Stikkord: teater

Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Blue-Motell-0394-1535x1024.jpg
foto Vigdis Haugtrø

Herlig overdådig eventyr

Karnevalistisk forestilling med barsk humor

 

Av Elin Lindberg

 

Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

Konsept og regi: Lisa Lie

Scenografi og kostymer: Maja Nilsen

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Utøvende og skapende skuespillere: Helga Kristine Edvindsen, Ivar Furre, Kenneth Homstad og Lisa Lie

Black Box Teater, 23.mai 2013

 

Rammen for forestillinga Blue motell er det klassiske motivet ”reisen til Dødsriket og tilbake”. Dette kan være en slags dannelsesreise. I Lisa Lies univers møter vi referanser til høy- og lavkultur. Klassiske fortellinger og populærkulturelle historier resirkuleres og vris og vendes på. Ingenting er for stort eller for smått til å være med. Det er et herlig virvar av pekere hit og dit – nesten alt er presentert med god komisk timing. Denne forestillinga som også tidligere forestillinger av Lisa Lie, opererer med en slags overraskelsens eller det uforutsigbares dramaturgi. Det er det befriende og livsbejaende å oppleve.

 

Homo ludens – det lekende mennesket

Arne Næss tok til orde for at vi burde leke mer og ikke ta oss selv for høytidelige. Han mente at leking kunne føre til at vi tenkte nye tanker og fikk noen interessante ideer. Blue Motell utfordrer virkeligheten gjennom en slags scenisk lek. Vi trenger mye oftere å bli minnet på at teater har svært mye med lek å gjøre. På islandsk heter teater nettopp ”leikhus”! Og skuespillere heter ”leikari”. På engelsk heter et skuespill ”a play”.

Ingen eller ingenting er helt pålitelig i denne forestillingas univers. Det meste flyter. Forestillinga rommer store mengder tekst. Lies scenetekst er fabulerende og ordrik. Den består av lange linjer eller vifter av reflekterende assosiasjoner over verden. Språkbildene er sære, smarte og lekende. De fester seg ikke så godt hos tilhøreren fordi teksten er så omfattende. Og som forestillinga selv spriker den i alle retninger samtidig. Vi følger teksten som om vi satt i en båt på ei tekstelv – vi lar oss rive med og flyte av gårde til helt nye og uforutsette steder.

 

Alt flyter

Scenerommet preges av en trash-estetikk som ligner på den vi har møtt i tidligere forestillinger av Lie. Hvite forheng dekker inn scenen. Et lite hus på hjul står i rommet. Et slags trestativ står til høyre på scenen. Det henger modeller av føtter i det.

Forestillinga rommer en strøm av karakterer. Alle sidestilles, her er det flat struktur, ingen er øyensynlig mer viktig enn en annen. I den første scenen holder fire karakterer i rysjekostymer på med en slags rituell og noe surrealistisk te-seremoni. De flytter rundt på porselensnips og pyntekobberkjeler – pynteting som hører til en kanskje forgangen tid, men som får nytt liv her i det hinsidige Blue Motell. Tankene går også til Alice i Eventyrland og til et barndommens univers. Den komiske timingen til skuespillerne er perfekt.

Eventyrfigurene Hans og Grete kommer inn. De bærer på en plastdunk som kanskje inneholder hjemmebrent. De er groteske og maser på publikum om å få låne telefoner og om å bli kjørt til byen. En grevling dukker opp. Så kommer en mann i indiskinspirert kjole og snedig, lys parykk. Det er tilløp til folkedans. En gutt sitter utenfor huset på scenen og stapper en pinne i en kobberkaffekjele mens han blar nonsjalant i tre pornoblad han har liggende foran seg. Ei utstoppa kråke eller en ravn står på en påle. – ”No kjem eg med smørgåsa mi!” ytrer en av aktørene. Det blir mer tilløp til folkedans og parykkskifter. Tre karakterer i svarte kjoler framstår som kokette og kåte nonner. De har skjelmske blikk mot publikum og virker ikke til å stole på. De har et fantastisk ritual der de stikker hodet inn i en slags lampe som ser ut som en bikube. De blir til orakler. I en annen scene danser en mann i lærbukser for dem mens de sitter og noterer eller tegner med fjærpenner før de nærmest voldtar ham. Det er slike scener og opptrinn forestillinga er et overflødighetshorn av. Det er liksom ingen ende. Etter denne karnevalistiske festen dabber forestillinga noe av, men fortsetter og fortsetter, slik en god fest kan gjøre det. Det er tid for nach-spiel.

