Øyvind Rimbereid: Jimmen. Et dikt

Publisert i Marg 3-4 2011

Jimmen_productimage

Øyvind Rimbereid: Jimmen. Et dikt

Gyldendal Norsk forlag 2011

 

Mann og hest, fortid og framtid

Verden sett gjennom hesten Jimmen og kjørekaren hans

 

Rett før jeg setter meg ned og skal skrive dette, leser jeg et oppslag på nettet om at det nyfunne oljefeltet i Nordsjøen er enda mye større enn først antatt. Det er gigantisk. På grunn av at vi er inntil det sykelige avhengige av olja er vi villige til å betale milliarder av dollar for det fossile materialet som ligger der, dypt under havbunnoverflata. Jeg finner meg selv i å tenke – fint, kanskje områdene i nord blir spart for oljeboring! Samtidig vemmes jeg av nett-tekstens jubling over at funnet fører til at vi blir enda rikere og i stand til å brenne av enda mer jordas indre. Den mer relevante grunnen til at jeg nevner akkurat dette her er fordi den nye boka til Øyvind Rimbereid – Jimmen – går rett inn i denne virkeligheten. En virkelighet der den norske oljealderen brer seg seigt utover og ikke ser ut til å være mulig å stoppe i overskuelig framtid.

 

Mann og hest

Dette diktet som fyller hele boka på 64 sider, handler om hesten Jimmen og kjørekaren hans. De kjører søppel i Stavanger på 1970-tallet. Diktet skildrer stedet Stavanger som står helt i startgropa til å bli Norges viktigste oljeby. Jimmen og herren hans står som en arkaisk art som er i ferd med å forsvinne. Boka blir som deres siste tegn på liv.

Diktet er i tre deler og bygd opp slik at mann og hest har hver sine sett av strofer som de deler likt mellom seg. Jimmens strofer lunter av gårde. Ikke alltid på helt jevne verseføtter, men noe som kanskje ligner litt på Jimmens gamle fjordingføtter, gjennom Stavangers gater og tilhørende jorder. Herrens strofer er mer varierte i form. Tenkende, mediterende, reflekterende, beskrivende, ekspressive. Det er alltid mannen og hesten, de hører sammen de to. Hesten bruker genitivformer som er utdødde i dagens menneskespråk. Begge uttrykker seg på transkribert stavangersk. Det er dyret som åpner diktsuiten, som puster, eller pruster liv i mann og dyr og dikt:

 

Eg då hovud

lågt eg held

og auget mitt eg held då

nedtå augo honoms

og prustar innåt honoms prust.

Og herren min han prustar òg

so innoum prust han helsar meg

 

 

Fortid og framtid

Hestens måte å føre ordet på minner om middelalderdiktning, det klinger litt av vikingtid, mens mannen uttrykker seg i et mer moderne språk. Rimbereid har jobbet mye med sprang i tid i diktinga si. I langdiktet Solaris korrigert fra 2004 lever diktets jeg i år 2480 og i diktet ”Kvann” fra hans forrige diktsamling Herbarium plasseres et diktjeg i 1565. Det skrevne språket formes av tida diktene legges til.  Jimmen er plassert så nært i tid at vi nesten kan lukte søppelet disse to individene arbeider med. Det ligger en varm ydmykhet i hvordan de skjøtter sitt arbeid, i hvordan de forholder seg til sin verden. Omtanke og kjærlighet.

 

Grunnmytene

Mange av Rimbereids dikt handler om Stavanger. I den første diktsamlinga hans Seine topografiar finnes diktet ”Stavanger” og i ”Solaris korrigert” lever diktjeget i et slags framtids-Stavanger: Siddy Stavgersand. Jimmens Stavanger er et sted i endring. Et sted der veier og industri bygges rundt mann og hest, menneske og natur. Veiene både sperrer dem inne og stenger dem ute. Det ligger nesten noe apokalyptisk over disse strofene der mann og hest forsvinner ut i tomhet og lys:

 

Et lide fargebilde

der Jesus står på et høgt fjell

med håvet nesten oppe i skyene?

Og at det onna han,

nere i ein dal med regn,

e ring på ring med motorveier.

Og om me då hadde sett nøye itte,

så ville Jimmen og eg ha gått der,

men då, for ein gangs skyld,

på ein av de stysste motorveiane

der me akkurat e på vei te å ta av

på ein avkjørsel tom for alt aent

og at der, heilt i enden,

e det et forferdelig sterkt lys.

Som fra ein stall

i brann.

 

 

Mens mannens verden knytter seg til det moderne, knytter hestens myteverden seg til en tid da norrøn religion rådet.

 

Då deim hestom mange

rida stort

og longe ifrå longt ifrå

og longt då burtum marki gule

og ifrå høge fjellom burtan til fjell

og ifrå Sirdal og ifrå Suldal og ifrå Setesdal.

Hestom er då fleire

enn tvo og tri

og vil då rida nedåt fjellom

og rida stort

 

Hesten har på en måte ingen framtid, bare fortid. Hesten som arbeidsdyr tilhører førmoderne tid.

Jimmen drømmer om en himmel som ligner på en fra norrøn tid. Der det er strå som spises, men som vokser like friske opp rett etterpå. Den gule fjordingen skinner smått med en hellig glød fra den dyrkede vikingtidhesten.

 

Oljå

Mannen har ei søster. Hun bor på et sykehus. Hun strikker. Strikker for ”å holde tingå samen”, tenker mannen. Mannen og hesten arbeider om kvelden, av og til i mørket. Noen steder i diktet er de nesten som skygger som beveger seg i det nye Stavanger, i det nye olje-Norge med sine ”canadiare og skottar”. Det er som om de blir mer og mer usynlige der de står med en avgrunn mellom seg og sin verden og dette nye. De trengs ikke lenger. En levemåte som deres er blitt umulig. De står et sted i diktet nærmest akterutseilte og skuer mot vest. Det ute slepes en plattform mot oljefeltene.

Nå er det den store oljeplattformen – ”condeepen” – som er helligdom. Den det kan skimtes bokstavene ”BR” på.

 

 

Det tredje dyret

For en god del år siden så jeg en skulptur av rogalandskunstneren Gunnar Torvund. Den heter Det tredje dyret. Den er en stor, mørk form med en slags glatt pels. Den minnet om et dyr og den minnet ikke om et dyr, den var en mellomting, et nestendyr, der den sto og formelig prustet i det som da het Samtidsmuseet i Oslo. Denne skulpturen kom jeg til å tenke på da jeg var i ferd med å lese ferdig dette diktet. Dette verket der menneske og dyr, ting og natur, ord og liv smelter sammen til ett, til noe som kjennes så levende at du formelig kan høre, føle, at det puster. At hjertet banker. Jeg synes Jimmen ligner på Det tredje dyret.

Og jeg kan ikke gjøre annet enn å konstatere at Øyvind Rimbereid har gjort det igjen – han har skrevet et dikt som kommer til å fortsette å leve lenge etter at boka er

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s