Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Blue-Motell-0394-1535x1024.jpg
foto Vigdis Haugtrø

Herlig overdådig eventyr

Karnevalistisk forestilling med barsk humor

 

Av Elin Lindberg

 

Lisa Lie/PONR: BLUE MOTELL

Konsept og regi: Lisa Lie

Scenografi og kostymer: Maja Nilsen

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Utøvende og skapende skuespillere: Helga Kristine Edvindsen, Ivar Furre, Kenneth Homstad og Lisa Lie

Black Box Teater, 23.mai 2013

 

Rammen for forestillinga Blue motell er det klassiske motivet ”reisen til Dødsriket og tilbake”. Dette kan være en slags dannelsesreise. I Lisa Lies univers møter vi referanser til høy- og lavkultur. Klassiske fortellinger og populærkulturelle historier resirkuleres og vris og vendes på. Ingenting er for stort eller for smått til å være med. Det er et herlig virvar av pekere hit og dit – nesten alt er presentert med god komisk timing. Denne forestillinga som også tidligere forestillinger av Lisa Lie, opererer med en slags overraskelsens eller det uforutsigbares dramaturgi. Det er det befriende og livsbejaende å oppleve.

 

Homo ludens – det lekende mennesket

Arne Næss tok til orde for at vi burde leke mer og ikke ta oss selv for høytidelige. Han mente at leking kunne føre til at vi tenkte nye tanker og fikk noen interessante ideer. Blue Motell utfordrer virkeligheten gjennom en slags scenisk lek. Vi trenger mye oftere å bli minnet på at teater har svært mye med lek å gjøre. På islandsk heter teater nettopp ”leikhus”! Og skuespillere heter ”leikari”. På engelsk heter et skuespill ”a play”.

Ingen eller ingenting er helt pålitelig i denne forestillingas univers. Det meste flyter. Forestillinga rommer store mengder tekst. Lies scenetekst er fabulerende og ordrik. Den består av lange linjer eller vifter av reflekterende assosiasjoner over verden. Språkbildene er sære, smarte og lekende. De fester seg ikke så godt hos tilhøreren fordi teksten er så omfattende. Og som forestillinga selv spriker den i alle retninger samtidig. Vi følger teksten som om vi satt i en båt på ei tekstelv – vi lar oss rive med og flyte av gårde til helt nye og uforutsette steder.

 

Alt flyter

Scenerommet preges av en trash-estetikk som ligner på den vi har møtt i tidligere forestillinger av Lie. Hvite forheng dekker inn scenen. Et lite hus på hjul står i rommet. Et slags trestativ står til høyre på scenen. Det henger modeller av føtter i det.

Forestillinga rommer en strøm av karakterer. Alle sidestilles, her er det flat struktur, ingen er øyensynlig mer viktig enn en annen. I den første scenen holder fire karakterer i rysjekostymer på med en slags rituell og noe surrealistisk te-seremoni. De flytter rundt på porselensnips og pyntekobberkjeler – pynteting som hører til en kanskje forgangen tid, men som får nytt liv her i det hinsidige Blue Motell. Tankene går også til Alice i Eventyrland og til et barndommens univers. Den komiske timingen til skuespillerne er perfekt.

Eventyrfigurene Hans og Grete kommer inn. De bærer på en plastdunk som kanskje inneholder hjemmebrent. De er groteske og maser på publikum om å få låne telefoner og om å bli kjørt til byen. En grevling dukker opp. Så kommer en mann i indiskinspirert kjole og snedig, lys parykk. Det er tilløp til folkedans. En gutt sitter utenfor huset på scenen og stapper en pinne i en kobberkaffekjele mens han blar nonsjalant i tre pornoblad han har liggende foran seg. Ei utstoppa kråke eller en ravn står på en påle. – ”No kjem eg med smørgåsa mi!” ytrer en av aktørene. Det blir mer tilløp til folkedans og parykkskifter. Tre karakterer i svarte kjoler framstår som kokette og kåte nonner. De har skjelmske blikk mot publikum og virker ikke til å stole på. De har et fantastisk ritual der de stikker hodet inn i en slags lampe som ser ut som en bikube. De blir til orakler. I en annen scene danser en mann i lærbukser for dem mens de sitter og noterer eller tegner med fjærpenner før de nærmest voldtar ham. Det er slike scener og opptrinn forestillinga er et overflødighetshorn av. Det er liksom ingen ende. Etter denne karnevalistiske festen dabber forestillinga noe av, men fortsetter og fortsetter, slik en god fest kan gjøre det. Det er tid for nach-spiel.

 

I all evighet

Når forestillinga varer og rekker og scener uten noen helt klar rød tråd følger på hverandre, men bare drar oss videre og videre, begynner perspektivet å forandre seg. Vi reflekterer mer over vår egen situasjon uten at vi speiler forestillinga. Hva er et menneske? Hva er et minne? Hva er kultur? Hva er et liv? Nach-spielet er groteskt og komisk. Det spilles nach-spiel låt etter nachspiel-låt. Spillet er seksualisert. Det klines og jokkes og sprutes spenol. En av aktørene blir klint i hjel.

