blitz

For meg ble musikken et høydepunkt i forestillinga. For det er selveste Bøyen Beng som dukker opp i den gulldekorerte sceneåpninga på Nationaltheatrets hovedscene. Bøyen Beng som i en årrekke har vært husband på Blitz. Et band som sikkert er blitt hatet av mang en tradisjonell nationaltheaterpublikummer opp gjennom årene. Bøyen Beng spiller stødig og flott, modent og rått.

Jo, alle er med i denne forestillinga. Den bekrefter at teateret absolutt har livskraft. Ibsen-referansen ble allikevel unødvendig og virket påklistra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Heiner Goebbels: STIFTERS DINGE og ERARITJARITJAKA

elinlindberg8

Publisert i Marg 2012

Goebbels.jpg

Å skape sin egen mening

Et møte med to av teaterforestillingene til årets Ibsenprisvinner Heiner Goebbels

 

Heiner Goebbels: STIFTERS DINGE

Lys og scenografi: Klaus Grünberg

Lyd: Willi Bopp

Programmering: Hubert Machnik

 

og

 

Heiner Goebbells: ERARITJARITJAKA

Tekst: Elias Canetti

Med André Wilms og Mondriaan Quartet

Musikk av Sjostakovitsj, Mossolov, Lebanoc, Scelsi, Bryars, Ravel, Crumb, Bach og Goebbels

Lys og scenografi: Klaus Grünberg

Live video: Bruno Deville

Lyd: Willi Bopp

 

 

Kanonhallen, Oslo, 9.9.2012 og Nationaltheatret, hovedscenen, 9.9.2012

 

Det er med svært store forventninger jeg går til Heiner Goebbels to forestillinger som spilles i Oslo i anledning utdelinga av den internasjonale Ibsenprisen. Goebbels får denne prisen fordi han ”som skaper av arbeider for teater, som teaterleder, komponist, musiker, lærer og festivalleder, er en av tidens største kreative personer og at kraften og betydningen av hans arbeider vil øke i fremtiden og påvirke teatre og teaterproduksjoner i kommende årtier og kommende generasjoner,” skriver juryen i sin begrunnelse. De store forventningene innfris … nesten helt.

 

Hvem er nå denne Heiner Goebbels?

Han er tysk, 60 år, har studert musikk og sosiologi. Han har arbeidet som teaterkomponist og produsert en rekke prisbelønte hørespill. Nå er han i tillegg til å være musiker, komponist, hørespillforfatter og teaterregissør, professor ved Institutt for anvendt teatervitenskap i Giessen og ved European Graduate school i Saas-Fee i Sveits. Ikke nok med det, han ble i år tilsatt som kunstnerisk direktør for kunstfestivalen Ruhrtriennale. De fleste av hørespillene hans er basert på tekster av den tyske teatermannen Heiner Müller. Paul Auster er også en forfatter Goebbels har samarbeidet med. Goebbels har arbeidet lenge innen musikkteateret, men det tok mange år før han satte i scene forestillinger selv. Han har arbeidet i store og små formater, fra kammermusikk og dans til opera og symfoniorkester.

 

Maskinen er menneskets beste venn

Stifters Dinge kalles en performativ installasjon. Den ble produsert i 2007. Det er en forestilling uten mennesker. Tilsynelatende. For det er et menneskelig nærvær i forestillinga. Noen har gjort seg umake med å sirlig arbeide opp denne installasjonen, med å skape eller omskape instrumenter, designe lys og så videre. Mennesket er nærværende, men ikke synlig.

Når vi kommer inn i rommet ligger en tung basslyd og durer. Det er som om maskinene holder på med å varme opp. Tre lysende vanntanker står på rekke og rad på publikums venstre side. Tre rektangel som skal bli vannbasseng etter hvert, dekker scenegulvet. Publikum sitter svært tett og det er halvmørkt i lokalet. Helt mennesketomt er det forresten ikke på scenen. Maskinene har hjelp av to menneskelige assistenter helt til å begynne med. To menn strør et hvitt pulver (salt?) i bassengene og fyller på vann. Så begynner instrumentene å spille av seg selv. Maskinlyden blir musikk. Det er fem bearbeidede pianoer som spiller. De spiller ny musikk og de spiller noe jeg tror er Maurice Ravel.

