Arne Svingen: King Size

Publisert i Nationen

Stram prosa, ullent innhold

Arne Svingen er en dreven forfatter, og han skriver god prosa. Romanen ”King Size” har driv, men det er som om den også har filter, det er ikke lett å komme inn på personene den skildrer.

Boka handler om Didrik som på 70-tallet blir norgesmester i jo-jo, vi følger ham til vår nåtid. Han blir etter hvert hovedmannen i et internasjonalt nettverk – han blir ”King Size”. Han forelsker seg i Julia fra Leningrad, han klarer å hente henne over til vesten, de gifter seg og får barn. Historien om Didrik og Julia formidles med nærvær og følsomhet, men historien om det internasjonale nettverket blir tåkete. For så vidt thrilleraktig når den berører forhold under den kalde krigen og illegal våpenhandel, men ellers forblir nettverket merkelig ullent. Hva slags nettverk det er snakk om? Jo-jo-venner? Det er tilsynelatende helt a-ideologisk.

Fortelleren

Hovedgrunnen til filterfølelsen ligger dog ikke ved det ulne nettverket, men hos den navnløse fortelleren. ”Dette handler ikke om meg”, hevder fortelleren et sted i boka. Dette blir ironisk. Fortelleren tar Didriks plass som Julias mann og barnas far, og han som presenterer seg som en i skyggene i nettverket kommer ikke bare til å skygge for Didrik, men også for romanen.

 

 

Jon Eirik Lundberg: Skybrudd i regnskapet

Publisert i Nationen

Skybrudd.jpg

Slapp surrealisme

 

Jon Eirik Lundbergs bok Skybrudd i regnskapet er lekende skrevet, men som litteratur blir den dessverre alt for lett.

 

Aschehoug Forlag må være velsignet med mange gode innsendte manuskripter, det er derfor litt underlig at denne boka har sluppet gjennom. Diktene i boka er absolutt fantasifulle og til dels uforutsigbare, men det blir for slapt. Lundbergs språk makter ikke å gjøre de surrealistiske tekstene poetiske nok. Tittelen på boka – Skybrudd i regnskapet – skal han ha honnør for, den er morsom. Ellers er språket i diktsamlinga forholdsvis substansløst. Noen av tekstene kunne kanskje fungert til musikk, musikk kunne kanskje gitt ordene tilstrekkelig energi.

Alle diktene er ikke like svake, diket ”Allusina” er eksempel på et dikt som fungerer greit. I dette diktet med en tittel som er en del av ordet ”hallusinasjon” er innholdet i diktet knyttet til drøm, her er det sammenheng mellom innholdet og formen. I dette diktet er det spenning i språket og et alvor som savnes i resten av samlinga. Det er et problem i denne boka at tekstene ofte blir likegyldige og ikke blir vesentlige nok. Det blir for mye utvendige og lettvinte gjøglerier i Jon Eirik Lundbergs diktsamling til at dette kan kalles et vellykket bokprosjekt.

 

Anmeldt av Elin Lindberg

 

 

 

 

 

 

 

Ronny Spaans: Svalene i Lisboa

Publisert i Nationen

Ronny

Spenning mellom gammelt og nytt

Debutboka til Ronny Spaans, Svalene i Lisboa, viser at han har en særegen stemme. Spaans skriver poesi i bunden form. Den arkaiske formen kombinert med innhold fra vår tid er interessant, det skaper spenn i diktene.

Boka åpner med en prolog der leseren presenteres for intensjonene med tekstene, dette er også et godt, gammelt litterært grep.

Diktet om bekymringen for uønsket svangerskap på grunn av et sprukket kondom, skrevet i en arkaisk form, er spenstig. Vi følger et par på ferden ut Sognefjorden på jakt etter en angrepille. Beskrivelsen av turistbesøk i det sixtinske kapell og mange av de andre tekstene er absolutt forfriskende lesning. Den arkaiske formen skaper en spenning som holder diktene på plass og representerer en fornyelse av forma. Men både disse to tekstene og flere av de øvrige tekstene hadde hatt godt av mer bearbeidelse. Det er spesielt avslutningene av diktene som ofte framstår som svake.