 

I all evighet

Når forestillinga varer og rekker og scener uten noen helt klar rød tråd følger på hverandre, men bare drar oss videre og videre, begynner perspektivet å forandre seg. Vi reflekterer mer over vår egen situasjon uten at vi speiler forestillinga. Hva er et menneske? Hva er et minne? Hva er kultur? Hva er et liv? Nach-spielet er groteskt og komisk. Det spilles nach-spiel låt etter nachspiel-låt. Spillet er seksualisert. Det klines og jokkes og sprutes spenol. En av aktørene blir klint i hjel.

En publikummer blir tatt opp på scenen. Han blir med på en slags båtferd med hjul-huset til bak scenen. Han kommer tilbake like hel med en kokosnøtt han har fått. Kaskader av bilder følger på hverandre etter en surrealistisk logikk. Bildene er uforutsette, originale, groteske, fornøyelige, smertefulle, barske, sexy, pinlige, overraskende, åpnende, forvirrende, befriende og mye mer. Det er nettopp dette at forestillinga ikke kan omformes til tekst som er dens styrke. Dette er genuint teater. Den sklir unna alle sjangre og forsøk på å definere den som noe annet enn det den er: Ei teaterforestilling skapt av levende, lekende mennesker for et interessert – og forhåpentligvis lekende – publikum.

Teater Manu: EXIT HAMLET

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

ExitHamlet-presse9
foto Fin Serck-Hanssen

Hamlet som moteshow

 

Visuelt kraftfull forestilling om menneskets livsvilkår med moteshowets kjølige og distanserte estetikk.

 

Av Elin Lindberg

 

EXIT HAMLET med utgangspunkt i William Shakespeare: HAMLET

Regi: Jon Tombre

Kostymer/scenografi : Kathrine Tolo

Teater Manu, 15.mai 2013.

 

Teater uten snakking kan være en befriende opplevelse. Her kan det teatrale, fysiske språket og menneskets tilstedeværelse i rommet komme til sin rett. Teater Manu har produsert mange solide forestillinger uten tale de siste årene – forestillinger som når hørende like godt som døve.

Ensemblet i Teater Manus Exit Hamlet er ungt, her deltar tre utplasserte skuespillerstudenter fra Stockholms Dramatiske Høgskola (Niklas Anderesson, Aino Hakala og Remi Roos) og to nysirkusartister fra Norge (Daniel Klingen Borg og Jacob Emil Klingen Borg).

 

Mennesket som posør

Scenerommet er grått og består i begynnelsen av forestillinga av en oppbygning som minner om moteshowenes catwalk. Bak er det skjermer som viser teksten ”VÆRE IKKE VÆRE”. I forkanten av scenen ligger en haug menneskeknokler.

På catwalken eller podiet møter vi først to karakterer med sterk tilstedeværelse (brødrene Klingen Borg). Siden stykket bygger på Hamlet er det nærliggende å se dem i forhold til de to vaktene Bernardo og Francisco som åpner Shakespeares stykke, men de to karakterene har en så sterk fysisk og poserende framtoning at det er adelsmennene Gyldenstern og Rosenkrantz jeg først tenker på.

I denne forestillinga tar kostymene stor plass. De både understreker tematikken i stykket og overskygger den. Forestillingas to første aktører har hetter som er kunstferdig utsmykket med dukkekroppsdeler. De er groteske og stilige. Det er nettopp med slike effekter et motehus ville presentert sin nye kolleksjon for å vise at det er sjokkerende nytt og innovativt. Menneskene framstår her som posører i en brutal og dekadent verden. Forestillinga understreker en dekadanse i dagens visuelle kultur der det er livsviktig å bli sett. En kultur der det ikke er uvanlig å definere seg selv og andre ut fra kunstferdig skapte profiler på Facebook eller andre sosiale medier. Dette er en verden som kanskje har likhetstrekk med hoffet ved kongehuset Hamlet var en del av.

