Stikkord: Henrik Ibsen

Haugesund Teater: Hedda Gabler

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no 2025

Anna Ladegaard (Hedda) og Fabial Heidelberg Lunde (Assessor Brack), iHedda Gabler. Haugesund Teater 2025.
 Foto: Haugesund Teater

Heddas plysjhelvete

Hedda Gabler på Haugesund Teater er velregissert og velkomponert med et teatralt og fysisk spill som kan minne litt om tegneserieestetikk. Det er løst, ledig og godt, men litt grunt. Og Hedda – hun er bare ond, hva skal vi med henne?

Av Elin Lindberg

Hedda Gabler av Henrik Ibsen

Regissør, komponist og lyddesigner: Øyvind Osmo Eriksen

Scenograf og kostymedesigner: Bård Lie Torbjørnsen

Lysdesigner: Joakim Foldøy

Haugesund Teater, 8.mars 2025

Scenerommet på Haugesund Teater er så dekket av mjuke plysjaktige gulvtepper at vi må ha på oss poser på skoene. Fargene er i beige/lys grå og lys lilla. Publikum sitter på begge sider av en liten teppelagt oppbygning i midten av rommet som er ovalt. Skuespillernes kostymer er stort sett i myk fløyel. Alt er nesten kvalmende mykt. Kremhvite, lette gardiner dekker inn rommet – og alle som er i det. To objekter i lyst tre blir etter hvert til ukomfortable, «moderne» møbler – et bord og en stol. Tre store blomsterbuketter, tett pakket inn i cellofan, ligger på bordet. Alle disse elementene står egentlig også i Henrik Ibsens sceneanvisning til stykket. Rommet er altså ekte ibsensk og det er smart og vellykka oppdatert. Hos Ibsen legges det opp til realistisk spill, her er stilen mer teatral.

Fysisk spill

Tante Julle blir jo ofte spilt som en komisk karakter, det blir hun også her. Ane Skumsvoll spiller henne overdrevent omsorgsfull og kontrollerende, hun er til og med rundt og børster litt på skuldrene til et par publikummere hun går forbi. Hun har kraft og fart og holder fint taket på Jørgen Tesman (Pål Fredrik Kvale). Jeg savner likevel litt mer dybde. Den forrige Tante Julle jeg så, var i Kjersti Horns nylige versjon på Det Norske Teatret der Geir Kvarme spilte rollen. Han tilførte en sårbarhet som var virkelig fin og som ga menneskelig dybde til denne karakteren. Pål Fredrik Kvale er god som Tesman. Han er ikke stakkarslig og tuslete her, men har masse futt og fart og et overstadig godt humør. Og han er så hjertelig naiv. Fabian Heidelberg Lunde spiller Assessor Brack som en passe manipulerende sleiping. Malene Wadel får fint fram en sårbarhet hos Thea Elvsted og Manish Sharma er troverdig som alkoholikeren Eilert Løvborg. Forhistorien til disse to sistnevnte kommer klart fram, og det hjelper dem til å ikke blir flate figurer.

Urent farvann

Manish Sharma (Ejlert Løvborg).
 Foto: Haugesund Teater

«I denne tolkningen speiler vi Ibsens tekst mot Haugesunds egen virkelighet, der fasade kan overskygge innhold. Heddas indre uro reflekterer byens dilemma: Hvordan leve autentisk i en verden der overflaten skinner, men dybden kan føles grunn?» Dette står i programmet, og det er interessant med en lokal vri, en undersøkelse av stykkets møte med lokale forhold. Haugesund blir stort sett skult bak de prydelige gardinene. Her er det nok ikke så forskjellig fra andre byforhold rundt i verden, for vi får egentlig ingen direkte hint om at vi er i Haugesund. Er det en egen virkelighet i Haugesund som er veldig forskjellig fra andre norske småbyer? Dette blir uklart for meg.

Motsetningene dypt og grunt er i spill. Å ha som utgangspunkt at «dybden kan føles grunn» er litt problematisk. Her kan man ende opp med at selve oppsetninga blir grunn. Altså at man ikke får undersøkt menneskelige livsforhold, eller at man ikke kommer til bunns i en menneskelig tragedie. Hedda-karakteren kommer her til å lide litt under dette.