Spor av mennesker kommer inn. Det er kanskje fordi rommet er så mennesketomt at jeg hele tiden leter etter disse sporene eller at de blir så synlige. Det blir også tydelig for meg at dette er en forestilling jeg først og fremst må forholde meg svært subjektivt til. Det ligger ingen føringer om hvordan den skal leses. Eller det ligger kanskje nettopp denne føringa som sier at dette må hver og en av publikum lese og forstå på sin egen individuelle måte. Denne forestillinga er blitt vist i rundt 50 land – det vil kanskje si at dette scenespråket kommuniserer med et stort publikum. Tilbake til menneskespor: I forestillinga kommer et 100 år gammelt opptak. Jeg har på forhånd lest meg til at det er fra Papua-Guinea og tatt opp på voksmatriser av østerrikeren Rudolf Pöch. På disse opptakene hører vi fiskere som påkaller sønnavinden som er viktig for fisket i de traktene. Det er besnærende vakkert. Samtidig med disse ropene mot havet, speiles/projiseres bilder av vann fra bassengene på tre skjermer som heises ned. Panta rei – alt flyter.

 

Gjennom å betrakte det materielle betrakter vi oss selv

Installasjonen beveger seg kontinuerlig. En maskinenes dans. Pianoene spiller. Skjermene viser maleriske bilder av en skog. Pianoene akkompagnerer eller kontrasterer en sober stemme som beskriver en tur i skogen en vinterdag.

Fraværet av fysiske mennesker på scenen bringer allikevel mennesket i sentrum. Denne maskinverdenen vi ser foran oss i scenerommet, maskinene som gjør at vi hører gamle lydopptak er menneskeskapte. Mennesket framstår som skaperen av verden. Og som tolkeren av den. Mot slutten av forestillinga begynner det å boble i de rektangulære bassengene på scenen. Hvit røyk stiger opp. Det minner om et science-fiction-landskap. Det minner meg om planten Solaris fra Andrej Tarkovskijs film med samme navn. Forestillinga minner om noe fjernt fra menneskets verden, men forestillingene om disse utenomjordiske verdenene er jo også skapt av mennesker.

Maskinene stilner og vi sier farvel til forestillinga i Kanonhallen.

 

Eraritjaritjaka

Over til Nationaltheateret: Eraritjaritjaka – et forestillingsnavn det er bortimot umulig å huske. Ordet er hentet fra aborginernes språk og betyr noe sånt som ”full av begjær etter noe som er gått tapt”. Forestillinga ble til i 2004.

Hovedscenen befolkes fra forestillingas begynnelse av Mondriaan-kvartetten. Dette prisbelønte strykensemblet holder det gående ganske lenge. Det er bare å lene seg tilbake å nyte framføringa. Det er svært vakkert. Etter en god stund begynner lyden å skurre som om det var en gammeldags lp-plate vi lyttet til. Skuespilleren André Wilms (som er kjent fra blant annet Aki Kaurismäkis filmer) kommer inn. Han forholder seg til et kvadrat av lys på scenen. Et lyskvadrat som formelig lever sitt eget liv. Vi minnes på maskinenes tilstedeværelse i vårt menneskeliv. Wilms framfører Elias Canettis tekst på fransk. Teksten er oversatt til engelsk og vises på skjerm over scenen. Denne oversettelsen gjør at teksten får et filter på seg, vi er nødt til å forholde oss til snakkende skuespiller og skjerm samtidig. Wilms framfører teksten ganske distansert og presist.

 

Huset

Et lite hus med fire vinduer blir båret inn på scenen. Det kan være ca 50×50 cm. En modell av et stort hus. Wilms legger seg med hodet på huset mens han fortsetter å framføre Canettis sterkt konsentrerte setninger. Kvartetten spiller en unison klang. Det er i utgangspunktet mykt og vakkert, men så er det som om det blir storm. Det finnes noe farlig og truende under den myke klangen. Noe skummelt, ødeleggende og forferdelig finnes i verdenen rundt huset. En røyksky slipper ut fra huset og alt stilner.