 

Visuelt dikt

Gjennom forestillinga kommer tekstfragmenter opp på skjermene bak på scenen. Tekstsnuttene er få og får kanskje litt vel stor betydning, selv om de plakataktige tekstene med store bokstaver kler det ellers ganske brutale sceniske bildet. Tekster som kommer opp er blant andre: ”ET SPØRSMÅL INGEN SVAR BARE SPØRSMÅL”, ”IKKE FORSTÅ BARE SE BARE KJENNE BARE LYTTE MED ØYNENE”. Det er kanskje tekstsnutter som ikke blir projisert eller presentert som får størst betydning i forestillinga (”what is a man? og ”the rest is silence”).

Karakterene som presenteres i forestillinga er fascinerende og slående. Skuespillerne har en fantastisk presisjon og scenisk energi, men de når ikke alltid helt fram til oss. Distansen og kjøligheten ligger kanskje i de outrerte kostymene og nettopp i det visuelle språket. Vi møter en Hamletfigur som er sjølhøytidelig og alvorlig, slik han ofte pleier å bli framstilt. Ophelia er gal og drukner seg slik vi kjenner henne fra Shakespeares stykke. Det er dystert, vakkert og grusomt, men forestillinga kommer ikke helt under huden på oss. Det eksistensielle alvoret blir noe vi forholder oss til som tilskuere, vi blir ikke tatt med helt inn bak figurenes masker.

 

Sex, død og mote

Forestillinga er presist satt opp, slik kanskje også en motevisning er det. Scener følger på hverandre som nummer eller visninger av kreasjoner. Et par steder blir overgangene litt hakkete og stakkato. Det teatrale understrekes med slow motion og stillhet, det fungerer godt og skaper en underliggjøring av det dekadente hofflivet Hamlet er født inn i. Gjenferdet med lang svart parykk, dronningen med sin knokkelkjole, Claudius med sin kunstferdige parykk, Gyldenstern og Rosenkranz med sine masker med blod rundt munnen, er alle fantastiske og er presist iscenesatte og minneverdige, men de blir ikke figurer vi som mennesker kan identifisere oss med. Forestillinga blir kanskje ikke et memento mori slik Shakespeares Hamlet noen ganger kan oppleves som. Men vi blir minnet på vår status som privilegerte, rike verdensborgere.

 

Resten er stillhet

Stillheten er et undervurdert scenisk virkemiddel. Det er flott hvordan stillheten i forestillinga framhever og understreker scener. Den gir oss tid og rom til ettertanke og erkjennelse. Det er også brukt lyd i forestillinga. Det er bassrytmer som forplanter seg gjennom golvet slik at vi fysisk kjenner den. Det blir også en påminnelse om at lyden faktisk er fysisk. Stillheten understreker også det sterke skuespillerarbeidet og de to nysirkusaktørenes stille, men imponerende stunts.

Forestillinga har scener som på forskjellige måter minner oss på at verden er et sted med mye vold og grusomheter – there is something rotten in the State of Denmark. Karakterene illuderer at de sloss og dreper hverandre. De dreper seg selv og opptrer selvdestruktivt. Hele tiden med en kjølig distanse til grusomhetene. Dekadansen i denne overklasseverdenen understrekes. Til slutt står de fem unge skuespillerne og nysirkusartistene stille og konfronterende foran publikum – det er åpent hvordan det hele vil ende. Men når de forlater scenen stilisert og zombie-aktig er vi igjen tilbake til moteshowets kjølige verden.

 

 

 

Kim Atle Hansen: LEBENSRAUM

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Kim Atle Hansen.png

Endetidsprofetier

Rasjonaliteten kollapser

 

AV ELIN LINDBERG

 

LEBENSRAUM

Tekst og regi: Kim Atle Hansen

Medvirkende: Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff

Dramatikkens hus, urpremiere 13.mars 2013

 

Profetier om at enden er nær dukker opp med jevne mellomrom. De har kanskje alltid gjort det. De siste åra har det vært ødeleggelse av miljø som har vært sett på som den største faren for vår eksistens. På 1980-tallet var det faren for atomkrig som var i fokus, dessverre er kamp mot bruk av atomvåpen igjen aktuelt. På 1970-tallet var mange opptatt av nettopp befolkningsvekst. Skrekkscenariet var en overbefolket verden der vi spiste piller i stedet for ordentlig mat. Befolkningsveksten er Kim Atle Hansens tema i denne forestillinga.