Noe som er en styrke i oppsetninga, er musikken og lyddesignen. I starten hinter musikken og lyddesignen til klassisk, borgerlig musikk på en presis måte som løfter uttrykket. Innslag med lyd av kråker et annet sted i stykket, hinter til horror-estetikk og gir assossiasjonen «a murder of crows» – en flokk kråker altså, men som på engelsk gir et frampek om forestående død.

Onde, onde Hedda

Ofte blir Hedda Gablers dårlige behandling av sine medmennesker forklart med at hun er generalens datter og en kvinne som ikke har noen plass i samfunnet. I Ibsens stykke er hun ikke bare aristokrat, men er også blitt oppdratt nærmest som en militær av sin far. Hun er vant til livrékledde lakeier og fine ridehester. I Hedda Gabler i Haugesund er ikke dette særlig synlig. Anna Ladegaards Hedda blir derfor stående i et tomrom uten denne tydelige bakhistorien, ja, det blir litt grunt, selv om Ladegaard spiller henne virkelig dynamisk og godt. Det blir ikke troverdig at hun ikke kan finne ut av å leve sitt eget liv i dette teatrale Haugesund – hva er det egentlig som stopper henne? Det er som om fallhøyden hennes er for lav til at det blir en troverdig tragedie her. Som hos Ibsen er hun også her en bortskjemt rikmannsdatter som er blitt trofékone til en hun egentlig ikke vil ha. Det ligger et selvhat og en selvdestruksjon i karakteren som hun vender utover helt til hun vender all kraften som ligger i dette, mot seg selv. Den karakteren som virkelig faller, er Eilert Løvborg. Og her klirrer det i glass i de tusen hjem og puber i byen. Manish Sharma spiller så troverdig tragedien og fallet til en alkoholiker som sprekker etter å ha jobba så hardt for å komme seg ut av avhengighet og klart å skape et storverk. Men Hedda, hun blir stort sett bare ond.

Hva skal vi med Hedda?

Anna Ladegaard (Hedda).

Nei, denne oppsetninga er slett ikke så verst. Den har helhet i det visuelle og i lydarbeidet. Den bruker rommet fint. Det fysiske skuespillerarbeidet er flott og interessant, og presist utført. Menneskene i stykket kjeder seg og plager livet av hverandre, om man da ikke som tante Julle, er omsorgsperson, eller som Tesman og Elvsted opptatt av å samle og systematisere andres stoff – de kunne sikkert blitt kjempegode på KI. Men hva vil man egentlig med Hedda her? Hun er sutrete og barnslig, slem og ond. Vi får ingen medlidenhet med henne. Er hun en umulig figur i dag? Er det liv laga for ei rik, bortskjemt jente? Tar Hedda livet av denne gammelmodige kvinnerolla når hun skyter seg med generalens pistol som om hun er aktør i en krig – en kamp mot at en rolle som trofékone skal være mulig? Kampen har foregått inni henne. Selvhatet og selvdestruksjonen og ondskapen har forvitret henne fra innsiden. Selvmordet hennes på Haugesund Teater foregår ute i kulissene et sted. Vi hører et lite, dumpt skudd. Er vi kvitt denne trofékona nå? Vel, det spørs..

Nationaltheatret: Peer Gynt

elinlindberg8

publisert på shakespearetidsskrift.no september 2024

«Peer Gynt», regi: Johannes Holmen Dahl. Nationaltheatret 2024. Foto: Erika Hebbert

Tettere og nærere «Peer Gynt»

Den rene teaterversjonen av «Peer Gynt» i Johannes Holmen Dahls regi på Nationaltheatret får mer fart og snert enn versjonen med stort orkester og kor som ble vel seig. Men hva er det nå Peer Gynt vil si oss denne gangen?

Av Elin Lindberg

PEER GYNT av Henrik Ibsen.

Bearbeidet av Johannes Holmen Dahl og Hege Randi Tørressen.

Musikk av Edvard Grieg, utviklet og bearbeidet av og med Ragnhild Hemsing.

