Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4 -2009

Trash, kaos, trøkk – uforutsigbarhetens estetikk

 

Tekstene i denne boka er like uforutsigbare og fulle av poesi og trash som Sons of Libertys forestillinger. Og som teaterforestillingene til Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso vrir boka seg lekent unna alle enkle definisjoner.

 

av Elin Lindberg

 

 

……………………………………………………………………………………………………………

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Maria Kristina Kajaso: SONS OF LIBERTYS UDISTANSERTE HONGI HJERTER OG HJERNER SPIDDET AV ENHJØRNINGENS ANTI-TRANSCENDENTALE REGNBÅGS HALLOJS ROSA HORFLUFF MED EN TWIST.  271 + 54 sider. Oktober, 2009

……………………………………………………………………………………………………………

 

 

 

Sons of Liberty som består av Stina Kajaso og Lisa Lie, har siden starten i 2003 jobbet med prosjekter i skjæringspunktet mellom performance og tekstbasert teater. På baksida av boka står det: ”We are a band. We do plays.” Ok. Men nå har bandet som lager forestillinger også skrevet bok. Og denne boka er mye. Den kan leses som poesi, dokumentasjon, poetikk, dramatikk/scenetekst eller kanskje som fortellinger fra innsiden av en forestilling/performance.

Boka består av et forord (”manus anus”), scenetekstene til Sons of Libertys forestillinger, et manifestaktig etterord, mye fint billedmateriale, samt bonushefte i form av tekstene til Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real.

Språket – feil er snublesteiner til nye verdener

Under åpninga av Oslo Poesifestival i oktober snakket den amerikanske poeten og litteraturviteren Charles Bernstein blant annet om ”the beauty of error”. Han dyrker feil som oppstår i skrivinga si og løfter dem fram. Dette er en strategi Sons of Liberty også bruker: ”vi jobber med feil som en gave, som gjør at noe nytt oppstår. Feilene er ofte de beste, og vi søker å alltid ha et lag av improvisasjon tilgjengelig, ovenpå et lagt manus, for å holde oss ”på alerten” i en spillesituasjon.” Lisa Lie snakker trøndersk og Stina Kajaso snakker svensk, mye av teksten er en blanding av disse språkene. Muntligheten er viktig for dem, skriver de, de arbeider med rytmen i språket og det kaotiske som oppstår når fonetisk svorsk beholdes i manusene (kanskje det er mer Sven-Ingvarsk enn svorsk?). Når fonetisk trøndersk er skrevet av en svenske eller fonetisk svensk er skrevet av en trønder kan det se slik ut:

 

DRACULA: Ja, jag vet jag är död, men det gjør ondt læll. Du? … Äkta smärta , det savnes, ass.

 

I tillegg til svorsk inneholder boka fraser fra nynorsk, engelsk, tysk, fransk, røverspråk, spansk og dansk. Språkbiter hentes fram fra alle mulige steder, språket i boka blir underliggjort. Denne underliggjøringa av språket retter oppmerksomheten mot språket sjøl og språkets grenser,  i tillegg til at det manifesterer Sons of Libertys univers. Språket i boka krysser språkgrenser og knytter an til en mengde referanser. Det skaper og underbygger et trashy kaos, men Son of Libertys kaos er likevel lesbart.

Deler av forordet består av transkribert samtale. Det gir et autentisk preg. Scenetekstene er også preget av autentisitet fordi de er skrevet av aktørene selv. Sceneanvisningene blir helt annerledes enn hos dramatikere som ikke selv er skuespillere, som for eksempel hos Jon Fosse eller Arne Lygre. Hos Sons of Liberty er det masse energi i sceneanvisningene. De fungerer som skuespillerens notater til seg sjøl: Hvor beveger du deg i denne scenen? Hvor er fokus her? Noen steder blir disse sceneanvisningene kryptiske og private og ikke tilgjengelige for leseren. Beskrivelser av hva aktørene gjør fungerer som dokumentasjon av den fysiske handlinga i forestillingene og sceneanvisningene inneholder også regi: ”Kort tyggepause ved publikum, uformell stil”.

”We skipped the light fandango og gikk rett på den heavy fandangoen”

Som leser går man fra lesemåte til lesemåte gjennom boka. Fra å lese dramatikk til dokumentasjon til manifest og poetikk. Noen steder dukker det opp fine poetiske ting, andre steder ler jeg høyt og noen steder kjeder jeg meg skikkelig. For teksten går et par steder i boka på tomgang. Nå er jo dette en del av Sons of Libertys estetikk – det skal innimellom være dritdårlig. Men blant annet er bla-bla-bla om spaceship med pornotwist fra forestillinga Duell (2004) en prøvelse å lese gjennom.

Teksten med en lang monolog med Ingmar Bergman-twist fungerer imidlertid godt:

 

Regissøren/s: (S har en caps med en cigarr på som ser ut som en kuk, pratar stammigt som Ingmar Bergman, ser på Ls pupper, L prøver å se på Ss øyne og fokuserer på sigaren for å unngå å få sigaren i panna) Jag skulle vilja pröva en grej här nu. En kärleksscen. Jag känner att vi saknar en kärleksscen i ert projekt …

[…]

det har inget med k kön att göra manligt og kvinnligt det har ingenting med KÖN att göra det är EN JÄVLIGT ÄKTA NATURALISTISK KÄRLEKSSCEN HELT ENKELT SOM JAG GÄRNA JÄVLIGT GÄRNA SKULLE VILJA SE BARA NU HÄR OM du kunde demonstrera altså en jävla intens kärlek om du fattar vad jag menar fattar du vad jag menar?

Skuespilleren/L: (Usikker) Men alein, da?