En publikummer blir tatt opp på scenen. Han blir med på en slags båtferd med hjul-huset til bak scenen. Han kommer tilbake like hel med en kokosnøtt han har fått. Kaskader av bilder følger på hverandre etter en surrealistisk logikk. Bildene er uforutsette, originale, groteske, fornøyelige, smertefulle, barske, sexy, pinlige, overraskende, åpnende, forvirrende, befriende og mye mer. Det er nettopp dette at forestillinga ikke kan omformes til tekst som er dens styrke. Dette er genuint teater. Den sklir unna alle sjangre og forsøk på å definere den som noe annet enn det den er: Ei teaterforestilling skapt av levende, lekende mennesker for et interessert – og forhåpentligvis lekende – publikum.

Kim Atle Hansen: LEBENSRAUM

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-2013

Kim Atle Hansen.png

Endetidsprofetier

Rasjonaliteten kollapser

 

AV ELIN LINDBERG

 

LEBENSRAUM

Tekst og regi: Kim Atle Hansen

Medvirkende: Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff

Dramatikkens hus, urpremiere 13.mars 2013

 

Profetier om at enden er nær dukker opp med jevne mellomrom. De har kanskje alltid gjort det. De siste åra har det vært ødeleggelse av miljø som har vært sett på som den største faren for vår eksistens. På 1980-tallet var det faren for atomkrig som var i fokus, dessverre er kamp mot bruk av atomvåpen igjen aktuelt. På 1970-tallet var mange opptatt av nettopp befolkningsvekst. Skrekkscenariet var en overbefolket verden der vi spiste piller i stedet for ordentlig mat. Befolkningsveksten er Kim Atle Hansens tema i denne forestillinga.

 

Power point-forelesning

Kim Atle Hansen har ofte hatt et dilemma eller problemområde han søker å åpne opp i arbeidene sine. Verkene hans er tydelig idébaserte. I Hansens forrige forestilling på Dramatikkens hus, Reaching for straws, diskuterte han offentlig støtte til kunst.

Forestillinga Lebensraum er bygd som et foredrag eller lecture performance. Kim Atle Hansen og Anders Rummelhoff forteller først hva de har intensjoner om å gjøre. Hansen skal holde foredrag og Rummelhoff skal sitte i salen og være «publikummer» og komme med kritiske spørsmål og kommentarer til slutt.

I formen lecture performance, eller forelesningsforestilling, har aktørene god kontroll over hvordan det problemområdet de ønsker å møte ser ut. Forelesninga blir en medspiller, eller noe det teatrale kan spille mot. I lecture performance tematiseres også selve forholdet mellom kunst og kunnskap, mellom undersøkelse og refleksjon. Formen passer godt til Hansens prosjekt.

 

 

 

Foredraget starter. Hansen er ulastelig kledd i ny skjorte og han er pen på håret. Han ser ut som en foredragsholder i en offentlig institusjon, kanskje i et departement eller på en høyskole. Han sier først at foredraget hans ikke fyller alle akademiske krav. Det er litt vanskelig å få øye på hva det er som ikke skulle følge disse kravene – rent bortsett fra at han ikke viser til hvilke kilder han henter stoffet sitt fra.

 

Skrekkscenario

Hansen starter power point-presentasjonen med å fortelle hva som skjer hvis en bakteriekoloni får lov til å utvikle seg fritt. Antallet bakterier vil eksplodere noe så enormt til de til slutt dør ut alle som en. Skjermen fylles så av mennesker, masse mennesker stuet tett sammen i byer, på plasser og torg, på busser og tog. Det ser kvelende ut. Hansen forteller at Oslo er den byen som vokser raskest i Europa. Hjernen vår fungerer slik at den bare kan forholde seg empatisk til 150 medmennesker – dette er kanskje et frampek mot det som skjer seinere i forestillinga. Vi får vite at hver dag blir det født 220 000 mennesker, og med den befolkningsveksten vi har nå, vil vi være 28 milliarder mennesker på jorda i 2099 – om mindre enn 100 år. Så mange mennesker vil det være en stor utfordring å holde liv i – hvis det i det hele tatt er mulig. En FN-prognose viser at jorda bare har plass til 21 milliarder mennesker. Det betyr at vi er i alvorlig trøbbel. Hvordan skal menneskene få nok mat og vann? Hva med søppelproblemet? Global oppvarming? Kriger om ressurser som oppstår?

 

«Løsning»