Regissør: Johannes Holmen Dahl

Scenograf og kostymedesigner: Nia Damerell

Lysdesigner: Martin Myrvold

Maskør: Eva Sharp

Dramaturg: Hege Randi Tørressen

Musikalsk ansvarlig og lyddesigner: Alf Lund Godbolt

Musikalske arrangementer og komposisjon: Ragnhild Hemsing

Nationaltheatret, hovedscenen, premiere 21.september 2024

Denne versjonen av Peer Gynt har nok hatt godt av rundene med fullt orkester og stort kor, og med koreografi, for musikaliteten og presisjonen er absolutt god. Den første versjonen ble framført under Festspillene i Bergen i mai i år med Bergen Filharmoniske orkester, kor og Grieg-korene. I Oslo ble denne versjonen vist på Den Norske Opera & Ballett med Operaorkesteret og Operakoret. Det er det samme skuespillerensemblet, med noen få unntak, som spiller i alle versjonene – og mye er likt, men helt kopi er det ikke.

Å komme hjem

Det føles som om Peer Gynt kommer hjem på et vis, når han står på hovedscenen på Nationaltheatret. For utallige Peer Gynt-forestillinger er blitt satt opp, danset og spilt, mye såpe er rent ut i havet, men det var her, eller på Christiania Theater, det begynte. Her var urpremieren i 1876. Og stykket kler godt denne gamle teaterscenen og dette formatet. Dette er så langt fra et Ibsen-museum. Det blir tydelig etter å ha sett versjonenpå Den Norske Opera & Ballett. I den versjonen oppleves stykket mer statisk og stivt – på Nationaltheatret får det mer liv. Vi kommer tettere på uten den åpne orkestergraven mellom sal og scene. Men det oppleves også som om skuespillerne setter inn et ekstra gir når de ikke har kor og orkester å støtte seg på. Mer tekst er kommet til, det gjør også stykket fyldigere.

Hvor er vi?

I kjent Johannes Holmen Dahl- og Nia Damerell-stil er scenerommet nakent i starten. Det er befriende fritt for alle de store og små distraksjonspunktene vi møter i hverdagen. Det er bare Ragnhild Hemsing som kommer spillende på hardingfele mot oss. Hun var også med i den første versjonen, men her står hun alene som musiker. Hun har også komponert og vært ansvarlig for det musikalske. Hun står i en solid tradisjon, flere store komponister har laget musikk til Peer Gynt. Edvard Grieg er kanskje mest kjent, men også Harald Sæverud, Arne Nordheim og Jüri Reinvere, blant andre, har skrevet musikk til stykket. Hemsing skriver vel egentlig ikke ny musikk, hun bygger på Grieg. Hun står i forgrunnen og spiller som en gud, og hun kommenterer musikalsk i bakgrunnen, hun spiller til dans og hun skaper stemningsbilder. Og hun er dynamisk til stede på scenen. Grepet med én musiker på scenen brukte Holmen Dahl også i Hamlet på Nationaltheatret for et par år siden. Da var det trommeslager Elisabeth Mørland Nesset som var på scenen gjennom hele stykket.

Hvem er Peer Gynt?

Ågot Sendstad og Herbert Nordrum. Foto: Erika Hebbert

Herbert Nordrum spiller Peer Gynt. Han spilte også tittelrollen i Holmen Dahls Hamlet og det gjorde han godt, selv om han ikke var så dreven på blankvers som sine medspillere den gang. Språkarbeidet hans blir bare bedre og bedre og fungerer rytmisk godt i scenediktet Peer Gynt. Ågot Sendstad spilte Gertrude i Hamlet, også denne gangen er hun moren til hovedrollen. Og ja, hun er den perfekte mor Åse. Et godt og interessant grep er at hun også spiller Knappestøperen i samme kostyme som mor Åse. Det understreker et slags syklisk livsløp. Det er mor som står for både liv og død, for fødsel og gjenfødsel. Det blir nesten et hint til Ibsens fru Alving her.

Jacob Jensen, Herbert Nordrum, Jan Gunnar Røise og Håkon Ramstad. Foto: Erika Hebbert

Alle skuespillerne er stødige i rollene sine. Jeg vil likevel framheve Jan Gunnar Røise. Han har en scenisk musikalitet og en helt nydelig måte å formidle Ibsens rim på. Han spiller flere småroller, blant annet Kapteinen i begynnelsen av femte akt. Henriette Marø har en del å gå på som Ingrid, Dovregubbens datter og Anitra – her blir det litt mye buskis. Håkon Ramstad har tatt over som Dovregubben sjøl, det var Kåre Conradi som spilte ham i versjonen til Den Norske Opera & Ballett. Ramstad er innsmigrende og god med cowboy-skjorte og lisseslips. Jacob Jensen viser imponerende kroppskontroll som ungen til Peer og Dovregubbens datter.

