Hotel Pro Forma: WAR SUM UP

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

Hotel Pro Forma: WAR SUM UP

Regi: Kirsten Dehlholm

Musikk: Santa Ratniece, Gilbert Nouno, Jamie McDermott og The Irrepressible

Libretto: Tekster fra klassisk Noh-teater redigert av Willie Flindt

Oppført av Latvian Radio Choir

Ultimafestivalen, Den norske opera og ballet, 8.september 2011

WOW !

– Sofistikert, presist og svært berørende om krigens natur

Hotel Pro Forma klarer å si noe aktuelt og essensielt om sivilisasjon, menneske og krig med presisjon, kompleksitet og dybde. Dette er bare rett og slett mesterlig! Alt dette mens Danmark selv deltar i krig.

Anmeldt av Elin Lindberg

Kirsten Dehlholm er den kunstneriske hoveddrivkraften bak Hotel Pro Forma som har base i Danmark. Kompaniet har produsert forestillinger siden 1985,verk der det visuelle formspråket er i forgrunnen. Arbeidene deres er preget av perfeksjonisme og en eksepsjonell fysisk, visuell og faktisk også – eksistensiell presisjon. I møte med arbeidet deres kommer jeg til å tenke på det jeg nettopp har lest i en bok som en annen scenekunstner som bor i Danmark, har skrevet – Julia Varleys Notes from an Odin Actress: ”Precision – giving life to a gesture that can only be so, an action that contains all its intensions – is the only real foundation on which I can always lean.” Presisjonen gir arbeidet alvor og viktighet.

Hotel Pro Forma kaller seg ”et internasjonalt laboratorium for performance og installasjon” som jobber tverrfaglig og undersøkende – bakgrunnen for verkene kan være nesten naturvitenskaplige i sin måte å drive reseach på. Strukturene i forestillingene er ofte forankret i musikk, arkitektur, billedkunst. Hotel Pro Forma er ikke så interessert i tradisjonelle teaterelementer som plot, historie, tekst eller dramaturgi. Verkene presenterer musikalske og visuelle verdener, ofte ved hjelp av ny teknologi.

Manga og noh-teater

Et av elementene Hotel Pro Forma bruker i dette verket er den japanske tegneserieformen manga. Dette er egentlig en gammel kunstform, men vi kjenner den kanskje best fra populærkulturelle, manga-aktige fenomen som Pokemon. Figurer med store øyne og handling som innbefatter kamp og action.

Noh-teater er en gammel, japansk teaterform. Kjennetegnet ved sin strenge disiplin og stilisering. Ved å bruke disse elementene i forestillinga skapes det ytterligere dybde.

Hotel Pro Formas forestilling gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den er uhyre kompleks og lagdelt. Den er vel egentlig ubeskrivelig. Jeg vil i det følgende formidle hva jeg opplevde:

”The battle is about to begin – tomorrow is all decided “

Forestillinga begynner med at en kvinne i gul drakt står foran på scenen og spiller en folketone på en liten spilledåse. Hun ser ut som en ganske vanlig dansk, middelaldrende kvinne. Rundt henne ligger det bord, stoler og kjøkkenredskaper i uorden. Kvinnen begynner å synge og avslører gjennom det at hun er en fantastisk sopran og tilhører det prisbelønte latviske radiokoret. Librettoen er på japansk, den oversettes til engelsk på skjermen over scenen.

“oh, this hatred! Now I shall strike back”

Koret avdekkes, det er visuelt sterkt og lamentasjonen deres er til å få gåsehud av. De er ikledd kunstferdige, skulpturelle kreasjoner som gir assosiasjoner både til gamle japanske krigere, 1960-talls-science fiction og til snobbete moteshow.

Foran på scenen kvinnen i den gule drakten. Hun er i en hjemlig atmosfære. ”When I am cruel towards another person – it will turn against myself”. Kvinnens verden er tilsynelatende uberørt av krigens realitet som kanskje koret representerer, men krigen er farlig nær. Det blir umulig å la være å assosiere til kvinnene som venter hjemme på sine kjærester, ektemenn, sønner som er en del av Natos styrker, for tiden i Afghanistan. Krigen er her. Lamentasjonen er usigelig rørende – og svært komplisert med sine kløster og avanserte harmonier. Herregud for et kor!