 

Power point-forelesning

Kim Atle Hansen har ofte hatt et dilemma eller problemområde han søker å åpne opp i arbeidene sine. Verkene hans er tydelig idébaserte. I Hansens forrige forestilling på Dramatikkens hus, Reaching for straws, diskuterte han offentlig støtte til kunst.

Forestillinga Lebensraum er bygd som et foredrag eller lecture performance. Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff forteller først hva de har intensjoner om å gjøre. Hansen skal holde foredrag og Rummelhoff skal sitte i salen og være «publikummer» og komme med kritiske spørsmål og kommentarer til slutt.

I formen lecture performance, eller forelesningsforestilling, har aktørene god kontroll over hvordan det problemområdet de ønsker å møte ser ut. Forelesninga blir en medspiller, eller noe det teatrale kan spille mot. I lecture performance tematiseres også selve forholdet mellom kunst og kunnskap, mellom undersøkelse og refleksjon. Formen passer godt til Hansens prosjekt.

 

 

 

Foredraget starter. Hansen er ulastelig kledd i ny skjorte og han er pen på håret. Han ser ut som en foredragsholder i en offentlig institusjon, kanskje i et departement eller på en høyskole. Han sier først at foredraget hans ikke fyller alle akademiske krav. Det er litt vanskelig å få øye på hva det er som ikke skulle følge disse kravene – rent bortsett fra at han ikke viser til hvilke kilder han henter stoffet sitt fra.

 

Skrekkscenario

Hansen starter power point-presentasjonen med å fortelle hva som skjer hvis en bakteriekoloni får lov til å utvikle seg fritt. Antallet bakterier vil eksplodere noe så enormt til de til slutt dør ut alle som en. Skjermen fylles så av mennesker, masse mennesker stuet tett sammen i byer, på plasser og torg, på busser og tog. Det ser kvelende ut. Hansen forteller at Oslo er den byen som vokser raskest i Europa. Hjernen vår fungerer slik at den bare kan forholde seg empatisk til 150 medmennesker – dette er kanskje et frampek mot det som skjer seinere i forestillinga. Vi får vite at hver dag blir det født 220 000 mennesker, og med den befolkningsveksten vi har nå, vil vi være 28 milliarder mennesker på jorda i 2099 – om mindre enn 100 år. Så mange mennesker vil det være en stor utfordring å holde liv i – hvis det i det hele tatt er mulig. En FN-prognose viser at jorda bare har plass til 21 milliarder mennesker. Det betyr at vi er i alvorlig trøbbel. Hvordan skal menneskene få nok mat og vann? Hva med søppelproblemet? Global oppvarming? Kriger om ressurser som oppstår?

 

«Løsning»

Hansens foredrag er fortellerteknisk godt bygget opp. Han tilnærmer seg en mulig løsning på problemet, der han bruker mennesker i en livbåt som bilde. Det er bare plass til ti personer i en livbåt der det sitter elleve. Her er man ikke så heldige som i Prøysens eventyr om Geitekillingen. Det hjelper ikke bare å kunne telle, noe må gjøres. Hvem skal ut? Hansen setter seg ned med ei diger skål med seigmenn. Han stapper i seg så mange han klarer å få inn i munnen før skåla sendes rundt og publikum får være med å spise seigmenn mens Hansen forteller hva en malthusianer er. En malthusianer er en som ser at vi er for mange og som derfor går inn for å fjerne de laverestående. De laverestående er aldri oss. På en klinisk og ytterst saklig måte forklarer Hansen at det som er smartest å gjøre er å bruke mennesket sjøl som ressurs. Spising av mennesker er den beste måten å få ned befolkninga på. Denne spisinga bør foregå i områder som på forhånd har store problemer av forskjellige slag – altså store deler av Asia og stort sett hele Afrika: Bon Appetit! Nå er stunden kommet til Anders Rummelhoffs inntreden i forestillingen: «Dette er fascistisk bullshit!» utbryter han fra salen. Han entrer scenen og sier at han synes Hansens idé er god, men at vi må starte med oss selv: Vi må selv spise og bli spist for at verden skal reddes. Rummelhoff kler av seg og legger seg på et bord: Kom og spis! – I morgen finner hver av dere i publikum 30 mennesker som kan spise dere, disse går igjen ut neste dag og finner 30 som kan spise dem – på denne måten vil befolkningsveksten være stoppet opp i løpet av ei uke! predikerer Rummelhoff. Hansen rømmer, men nok en medhjelper viser at noen kanskje ville tatt denne inhumane løsningen for god fisk.