Hvem er vi?

Peer Gynt er ofte brukt for å si noe om hva det norske er. Og er det noe nordmenn tradisjonelt har vært veldig opptatt av, så er det nettopp dette: Hvem er vi nå? Og: Hvordan blir vi oppfattet av andre? Man kan jo spørre seg om det finnes større nasjonalister enn nordmenn. Den urnorske Peer Gynt er i starten en kar som ser ut som en gatesmart rapper, eller et gjengmedlem, fra Oslo øst, selv om han ikke høres ut som det. Han har på seg mørkeblå treningsjakke og militærgrønne bukser. Energien og den underliggende attituden hans er røff og bad ass. Han er skrytende og sjølopptatt, han er ikke til å stole på, men han er kjempeflink til å servere dikt og forbannet løgn – og hvem lar seg ikke forføre av en som er god til å ordlegge seg, enten han er politiker eller artist?

Exit og såpe

Exit-gutta er blitt et begrep etter NRK-serien som gikk for noen år siden. De er hensynsløse, styrtrike menn som kan gjøre akkurat hva de vil med alt og alle, flere av dem er overgripere. Det verste er at nettopp det er ikke fiksjon, uten at jeg skal komme med eksempler her. Peer er en slik Exit-kar der han lander med flyet sitt i såpeskummet som faktisk er en fin illustrasjon av snø, hav og himmel. Uten at jeg skal gå nærmere inn på dramatikken rundt kopiering av scenografi, er det på sin plass å nevne at også Calixto Bieito brukte såpeskum på lignende vis i sin versjon av Peer Gynt i Bergen i 2006. Det ligger en dobbelthet i Exit-Peer. Han blir på en måte beundret for at han har klart å bli så styrtrik, selv om det er på det mest uetiske vis. Men han er også en overgriper og en gjennområtten, egosentrisk figur. Han er både en kynisk overlever og en som faller.

Solveig, å herregud

Hanna-Maria Grønneberg og Ragnhild Hemseng. Foto: Erika Hebbert

Men hva er det med denne Solveig-karakteren? I versjonen til Den Norske Opera & Ballett var det Frøy Hovland Holtbakk som hadde denne rolla. Hun fungerte godt som skuespiller, men så er det det at hun er en formidabel lyrisk sopran. Hun briljerte i sangsekvensene. Det gjorde at karakteren Solveig ble et musikalsk element, mer enn en faktisk karakter, og det fungerte bra. I Nationaltheatrets versjon er det Hanna-Maria Grønneberg som spiller Solveig. Hun er en god skuespiller og presterer fint. Hun er morsom og keitete i den artige bryllupsdansescenen. Hun er naturlig og sympatisk i fjell-scenene. Og hun synger greit og reint, men hvorfor må sangen med? Det er noe uforløst her, jeg savner et tydeligere regigrep. Hvem er hun? Er hun trofékona som sitter og venter på den rike mannen? Er hun en fantasi i gamle Per Gynts hjerne? Karakteren blir dessverre litt utvendig og utydelig og vanskelig å plassere.

Noen innvendinger til tross, jeg mener Nationaltheatrets Peer Gynt kommer solid og sterkt i mål. Det flyter fint, rytmisk og musikalsk. Den frontale spillestilen Holmen Dahl ofte benytter fungerer godt. De humoristiske innslagene gir også stykket et vellykka løft.

Erik Bjerck Hagen(red.): IBSENS BRAND Resepsjon – tolkning – kontekst

elinlindberg8

Brand omslag.jpg

Erik Bjerck Hagen(red.): IBSENS BRAND Resepsjon – tolkning – kontekst

Vidarforlaget 2010

 

Bokomtale av Elin Lindberg

 

Fyldig og grundig om Brand

Over hundreogførti år etter utgivelsen av Henrik Ibsens Brand inspirerer teksten fortsatt til nye lesninger. Hvordan kan vi forstå eller lese denne kompromissløse hovedpersonen, presten Brand? Og Agnes, hvem er hun? Denne boka gir stoff til å nærme seg noen svar. De elleve bidragene i boka handler om tolking av Brand, om vurdering av Brand og om kontekstualisering av Brand.