Vokalt presenterer de en arketypisk soldat. Manga-illustrasjonen viser en ung, muskuløs mann. Den gulkledde kvinnen rydder i det hjemlige rommet, renser det så å si. Lyset er nå slik at koret får et mer nærværende, menneskelig preg. De starter med å brette papirfly – en helt uskyldig og leken handlig. I et glimt fylles hele sceneskjermen med et krigsfly – en drone. Et grotesk og effektivt krigsverktøy. Bare et lite glimt. Ingenting blir tværet ut, men vi fylles av en uendelig tristhet. Nå kommer lister av fragmenter fra diagnoser på posttraumatisk stressyndrom over skjermen koblet til hvert sitt spesielle kjemiske navn – navn på medikamenter som brukes i behandling av slike lidelser som mange av skandinaviske menn utvikler på grunn av sitt soldatliv.

Musikalsk benyttes mye loops, krigshandlingene er noe som gjentar og gjentar seg. Det er noe overjordisk i denne underliggjøringen. Til nå har mangabildene på skjermene kommet fra siden, nå er fokuset i scenens sentrum, slik at vi suges inn i eksplosjonen.

Krigeren presenteres for oss. Vokalt av koret, visuelt ved at tekst med forskjellige kjennetegn som knyttes til krigeren presenteres. Kjennetegn med både positive og negative fortegn. Krigeren kan være både en frihetskjemper og en terrorist.

A Possesed comes on a drapple-grey horse tearing loose its reins

Dramaturgien i Hotel Pro Formas verk er sublim. Og effektiv. Vi dras med til dødsriket. Til demonene. I Noh-teatret slipper vi aldri unna demonene, ikke her heller. Mangademonen kommer buldrende opp som fra bunnen av en drøm. ”Tell me about it”, synger den gule hjemmekvinnen. Spionen presenteres. Er det nabokvinnen? Vi leser lister over hvordan avdekke spionen. Paranoia. Igjen den sublime dramaturgien som nesten umerkelig løfter forestillinga fra dette demonske smerte- og paranoiahelvetet opp til – ja, hva? Til en sinnssykt vakker scene der alt-kvinnen som ”The Superwoman” kommer fram på scenen og smiler mens hun synger. Lady Gaga kan bare gå hjem og legge seg! Dette er pop. Dette er outrageous, dette svinger, det er surrealistisk. ”How enchanting!”, forteller den oversatte teksten oss at hun synger. Understatment. Det visuelle er også så vakkert at det er til å gråte over. Naturen er her formidlet som vennlig og harmonisk i motsetning til i den demonske verden vi har vært innom.

Som en slags konklusjon på det vi har opplevd kommer nå teksten: ”We are like floating seeweed lead by the water”. Tang.. Natur.. Det er jo vakkert at vi er en del av naturen, men tang.. Tang kan ikke bestemme hvor den skal gro eller flyte, tang har ingen vilje eller mulighet for å påvirke sin egen virkelighet. Plutselig dukker bilder av realistiske rom opp, en sterk kontrast til det stiliserte og teatrale vi har opplevd til nå. Utbombede hus, forlatte rom. Betong med kulehull. En avskutt hånd med blod rundt. Et lik. Flere lik. Dunger av lik. Drepte, blodige barn. Det forferdelige. Den gulkledde kvinnen har sittet med strikketøyet. Hun har ryddet huset sitt. Et veltet bord står igjen. Lyset er satt slik at bordet med sine bordbein og flater gir en skygge som skaper assosiasjoner til tanks og krigsmaskiner. Døden er kommet hjem. Vi er invadert. Vi er en del av krigen.

THE WOOSTER GROUP: VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

Ensomhet og seksualitet

Kompleks, perfeksjonistisk og krevende forestilling av legendarisk New York-teater

AV ELIN LINDBERG

THE WOOSTER GROUP

VIEUX CARRÉ av Tennessee Williams

Regi: Elizabeth LeCompte

Nationaltheatret, hovedscenen, 11.11.11

The Wooster group har hjemmeadresse i Wooster Street, Soho, New York. Kompaniet ble grunnlagt her på 1970-tallet under ledelse av Elizabeth LeCompte. Hun har sammen med kompaniets skuespillere og tekniske kunstnere skapt mer enn tretti arbeider for teater, film og video. Flere av arbeidene til The Wooster Group er blitt vist i Europa, gruppa har vært i Norge en gang før (Bergen 2000). The Wooster Group har status som et legendarisk kompani som fortsatt både er eksperimentelt og nyskapende.