 

Propagandateater

Lebensraum framstår som vellykka både som propaganda og teater. Foredraget forfører oss, temaet oppleves så viktig at vi nesten glemmer at vi er i et teater. Det ligger også ironi i dette spillet mellom foredrag og det teatrale i forestillinga. Det er et spill mellom det å ikke tro på at kunst kan løse verdensproblemer og en tro på at kunsten kan gjøre en forskjell, om ikke annet gjennom en oppriktig bekymring for den globale situasjonen. Forestillinga sklir unna en helt tydelig stillingtagen, men åpner opp for mange spørsmål – både om form, formål og virkelighet.

Hansens foredrag fungerer godt for å belyse problemet og teatraliseringa av det blir skremmende. Det er ikke selve handlingen som også har en karnevalesk side (selv om i forestillinga presenteres ”velkommen kjøtt” og ikke ”farvel kjøtt” som ordet karneval er avledet fra) som er skremmende. Det skremmende ligger i at en konstruktiv handling virker umulig, det finnes ingen gode løsninger på befolkningsveksten. Vi vet overhodet ikke hva vi skal gjøre, annet enn å rope varsku. Det er skikkelig skummelt.

Nationaltheatret: HERAKLES 2 ODER DIE HYDRA

elinlindberg8

Publisert i Marg 2013

Hydra.jpg

Skogsidyllhelvete

Enkel, meditativ danseetyde over en Heiner Müller-tekst åpner blikk og sinn mot Heiner Müller selv, postdramatisk praksis og uhyrer av mange slag.

 

Av Elin Lindberg

 

Heiner Müller: HERAKLES 2 ODER DIE HYDRA

Oversettelse, regi, koreograf: Johannes Dahl

Scenografi: Maria Ducasse og Johannes Dahl

Medvirkende: Katharina Schwärzer og Sebastian Collado Gonzalez

Nationaltheatret, 6.juni 2013.

 

Forestillinga Herakles 2 Oder Die Hydra er en del av Nationaltheatrets ICON- program (International Contemporary Stage Program). Her presenteres jevnlig internasjonale gjestespill. Denne gangen ble det vist et arbeid av Johannes Holmen Dahl som er registudent ved KHIO. Han har vært på et studieopphold ved Universität der Künste i Berlin der han har arbeidet med Laurent Chetuane som veileder. Forestillinga med de to danserne Katharina Schwärzer og Sebastian Collado Gonzalez er enkelt iscenesatt. Den bærer preg av at regissøren er i utvikling. Her er det ingen helt fast og tydelig signatur, men det finnes en varhet og følsomhet i arbeidet som er lovende. I det lyttende rommet som skapes får vi en mulighet til å reflektere videre selv.

 

 

Den mangehodede helten

I gresk mytologi er Herakles en superhelt. I det romerske panteon fikk han navnet Herkules. Han var kjent for å være fryktelig sterk, men var visst også en gemyttlig kar som likte å spille spill og leke med barna. Alt var bra helt til kona, Hera, gjorde ham sinnssyk. Da drepte han kone og barn og som soning for dette ble han pålagt å gjøre en rekke storverk. Disse storverkene besto hovedsakelig i å nedkjempe uhyrer av ulike slag. Det var blant annet helveteshunden Kerberos som voktet inngangen til Hades, menneskeetende hester og fugler og den mangehodede slangen Hydra.