Ingen annen norsk tekst har så rik resepsjonshistorie som Ibsens Brand, skriver Erik Bjerck Hagen innledningsvis. Han peker på fem hovedtretninger: Heroiserende lesninger, som i hovedsak gir Brand rett. Tragiske lesninger, som er sympatisk innstilte til Brand, men som legger inn mer eller mindre alvorlige tragiske feil som grunnlag for hans fall. Kristne lesninger som fordømmer Brand for hovmod. Kritiske lesninger som har en grunnleggende ironisk distanse til Brands prosjekt, som regel på humanistisk grunnlag. Komiske lesninger som ser Brand som en frivillig eller ufrivillig harselas over hovedpersonen.

Boken inneholder også Ibsens egne vurderinger av hovedpersonen:

 

At Brand er prest, er igrunden uvæsentligt, fordringen, intet eller alt, gælder på alle punkter i livet, i kærligheten, i kunsten, o.s.v – . Brand er mig selv i mine bedste øjeblikke, – ligeså visst som jeg ved selvanatomi har bragt for dagen mange træk både i Peer Gynt og i Stensgård.

 

Keld Hyldigs tekst om den sceniske Brand-respesjonen i Norge er interessant lesning. Han trekker blant annet fram Det Norske Teatrets oppsetning fra 1973 med Svein Erik Brodal og Liv Ullmann, der Brands sluttreplikk ble strøket og Brand til slutt står sammen med Gerd, bevæpnet med gevær som en revolusjonsleder og en geriljakvinne. Calixto Bieitos Brand på Nationaltheatret i 2008 framheves også. En teatral tolkning der anmelderne satte fokus på det menneskelige ved Brand.

Boka inneholder mange interessante vinklinger og oppleves som absolutt nyttig fordi den gir meg nye perspektiver på Brand som tekst og Brand som teatral figur.

 

Riksteatret: VILDANDEN

elinlindberg8

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3-4/2013

Vildanden.jpg
foto L-P Lorentz

Vellykka versjon av Vildanden

Barnet i en offerposisjon er sentrum i dette oppdaterte og velspilte Ibsen-stykket

 

Av Elin Lindberg

 

VILDANDEN av Henrik Ibsen, bearbeidet og omskrevet av Bibbi Moslet

Regi: Stein Winge

Scenografi og kostymer: Tine Schwab

Lys: Tobias Leira

Lyd: Erik Hedin

Med: Sverre Bentzen, Jan Gunnar Røise, Mari Maurstad, Hilde Stensland, Joachim Calmeyer, Per Egil Aske, Mia Gundersen, Even Rasmussen og Tov Sletta

Riksteatret, Oslo, torsdag 21.november 2013

 

Den bebrillede Hedvig (Hilde Stensland) og hennes mor Gina (Mari Maurstad) sitter i forstillingas begynnelse hjemme i stua og venter på far. På scenen står en sofa, stålampe, bord og stol. Hedvig sitter som 14-åringer flest med pcen sin i fanget og øretelefoner på hodet. Mor har tatt jobben med seg hjem, hun sitter i sofaen med regnskapet. En hverdagslig og samtidsrealistisk situasjon. Det er nettopp det samtidsrealistiske som er forestillingas styrke.          Skuespillerne, alle som en, gjør en utmerket jobb. Spillestilen kan av og til bli litt for pompøs, men er stort sett så pass dempet at vi kommer under huden på disse sjablongaktige karakterene.

”Livsmotet, motet til å leve”, sier Hedvig i starten av forestillinga, og med kunnskapen om alle frampekene som finnes i stykket, er en tragisk ansats satt. Stykket er i seg selv velkomponert og Bibbi Moslet har gjort en meget god jobb med bearbeidelsen av det. Vildanden framstår fortsatt som Henrik Ibsens stykke, men Moslets arbeid med det har plassert teksten i vår tid på en vellykka måte. En innvending er at det blir litt overtydelig enkelte steder. Noen momenter terpes det på, igjen og igjen, som om publikum skulle ha litt tungt for det.  Andre steder har denne meskingen i et gåtefullt og symboltungt språk allikevel en klar funksjon. Barnet Hedvig er til stede. Hun prøver så godt hun kan å gjøre de voksne til lags og forstå hva det er de egentlig sier, men barn kan, som kjent, ha vanskelig for å forstå ironi og bildespråk. Barnets ensomhet blir her tydelig og sår.