En robot kommer inn på scenen. Den ser ut som en blanding av en pingvin, en lyskaster og Darth Vader, men den ser ikke skummel ut. Teksten dreier seg nå om menneskeliggjøring av dyr. ”Er dyr mindre redde fordi de ikke har ord?” spør Wilms.

 

Ut av huset og inn igjen

Det lille huset får nå selskap av et hus i stor størrelse. Wilms tar på seg frakk, han fotfølges av en mann som filmer ham. Videoen projiseres på det store huset. På videoen følger vi Wilms ut av teateret, ut til en ventende bil, han kjøres til et sted i nærheten av St. Olavs plass. Han går inn i en butikk, kjøper en flaske vann. Han går inn i en leilighet. Han gjør trivielle ting som å lage seg en omelett, ordne med klesvasken, drikke vann.

Jeg er ganske fornøyd på dette stadiet av forestillinga. Jeg liker svært godt den risikoen som tas ved at skuespilleren forlater scenen og går ut i verden. Jeg blir derfor litt skuffet over at det ”bare er film”. Wilms dukker opp inni huset på scenen etter en stund. Han og Mondriaan-kvartetten spiller seg ferdig.

 

Fravær – nærvær

I begge forestillingene tematiseres fraværet, samtidig inneholder de begge et enormt nærvær. Nærværet skapes ikke minst av det som oppleves som en intens forskning i selve teateruttrykket. Et teateruttrykk som hele tida er svært perfeksjonert og avansert. Tematisk er forestillingene fulle av motsetninger og spørsmål. Kanskje kan dette illustreres gjennom noen av spørsmålene som finnes i Elias Canettis tekst: ”Mit Menschen kannst du nicht sein. Ohne Menschen kannst du nicht sein. Wie sollst du sein?” (”Med mennesker kan du ikke eksistere. Uten mennesker kan du ikke eksistere. Hvordan skal du da eksistere?”)

 

 

 

 

 

 

 

Nationaltheatret: FORVANDLINGEN

elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

Forvandlingen.jpg
foto Gorm Kallestad/Scanpix

Forførende Forvandling

En rørende og virtuos forestilling, men den står i fare for å forenkle ”Forvandlingen” noe.

 

Franz Kafka: FORVANDLINGEN

Dramatisert og bearbeidet av David Farr og Gisli Örn Gardarsson.

Oversatt av Øyvind Berg.

Regi: Gisli Örn Gardarsson.

Musikk og sangtekster: Nick Cave / Warren Ellis

Nationaltheatret, Oslo, 21.mars 2012.

 

Norsk teater er ikke hva det en gang var. Og det skal vi være glade for. Det kan virke som om det trauste realismetyngede teateret som nærmest har ligget som ”den evige sne” over teaterinstitusjonene er i ferd med å smelte bort. Ja, til global oppvarming av teatrene! Denne våren har Gísli Örn Gardarsson, sammen med skuespillere fra Nationaltheatret, vist sin versjon av Franz Kafkas mest kjente fortelling – ”Forvandingen”. En forfriskende, teatral og fysisk forestilling. Her møter vi Gregor Samsa som våkner opp en morgen og er blitt et stort insekt. Gísli Örn Gardarsson har regi og spiller selv hovedpersonen Gregor. Forestillinga er enkel og lettfattelig. Kafkas språk i novella er også enkelt, men det ligger en dimensjon av eksistensiell uhygge og angst i teksten, noe ubegripelig som forestillinga kanskje ikke har fått helt tak på.

 

Reykjavik, New York, Tasmania, Oslo

Forestillinga hadde premiere på Lyric Hammersmith i London i 2006 og har bak seg en imponerende turné. St. Petersburg, Sydney, Bogotá, Seoul, Hong Kong, Dublin. Nå går det rykter om at forestillinga skal settes opp på Broadway i New York.