Teksten Herakles 2 Oder Die Hydra er et fragment fra Heiner Müllers dramatiske tekst Zement som ble skrevet i 1972 i det som da het DDR. I denne teksten er ikke det mangehodede uhyret Hydra utryddet. Her er uhyret selve skogen som helten befinner seg i. Her kjemper, arbeider, lever og dør Herakles. Uhyret er både utenfor og inne i helten i en evig kamp.

 

Helten Müller

Heiner Müller døde i 1995. Han var en østtysk forfatter og blir regnet som en av de viktigste tyskspråklige dramatikerne i de 20.århundre – rett etter Bertolt Brecht. Han satte også selv opp stykker. Han har fått stor betydning innen det som blir kalt det postdramatiske teatret. Her arbeides det som regel ut fra en likestilt dramaturgi der tekst, aktører, objekter er likeverdige i det kunstneriske uttrykket. Ved siden av Müller er Elfriede Jelinek en dramatiker som arbeider i denne tradisjonen. Teaterteksten består ofte av lange tekstflak og ikke av karakterer med replikker slik vi kjenner fra tradisjonell dramatikk. Müller adopterte Brechts måte å kopiere eller adaptere andres verk. Müller har skrevet adapsjoner av stykker av Sofokles, Aiskylos og Shakespeare – hans Hamlet/Maschine er et av hans mest kjente stykker. Andres verk ble sett på som råmateriale for hans egne verk. Dette korresponderer godt med det postdramatiske teatrets tanke om at tilskueren også er medansvarlig for verket. Tilskueren inviteres inn som medtolker til stykket.

 

Ut i skogen

På scenen i malersalen på Nationaltheatret står de to danserne i det vi kommer inn. Rommet er nakent. Vi setter oss og kvinnen begynner å løpe i en så stor sirkel hun kan i scenerommet. Jevnt, rent rytmisk løp. Etter hvert begynner den mannlige danseren å forsøke å ta en slags glidetaklinger på henne. Han skaper hindringer i veien hennes. Kvinnen snubler ikke, hun fortsetter å løpe. Rundt og rundt. Mannens glidetaklinger faller inn i den jevne rytmen. Løpingen skaper en viss ro. De stopper. Puster. Sier brokker med tekst på tysk, mens den norske oversettelsen projiseres på veggen bak dem. Danserne beveger seg igjen, i sirkler og snirkler, innover i forestillinga og tekstskogen. De stopper, tekst igjen:

 

”Skogen var dyret, den skogen som han hadde gått gjennom hadde allerede vært dyret som bar ham i tempoet av hans egne skritt, jordens bølger hans åndedrett og vinden hans pust. Sporene som han hadde fulgt var hans eget blod.”

 

Den mannlige danseren åpner vinduene ut mot plassen foran Nationaltheatret stasjon. Lydene kommer inn. Vi hører fontenen der ute og stemmer fra menneskene utenfor i junikvelden. Noen spiller saksofon. Verden er her.

 

Helt og monster

Müllers tekststrøm fortsetter: ”TOD DEN MÜTTERN. Seine Zähne erinnern sich an die Zeit vor dem Messer. Im Gewirr der Fangarme, die von rotierenden Messern und Beile, die von Fangarmen nicht, der Messer Beile Fangarme…” Vi fanges inn i tekstverdenen. Hvem er denne mangehodede slangen her? Dette monstret av hunkjønn. Skogen, som her også er monsteret, er både utenfor og innenfor helten Herakles.