Hansens foredrag er fortellerteknisk godt bygget opp. Han tilnærmer seg en mulig løsning på problemet, der han bruker mennesker i en livbåt som bilde. Det er bare plass til ti personer i en livbåt der det sitter elleve. Her er man ikke så heldige som i Prøysens eventyr om Geitekillingen. Det hjelper ikke bare å kunne telle, noe må gjøres. Hvem skal ut? Hansen setter seg ned med ei diger skål med seigmenn. Han stapper i seg så mange han klarer å få inn i munnen før skåla sendes rundt og publikum får være med å spise seigmenn mens Hansen forteller hva en malthusianer er. En malthusianer er en som ser at vi er for mange og som derfor går inn for å fjerne de laverestående. De laverestående er aldri oss. På en klinisk og ytterst saklig måte forklarer Hansen at det som er smartest å gjøre er å bruke mennesket sjøl som ressurs. Spising av mennesker er den beste måten å få ned befolkninga på. Denne spisinga bør foregå i områder som på forhånd har store problemer av forskjellige slag – altså store deler av Asia og stort sett hele Afrika: Bon Appetit! Nå er stunden kommet til Anders Rummelhoffs inntreden i forestillingen: «Dette er fascistisk bullshit!» utbryter han fra salen. Han entrer scenen og sier at han synes Hansens idé er god, men at vi må starte med oss selv: Vi må selv spise og bli spist for at verden skal reddes. Rummelhoff kler av seg og legger seg på et bord: Kom og spis! – I morgen finner hver av dere i publikum 30 mennesker som kan spise dere, disse går igjen ut neste dag og finner 30 som kan spise dem – på denne måten vil befolkningsveksten være stoppet opp i løpet av ei uke! predikerer Rummelhoff. Hansen rømmer, men nok en medhjelper viser at noen kanskje ville tatt denne inhumane løsningen for god fisk.

 

Propagandateater

Lebensraum framstår som vellykka både som propaganda og teater. Foredraget forfører oss, temaet oppleves så viktig at vi nesten glemmer at vi er i et teater. Det ligger også ironi i dette spillet mellom foredrag og det teatrale i forestillinga. Det er et spill mellom det å ikke tro på at kunst kan løse verdensproblemer og en tro på at kunsten kan gjøre en forskjell, om ikke annet gjennom en oppriktig bekymring for den globale situasjonen. Forestillinga sklir unna en helt tydelig stillingtagen, men åpner opp for mange spørsmål – både om form, formål og virkelighet.

Hansens foredrag fungerer godt for å belyse problemet og teatraliseringa av det blir skremmende. Det er ikke selve handlingen som også har en karnevalesk side (selv om i forestillinga presenteres ”velkommen kjøtt” og ikke ”farvel kjøtt” som ordet karneval er avledet fra) som er skremmende. Det skremmende ligger i at en konstruktiv handling virker umulig, det finnes ingen gode løsninger på befolkningsveksten. Vi vet overhodet ikke hva vi skal gjøre, annet enn å rope varsku. Det er skikkelig skummelt.

Rimini Protokoll: En folkefiende – 100% Oslo

Publisert i Marg 2012

1280-VolksfeindOslo©Aavatsmark_007.jpg
foto Erik Aavatsmark

Den kompakte majoritet, hvem er det?

 

Dokumentar-teaterkompaniet Rimini Protokoll skaper folketeater med tyngde, men Ibsen-lesninga deres blir for lettvint og friksjonsfri.

Av Elin Lindberg

Medvirkende: 100 mennesker fra Oslo.

Konsept, manus og regi: Helgard Haug og Daniel Wentzel.

Scenedesign: Marc Jungreithmeier og Mascha Mazur.

Lysdesign og projeksjoner: Marc Jungreithmeier.

Dramaturger: Siri Forberg og Mari Vatne Kjeldstadli.

Research og casting team: Magnus Bratten, Siri Forberg, Tor-Ivar Hagen, Birgitte Larsen, Anneke von der Lippe.

Live- Band: Bøyen Beng: Harald Ellingsen, Silja Starbo, Harald Lykseth Wik, Ragnhild Sarsten, Kenneth Storkås og Monica Ruud.

 

Nationaltheatret, hovedscenen, 25.august 2012.

 

Det siste året er det blitt snakka mye om demokrati. Spørsmål som har vært viktige er for eksempel: Hvilken rolle spiller individet i et demokrati? Vi har blitt tvunget til å se nærmere på oss selv som samfunn. I denne forestillinga som er regissert av det tyske kompaniet Rimini Protokoll får vi et blikk utenfra på vår norske virkelighet. Blikk fra nye vinkler er interessante, men ikke alltid behagelige.

Rimini Protokoll

Rimini Protokoll er et kunstnerkollektiv med adresse i Berlin. De startet arbeidet sitt rundt årtusenskiftet. Medlemmene kommer fra Institut für angewante theaterwissenshaft i Giessen. Dette er et utdanningssted som har fostret mange teaterkompanier med stor påvirkningskraft i teaterfeltet de siste tiårene.

Rimini Protokoll arbeider med dokumentarteater. De bruker ikke profesjonelle skuespillere i arbeidene sine, men såkalte ”eksperter”. Dette er mennesker som er eksperter på sine egne liv. Den siste forestillinga jeg så av Rimini Protokoll var Black Tie. Dette var en monolog av en kvinne som er adoptert til Tyskland fra Sør-Korea. En annen fascinerende forestilling de har stått bak er Call Cutta der teateropplevelsen er en individuell samtale med en person i et call center i Kalkutta i India.

 

100 % Oslo

Det er et framføringssystem Rimini Protokoll har utviklet over tid som er tatt med til Oslo og årets Ibsenfestival. Kompaniet har gjort liknende prosjekter i Berlin, Wien, Karlsruhe og flere andre steder. 100 personer velges ut etter en rekke statistiske kriterier – kjønn, alder, bosted, opprinnelsesland, boforhold. Dette skal stå som et representativt utvalg av folk fra alle nivåer i samfunnet. Prosjektet er ment å gjenspeile måten den offisielle opinionen dannes på: Gjennom gruppepress, av mediene eller gjennom enkeltpersoners handlinger. I Oslo er prosjektet noe løselig knytta til En folkefiende av Henrik Ibsen.