Visuell dramaturgi

Elizabeth LeCompte har bakgrunn som billedkunstner. Scenearbeidet hennes er preget av at de visuelle elementene er framhevet. I Vieux Carré er videoopptak både en del av scenografien og integrert som skuespillernes motspiller.

Mange av arbeidene til The Wooster Group har klassiske teatertekster som utgangspunkt. I Vieux Carré har jeg inntrykk av at veldig mye av Tennessee Williams’ originaltekst er brukt, men i flere av kompaniets arbeider er bare deler av en dramatisk tekst benyttet. I Fish Story bruker de for eksempel bare de siste åtte sidene av Tre Søstre av Anton Tsjekhov.

Ironi

Både forestillingene og måten kompaniet forholder seg til publikum på er preget av ironi og distanse. Ganske temperert ironi, både på grensen til – og av og til over grensen til arroganse. På en måte provoseres man til å ta stilling til dem. De bryter med forventninger og kjemper hardt for ikke å bli satt fast og gjennomtolket. De vil absolutt ikke forbindes med manifester eller teser for så i neste øyeblikk kanskje akkurat ville nettopp det. De sklir unna i det du forsøker å plassere dem, for eksempel er det svært uklart når gruppa egentlig ble etablert. De forteller noen steder at de startet opp i 1976, i andre sammenhenger fortelles det at starten var i 1970 eller 1975.

Som publikummer til Vieux Carré på Nationaltheatret blir vi ikke plassert i salen til hovedscenen, men i et svært trangt publikumsamfi oppe på selve scenen. Plaststolene er vonde og vi vet at vi skal sitte der i to timer, uten pause. Det er som om kompaniet har en slags ambivalens til publikum. De både vil og ikke vil at vi skal være der. De både liker og misliker oss.

Tennessee Williams

Tennessee Williams har en ikonstatus som dramatiker. Han skrev både for film og teater. Han fikk blant annet Pulitzerpris for både A Streetcar Named Desire (1948) og Cat on a Hot Tin Roof (1955).

Vieux Carré ble påbegynt allerede i 1938 da Tennessee Williams flytta til New Orleans, men ble ikke skrevet ferdig før i 1977, fem år før Tennessee Williams døde på et hotellrom i New York. Stykket er visstnok ganske sjølbiografisk. Handlingen finner sted i 1930-årene i et sjuskete pensjonat som ligger i det franske kvarteret i New Orleans. Hovedpersonen er en navnløs forfatterspire som kjemper med fattigdom, ensomhet og en undertrykt homoseksualitet. Han blir gradvis kjent med andre losjerende på dette pensjonatet og med Mrs. Wire som er både dement og manipulerende. En konstant kåt maler – Nightingale – er sterkt tuberkuløs, men nekter å innse det. Jane bor sammen med en slask av en narkoman strippeklubbinnpisker. Det finnes også to eksentriske gamle damer som holder på å sulte i hjel og en homofil fotograf med forkjærlighet for orgier, i stykket.

Perfeksjon

Forestillinga er tett, intens og velspilt. Skuespillerstilen er mer teatral enn psykologisk. Det er rytmisk samstemmighet mellom skuespillerne og de tekniske kunstnerne, et samspill som på tross av at arbeidet forholder seg til realismen i stykket, kan minne om dans.

Forfatteren (Ari Fliakos) er på scenen hele tida. I scenebildet er det en slags maksimalisme som råder. Det henger skjermer rundt. Klær, ledninger, tekopper, flasker, esker, møbler, sigaretter, sengetøy slenger rundt på plattingene i sceneområdet. Av og til kan vi lese utdrag av teksten på veggen over scenen. På tross av alt dette rotet har forestillinga en imponerende perfeksjon. Det er tett av lyder og ganske folksomt, i tillegg til at vi sitter trangt som småsild i amfiet. Det hele er ganske intenst. Kompaniet har på en måte tatt med seg litt hektisk New York-stemning til dette norske teatret.

Eksistensiell ensomhet

Selv om scenen er full av folk som møtes, snakker og har seg med hverandre, formidler forestillinga at alle er alene i verden. Menneskene i dette nedslitte hotellet er på en måte fanget der. De er på grensen til galskap og død. Forfatteren lider under sin enorme kjærlighetslengsel og sin undertrykte homoseksualitet. Hans drømmer vises som homseporno på skjermene. Den kåte maleren (Scott Shepherd) går rundt med en kraftig dildo påmontert og gjør sitt beste for å forføre den unge forfatteren som igjen er mer interessert i Tye (Scott Shepherd det også) – den narkomane stripteaseinnpiskeren. Jane (Kate Valk) er også så enormt alene i sitt liv. Mrs. Wire (også Kate Valk) er ensom i sin galskapsverden.