Betyr det noe at helten er mann og monsteret er kvinne? Selvfølgelig gjør det det, svarer Freud inne i anmelderens hode. Nei, det er likegyldig om Herakles er et mannsnavn eller et kvinnenavn, sier den likestilte dramaturgen som går vennlig ved siden av den sure Freud. Jammen, det er litt sårende med dette ”død over mødrene”, sutrer jeg. Julia Kristeva kommer på banen. Hun trenger ikke si noe, hun ser bare moderlig på meg. Jeg tenker på skogen. Mer tysk enn gresk. Goethe og Alvekongen. De mytiske skogene i mellomeuropeisk kultur og de faktiske. Side om side i dette medskapende dramaet. Danserne beveger seg kontrollert og mjukt. Framsier tekst. Om helten Herakles, om skog, om monsteret. Tankene spinner videre fra teksten: Skogen, fangarmene, Fangorn, den faktiske Puszcza Białowieża i Polen på grensa til Hviterussland – Europas siste gjenværende fragment av virkelig gammel lavlandsskog (Puszcza betyr urskog på polsk). Puszcza Białowieża med sine tusen år gamle eiketrær. Antikke rhizomer – understammer, røtter som sprer seg under jorda. Liljekonvaller, sopp. Skogen fantes mens Heiner Müller skrev denne teksten i det gamle DDR i 1972. En myte gjenfortalt av Müller. Gjenskapt av dansere og publikum en lys junikveld i Oslo.

Lyset kommer gradvis på. Vi er ute av skogen. Ute av teksten og teateret – og ute av de flytende refleksjonene rundt liv, død, mønster og monster, skog og planteliv denne enkle etyden eller forestillinga har fått fram. Ei forestilling som også har hatt en misjon i å bringe fram de fortsatt levende verkene til Heiner Müller.

 

Det Norske Teatret: BIBELEN

elinlindberg8

Publisert i Marg 2013

Bibel
foto Per Maning

BIBELEN

Del 1: Ørkenvandringar og del 2: Jesus fra Nasaret

Tekstar frå Det Gamle Testamentet og Det Nye testamentet og av Maria Tryti Vennerød, Terje Nordby, Sara Stridsberg, Eirik Fauske, José Saramago, Cecilie Løveid, Ari Behn, Stein Winge, Anne Holtan og Carl Morten Amundsen.

Regi: Stein Winge

Scenograf og kostymedesign: Tine Schwab

Det Norske Teatret, laurdag 2.februar 2013

 

 

På det ujamne

 

Av Elin Lindberg

 

Oppsetjinga sprikar like mykje som tekstane i Bibelen sjølv gjer det. Første del, ”Ørkenvandringar”, er nokså friksjonslaus. I andre del, ”Jesus frå Nasaret”, blir det tatt betre teatrale grep.

 

Uansett kva slags livssynsståstad ein har, er det vanskeleg å vere ueinig i at Bibelen er ei av dei viktegaste bøkene i verda. Utruleg mykje kunst og tenking har bibelsk opphav. Utan Bibelen ikkje noko karneval i Rio, ikkje nokon Forbrytelse og Staff av Fjodor Dostojevski, eller Life of Brian ev Monty Python, Nidarosdom, Michelangelo, ikonet av den svarte Madonna i Chestohova i Polen, Theresa av Avilas berømte bok om seg sjølv, jolesongar og Påskeoriatoriet, bannskap på en mengde språk. Eg kan nemne i fleng, side opp og side ned, det er utruleg mykje som finst i verda som på ein eller annan måte har noko med Bibelen å gjere. Og ei kvar tid gjer sine lesingar. No i vår sekulære tid kunne det sjå ut som om denne boka var blitt gløymt, men nei, ho dukkar opp igjen. I 2011 kom ei ny bibelomsetjing. I 2012 vart Bibelen satt opp på Göteborg Stadsteater og no er han satt opp på Det Norske Teatret. Det er jo framifrå, men kva slags lesingar er det vi får? Maktar teatret å gjere dette materialet relevant for oss? Og blir det godt teater ut av det? Ja og nei.

 

På søndagsskulen

Oppsetjinga på Det Norske Teatret varar i seks timar. Det er tre pausar, ein av dei inneheld ei enkel servering (ikkje nokon nattverd). Oppsetjinga er delt i to: ”Ørkenvandringar” og ”Jesus frå Nasaret”. I første del er scenebiletet eit stillas. Det gjev eit industrielt preg. Verda er under bygging. Det er mykje og vellukka bruk av videoprojeksjonar gjennom heile oppsetjinga.