Folkefienden

Hvordan var nå det stykket igjen? Jo, i En folkefiende møter vi badelegen og familiemannen Tomas Stockmann. Han bor i en liten norsk kystby sørpå et sted. Gjennom vitenskapelige undersøkelser over lengre tid har han oppdaget at kurbadet som han selv har hatt ideen til og som er av stor økonomisk betydning for byens økonomi og renommé, har forurenset vann og utgjør en stor helsetrussel for alle som oppsøker det. Han er overbevist om at badet må stenges inntil feilen er utbedret. Badelegen hylles først for denne oppdagelsen, men når byens befolkning forstår at dette vil koste flesk vender alle seg mot ham. Hans argeste motstander blir byfogden som er hans egen bror, Peter Stockmann. En nærmest bibelsk konflikt. Bror står mot bror i en paradisisk urtilstand. Doktoren blir nå bedt fra flere hold om å moderere seg i sitt absolutte krav om at badet må stenges, men han innkaller til folkemøte for å legge fram sitt syn. Det har nå utviklet seg til å bli den generelle oppfatning at majoriteten alltid tar feil og minoriteten alltid har rett. På møtet blir doktor Stockmann dømt som folkefiende av de frammøtte. Han og dattera hans som jobber som lærerinne blir oppsagte. Familien gjør seg klar til å forlate landet, men bestemmer seg i siste øyeblikk for å bli og arbeide for å oppdra byens innbyggere til å bli et mer frittenkende folk. Det er doktor Stockmann som står for replikken: ”..den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”.

 

Det karikerte

Karakterene i stykket står og balanserer på kanten til å være groteske og latterlige karikaturer. Doktor Stockmann er idealisten med hodet i skyene. Hans bror er knirkende konform. Pressefolkene er så feige og substansløse at det gjør vondt. Fru Stockmann ofrer seg for sin familie. Kaptein Horster som er den eneste som vil hjelpe familien er kanskje bare interessert i den kjekke dattera Petra.

Alt er så råttent, så råttent. Det er altså dette landskapet de 100 fra Oslo skal bevege seg i. ”Vi er i Oslo fordi vi ikke kan snakke i kor”, sier en av representantene for Oslo på scenen. De hundre begynner med å gruppere seg og det fortsetter de med hele forestillinga gjennom. Det er kanskje her den hundrehodete skuespilleren ”Oslo” skiller seg mest fra Ibsens karakterer.  Dette oslomennesket blir så normalt og vanlig, nærmest trivielt, i forhold til de spissede og karikerte karakterene hos Ibsen.

 

Hvem er Oslo?

Forestillinga er bygd opp av spørsmål. Svarene deler gruppen på scenen (og i salen) i grupper. ”Hvem følger med på dagens nyheter?” ”Hvem mener at en liten elite bør styre?” ”Skal oljeboring utenfor Lofoten tillates?” ”Hvem mener at bare de som er mest interessert i politikk bør ha stemmerett?” ”Hvem er religiøse?” ”Hvem har knyttet skolissene i dobbeltknute?” Mellom spørsmålsrundene kommer en slags vitnesbyrd eller presentasjoner av noe hver og en av menneskene brenner for.

Et interessant aspekt ved forestillinga er at publikum er litt forskjellig fra det det kanskje vanligvis er på Nationaltheatret. Her er det fullt av sønner og døtre, venner og bekjente, mødre, fedre, tanter, onkler og søskenbarn til dem som står på scenen. Salen er full av et kanskje ikke så teatervant publikum – storartet! Kjempesunt for teateret å få friskt publikumsblod. Dette er et publikum som ikke sitter høflig stille, det klappes og bues og av og til ringer mobiltelefoner. Dette er Oslo.

 

Demokrati

Hvis noe av forestillingas intensjon er å understreke betydningen av et velfungerende demokrati der hver og en stemme blir lyttet til, er den vellykka. Flere av aktørene kommer med sterke meldinger. Noen er jeg svært uenige i og andre tema som kommer opp synes jeg det er svært viktig å kjempe for. Det er jo nettopp det som er begrunnelsen for at demokrati er nødvendig – vi er slett ikke enige med alle. Forestillinga tydeliggjør forskjellene.

Aktorene kommer også med korte presentasjoner av seg sjøl. En av kvinnene forteller at hun var over 40 før hun var øst for Akerselva. En mann forteller at han satt fengsl a ni år i Irak under krigen der. En annen mann forteller at han har arbeidet som skuespiller på Nationaltheatret i mange år. Fortellingene spriker i alle retninger, men illustrerer nettopp forskjelligheten i et samfunn.

 

Ballroom Blitz

For meg ble musikken et høydepunkt i forestillinga. For det er selveste Bøyen Beng som dukker opp i den gulldekorerte sceneåpninga på Nationaltheatrets hovedscene. Bøyen Beng som i en årrekke har vært husband på Blitz. Et band som sikkert er blitt hatet av mang en tradisjonell nationaltheaterpublikummer opp gjennom årene. Bøyen Beng spiller stødig og flott, modent og rått.