Utsjekking

Det foregår mye på scenen hele tiden, det er umulig å få med seg alt. Mengder av tekst. Bilder på skjermene. Skuespillerhandinger. Teknikere som gjør sitt arbeid. Alt i ganske høyt tempo. Det er ganske uoversiktelig, allikevel mener jeg at det er en presisjon i selve uttrykket.

The Wooster Group har sin ironiske og distanserte stil, men intensiteten i spillet og sceneuttrykket gjør at følelsene av menneskelig livssmerte når under huden på oss. Det tragiske ved disse menneskeskjebnene spilles ut. Maleren snakker om at han skal ta til med sine seriøse arbeider, men det blir bare prat og en livsløgn. Det er egentlig bare sex han er oppatt av. Forfatteren prøver å skrive, men tenker også bare på sex. Det intense scenelivet holdes oppe gjennom hele forestillinga, helt til det fortaper seg, og lydene og bildene fades. Forfatteren er igjen med tastaturet sitt. Han skriver hotellet tomt, før han skriver seg ut av sitt eget liv.

Og litt slitne etter den intense forestillinga rusler vi ut i novembermørket en interessant teateropplevelse rikere.

Øyvind Rimbereid: Jimmen. Et dikt

november 11, 2018november 11, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 3-4 2011

Jimmen_productimage

Øyvind Rimbereid: Jimmen. Et dikt

Gyldendal Norsk forlag 2011

Mann og hest, fortid og framtid

Verden sett gjennom hesten Jimmen og kjørekaren hans

Rett før jeg setter meg ned og skal skrive dette, leser jeg et oppslag på nettet om at det nyfunne oljefeltet i Nordsjøen er enda mye større enn først antatt. Det er gigantisk. På grunn av at vi er inntil det sykelige avhengige av olja er vi villige til å betale milliarder av dollar for det fossile materialet som ligger der, dypt under havbunnoverflata. Jeg finner meg selv i å tenke – fint, kanskje områdene i nord blir spart for oljeboring! Samtidig vemmes jeg av nett-tekstens jubling over at funnet fører til at vi blir enda rikere og i stand til å brenne av enda mer jordas indre. Den mer relevante grunnen til at jeg nevner akkurat dette her er fordi den nye boka til Øyvind Rimbereid – Jimmen – går rett inn i denne virkeligheten. En virkelighet der den norske oljealderen brer seg seigt utover og ikke ser ut til å være mulig å stoppe i overskuelig framtid.

Mann og hest

Dette diktet som fyller hele boka på 64 sider, handler om hesten Jimmen og kjørekaren hans. De kjører søppel i Stavanger på 1970-tallet. Diktet skildrer stedet Stavanger som står helt i startgropa til å bli Norges viktigste oljeby. Jimmen og herren hans står som en arkaisk art som er i ferd med å forsvinne. Boka blir som deres siste tegn på liv.

Diktet er i tre deler og bygd opp slik at mann og hest har hver sine sett av strofer som de deler likt mellom seg. Jimmens strofer lunter av gårde. Ikke alltid på helt jevne verseføtter, men noe som kanskje ligner litt på Jimmens gamle fjordingføtter, gjennom Stavangers gater og tilhørende jorder. Herrens strofer er mer varierte i form. Tenkende, mediterende, reflekterende, beskrivende, ekspressive. Det er alltid mannen og hesten, de hører sammen de to. Hesten bruker genitivformer som er utdødde i dagens menneskespråk. Begge uttrykker seg på transkribert stavangersk. Det er dyret som åpner diktsuiten, som puster, eller pruster liv i mann og dyr og dikt:

Eg då hovud

lågt eg held

og auget mitt eg held då

nedtå augo honoms

og prustar innåt honoms prust.