Anslagene til diktene er ofte gode, men flere av diktene renner på en måte ut i sand, de holder ikke på poesien hele teksten ut. Road-diktet ”Orfevs og Evrydike” er et eksempel på dette. Diktet har en spennende ansats, en mann stopper og fyller bensin ”når sola går ned i vest”, han tenker på sin tapte kjærlighet, og som Orfevs forsøker han å bringe henne tilbake. Han klarer ikke det, men gjennom prosessen er et dikt blitt skapt. Intensjonen er her god, men avslutningen av diktet blir dessverre for slapp. Mange av tekstene er gode og fullendte, et eksempel er diktet ”Dei bannlyste gudane”.

Innvendinger til tross, dette er interessant lesning og det lille forlaget Wigestrand skal ha all honnør for å satse på ny norsk lyrikk. Det vil vi gjerne ha mer av!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

80 millioner bilder – Norsk kulturhistorisk fotografi 1855- 2005

Publisert Nationen 21.oktober 2008.

80_mill_bilder_responsive700.jpg

Norgeshistoriens største presentasjon av fotografi

Med utstillingene og boka ”80 millioner bilder – Norsk kulturhistorisk fotografi 1855- 2005” skaper kuratorer og redaktører Jonas Ekeberg og Harald Østgaard Lund Norgeshistorie. Dette er den mest omfattende presentasjonen av norsk fotografi noensinne.

 

Fotoprosjektet er ambisiøst, i tillegg til den brede presentasjonen av norsk fotografi ønsker Ekeberg og Østgaard Lund intet mindre enn å etablere en ny metode for å se på historisk fotografi. Utstillinga av 433 fotografier, fordelt på 63 bildeserier, er delt i to. Perioden 1855 til 1905 vises på Nasjonalbiblioteket i Oslo og andre del som dekker perioden fra 1905 til 2005 vises på Preus museum i Horten. I boka er de to utstillingsdelene samlet mellom to permer. Førsteinntrykket når man åpner boka er at dette er brutalt, bildene er veldig sterke. Det er for eksempel serier fra lobotomering av psykiatriske pasienter på Gaustad sykehus og serier med bilder av spedalske. Når man leser og blar videre i boka kommer en bemerkelsesverdig bredde fram, dette er Norgeshistorien fortalt på en ny måte.

–       Med ”80 millioner bilder” har vi forsøkt å nærme oss de historiske epokene der foto har spilt en samfunnsmessig rolle, forteller Jonas Ekeberg fra Preus Museum.

–       Er dette er en slags fotografiets maktdemonstrasjon?

–       Det er en bevisst ikke-idyllisering, forteller Harald Østgaard Lund fra Nasjonalbiblioteket.

Ekeberg legger til at prosjektet er problemorientert. – Vi ønsker å vise at fotografi er en integrert del av for eksempel rasisme, propaganda og ikke minst av den konsumkulturen vi alle er en del av. Estetiseringa innen konsumkulturen gir inntrykk av at vi har et valg. Fotografiet er med på å bygge en retorikk rundt denne kulturen, sier han.

 

Historiens kraftlinjer

–       Prosjektet er altså en bevisstgjøring av fotografiets betydning gjennom Norgeshistorien, hvordan har dere bygd opp boka og utstillingene?

–       Det er kronologisk ordnet, sier Østgaard Lund, vi har fulgt Norgeshistoria. Og vi har gått høyt og lavt, kulturelt for eksempel ved å se på klasseforskjeller på en storgård på Toten, men også bokstavelig med bilder av sjøfuglreir og fjelltopper.

–       Dette er den andre Norgeshistoria, sier Ekeberg, noen av hovedstrømmene har vi selvfølgelig fulgt, industrihistoria for eksempel – vi har fulgt ”historiens kraftlinjer” som det heter. Det viktigste for oss har vært å formidle konstruksjonen av kulturell identitet.