Jo, alle er med i denne forestillinga. Den bekrefter at teateret absolutt har livskraft. Ibsen-referansen ble allikevel unødvendig og virket påklistra.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Heiner Goebbels: STIFTERS DINGE og ERARITJARITJAKA

Publisert i Marg 2012

Goebbels.jpg

Å skape sin egen mening

Et møte med to av teaterforestillingene til årets Ibsenprisvinner Heiner Goebbels

 

Heiner Goebbels: STIFTERS DINGE

Lys og scenografi: Klaus Grünberg

Lyd: Willi Bopp

Programmering: Hubert Machnik

 

og

 

Heiner Goebbells: ERARITJARITJAKA

Tekst: Elias Canetti

Med André Wilms og Mondriaan Quartet

Musikk av Sjostakovitsj, Mossolov, Lebanoc, Scelsi, Bryars, Ravel, Crumb, Bach og Goebbels

Lys og scenografi: Klaus Grünberg

Live video: Bruno Deville

Lyd: Willi Bopp

 

 

Kanonhallen, Oslo, 9.9.2012 og Nationaltheatret, hovedscenen, 9.9.2012

 

Det er med svært store forventninger jeg går til Heiner Goebbels to forestillinger som spilles i Oslo i anledning utdelinga av den internasjonale Ibsenprisen. Goebbels får denne prisen fordi han ”som skaper av arbeider for teater, som teaterleder, komponist, musiker, lærer og festivalleder, er en av tidens største kreative personer og at kraften og betydningen av hans arbeider vil øke i fremtiden og påvirke teatre og teaterproduksjoner i kommende årtier og kommende generasjoner,” skriver juryen i sin begrunnelse. De store forventningene innfris … nesten helt.

 

Hvem er nå denne Heiner Goebbels?

Han er tysk, 60 år, har studert musikk og sosiologi. Han har arbeidet som teaterkomponist og produsert en rekke prisbelønte hørespill. Nå er han i tillegg til å være musiker, komponist, hørespillforfatter og teaterregissør, professor ved Institutt for anvendt teatervitenskap i Giessen og ved European Graduate school i Saas-Fee i Sveits. Ikke nok med det, han ble i år tilsatt som kunstnerisk direktør for kunstfestivalen Ruhrtriennale. De fleste av hørespillene hans er basert på tekster av den tyske teatermannen Heiner Müller. Paul Auster er også en forfatter Goebbels har samarbeidet med. Goebbels har arbeidet lenge innen musikkteateret, men det tok mange år før han satte i scene forestillinger selv. Han har arbeidet i store og små formater, fra kammermusikk og dans til opera og symfoniorkester.

 

Maskinen er menneskets beste venn

Stifters Dinge kalles en performativ installasjon. Den ble produsert i 2007. Det er en forestilling uten mennesker. Tilsynelatende. For det er et menneskelig nærvær i forestillinga. Noen har gjort seg umake med å sirlig arbeide opp denne installasjonen, med å skape eller omskape instrumenter, designe lys og så videre. Mennesket er nærværende, men ikke synlig.

Når vi kommer inn i rommet ligger en tung basslyd og durer. Det er som om maskinene holder på med å varme opp. Tre lysende vanntanker står på rekke og rad på publikums venstre side. Tre rektangel som skal bli vannbasseng etter hvert, dekker scenegulvet. Publikum sitter svært tett og det er halvmørkt i lokalet. Helt mennesketomt er det forresten ikke på scenen. Maskinene har hjelp av to menneskelige assistenter helt til å begynne med. To menn strør et hvitt pulver (salt?) i bassengene og fyller på vann. Så begynner instrumentene å spille av seg selv. Maskinlyden blir musikk. Det er fem bearbeidede pianoer som spiller. De spiller ny musikk og de spiller noe jeg tror er Maurice Ravel.

Spor av mennesker kommer inn. Det er kanskje fordi rommet er så mennesketomt at jeg hele tiden leter etter disse sporene eller at de blir så synlige. Det blir også tydelig for meg at dette er en forestilling jeg først og fremst må forholde meg svært subjektivt til. Det ligger ingen føringer om hvordan den skal leses. Eller det ligger kanskje nettopp denne føringa som sier at dette må hver og en av publikum lese og forstå på sin egen individuelle måte. Denne forestillinga er blitt vist i rundt 50 land – det vil kanskje si at dette scenespråket kommuniserer med et stort publikum. Tilbake til menneskespor: I forestillinga kommer et 100 år gammelt opptak. Jeg har på forhånd lest meg til at det er fra Papua-Guinea og tatt opp på voksmatriser av østerrikeren Rudolf Pöch. På disse opptakene hører vi fiskere som påkaller sønnavinden som er viktig for fisket i de traktene. Det er besnærende vakkert. Samtidig med disse ropene mot havet, speiles/projiseres bilder av vann fra bassengene på tre skjermer som heises ned. Panta rei – alt flyter.