Og herren min han prustar òg

so innoum prust han helsar meg

Fortid og framtid

Hestens måte å føre ordet på minner om middelalderdiktning, det klinger litt av vikingtid, mens mannen uttrykker seg i et mer moderne språk. Rimbereid har jobbet mye med sprang i tid i diktinga si. I langdiktet Solaris korrigert fra 2004 lever diktets jeg i år 2480 og i diktet ”Kvann” fra hans forrige diktsamling Herbarium plasseres et diktjeg i 1565. Det skrevne språket formes av tida diktene legges til. Jimmen er plassert så nært i tid at vi nesten kan lukte søppelet disse to individene arbeider med. Det ligger en varm ydmykhet i hvordan de skjøtter sitt arbeid, i hvordan de forholder seg til sin verden. Omtanke og kjærlighet.

Grunnmytene

Mange av Rimbereids dikt handler om Stavanger. I den første diktsamlinga hans Seine topografiar finnes diktet ”Stavanger” og i ”Solaris korrigert” lever diktjeget i et slags framtids-Stavanger: Siddy Stavgersand. Jimmens Stavanger er et sted i endring. Et sted der veier og industri bygges rundt mann og hest, menneske og natur. Veiene både sperrer dem inne og stenger dem ute. Det ligger nesten noe apokalyptisk over disse strofene der mann og hest forsvinner ut i tomhet og lys:

Et lide fargebilde

der Jesus står på et høgt fjell

med håvet nesten oppe i skyene?

Og at det onna han,

nere i ein dal med regn,

e ring på ring med motorveier.

Og om me då hadde sett nøye itte,

så ville Jimmen og eg ha gått der,

men då, for ein gangs skyld,

på ein av de stysste motorveiane

der me akkurat e på vei te å ta av

på ein avkjørsel tom for alt aent

og at der, heilt i enden,

e det et forferdelig sterkt lys.

Som fra ein stall

i brann.

Mens mannens verden knytter seg til det moderne, knytter hestens myteverden seg til en tid da norrøn religion rådet.

Då deim hestom mange

rida stort

og longe ifrå longt ifrå

og longt då burtum marki gule

og ifrå høge fjellom burtan til fjell

og ifrå Sirdal og ifrå Suldal og ifrå Setesdal.

Hestom er då fleire

enn tvo og tri

og vil då rida nedåt fjellom

og rida stort

Hesten har på en måte ingen framtid, bare fortid. Hesten som arbeidsdyr tilhører førmoderne tid.

Jimmen drømmer om en himmel som ligner på en fra norrøn tid. Der det er strå som spises, men som vokser like friske opp rett etterpå. Den gule fjordingen skinner smått med en hellig glød fra den dyrkede vikingtidhesten.

Oljå

Mannen har ei søster. Hun bor på et sykehus. Hun strikker. Strikker for ”å holde tingå samen”, tenker mannen. Mannen og hesten arbeider om kvelden, av og til i mørket. Noen steder i diktet er de nesten som skygger som beveger seg i det nye Stavanger, i det nye olje-Norge med sine ”canadiare og skottar”. Det er som om de blir mer og mer usynlige der de står med en avgrunn mellom seg og sin verden og dette nye. De trengs ikke lenger. En levemåte som deres er blitt umulig. De står et sted i diktet nærmest akterutseilte og skuer mot vest. Det ute slepes en plattform mot oljefeltene.

Nå er det den store oljeplattformen – ”condeepen” – som er helligdom. Den det kan skimtes bokstavene ”BR” på.

Det tredje dyret

For en god del år siden så jeg en skulptur av rogalandskunstneren Gunnar Torvund. Den heter Det tredje dyret. Den er en stor, mørk form med en slags glatt pels. Den minnet om et dyr og den minnet ikke om et dyr, den var en mellomting, et nestendyr, der den sto og formelig prustet i det som da het Samtidsmuseet i Oslo. Denne skulpturen kom jeg til å tenke på da jeg var i ferd med å lese ferdig dette diktet. Dette verket der menneske og dyr, ting og natur, ord og liv smelter sammen til ett, til noe som kjennes så levende at du formelig kan høre, føle, at det puster. At hjertet banker. Jeg synes Jimmen ligner på Det tredje dyret.

Og jeg kan ikke gjøre annet enn å konstatere at Øyvind Rimbereid har gjort det igjen – han har skrevet et dikt som kommer til å fortsette å leve lenge etter at boka er

Det Norske Teatret: BIBELEN

september 25, 2018september 25, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 2013

BIBELEN

Del 1: Ørkenvandringar og del 2: Jesus fra Nasaret

Tekstar frå Det Gamle Testamentet og Det Nye testamentet og av Maria Tryti Vennerød, Terje Nordby, Sara Stridsberg, Eirik Fauske, José Saramago, Cecilie Løveid, Ari Behn, Stein Winge, Anne Holtan og Carl Morten Amundsen.