Gísli Örn Gardarsson selv er islandsk, men han har vokst opp i Norge. Etter teaterutdanninga si i Island var han med på å starte Vesturport Teater. Under arbeidet med forestillinga Woyzeck traff han Nick Cave, som han har, imponerende nok, fått til å lage musikken til Forvandlingen.

 

Livet i rommet

Det fysiske er sentralt på mange plan i både tekst og forestilling. Scenografisk er rommet delt i to, en etasje med stue/oppholdsrom og en etasje over denne med Gregors rom. Oppholdsrommet er i mellomkrigsstil – tunge møbler, fuktmerker på veggtapetet. Overetasjen ser vi ovenfra, Gregors seng henger på veggen, det som for oss er gulv, er for ham vegg.

Gísli Örn Gardarsson har bakgrunn som turner. Det gjør at han er god til å bevege seg langs vegger og tak med en tilsynelatende letthet. For å være litt pirkete, mangler han kanskje noe av den intensiteten, eller kroppslige pasjonen, mange skuespillere med spisskompetanse på fysisk teater har.

 

Fokus på familien

I Kafkas novelle ser vi alt gjennom Gregor, i denne bearbeidelsen ser vi Gregor også gjennom øynene til familiemedlemmene. Familien Samsa framstår som perfekt, de er ikke rike, men anstendige. Faren (Kim Haugen), moren (Gisken Armand) og søstera Grete (Ine Jansen) lever sitt ganske bekymringsløse og svært regelmessige liv. Gregor har arbeidet hardt som handelsreisende for å brødfø familien. Helt til denne dagen, når han plutselig våkner opp og er blitt et digert insekt. Nå oppstår det alvorlige sprekker i familiens perfekte fasade.

Gregor tror han snakker menneskespråk, men familien hans hører bare rare og skingrende lyder når han snakker. De vemmes og blir redde av utseendet hans. Far reagerer med aggresjon, mor får voldsom skyldfølelse. Det er bare Grete som tar seg av Gregor i den første fasen, inntil hun til slutt ikke vil tiltale ham med hans eget navn. Han blir ikke lenger sett på som et menneske.

Først og fremst forteller denne forestillinga om familien som har en mørk hemmelighet de forsøker å gjemme vekk. I dette ligger det en stor sårhet.

 

Skam

For tida harseleres det mye over sjølframstillingene på sosiale medier – om hvordan facebook-profilene framstår som glansede og nærmest groteskt vellykkede. Fasaden og overflaten er kanskje enda viktigere enn den har vært før? Det gjelder å glatte over det som ikke passer inn. Skjære bort, operere vekk, pusse opp. Det må i det minste se ut som om alt er under kontroll.

Denne forestillinga er åpen nok til at det kan leses inn mye en familie kan tenke seg å gjemme vekk. Gregor er en ung mann. Han viser en tydelig antisosial adferd. Sørgelig aktuelt. Flere unge menn blir nå psykisk syke enn før. Rusrelaterte psykoser er dessverre ikke uvanlige. Narkomani. Spiseforstyrrelser. Avbrutt skolegang. Alkoholisme. Noen familier vil arbeide svært hardt for å holde slike ting skjult under en perfekt fasade.

 

Vårofferet

Vi har, i vår kultur, så mange historier om den unge mannen som ofres, eller som ofrer seg selv for at verden skal frelses. Både i norrøn og i kristen tradisjon har denne ofringa funnet sted om våren. Den norrøne skikken var å henge dyr og folk av hankjønn opp i et tre. I den kristne tradisjonen ble mannen spikret på et kors. I forestillinga på Nationaltheatret henger Gregor til slutt opp ned i et rødt stoff – tissue, eller et slikt stoff som er vanlig å bruke i ny-sirkus. Familien er blitt kvitt det som tynger. Gregor er død. Han var ikke lenger Gregor, han var i familiens øyne umenneskeliggjort, han var blitt til søppel. Familien kan endelig gå ut og nyte våren, som lenge har latt vente på seg. Bakveggen i det som var Gregors rom åpnes. Lys og kaskader av fargerike blomster slippes inn. Familien er renset og lettet. I etasjen under dem henger Gregor alene. Publikum gråter og reiser seg i spontan applaus. Renset også de.