 

Gjennom å betrakte det materielle betrakter vi oss selv

Installasjonen beveger seg kontinuerlig. En maskinenes dans. Pianoene spiller. Skjermene viser maleriske bilder av en skog. Pianoene akkompagnerer eller kontrasterer en sober stemme som beskriver en tur i skogen en vinterdag.

Fraværet av fysiske mennesker på scenen bringer allikevel mennesket i sentrum. Denne maskinverdenen vi ser foran oss i scenerommet, maskinene som gjør at vi hører gamle lydopptak er menneskeskapte. Mennesket framstår som skaperen av verden. Og som tolkeren av den. Mot slutten av forestillinga begynner det å boble i de rektangulære bassengene på scenen. Hvit røyk stiger opp. Det minner om et science-fiction-landskap. Det minner meg om planten Solaris fra Andrej Tarkovskijs film med samme navn. Forestillinga minner om noe fjernt fra menneskets verden, men forestillingene om disse utenomjordiske verdenene er jo også skapt av mennesker.

Maskinene stilner og vi sier farvel til forestillinga i Kanonhallen.

 

Eraritjaritjaka

Over til Nationaltheateret: Eraritjaritjaka – et forestillingsnavn det er bortimot umulig å huske. Ordet er hentet fra aborginernes språk og betyr noe sånt som ”full av begjær etter noe som er gått tapt”. Forestillinga ble til i 2004.

Hovedscenen befolkes fra forestillingas begynnelse av Mondriaan-kvartetten. Dette prisbelønte strykensemblet holder det gående ganske lenge. Det er bare å lene seg tilbake å nyte framføringa. Det er svært vakkert. Etter en god stund begynner lyden å skurre som om det var en gammeldags lp-plate vi lyttet til. Skuespilleren André Wilms (som er kjent fra blant annet Aki Kaurismäkis filmer) kommer inn. Han forholder seg til et kvadrat av lys på scenen. Et lyskvadrat som formelig lever sitt eget liv. Vi minnes på maskinenes tilstedeværelse i vårt menneskeliv. Wilms framfører Elias Canettis tekst på fransk. Teksten er oversatt til engelsk og vises på skjerm over scenen. Denne oversettelsen gjør at teksten får et filter på seg, vi er nødt til å forholde oss til snakkende skuespiller og skjerm samtidig. Wilms framfører teksten ganske distansert og presist.

 

Huset

Et lite hus med fire vinduer blir båret inn på scenen. Det kan være ca 50×50 cm. En modell av et stort hus. Wilms legger seg med hodet på huset mens han fortsetter å framføre Canettis sterkt konsentrerte setninger. Kvartetten spiller en unison klang. Det er i utgangspunktet mykt og vakkert, men så er det som om det blir storm. Det finnes noe farlig og truende under den myke klangen. Noe skummelt, ødeleggende og forferdelig finnes i verdenen rundt huset. En røyksky slipper ut fra huset og alt stilner.

En robot kommer inn på scenen. Den ser ut som en blanding av en pingvin, en lyskaster og Darth Vader, men den ser ikke skummel ut. Teksten dreier seg nå om menneskeliggjøring av dyr. ”Er dyr mindre redde fordi de ikke har ord?” spør Wilms.

 

Ut av huset og inn igjen

Det lille huset får nå selskap av et hus i stor størrelse. Wilms tar på seg frakk, han fotfølges av en mann som filmer ham. Videoen projiseres på det store huset. På videoen følger vi Wilms ut av teateret, ut til en ventende bil, han kjøres til et sted i nærheten av St. Olavs plass. Han går inn i en butikk, kjøper en flaske vann. Han går inn i en leilighet. Han gjør trivielle ting som å lage seg en omelett, ordne med klesvasken, drikke vann.

Jeg er ganske fornøyd på dette stadiet av forestillinga. Jeg liker svært godt den risikoen som tas ved at skuespilleren forlater scenen og går ut i verden. Jeg blir derfor litt skuffet over at det ”bare er film”. Wilms dukker opp inni huset på scenen etter en stund. Han og Mondriaan-kvartetten spiller seg ferdig.

 

Fravær – nærvær

I begge forestillingene tematiseres fraværet, samtidig inneholder de begge et enormt nærvær. Nærværet skapes ikke minst av det som oppleves som en intens forskning i selve teateruttrykket. Et teateruttrykk som hele tida er svært perfeksjonert og avansert. Tematisk er forestillingene fulle av motsetninger og spørsmål. Kanskje kan dette illustreres gjennom noen av spørsmålene som finnes i Elias Canettis tekst: ”Mit Menschen kannst du nicht sein. Ohne Menschen kannst du nicht sein. Wie sollst du sein?” (”Med mennesker kan du ikke eksistere. Uten mennesker kan du ikke eksistere. Hvordan skal du da eksistere?”)

 

 

 

 

 

 

 

Tino Seghal: This progress

Publisert i Kunst Pluss #1/2011

Sehgal1-511x428.jpg
Tino Sehgal sammen med noen av «fortolkerne» utenfor Kunstnernes Hus. Fra venstre: Louise Höjer, Michael Steckmest, Parth Borgen, Haakon Stenmarck, Julian Treider Moe, Johan Nicolai Troye, Tino Sehgal.Foto Kunstnernes hus

Tino Sehgal på Kunstnernes hus

Kuratert av Ruth Hege Halstensen

 

Et verk der publikum er aktive fortolkere og medskapere.