Regi: Stein Winge

Scenograf og kostymedesign: Tine Schwab

Det Norske Teatret, laurdag 2.februar 2013

På det ujamne

Av Elin Lindberg

Oppsetjinga sprikar like mykje som tekstane i Bibelen sjølv gjer det. Første del, ”Ørkenvandringar”, er nokså friksjonslaus. I andre del, ”Jesus frå Nasaret”, blir det tatt betre teatrale grep.

Uansett kva slags livssynsståstad ein har, er det vanskeleg å vere ueinig i at Bibelen er ei av dei viktegaste bøkene i verda. Utruleg mykje kunst og tenking har bibelsk opphav. Utan Bibelen ikkje noko karneval i Rio, ikkje nokon Forbrytelse og Staff av Fjodor Dostojevski, eller Life of Brian ev Monty Python, Nidarosdom, Michelangelo, ikonet av den svarte Madonna i Chestohova i Polen, Theresa av Avilas berømte bok om seg sjølv, jolesongar og Påskeoriatoriet, bannskap på en mengde språk. Eg kan nemne i fleng, side opp og side ned, det er utruleg mykje som finst i verda som på ein eller annan måte har noko med Bibelen å gjere. Og ei kvar tid gjer sine lesingar. No i vår sekulære tid kunne det sjå ut som om denne boka var blitt gløymt, men nei, ho dukkar opp igjen. I 2011 kom ei ny bibelomsetjing. I 2012 vart Bibelen satt opp på Göteborg Stadsteater og no er han satt opp på Det Norske Teatret. Det er jo framifrå, men kva slags lesingar er det vi får? Maktar teatret å gjere dette materialet relevant for oss? Og blir det godt teater ut av det? Ja og nei.

På søndagsskulen

Oppsetjinga på Det Norske Teatret varar i seks timar. Det er tre pausar, ein av dei inneheld ei enkel servering (ikkje nokon nattverd). Oppsetjinga er delt i to: ”Ørkenvandringar” og ”Jesus frå Nasaret”. I første del er scenebiletet eit stillas. Det gjev eit industrielt preg. Verda er under bygging. Det er mykje og vellukka bruk av videoprojeksjonar gjennom heile oppsetjinga.

Hovudkarakteren i Bibelen er Gud. Han spelast av Bjørn Sundquist. I byrjinga fungerer det framifrå, sjølv om det ikkje er noko nytt under sola at Gud framstillast som ein slags bestefar. Sundquist er myndig og fin i rolla der han talar med Moses (Sigve Bøe). Men dette får ikkje lov å vare, dessverre. Sundquist går altfor fort ut av rolla som Gud og inn i forteljarrolla, synd. Her fell oppsetjinga og i lange parti er det som om vi er barn på søndagsskulen. Det blir forteljing av historier frå Bibelen. Det finst ikkje noko fast teatralt grep. Somme stader er det buskishumor og slapstick – artig nok. Adam og Eva er framstilt som to barn, historia om Laban og familien hans blir eit revynummer og Herodes (Bjørn Skagestad) er ein Gadaffi-kopi. Det er tydeleg at skaparane av oppsetjinga har leika seg med materialet, det er vel og bra, men det blir svært eindimensjonalt teater av det.

Det er gjennomgåande tolv personar på scenen (tolv stammar i Israel, tolv disiplar). Kostyma ser ut som ei blanding av hippieklede og klede frå Midtausten – skjerf, lange skjørt, smykke, store bomullsbukser. Dette, pluss den koreografien skodespelarane har fått, gjer at framsyninga tidvis minner om amatørteater og underhaldning laga av ei kristen ungdomsgruppe.

Det er noko litt trist over at Sundquist blir redusert til ein sundagsskolelærar. ”Stolar de ikkje på Gud?” spør han gjentekne gonger. Eg tenkjer undervegs i framsyninga at det er teatret dei ikkje stolar på her – teatret si evne til å skape kunst ut av gode tekstar. Det skal kanskje også seiest at ikkje alle tekstane i denne framsyninga er like gode. Det kjem no og då inn eit par kritiske drypp om røyndomen i Israel i dag, men det er ikkje nok til å setje denne delen av framsyninga inn i ein samtale om verda i dag.