 

Oppgjør og oppvask

Karakterene i stykkets verden er mer typer enn hele personer. Dette ble gjort spesielt tydelig i Vegard Vinges og Ida Müllers legendariske versjon av stykket for et par år siden. I den enormt omfattende og lange forestillinga deres (den varte 17 timer da jeg så den) var karakterene karikerte, de var groteske, forstørrede og dukkeaktige. De viste til en verden der menneskene er perverterte og ødelagte, og samfunnet gjennområttent. I Riksteatrets versjon er karakterene formet som realistiske individer som forholder seg på ulikt vis til virkeligheten. Hjalmar (Jan Gunnar Røise) har vage drømmer om å utvikle en slags oppfinnelse. Røise gir denne utflytende karakteren en fast autoritet, det krever godt skuespillerhåndverk å skape denne motsetningsfulle posisjonen, Røise gjør dette utmerket. Molvik (Tov Sletta) som i denne oppsetninga er kjæresten til Dr.Relling (Even Rasmussen), er en jålete skuespiller/artist. Han spilles også godt som en karakter som ikke har helt bakkekontakt. Gamle Ekdal (Sverre Bentzen) beveger seg ut og inn av demens og gnåler på dette forsvarsbrevet han skal skrive. Det kler forestillinga at den gamle får godt med plass. Gina er realistisk og praktisk anlagt, hun forsørger familien og jatter med mannen sin. Hun er både kynisk beregnende og selvoppofrende, dypest sett gjør hun alt hun kan for å redde seg selv. Fru Sørby (Mia Gundersen) er strålende avslappet i forhold til verden og livet og er kanskje den eneste i stykket uten hemmeligheter. Gregers Werle (Per Egil Aske) er djevelen i stykket med sin sannhetsidealisme. Alle er de egentlig bare opptatt av seg sjøl og sine egne drifter og følelser. Hilde Stensland gjør en fin jobb som Hedvig, et barn som blir forsømt av menneskene rundt seg. De voksne er opptatte med å realisere seg sjøl på ulike vis. De navlebeskuende prosjektene deres har i denne forestillinga kanskje litt til felles med frigjøringsprosjektene på 1970-tallet. På den tida var det individets plikt å frigjøre seg fra samfunnets tvangstrøyer. Det ligger en vilje til oppgjør med dette tankegodset i forestillinga. Hva gikk galt? Ble barnet ofret i frigjøringskampene?

 

Den dysfunksjonelle familien

Det drikkes mye øl på scenen. Det festes. Hedvig blir brukt både som en slags tjener der hun henter øl til de voksne og står i familiens fotobutikk i stedet for å gå på skolen. Hun prøver så godt hun kan å være flink jente og gjøre det som blir forventet av henne. Barnet er fullstendig lojalt i forhold familien. Det er lett å se paralleller til familier som sliter med å være gode og trygge hjem for barn, hjem der det er mye dop, alkohol og omsorgssvikt. Det ligger også et oppgjør med en generasjon som ikke ville bli voksne i forestillinga. En generasjon der mye av meninga med livet var å forlenge ungdomstida til fylte seksti, minst. Dyrkinga av det ungdommelige lever i beste velgående, men tendensen til at unge mennesker nå går inn i mer tradisjonelle voksne roller er økende. Det ligger en oppdragende melding i forestillinga, den ber det voksne individet ta ansvar. Stykket viser fram et råttent samfunn gjennomsyret av egoisme. Det er nærmest en dystopi. Den kommende generasjon, her representert ved barnet Hedvig, dør fordi den har ikke noe livsgrunnlag. Naturen er forpestet, forholdet til natur og samfunn er forstokket.

Både kristendommen, norrøn religion og mange naturreligioner opererer med det som på ett plan er menneskeofring. Ibsens stykke er fullt av symbolikk. Her ofres barnet, eller det ofrer seg selv som en slags jesusfigur.

Forestillinga balanserer mellom det velspilte og gripende og deler der patosen tar over så til de grader at det hele blir patetisk. Avslutningsscenen der Hedvig skyter seg selv blir nesten bokstavelig talt en slik balansegang der hun sakte og nærmest balanserende på en imaginær line, kommer mot oss på en litt zombieaktig måte. Her står forestillinga i fare for å falle pladask inn i det svulstige og overspilte, men skuespillerne er så rutinerte og velspillende at de ror det hele i havn på en overbevisende måte.