 

Av Elin Lindberg

 

Jeg ble interessert i hvordan opplevelsen av verket virker på meg, rett etterpå, etter et par timer, etter en dag. Hvordan fungerer minnet om en slik kunstopplevelse?

Denne teksten er en ganske uredigert refleksjon over mitt møte med Tino Sehgals kunst.

 

Umiddelbart etter opplevelsen:

Framskritt. Samtalen som utstilling. Hva hadde jeg forventet meg? Et tomt rom? Opplevelsen av det tomme rommet? Jeg så egentlig nesten ingenting av rommene, jeg ble ledet rett inn i samtalen.

– Hei, sier ei jente på 11-12 år – hun har asiatisk utseende, kinesisk kanskje? Litt gebrokkent språk. Vi går inn i rommet. Utstillinga har nettopp åpnet, her er det premierenerver. – Hva er framskritt? Spør jenta meg og jeg må jo svare. – Framskritt for meg er et steg framover i positiv retning, sier jeg og tenker at ordet ”framskritt” i seg selv ikke sier noe om skrittet framover er positivt eller negativt, men framover oppleves som positivt, eller jeg vil at framskritt skal være noe positivt. Fremskrittspartiet, tenker jeg, Fremskrittspartiet som ikke står for meg som noe positivt i det hele tatt. Fremskrittspartiet, Fremskrittspartiet, jeg forsøker å ikke tenke på Fremskrittspartiet, mens jeg snakker med jenta. Jeg snakker om samfunnsmessig positiv utvikling. Å bevare jorda, å ikke forurense. Finne alternative måter å skape energi på. –Energi? Spør jenta.  – Ja, strøm, elektrisitet. Det slår meg at hvis dette skal være en samtale må jeg formulere meg enklere, jeg samtaler tross alt med et barn. Jeg begynner å snakke om skolesystemet, framskritt, det må hele tida utvikles slik at det fungerer bedre. Jeg ser at dette er noe jenta forstår. Samtalen blir et tema, tenker jeg og sier at jeg vil at framskrittet skal være opp og fram og ikke ned og tilbake. Akkurat det fikk meg til å tenke på min avdøde far, det var noe han kunne sagt. Ordene flyter ut og jeg har mye jeg har lyst til å si for jeg liker å samtale.

Jeg blir overlevert fra jenta til en ny samtalepartner – en ung mann, 19-20 kanskje. Han er opptatt av hva han skal satse på som utdannelse og livsvei. Han spør meg om hva det var som fikk meg til å gjøre det jeg gjør. Han er interessert fordi han er opptatt av dette selv. Vi går i trapper, vi går i rom, men omgivelsene våre har ingen betydning. Jeg er oppatt av at jeg snakker. – Prosessen, er prosessen mot målet viktig? – Ja, sier jeg, prosessen må være god. Når vi har nådd målet finner vi nye mål.

Neste person er en kvinne som har tatt abort, hun er 32 år, sier hun. Og jeg snakker om mitt voksenliv, jeg har barn o.s.v. Om det moralske dilemma. Samtalen blir svært personlig og åpner opp. Ansvaret for liv. Det å ha en kunstnerkarriere og få barn. Det å kombinere barn og kunst. Et alvorlig dilemma.

Den neste jeg møter er en eldre mann. Han snakker om sprog – hvor tidlig barnet får sprog – er det ikke merkelig? Etter en kort stund kommer Tino Sehgal og klapper ham på skuldra. Han tar ham antakelig med til instruksjonssamtale. Jeg får en bestemor å snakke med i stedet. Hun er litt stressa og ikke helt til stede. Vi snakker om uforbeholdenheten som finnes hos barn – forsvinner den når vi blir eldre? Det å ta vare på livet.

Jeg tenker, nå rett etterpå, at dette førte til refleksjoner rundt meg og mitt liv. Samtalene kunne vært lenger. Avbruddene, avslutningene av samtalene var litt ufølsomme. Men det er jo en risiko man tar ved å samtale og åpne opp. Vi var to damer som samtalte med bestemoren – vi ble stående å snakke etter at verket var ferdig. Det ble åpnet opp for refleksjon – slik jeg ofte opplever i møte med andre kunstneriske verk. Det er vel egentlig det jeg søker i all kunst. En opplevelse i møte med det og en åpning som gjør at refleksjonen kommer etterpå. At det får meg til å se, erkjenne.

(Det er noe med det økonomiske aspektet her. Det må jeg huske å tenke mer på.)

Refleksjonen i samtalen åpnet for dybde, men i etterkant er det litt vanskelig å gripe, å skrive fram, den følte dybden. For samtalen virket rensende, å bli utfordret til å snakke helt åpent er vederkvegende. Opplevelsen, det objektløse. Øyeblikket gripes. Det fungerer. Verket fokuserer på at vi lever forskjellige liv. Det individuelle blir kunst. Jeg følte meg forholdsvis trygg og ivaretatt.