Betre grep om Jesus

Andre del av oppsetjinga maktar betre enn første del å gjere vesentleg teater ut av Bibelen. Her er det tatt klarare grep, sjølv om også denne delen sprikar i mange retningar. Etter eit jolekrybbetablå der òg sjiraffen er med, kjem vi raskt fram til den vaksne Jesus (Frank Kjosås). Han er, i denne framsyninga, ein heilag og svært alvorleg mann med verken humor eller kjønnsdrift. Judas (Kyrre Hellum) er ein tydeleg og menneskeleg figur. Han vil ha Jesus med for å kjempe mot romarane. Jesus står for ikkje-vald, og han er ein healer. Den børa som er lagt på ham – kravet om å frelse menneskje – er så tung at han mest ikkje klarer å bere ho. I denne delen er Gud ikkje så mykje til stades – Jesus seier ein stad at han er død, men han dukkar opp no og då. Sundquist kjem inn som ein mild Rabbi syklande på ein damesykkel. Mot slutten kjem han inn som ”The man in white” syngande på ei Johnny Cash-låt: ”Ring of fire”. Ei framtoning som er stappfull av referansar, frå Esekiels brennande hjul til buddhismens kvitkledde, siste avatar. Eit snedig og teatralt interessant grep!

Verda er, i denne delen av oppsetjinga, ein stad med smerte, soldatar, valdtekter, frykt, sjukdom og forvirring. Jesus nyttar August Strindbergs ord frå Eit draumspel: ”Eg synest synd på menneska”. Men trass i det vonde maktar oppsetjinga òg å vise verda fram som ein stad med håp, venleik, tru og kjærleik.

Historia om Jesus som folketalar og forkynnar formidlast godt. Apostlane set seg blant oss i publikum og ”ordet” får plass på ei naken scene i form av ”Bergpreika”.

Maria frå Magdala får god plass som ei av apostlane. Mykje av verda rundt Jesus utspeler seg på sjukehus. Det er her han krossfestast og får dødssprøyta. Maria Magdalena fortel kva døden er: 1: Hjartet stoppar. 2: Ned i jorda og 3: Den siste gong nokon seier namnet ditt. Nei, den forunderlege historia om Jesus frå Nasaret blir nok ikkje gløymt med det første. Likevel må meldaren sin konklusjon frå denne oppsetjinga bli: Boka er best.

Nationaltheatret: FORVANDLINGEN

september 23, 2018september 23, 2018 elinlindberg8

Publisert i Marg 1-2012

Forførende Forvandling

En rørende og virtuos forestilling, men den står i fare for å forenkle ”Forvandlingen” noe.

Franz Kafka: FORVANDLINGEN

Dramatisert og bearbeidet av David Farr og Gisli Örn Gardarsson.

Oversatt av Øyvind Berg.

Regi: Gisli Örn Gardarsson.

Musikk og sangtekster: Nick Cave / Warren Ellis

Nationaltheatret, Oslo, 21.mars 2012.

Norsk teater er ikke hva det en gang var. Og det skal vi være glade for. Det kan virke som om det trauste realismetyngede teateret som nærmest har ligget som ”den evige sne” over teaterinstitusjonene er i ferd med å smelte bort. Ja, til global oppvarming av teatrene! Denne våren har Gísli Örn Gardarsson, sammen med skuespillere fra Nationaltheatret, vist sin versjon av Franz Kafkas mest kjente fortelling – ”Forvandingen”. En forfriskende, teatral og fysisk forestilling. Her møter vi Gregor Samsa som våkner opp en morgen og er blitt et stort insekt. Gísli Örn Gardarsson har regi og spiller selv hovedpersonen Gregor. Forestillinga er enkel og lettfattelig. Kafkas språk i novella er også enkelt, men det ligger en dimensjon av eksistensiell uhygge og angst i teksten, noe ubegripelig som forestillinga kanskje ikke har fått helt tak på.

Reykjavik, New York, Tasmania, Oslo

Forestillinga hadde premiere på Lyric Hammersmith i London i 2006 og har bak seg en imponerende turné. St. Petersburg, Sydney, Bogotá, Seoul, Hong Kong, Dublin. Nå går det rykter om at forestillinga skal settes opp på Broadway i New York.

Gísli Örn Gardarsson selv er islandsk, men han har vokst opp i Norge. Etter teaterutdanninga si i Island var han med på å starte Vesturport Teater. Under arbeidet med forestillinga Woyzeck traff han Nick Cave, som han har, imponerende nok, fått til å lage musikken til Forvandlingen.