 

Epilog

Ei vellykka forestilling, absolutt. Men den kunne vært vesentlig farligere om den også hadde maktet å romme dette at Gregor forvandler seg til noen helt utenfor vår fatteevne. Til noe vi ikke har begreper om. Kanskje blir Gardarsson for sympatisk og enkel til å makte å få fram dette. Og forestillinga for opptatt av at forvandlingen skal være begripelig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nationaltheatret: ABIGAILS PARTY

elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

Nationaltheatret ABIGAILS_PARTY 2.jpg

Mike Leigh: ABIGAILS PARTY

Regi: Arthur Nauzyciel

Scenografi: Riccardo Hernandez

Lysdesign: Scott Zielinski

Med: Ågot Sendstad, Christian Skolmen, Tone Mostraum og Anne Krigsvoll

Nationaltheatret, hovedscenen, 21.april 2012

 

Sofistikert, stilig og stilisert

En strålende, oppdatert versjon av klamt 70-tallsdrama der teksten spiller hovedrolla.

Av Elin Lindberg

 

Mike Leigh har skrevet mye for teatret, han har laget flere tv-filmer og han er kjent for spillefilmer som Naked (1993), Secrets and Lies (1995) og Vera Drake (2004).

 

Alle må være med

Abigails party er en perle av klamt fjernsynsteater fra 70-tallet. Kostelig datert. 70-tallspreget er tatt helt ut i scenografien i stykkets første del. På hovedscenen er det bygget opp et publikumsamfi, slik at en stor del av publikum sitter vendt mot dem som sitter i salen og på balkongene. Forestillinga utspiller seg på scenen mellom oss, midt i blant oss. I store deler av forestillinga er lyset i salen på. Litt beklemmende er vi liksom med på festen.

 

Hårete

Scenerommet er dekket av vegg- til veggteppe. Det er hvitt og langhårete. Skuespillerne har også det lange 70-tallshåret i orden. En tidsriktig gullfiskbolle er både dekorativ, et tidsdokument og i seg sjøl en metafor for forestillingas innhold. En saccosekk er et naturlig møbel og startsted for en rekke festlige, fysiske gags i form av forskjellige måter bevege seg fra saccosekksittende til stående posisjon. En slik reol i mørkt tre, med barskap, som var møbel i både møblerte og umøblerte hjem på 70-tallet i Norge, er også med.

 

Drikke med begge henda

Stykket handler om Beverly Moss (Ågot Sendstad) og Laurence Moss (Christian Skolmen) som bor i et ganske respektabelt nabolag. Vanlig middelklasse. De har vært gift i tre år, har ingen barn. De har invitert naboene Angela Cooper (Tone Mostraum) og Tony Cooper (Mads Ousdal) som også har vært gift i tre år og heller ikke har barn, til et cocktailselskap. Susan Lawson (Anne Krigsvoll) er også invitert fordi den 15 år gamle dattera hennes, Abigail, skal ha hjemme-alene-fest. Susan, eller Sue, er skilt og har ikke bodd så lenge i strøket. Dette er et slags forsøk på å få denne litt tilknappede dama til å bli integrert. Og det er drikking, drikking, drikking.

 

Teksten som objekt

Som instruktør er Mike Leigh kjent for å la skuespillerne improvisere lenge uten manus. Slik blir karakterene og teksten til. Dette er Leighs metode. Den franske regissøren Artur Nauzyciel arbeider på en annen måte. Han driller og driller tekst. I denne forestillinga kjennes det ut som om teksten nærmest er fysisk. Teksten er blitt et objekt i seg sjøl, ikke bare tekst, men musikk. Dansant, er det første jeg tenker når Ågot Sendstad lirer av seg tirade etter tirade med tekst. Det er svært musikalsk. Spillestilen er ikke 70-tallets sosialrealistiske, dette er stilisert. Teksten refererer heller ikke alltid til den pågående handlinga, kanskje den refererer til en annen versjon av stykket, kanskje til tv-filmen? Beverly kommenterer for eksempel et sted Angelas sløyfe på kjolen. Men Angela har verken kjole eller sløyfe. Teksten blir slik effektivt revet løs fra det kun å skulle underbygge handlinga. Teksten blir stående som et objekt på linje med den overlegent gode scenografien og kostymene.