 

(Tystnad)

Skuespillermakt

Son of Liberty nevner Valerie Solanas i forordet til boka som en av inspirasjonskildene sine. Solanas’ s.c.u.m.-manifest er nylig blitt aktualisert gjennom Sara Stridsbergs bok Drömfakultetet og forestillinga Valerie Solanas skal bli president i USA. Både Solanas og Sons of Liberty opererer med referanser til porno og kjønnsproblematikk. Og både Solanas og Sons of Liberty blir tatt på alvor – de blir hørt, utgitt, satt opp på Black Box Teater og på Torshovteatret, de har tilhengere og fanklubb. Men mens Solanas s.c.u.m.-manifest blir en nærmest aristokratisk, intellektuell utopi, blir Sons of Libertys satire karnevalistisk, energisk og full av trøkk og liv. Jeg tror ikke på desillusjonismen til Sons of Liberty fordi den er så full av humor, energi og livsglede. Solanas inngir ikke noe håp, hennes prosjekt er dypt rørende, men tragisk. Sons of Libertys prosjekt er fylt av fandenivoldskhet, de tilbyr et reelt alternativt univers. Og i Sons of Libertys prosjekt er det faktisk folka på gølvet som har makta over seg sjøl og produksjonsmidlene, de lager skuespillerstyrt teater. Og innimellom lager de fantastisk poesi. Sluttsekvensen av God hates Scandinavia (2006) med en dialog mellom Dracula og Ruccula er hemsk og himmelsk.

Forestillinga Swamped i sensation ble produsert i samarbeid med Torshovteatret i 2007. Her har Sons of Liberty med seg nationaltheaterskuespillerne Jan Gunnar Røise og Rolf Arly Lund, men disse to er bare statister i forestillinga – fornøyelig idé. Det er også noen fornøyelige tekstsekvenser her, for eksempel der S joiker under Ls tekst:

 

L: Vi så masse fisk falle fra himmelen og innså at det var Armagjedda. Vi sitter inni hvalen, byen synker. Jazz er et tegn på det. Jazz og funk. Byens sjel passerer revy. Vi er to vandringsmenn med staver og skjegg i hvalen, ved et lite campingbord, vi drikker knark-te og skjelver.

 

Tekstene til Swamped i sensation har mange dystopiske element. Noen er groteske og grusomme, med sekvenser om blant annet voldtekter med knuste flasker. Men selv om det finnes noen vellykkede tekstpassasjer her er nok Swamped i sensation svakest av scenetekstene i boka. Det virker som om Sons of Liberty vil lage dårlig teater her.

 

Sons go solo

Boka inneholder også tekstmateriale fra soloprosjektene til Kajaso og Lie.

I Lisa Lies prosjekt Skogsunderholdning (2007) dreier tekstene seg rundt underbevissthet, drømmer, paranormalitet, vold og seksualisert vold. Teksten er veldig pratete og fungerer ikke helt som litteratur, men den er ok som dokumentasjon. Jeg liker godt den uforutsigbare fantasien som skyter ut i alle retninger, mye småfint, men noe er hult.

Stina Kajasos soloprosjekt fra 2008 heter Knif. I følge Kajaso er tema her: ”Jordens undergång och en våldsam revolt mot apati”. Teksten starter med ”Note to self: Det kanske inte verkar så, men jag vill muntra upp och väcka liv.” Og jo da, teksten både muntrer opp og vekker liv – på en rocka og energisk måte.

Boka avsluttes med et manifest:”WE WILL DO ANYTHING TO AVOID BOREDOM”. Og det er ikke måte på hva Sons of Liberty vil gjøre for publikummet sitt, alt fra seksuelle tjenester, til å pusse opp huset ditt eller se på video sammen med deg – eller:

 

And if you are feeling like you want to experience being a woman we will call you up to tell you 70 times a day that all the things you love doing are unnatural for you. Male activities such as drinking alcohol and having sex.

 

Bonusbok

Som bonusmateriale til boka kommer tekster fra Sons of Libertys siste forestilling Pre sang real (2009). Da jeg så denne forestillinga på Black Box Teater i vår ble jeg veldig begeistret. Jeg hadde stor sans for trashdramaturgien. Alt var blandet sammen uten noen form for narrativ struktur. Det er nettopp slik det kan være på en søppeldynge, i en roteskuff, på et lager, eller kanskje det er nettopp slik alt det populærkulturelle trashet vi har inntatt i årenes løp ligger henslengt i hjernene våre. Korte scener fulgte på hverandre, referanse på referanse i ei salig røre. Og som jeg så på ei Dagbladforside her om dagen: ”Alle forfattere med respekt for seg selv skriver om det mytologiske landskapet.” Her var det en mannlig forfatters versjon av det amerikanske som Dagbladet siktet til, men det samme gjelder for Sons of Liberty, det er det mytologiske landskapet de hele tiden refererer til – trash og høykultur, Macbeth og My little Pony – alt med en twist.

Både dialogene og settingen i Pre sang real fikk meg til å tenke på Samuel Becketts dramatikk. Sons of Libertys skrothaug minnet om søppelboksene fra Becketts Endgame eller urnene i Play. Et gudeløst univers. Kanskje en dystopi. Den repetitive dialogen. Men aller mest var det slutten av Becketts tekst The Unnamable jeg kom til å tenke på: ”I can’t go on. I go on.” Det var på en måte denne umulige muligheten Kajaso og Lie holdt fram.

Ja, forestillinga Pre sang real var en perle. På mange vis. Men teksten som bok fungerer dessverre ikke så godt. Den blir for inneforstått og hermetisk. Denne teksten er preget hastverk og hadde trengt mer redigering. Den skulle kanskje heller ventet til neste utgivelse fra Sons of Liberty.