Hovudkarakteren i Bibelen er Gud. Han spelast av Bjørn Sundquist. I byrjinga fungerer det framifrå, sjølv om det ikkje er noko nytt under sola at Gud framstillast som ein slags bestefar. Sundquist er myndig og fin i rolla der han talar med Moses (Sigve Bøe). Men dette får ikkje lov å vare, dessverre. Sundquist går altfor fort ut av rolla som Gud og inn i forteljarrolla, synd. Her fell oppsetjinga og i lange parti er det som om vi er barn på søndagsskulen. Det blir forteljing av historier frå Bibelen. Det finst ikkje noko fast teatralt grep. Somme stader er det buskishumor og slapstick – artig nok. Adam og Eva er framstilt som to barn, historia om Laban og familien hans blir eit revynummer og Herodes (Bjørn Skagestad) er ein Gadaffi-kopi. Det er tydeleg at skaparane av oppsetjinga har leika seg med materialet, det er vel og bra, men det blir svært eindimensjonalt teater av det.

Det er gjennomgåande tolv personar på scenen (tolv stammar i Israel, tolv disiplar). Kostyma ser ut som ei blanding av hippieklede og klede frå Midtausten – skjerf, lange skjørt, smykke, store bomullsbukser. Dette, pluss den koreografien skodespelarane har fått, gjer at framsyninga tidvis minner om amatørteater og underhaldning laga av ei kristen ungdomsgruppe.

Det er noko litt trist over at Sundquist blir redusert til ein sundagsskolelærar. ”Stolar de ikkje på Gud?” spør han gjentekne gonger. Eg tenkjer undervegs i framsyninga at det er teatret dei ikkje stolar på her – teatret si evne til å skape kunst ut av gode tekstar. Det skal kanskje også seiest at ikkje alle tekstane i denne framsyninga er like gode. Det kjem no og då inn eit par kritiske drypp om røyndomen i Israel i dag, men det er ikkje nok til å setje denne delen av framsyninga inn i ein samtale om verda i dag.

 

Betre grep om Jesus

Andre del av oppsetjinga maktar betre enn første del å gjere vesentleg teater ut av Bibelen. Her er det tatt klarare grep, sjølv om også denne delen sprikar i mange retningar. Etter eit jolekrybbetablå der òg sjiraffen er med, kjem vi raskt fram til den vaksne Jesus (Frank Kjosås). Han er, i denne framsyninga, ein heilag og svært alvorleg mann med verken humor eller kjønnsdrift. Judas (Kyrre Hellum) er ein tydeleg og menneskeleg figur. Han vil ha Jesus med for å kjempe mot romarane. Jesus står for ikkje-vald, og han er ein healer. Den børa som er lagt på ham – kravet om å frelse menneskje – er så tung at han mest ikkje klarer å bere ho. I denne delen er Gud ikkje så mykje til stades – Jesus seier ein stad at han er død, men han dukkar opp no og då. Sundquist kjem inn som ein mild Rabbi syklande på ein damesykkel. Mot slutten kjem han inn som ”The man in white” syngande på ei Johnny Cash-låt: ”Ring of fire”. Ei framtoning som er stappfull av referansar, frå Esekiels brennande hjul til buddhismens kvitkledde, siste avatar. Eit snedig og teatralt interessant grep!

Verda er, i denne delen av oppsetjinga, ein stad med smerte, soldatar, valdtekter, frykt, sjukdom og forvirring. Jesus nyttar August Strindbergs ord frå Eit draumspel: ”Eg synest synd på menneska”. Men trass i det vonde maktar oppsetjinga òg å vise verda fram som ein stad med håp, venleik, tru og kjærleik.

Historia om Jesus som folketalar og forkynnar formidlast godt. Apostlane set seg blant oss i publikum og ”ordet” får plass på ei naken scene i form av ”Bergpreika”.

Maria frå Magdala får god plass som ei av apostlane. Mykje av verda rundt Jesus utspeler seg på sjukehus. Det er her han krossfestast og får dødssprøyta. Maria Magdalena fortel kva døden er: 1: Hjartet stoppar. 2: Ned i jorda og 3: Den siste gong nokon seier namnet ditt. Nei, den forunderlege historia om Jesus frå Nasaret blir nok ikkje gløymt med det første. Likevel må meldaren sin konklusjon frå denne oppsetjinga bli: Boka er best.