Innvendingene til tross, forestillinga er blitt en vellykka versjon av Vild

Peter Larsen: Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur

elinlindberg8

Publisert i Kunst+ #1/2013

Ibsen og fotografene.jpg

Peter Larsen: Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur

Universitetsforlaget 2013, 239 sider

 

Omtalt av Elin Lindberg

Ibsenbilder og fotohistorie

I Henrik Ibsens dramatikk ligger det ofte en nedlatende holding til fotografiet og til fotografen. Fotografiet blir sett på som en ”åndløs kopi av virkeligheten” og fotografen står heller ikke høyt i kurs. I stykket Villanden kommer dette tydelig fram. Og i Peer Gynt blir fotografen forbundet med djevelen selv. Det blir interessant når Peter Larsen gjennom denne boka viser at Ibsen selv hadde et svært bevisst forhold til fotografiet og at han brukte det til å iscenesette seg sjøl og til å markedsføre forfatterskapet sitt. Kanskje vi kan snakke om et Faust-motiv? En Ibsen som selger sjela si til djevelen?

 

Grundig og grei

Peter Larsen er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen. Han har publisert en rekke arbeider om fotografi, film og medievitenskap. Boka Ibsen og fotografene – 1800-tallets visuelle kultur vitner om at han har gjort et grundig arbeid med materialet. Her er det et rikholdig kilderegister, en mengde noter og massevis av bilder. Larsen skriver at han bruker historia om Ibsen og fotografene som utgangspunkt for en beskrivelse av de sentrale momentene i etableringa av en moderne visuell kultur. Han skriver godt om det brede sosiale feltet tidlige fotografer i Kristiania virket i. Vi får innblikk hvilken i bakgrunn disse tidlige fotografene hadde – ingen av disse fotografene i fotografiets barndom hadde planlagt å bli fotografer. En var student og ville først og fremst bli dikter, en var utdannet gartner, en annen var malersvenn og ble skuespiller. Fotografen Don Antonio D’Alessandri som fotograferte Ibsen i Roma var utdannet prest. Hans søknad til den kirkelige øvrigheten om å få drive et fotografisk atelier ble innvilget på betingelse av at han ikke var iført prestekjole når han arbeidet med kjemikaliene eller når han betjente kundene sine.

 

Iscenesetteren

Larsen skriver om hvordan Ibsen brukte bildene som en visuell valuta. Fotografiene ble for Ibsen et sosialt instrument i familiære og private sammenhenger, ikke ulikt vår egen facebook-aktivitet. Boka diskuterer også hvordan Ibsen benytter fotografiene i iscenesettelsen av seg selv som forfatter og offentlig person. Ibsen kontrollerer svært bevisst bruken av portrettfotografiene av seg selv, men på et tidspunkt svikter denne kontrollen. Dette tapet av kontroll faller sammen med at offentligheten rundt 1900-tallet endrer karakter. Det dukker opp sosiale aktører som bruker bilder på nye måter og fotografer som ikke respekterer gamle spilleregler.

 

Blikket utenfra

Boka presenterer en interessant kontrast mellom Ibsen på de stive portrettfotografiene og Ibsen i gruppebilder. Et bilde er tatt i Wien i 1873. Ibsen var jurymedlem for ”Nåtidens bildekunst” ved verdensutstillingen der og bildet er et regissert tablå som illuderer avslutningen av juryarbeidet. Her sitter Ibsen helt ytterst forsamlingen. De høye hælene han brukte vises godt (Ibsen var en litt liten mann). Ibsen ser ut som en sosialt isolert mann der han sitter og stirrer forbi gruppen av andre menn mens han tviholder på paraplyen sin. Det autoritære blikket hans fra portrettfotografiene som han kanskje hadde mer kontroll på, finnes ikke her.

 

Ibsen fotograf?

Larsen reflekterer i boka over hvordan Ibsens eget syn på fotografiet kommer til uttrykk i dramatikken hans og i andre av tekstene hans. Det er interessant lesning. Ibsen bruker som mange andre av sin samtids kunstnere og intellektuelle, sine forestillinger om fotografiet som kritisk verktøy når han forsøker å diskutere allmenne estetiske problemstillinger. Det er vel nokså gjennomgående at Ibsen ser på fotografiet som underlegent sin egen dikterkunst. Det er kanskje derfor at det virker litt unødig hardhendt når Larsen i bokas siste setning titulerer Ibsen: ”Dikteren og fotografen Henrik Ibsen”.