 

Etter tre timer:

Kvaliteten på samtalen. Samtalen som kunst. Du fikk ikke sagt nok, formulert deg godt nok. Du vil inn til kjernen raskt og effektivt. Det må engasjere (det må selge – økonomi – tiden som økonomi – jeg kjøper tid, kunstneren selger tid). Innadvendt. Jeg var innadvendt, la merke til akustikken i gangen ved heisen i 1.etasje. Likte den ikke så godt. Så en balkong i 4.etasje på bygningen bak Kunstnernes Hus gjennom et vindu, jeg syntes den var vakker i solskinnet. Gruppene av andre samtalende mennesker enset jeg. Så dem egentlig ikke. Minner om lignende verk dukker opp:

1) – i et off-off-galleri på Grünerløkka. En kunstner, Alexandria, bodde i et galleri en periode, verket hennes var besøkene hun fikk. Jeg stakk innom. Alexandria kom heseblesende ut fra det jeg tror var toalettet, sammen med en ung mann. Det var ganske tydelig at de nettopp hadde hatt sex. Hun insisterte på at jeg skulle bli og få en kopp te. En samtale utfoldet seg. Den ble ikke spesielt viktig i seg selv, men selve situasjonen ble minneverdig. Dette er flere år siden – kanskje 10 – 12 år.

2) – Dansekompaniet Diggapony brukte også samtalen og publikumsdeltakelsen i et arbeid under scenekunstfestivalen Marstrand volum 1 på Black Box Teater 2009. De inviterte til en slags fest der publikum ble oppfordret til å danse selv. Dansepartneren ble tilfeldig utvalgt av kompaniet. Jeg danset med teatersjefen på Teater Avantgarden. Samtalen som oppsto mellom oss kunne defineres som ny scenetekst og utdrag av den er gjengitt i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3/2009.

Tino Sehgal er danser. Koreografien i verket virker viktig. Hvordan ser det ut? Hvordan ter vi oss? Hvor går grensene? Inne i verket kan samtalen bli privat – det åpner bevisst for det private. ”Jeg har tatt abort”, en kvinne utleverer en svært personlig sak. Hvordan reagerer jeg? Det er åpning for det nære, intime og private. Kontrasten er klar til samtaler utenfor – der er grensene for hvor privat man kan være overfor fremmede mennesker strengere.

 

Fem timer etter:

Minnet om opplevelsen fragmenteres. Bruddstykker kommer opp i bevisstheten. Jentas tannregulering. Måten jeg svarte den eldste mannen på. Han snakket om ”sprog” (jeg la spesielt merke til at han sa ”sprog” og ikke ”språk”) og jeg begynte å fortelle om min mellomste datter som er så musikalsk og at jeg hadde merket at hun reagerte spontant på musikk allerede mens hun lå i magen. Jeg fortalte at jeg jobbet med musikk og sang da jeg var gravid med henne.

En bevegelse jeg gjorde da jeg snakket med Louise, kvinnen på 32, da jeg snakket om det å skape noe i kunstpausen mens man har små barn. – Man skal ha flaks for å få det til, sa jeg. Jeg husker bevegelsen jeg gjorde for å illustrerte dette raske, effektive, målrettede, med flaks.

Kjenner at jeg blir litt flau over det jeg sa til den eldre mannen.

Samtalen kan ikke gjentas. Men strukturen kan gjentas. Slik ligner verket på jazz og improteater.

 

 

Dagen etter:

Einstein som ikke begynte å snakke før han var flere år gammel. Jeg hadde lyst til å si noe om det, men formulerte meg dårlig i forhold til den eldre mannen. Han snakket om at barnet oppfatter sprog så tidlig (han uttalte nok ”d-en” i ”tidlig”). Det var noe forskning som viste at de mest intelligente barna begynte å snakke seint som jeg hadde lest et sted – det var noe rundt dette jeg ville si til mannen, men jeg rotet det til og begynte å snakke om min musikalske datter. Og jeg tenkte på barna mine når samtalen ble penset inn på språk og barn. Samtalen her ble tatt videre fra hun som hadde tatt abort. Spørsmål om liv. De eldre menneskene representerte på en måte døden som kommer. Da jeg ble overtatt av den eldre kvinnen var det blitt kluss i vekslingen mellom gaidene på grunn av at Tino Sehgal hadde tatt ut min første gaid – jeg lurer på om det var fordi han ikke fulgte koreografien (kunne det være det?). Vi var to som skulle samtale med den eldre kvinnen samtidig på grunn av vekslingsklusset. Jeg hadde sett denne medsamtalepartneren tidligere. Hun hadde veltet et glass hvitvin under kunstnersamtalen kvelden før. Det knuste og en servitør kom og kostet opp restene. Hun satt rett foran meg. Litt eldre enn meg, tror jeg hun var. Den eldre kvinnen snakket om barnebarnet sitt. Samtalen dreide seg mye om hennes liv, livet som pensjonist. Hun hadde både god tid og var så oppatt at. Tiden som går fortere, eller det føles sånn. –Rutine, sa min medvandrer. Jeg mente: Nei, livet blir ikke rutine. Jeg begynte å snakke om våren – at jeg er blitt så mye mer glad i våren i voksen alder. (Sa den eldre damen ”flørting” om ting hun drev med som pensjonist, eller hørte jeg feil?)