Livet i rommet

Det fysiske er sentralt på mange plan i både tekst og forestilling. Scenografisk er rommet delt i to, en etasje med stue/oppholdsrom og en etasje over denne med Gregors rom. Oppholdsrommet er i mellomkrigsstil – tunge møbler, fuktmerker på veggtapetet. Overetasjen ser vi ovenfra, Gregors seng henger på veggen, det som for oss er gulv, er for ham vegg.

Gísli Örn Gardarsson har bakgrunn som turner. Det gjør at han er god til å bevege seg langs vegger og tak med en tilsynelatende letthet. For å være litt pirkete, mangler han kanskje noe av den intensiteten, eller kroppslige pasjonen, mange skuespillere med spisskompetanse på fysisk teater har.

Fokus på familien

I Kafkas novelle ser vi alt gjennom Gregor, i denne bearbeidelsen ser vi Gregor også gjennom øynene til familiemedlemmene. Familien Samsa framstår som perfekt, de er ikke rike, men anstendige. Faren (Kim Haugen), moren (Gisken Armand) og søstera Grete (Ine Jansen) lever sitt ganske bekymringsløse og svært regelmessige liv. Gregor har arbeidet hardt som handelsreisende for å brødfø familien. Helt til denne dagen, når han plutselig våkner opp og er blitt et digert insekt. Nå oppstår det alvorlige sprekker i familiens perfekte fasade.

Gregor tror han snakker menneskespråk, men familien hans hører bare rare og skingrende lyder når han snakker. De vemmes og blir redde av utseendet hans. Far reagerer med aggresjon, mor får voldsom skyldfølelse. Det er bare Grete som tar seg av Gregor i den første fasen, inntil hun til slutt ikke vil tiltale ham med hans eget navn. Han blir ikke lenger sett på som et menneske.

Først og fremst forteller denne forestillinga om familien som har en mørk hemmelighet de forsøker å gjemme vekk. I dette ligger det en stor sårhet.

Skam

For tida harseleres det mye over sjølframstillingene på sosiale medier – om hvordan facebook-profilene framstår som glansede og nærmest groteskt vellykkede. Fasaden og overflaten er kanskje enda viktigere enn den har vært før? Det gjelder å glatte over det som ikke passer inn. Skjære bort, operere vekk, pusse opp. Det må i det minste se ut som om alt er under kontroll.

Denne forestillinga er åpen nok til at det kan leses inn mye en familie kan tenke seg å gjemme vekk. Gregor er en ung mann. Han viser en tydelig antisosial adferd. Sørgelig aktuelt. Flere unge menn blir nå psykisk syke enn før. Rusrelaterte psykoser er dessverre ikke uvanlige. Narkomani. Spiseforstyrrelser. Avbrutt skolegang. Alkoholisme. Noen familier vil arbeide svært hardt for å holde slike ting skjult under en perfekt fasade.

Vårofferet

Vi har, i vår kultur, så mange historier om den unge mannen som ofres, eller som ofrer seg selv for at verden skal frelses. Både i norrøn og i kristen tradisjon har denne ofringa funnet sted om våren. Den norrøne skikken var å henge dyr og folk av hankjønn opp i et tre. I den kristne tradisjonen ble mannen spikret på et kors. I forestillinga på Nationaltheatret henger Gregor til slutt opp ned i et rødt stoff – tissue, eller et slikt stoff som er vanlig å bruke i ny-sirkus. Familien er blitt kvitt det som tynger. Gregor er død. Han var ikke lenger Gregor, han var i familiens øyne umenneskeliggjort, han var blitt til søppel. Familien kan endelig gå ut og nyte våren, som lenge har latt vente på seg. Bakveggen i det som var Gregors rom åpnes. Lys og kaskader av fargerike blomster slippes inn. Familien er renset og lettet. I etasjen under dem henger Gregor alene. Publikum gråter og reiser seg i spontan applaus. Renset også de.

Epilog

Ei vellykka forestilling, absolutt. Men den kunne vært vesentlig farligere om den også hadde maktet å romme dette at Gregor forvandler seg til noen helt utenfor vår fatteevne. Til noe vi ikke har begreper om. Kanskje blir Gardarsson for sympatisk og enkel til å makte å få fram dette. Og forestillinga for opptatt av at forvandlingen skal være begripelig.