 

Gjennomlysing

Noen av passasjene er pinlige øyeblikk med personlige avsløringer. Angela forteller for eksempel at hun egentlig ikke kan spille piano, selv om dette er noe hun pleier å hevde at hun kan. Ågot Sendstad har et strippeopptrinn som kanskje har noe Nora Selmer over seg, samtidig som det muligens kommenterer tv-versjonen fra 70-tallet. Publikum ler en god del gjennom stykket. Av og til brukes det latter på boks, uten at det egentlig står til noe som skjer tekstlig, det har en skremmende effekt. Ei dør til helvete åpnes mer enn på gløtt. Effektivt og elegant.

 

Du, du og du og jeg

Etter pausen er rommet forandret. På veggen bak publikum som sitter bak på scenen er det ikke lenger det overdimensjonerte 70-tallstapetet. Det som gjorde at vi fikk følelsen av å sitte sammen i den samme stua. Nå er bakveggen en kopi av salen og balkongene, vi ser et speilbilde av oss sjøl på den andre sida av spillerommet. Det er faktisk litt klamt. Stilen på møblement og kostymer er fra 2012. Vegg- til veggteppet er borte, men det er fortsatt drikking, drikking og drikking. Lyset er fortsatt på i salen. Det er lyssøl på vegger og gulv. Dette gir en følelse av at stykket sklir ut til oss i salen også. Det omfavner oss. Det er påtrengende nært og det er skremmende at teksten klinger så godt i samtid også.

 

En evig fest

De voksne fester og vi hører musikken fra Abigails fest. En fest vi middelaldrende teatergjengere er for gamle til å være med på. Tony og Laurence tar en tur over for å se at alt går riktig for seg blant ungdommene. Tony blir borte så lenge at vi leser inn en kommentar til den voksne samtidsmannen som nekter å godta voksenrollen her.

Laurence er opptatt av kunst. Han resiterer en snutt fra Henrik Ibsens Peer Gynt for de andre. Det er det ingen som bryr seg om, damene snorter kokain mens Laurence messer i vei. Musikken fra Abigails party er lokkende samtidig som den markerer en grense damene ikke kan trå over. De er på voksensida selv om de etter hvert ikke går, men krabber rundt.

 

Vi fester til vi dør

Konflikter i ekteskapene flyter opp etter hvert som det bøttes innpå med alkohol. Laurence insisterer på sin kunstinteresse. Han viser fram den gule Van Gogh-stolen sin og Berverly vil ha alle opp på soverommet for å vise dem maleriet hun har kjøpt, men som mannen hennes ikke har latt henne få lov til å henge opp i stua fordi det er så kitchy. Hykleri og dobbeltmoral kommer grelt fram. Laurence setter på Beethoven – skjebnesymfonien og Beverly tar det gyselige og vulgære bildet med ned i stua – og da får sannelig ektemannen hjerteinfarkt. Vi forlater festen mens det ringes etter ambulanse og Susan har fått tak i den hjemme-alene-festende dattera Abigail på telefon. – Abigail? Abigail?

Nei, vi kan bare ane hvordan festen endte, men vi kan konstatere at dette er ei skikkelig vellykka forestilling. Skuespillerarbeidet er strålende. Regien er musikalsk og stram. Rommet er velkomponert og kostymene supre. Teksten kommenterer slående vår stadig voksende middelklasse. Og den fungerer som en sofistikert teatral maske for skuespillerne. Dette er rett og slett høy standard.