–       1905 er et viktig år! Sier Harald Østgaard Lund. Vi har valgt å se litt til siden, ikke på Christian Michelsen og den nye kongefamilien. Vi har tatt for oss etableringa av Norsk Hydro, eller Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstoffaktieselskap, det ble etablert i 1905. Her viser vi bygginga av Norsk Hydros Salpeterfabrikk på Notodden, vi har en serie bilder som viser oppbygginga av fabrikken uke for uke. Og så har vi med en interessant serie med selvportretter, tatt av fotografene Hannchen Jacobsen og Rachel Johnsen fra tiden rundt 1905.

 

Stor kvinneandel

Den lavmælte karakteren til Jacobsens og Johnsens bilder gir dybde til bokverket. De er motsatsen til de voldsomme bildene fra Nansens sultende mennesker i Russland og bilder fra Norge med skrikende klasseforskjeller. Bildene av de to kvinnene som portretterer seg selv innebærer en refleksjon over fotografens rolle og over forholdet mellom de to kvinnene. På begynnelsen av 1900-tallet var så mange som en av fire norske fotografer kvinner, skriver Ekeberg og Østgaard Lund. Boka har særlig to forklaringsmodeller for det: sosiale faktorer og individuelle valg. ”De sosiale faktorene knytter seg særlig til kvinners lovbestemte rett til å ta arbeid utenfor hjemmet fra 1860-tallet, samtidig med at fotografyrket ble etablert”, skriver Ekeberg og Østgaard Lund. De påpeker også at de individuelle valgene blant annet hadde sammenheng med at utøvelsen av fotografyrket kunne fungere som en overlevelses- og frigjøringsstrategi for ugifte kvinner.

 

Metodekritikk

–       Vi ønsker å etablere en metode for å se på historisk foto, påpeker Jonas Ekeberg. Vi er interessert i å spore opp konteksten bildene står i – åpne opp betydningspotensialet. Det er viktig å se på fotografienes historiske forankring. Og det er viktig å se kritisk på fotografens rolle og på hvilke bilder som velges ut til å representere historien. Vi åpner boka med et sitat av Geoffrey Batchen, det peker på det vi ønsker å få fram: ”Hvordan kan fotografiet få sin historie tilbake? Og hvordan kan vi sikre oss at denne historien vil være både materielt forankret og konseptuelt åpen, slik mediet selv også er det?”

 

 

Fakta:

–       Bokverket er utgitt på Forlaget Press

–       Nasjonalbiblioteket i Oslo viser fotografier 1855-1905

–       Preus Museum i Horten viser fotografier 1905-2005

–       80 millioner bilder er en del av Mangfoldsåret 2008

 

 

 

 

 

Bjørn Ingvaldsen: Ungkarsfestivalen

Publisert i Nationen

Ungkarsfestivalen.jpg

Ellevill farse i fjæra

Bjørn Ingvaldsens 20. bok Ungkarsfestivalen er en røverroman om en bankfunksjonær som er forvist til en bankfilial på den lille øya Hogna etter å ha forgrepet seg på sjefens kone og om de vanvittige hendelsene blant folket der.

 

Driftige originaler vil arrangere en ungkarsfestival for å få flere damer til øya og dermed sikre bosetninga. Men dette er bare en av de nye ideene som skal iverksettes her. Kreativiteten blant innbyggerne på Hogna er stor og de fleste lover brytes. Brysomme lik senkes på dypt vann eller dyttes i blautmyra og det spekuleres i om en av ungkarene har gravd ned mora si under en rabarbrabusk og ikke meldt dødsfallet for å kunne heve pensjonen sjøl.

Dette er den verste røverhistoria jeg har lest siden Fem på eventyr-serien og Nancy Drew-bøkene jeg slukte i barndommen. Periodevis tenker jeg også på Donald Duck under lesinga. Boka har svake og karikerte karaktertegninger og et flatt språk som ikke gjør realismen troverdig. Dette er ikke stor litteratur, men Ingvaldsen kan fortelle ei historie. Han har skrevet en spennende underholdningsroman med en vill handling som går i et voldsomt tempo. Slutten er like usannsynlig som den er uventet og får denne leseren til å gapskratte og gi seg ende over.

 

ELIN LINDBERG