Verdensteatret: And All the Questionmarks Started to Sing

Publisert i Marg 3-4 2010

Verdensteatret.jpg
foto Asle Nilsen

Verdensteatret:

And All the Questionmarks Started to Sing

Performance/konsert og installasjon

Black Box Teater, Oslo, 9.september 2010

 

 

Særegent, solid og fragilt

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

Verdensteatret har i mange år vært et av de ledende teaterkompaniene i Norge. Det blir ledet av Lisbeth J. Bodd og Asle Nilsen. Kompaniet ble etablert i 1986 og har base i Oslo. De samarbeider med kunstnere fra flere kunstdisipliner og viser arbeidene sine i forskjellige kontekster, i Norge og resten av verden. De siste verkene deres har vært komposisjoner i form av hybrider mellom performance/konsert og installasjon. Materialet til And All the Questionmarks Started to sing er blitt presentert som ren installasjon i Guangzhou, Kina tidligere i år. Installasjonen er også invitert til Shanghaibiennalen 2010. Den første visningen av liveversjonen fant sted på festivalen Theater der Welt, i Essen, Tyskland, i år.

Det forskende og undersøkende har alltid ligget som bakgrunn for Verdensteatrets arbeider. De er ikke kjent for å komme med postulater eller entydige svar på noen ting som helst. Spørsmålstilling er en vesentlig del av deres virksomhet – og her begynner altså spørsmålstegnene å synge.

 

Håndverk

And All the Questionmarks Started to sing er en del av samtidsmusikkfestivalen Ultima. Temaet for denne festivalen er i år håndverk. Og nettopp håndverk preger Verdensteatrets forestilling. Svært mange aktører står bak verket. Mange forskjellige håndverk.

Scenen på Black Box er fylt av apparater, skulpturer og objekter. Disse er utviklet av Verdensteatret selv. Utvilsomt nitidig utført håndverk. Objektene brukes i ulike animasjonteknikker og en slags skyggeteater for mikroobjekter. Sykkelhjul er et visuelt gjennomgangstema. Mange av objektene er selvgående roboter. Mangfoldet av apparater og bevegelige skulpturer som alle produserer sin egen kunst gir et mangefasettert uttrykk. På grunn av at uttrykket er så enormt sammensatt er det svært rikt på referanser og på rom for assosiasjoner. Men assosiasjonene vil komme til å tilhøre hver og ens personlige lesning av verket. Billedskapingsprosessen vi er vitne til kan forklares rent fysisk ut fra de forskjellige elementene som er med i aksjon og skyggespill, men den refleksjonsrekken som settes i gang i hver enkelt tilskuer vil bli særegen og knytte seg til verket som en ny tråd.

 

Åpning av rommet

Både det soniske og det visuelle skaper forskjellige nivå av dybdepersepsjon.

En visuell antydning av elektrisk, knitrende spenning ligger som tråder over bakveggene ved verkets start. Et menneske, en mann, står på scenen. Han plystrer. Det asiatiske utseendet hans får meg til å minnes Konsert for Grønland, den av Verdensteatrets forestillinger som for alvor hevet kompaniet opp på et høyt internasjonalt nivå. Stemningen er maskinell og melankolsk. Vi får en følelse av at vi befinner oss i en framtidsverden, en følelse som går igjen gjennom forestillinga/konserten. Midt i skjermenes elektriske strømmer kommer det en kjempemåse, behandlet slik at den minner om negativet til et analogt fotografi. En antifugl. En ikkefugl. Jeg vet ikke om det ligger noen økologiske meldinger her, men våre assosiasjoner går i den retning. Vi vet at stråling fra foreksempel mobiltelefoner, radiobølger, påvirker fuglenes evne til å finne fram på sinne trekk over hele verden. Noen fuglearter står i fare for å dø ut fordi de ikke klarer å finne sin vei gjennom stråleforurensningen. Fuglene og andre av videoprojeksjonene får et nærmest et metafysisk preg. De gir assosiasjoner til Karl Ove Knausgårds måser/ engler i romanene Ute av verden og En tid for alt. Det kan virke som fuglene både truer og passer på oss. De er ikke av vår verden – eller det er vel akkurat det de er, siden disse bildene er menneskeskapte. Et spørsmål som slår meg er knyttet til natur: Finnes det fortsatt natur når vi har uttrykt det vi ser? Når vi gjennom å begrepsliggjøre den har kultivert den? Uberørt er naturen i hvert fall ikke.

 

Dystopisk?

Lys/videoarbeidet som projiseres på sykkelhjul minner om arbeidene til videokunstneren Tony Oursler. Her fungerer disse til å angi en mer intimt rom, der fokuset rettes mot objektene selv, mot det materielle. Video/film-elementet som vises på bakveggen av landskap i svart/hvitt åpner rommet mot en lesning som ligger nært science fiction og dystopier. En svært forførende verden som både er skremmende og vakker. Verket gjør to ting, ofte samtidig, det minner oss nettopp på vår status som materielle vesen, som noe rent fysisk. Og det minner oss på at vi er menneskelige i form av at vi drømmer, vi reflekterer. Vi skaper konstant vår verden. I følge astrofysikere er den hvite støyen, den elektriske spenning på skjermen, signaler fra big bang og tidenes morgen. Rent fysisk hører alt sammen med alt.

En av aktørene formidler en tekst på et språk jeg ikke forstår. Jeg kjenner igjen ord som ”passport” og ”bagasje”. Land som ”Danmark”, ”Canada”.  Jeg tror språket han snakker er persisk. Teksten drar oss også utover det umiddelbart forståelige. Nok et av disse spørsmålstegnene forestillinga er fylt av. Disse spørsmålstegnene som dukker opp sammen med maskinenes dans, skyggespillene, menneskene på scenen.

Verdensteatret makter å sette det maskinelle, det tekniske og materielle i sammenheng med det fysisk menneskelige på en måte som kjennes svært samtidsrelevant. And All the the Questionmarks Started to sing er blitt et særegent og solid verk. Et hengivent, undersøkende stykke arbeid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s