 

Oslo Nye Teater: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

elinlindberg8

Publisert på barnebokkritikk.no februar 2012

Zuperhelt

Lars Erik Holter og ensemblet: ZUPERHELT 1 og ZUPERHELT 2

Regi: Lars Erik Holter

Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen

Med: Bartek Kamininski, Espen Reboli Bjerke og Jan Martin Johnsen

Oslo Nye Centralteatret, ZUPERHELT 2, urpremiere 2. februar 2012, ZUPERHELT 1, 7.februar 2012.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

Ujevn Zuperhelt

To lekne forestillinger som spinner rundt hver sine superhelter. Mye er vellykket humor, men ingen av stykkene kommer helt i mål.

 

”Humor utvikler seg hele tiden”, skriver teatersjef Catrine Telle i programmet til ZUPERHELT 2. Hva som er dagens humor er det mange som prøver å finne ut av. På Torshovteatret er det i det siste blitt forsket i humor med prosjektet Komilab. Det kan virke som om forestillingene ZUPERHELT 1 og 2 er i slekt med dette prosjektet. For hva er morsomt? Bård Tufte Johansen og Harald Eia har regjert på humortoppen ei stund, men de har trådt til side og på en måte pensjonert seg. Hva nå? Telle mener at: ”Den nye humoren formidles stort sett av yngre mennesker uten respekt og tyngende historiske forpliktelser”. Disse yngre menneskene som formidler humor viser seg oftest å være menn

ZUPERHELT 2 med undertittelen Los magnificos fablos del il grande zuperhombre español,

viser seg raskt å være en versjon av selveste anti-zuperhelten Don Quijote fra Cervantes roman. Vi får en rask presentasjon av hovedpersonen (Bartek Kaminski) som er ikledd en lekker brynje, hans lojale væpner Sancho Panza (Espen Reboli Bjerke)samt hans herlige esel (Jan Martin Johnsen). Åpningssangen til cha-cha-cha-akkompagnement på hammondorgel signert Klaus Wunderlich er passelig femi, overskuddspreget og morsom. Det er litt skrulle-estetikk hele veien.

 

Mellomkrigstidspreg

Men så er det dette med tidens humor. Jeg får, merkelig nok, raskt en følelse av å være plassert i en annen tid, nærmere bestemt i mellomkrigstida. Ei tid da cabareter og musikalske show ble spilt på små scener rundt om i den vestlige verden for å muntre opp mennesker plaget av økonomiske kriser og arbeidsløshet. Jeg kjenner at det sannelig er godt å le litt av fjollete opptrinn og morsomme gags. Humoren i ZUPERHELT 2 er kanskje mer klassisk enn nyskapende.

Første del av forestillinga er preget av overskudd og lekenhet. Det er også en lekenhet over scenografien. Gjennom projisering av enkle skisser som skuespillerne maler underveis, skapes spansk landskap, vindmøller, vertshus og trollmannens hule. Enkelt og effektivt.

Skuespillerne snakker et sjarmerende ”spansk”. En lek med uttalen av navnet til Sancho Panza blir for lang, ikke bra nok komisk timing her. Men stort sett er det fart og fin, morsom fantasi i denne delen.

 

Krise

Midt i forestillinga brytes den av – det er krise, skuespillerne går ut av rollene og spiller en versjon av seg selv som krangler om fortsettelsen. De ringer regissøren Lars Erik Tomter. Herfra faller alt. Skuespillerne klarer ikke lenger å holde forestillinga oppe. Det er ikke morsomt nok at de ikke har lest boka, og at ikke engang regissøren har lest den. Det er ikke morsomt når de parodierer å være ”seriøse” med musikk av Arne Nordheim og minimalistisk spill. Det er fryktelig pinlig når de prøver å få det til å bli morsomt ved å spille på egen dialekt, dialekt i seg selv er ikke morsomt. Huff og huff. Det er så jeg synes synd på skuespillerne. De vil så fryktelig gjerne. De bønnfaller nærmest publikum om å like dem og se at de er fantastiske skuespillere. Men de sliter med energien, de sliter med timingen og de sliter først og fremst med at dette ikke er godt nok gjennomarbeidet stoff. Det er dessverre for tynt. Humor er alvorlig, det er dødsens seriøst arbeid.

 

Kryptisk discofantasi

Zuperhelt 1 har undertittelen das parapsycologische enigma von Doctor Electro. ”Enigma” betyr visstnok ”gåte” på gresk. Enigma var også navnet på en elektromagnetisk krypteringsmaskin som ble flittig brukt av tyske militærstyrker til kryptering og dekryptering av informasjon under den andre verdenskrig.

Forestillinga starter med at en forvirret Axel Strøm (Jan Martin Johnsen) i 70-tallsdress og afrohår befinner seg på utsiden av noe, eller kanskje stengt inne et sted. Bak det hvite sceneteppet hører vi stemmer, men det er ikke mulig å oppfatte hva som blir sagt. Det er klaustrofobisk. En mann i legefrakk kommer inn og tilbyr Axel en bolle.

Ved hjelp av den samme småfikse scenografiløsninga som blir brukt i Zuperhelt 2, der elementer males live og projiseres på bakteppet, blir en bar skapt. Bartenderen (Bartek Kaminski) dukker opp og vi får Axel Strøms historie. Han har jobb i et bollebakeri og i 1973, i denne baren, møter han kvinnen i sitt liv: Magneta Volt (Espen Reboli Bjerke). Søt musikk, i form av et 70-talls disco-potpurri, oppstår. Morsom og herlig koreografi. Vi ler høyt og godt.

 

Tegneseriehumor

Magneta får et barn, men den slemme Dr. Electro (Bartek Kaminski) som snakker med tysk aksent og ler ondt, røver guttebabyen og Magneta dør av sorg. Axel vil også ta livet av seg, men Zuperhelten Enigma (Espen Reboli Bjerke) kommer flygende og redder ham. Sammen skal de finne den røvede babyen. Enigma er avhengig av boller, det er noe med gjæringa som gir ham oppdrift. Ferden går til Oslos underverden, en slags krypt, nemlig byens kloakksystem. Gåten skal løses. Linjer trekkes til klassiske science fiction-eventyr som Star Wars og Toy Story. Dr. Electro viser seg å være Axels sønn fra fremtiden som er dratt tilbake i tid for å hente seg selv som spebarn med en plan om å klone seg selv og skaffe seg evig liv og verdensherredømme. Via kloakksystemet og en tidsmaskin og en masse morsomme gags, havner heltene i 2033. Et dystopisk sted, et Orwellsk storebror-ser-deg-samfunn der det er ”verboten å bake boller”. Slik det ofte er i eventyr får heltene hjelp av ei gammel kjerring (Bartek Kaminski). Strøm får hjelp av denne Kjerringa mot straumen som snakker en buskisparodi av en dialekt. Hun gjenkjenner Strøm som ”den audnvaldnje” – den utvalgte. Også et klassisk eventyrtrekk – the One, Askeladden, Luke Skywalker.

 

The Force

Forestillinga inneholder mange gode og morsomme sekvenser. En av de ypperste er Jan Martin Johnsens indiske telefonservicemann, morsomt og nydelig humorarbeid! Karakterene er fine, men mange av scenene er litt for lange og omstendelige, de kunne trengt en litt bedre klipp.  Dansenumrene er artige og tegneserieslossinga er super. Jeg har stor sans for lekenheten til regissør og ensemble. Men på slutten av Zuperhelt 1 virker det som om fantasien, kraften, the force, har forlatt dem. Magien forsvinner, virkeligheten blir blek og tam, dessverre. Det realistiske nivået i forestillinga fungerer ikke så godt som det fantastiske nivået. Men det er et potensial i dette realistiske nivået som handler om utenforskap, sykdom, tomhet. Det tomme blikket til Zuperhelten på forestillingas plakat har også noe urovekkende og skremmende ved seg. Allikevel – hvis det er det å skape stor humor som er guttas mål her, var det kanskje ikke et helt heldig valg å la fantasien psykeliggjøres helt til slutt i forestillinga.

På tross av visse svakheter er dette ei forestilling som nok vil gi unge fra 11-12 år en zuper teateropplevelse!