Erik Bjerck Hagen(red.): IBSENS BRAND Resepsjon – tolkning – kontekst

Brand omslag.jpg

Erik Bjerck Hagen(red.): IBSENS BRAND Resepsjon – tolkning – kontekst

Vidarforlaget 2010

 

Bokomtale av Elin Lindberg

 

Fyldig og grundig om Brand

Over hundreogførti år etter utgivelsen av Henrik Ibsens Brand inspirerer teksten fortsatt til nye lesninger. Hvordan kan vi forstå eller lese denne kompromissløse hovedpersonen, presten Brand? Og Agnes, hvem er hun? Denne boka gir stoff til å nærme seg noen svar. De elleve bidragene i boka handler om tolking av Brand, om vurdering av Brand og om kontekstualisering av Brand.

Ingen annen norsk tekst har så rik resepsjonshistorie som Ibsens Brand, skriver Erik Bjerck Hagen innledningsvis. Han peker på fem hovedtretninger: Heroiserende lesninger, som i hovedsak gir Brand rett. Tragiske lesninger, som er sympatisk innstilte til Brand, men som legger inn mer eller mindre alvorlige tragiske feil som grunnlag for hans fall. Kristne lesninger som fordømmer Brand for hovmod. Kritiske lesninger som har en grunnleggende ironisk distanse til Brands prosjekt, som regel på humanistisk grunnlag. Komiske lesninger som ser Brand som en frivillig eller ufrivillig harselas over hovedpersonen.

Boken inneholder også Ibsens egne vurderinger av hovedpersonen:

 

At Brand er prest, er igrunden uvæsentligt, fordringen, intet eller alt, gælder på alle punkter i livet, i kærligheten, i kunsten, o.s.v – . Brand er mig selv i mine bedste øjeblikke, – ligeså visst som jeg ved selvanatomi har bragt for dagen mange træk både i Peer Gynt og i Stensgård.

 

Keld Hyldigs tekst om den sceniske Brand-respesjonen i Norge er interessant lesning. Han trekker blant annet fram Det Norske Teatrets oppsetning fra 1973 med Svein Erik Brodal og Liv Ullmann, der Brands sluttreplikk ble strøket og Brand til slutt står sammen med Gerd, bevæpnet med gevær som en revolusjonsleder og en geriljakvinne. Calixto Bieitos Brand på Nationaltheatret i 2008 framheves også. En teatral tolkning der anmelderne satte fokus på det menneskelige ved Brand.

Boka inneholder mange interessante vinklinger og oppleves som absolutt nyttig fordi den gir meg nye perspektiver på Brand som tekst og Brand som teatral figur.

 

Sølve Skagen (red.): deUSYNLIGE

de Usynlige

Sølve Skagen (red.): deUSYNLIGE

Fritt Forlag 2010

 

Bokomtale av Elin Lindberg, Publisert i Stikkordet 2011

 

Fin filmfagdokumentasjon

Boken deUSYNLIGE tar for seg Erik Poppes film med samme navn. Den inneholder filmens opptaksmanus, intervjuer med folk bak filmen, en analyse, stills og anmeldelser. Dette er femte bok i serien Fra idé til film, en bokserie som tar sikte på å publisere opptaksmanuskriptene til de viktigste norske spillefilmene med kommentarer. Sølve Skagen er redaktør for serien.

I Erik Poppes innledning til boken skriver han om intensjonen bak filmen, noe han også påpeker kan være vanskelig å sette ord på. Ord kan i en slik sammenheng virke noe reduserende i forhold til filmen de skal beskrive. Det er interessant å lese om hvordan Poppe jobber, om det håndverksmessige.

Morten Barth gir en analyse av filmen der han hovedsakelig diskuterer filmen i forhold til samtidsmennesket og samtidskristendommen. deUSYNLIGE dramatiserer nestekjærlighet og medmenneskelighet, skriver han.

Det lange intervjuet som Per Haddal har gjort med Erik Poppe er svært godt skrevet og virkelig interessant. Det fungerer som er fyldig biografi over Poppe. Den gir bakgrunnen for at han er blitt den regissøren han er blitt og gir et bilde av oppvekst og valg av livsretning som oppleves levende. Intervjuet gir også et godt bilde av norsk kulturliv på 1980- og 1990-tallet. De korte spørsmålene til Haddal fører til lange, fyldige svar om Poppes filmer, tematikk, samarbeidspartnere og arbeidsmetoder.

Boken inneholder også en e-post fra selveste Michael Moore. Og Sølve Skagen har intervjuet filmens produsent, Finn Gjerdum. På spørsmålet om hva som var den viktigste erfaringen med deUSYNLIGE svarer han:

 

Kanskje at jeg fikk bekreftet hvor viktige skuespillerne er. En god skuespiller kan løfte en situasjon, kan skape et magisk øyeblikk, som er gull verd i enhver film. Hvis vi blir flinkere til å bruke de ressursene som ligger i skuespillerne, hadde vi kanskje trengt litt mindre eksplosjoner og biljakter. Skuespillerne er de viktigste opplevelsesbærerne for publikum.

 

Opptaksmanuset som er bearbeidet 16 ganger, er skrevet av Harald Rosenløw Eeg. I tillegg til at det er faglig interessant er det en spennende og velskrevet tekst.

Solfrid Linge (red.)m.fl.: TEATERKOMPANIET – Kunst, kultur og næring

Teater og næring

 

Solfrid Linge (red.)m.fl.: TEATERKOMPANIET – Kunst, kultur og næring

Landslaget drama i skolen og Thalia publishing 2011

 

 

Nok en grundig bok fra forlaget Thalia

 

Dette er den tredje boka i serien ”Teaterforum”. Den er først og fremst en lærebok for videregående skole og for forstudium i teater, men her er det mye stoff som også er aktuelt for skuespillere som underviser i skuespillerarbeid og for dem som ønsker seg oppdatering på hvordan teateruniverset for barn og unge ser ut i 2011. Boka er veldig ”nedpå”, med et konkret og håndverksmessig fokus, den kan også være god for unge skuespillere i etableringsfasen.

Bokas sterkeste del er der den gir et historisk blikk på scenekunsten for barn og unge. Denne delen av boka er skrevet av Sigrid Røyseng, Sarina Ernstsen og Lisa Marie Nagel. Stoffet presenteres engasjerende og lettfattelig – supert lærebokspråk!

Det er mange måter å skrive teaterhistorie på. En hver tid har sitt eget blikk på begivenhetens gang. Gjennomgangen av utviklingen av scenekunsten for barn og unge virker her både grundig og etterrettelig. Nå er scenekunstuniverset for barn og unge stort og mangfoldig, det er umulig å få med seg alt i en slik oversikt over teaterhistorien. En ting jeg savner nevnt i boka er for eksempel ”Den mangfaldige scenen”, et vellykket prosjekt for barn og unge fra forskjellige kulturer. Men boka rommer absolutt mye – fra Christiania Theater i 1866 da Bjørnstjerne Bjørnson inviterte barn og unge til forestilling for at de skulle lære om klassikerne og om å gå i teater, til dagens babyteater og en scenekunst der fokuset på teater som pedagogisk verktøy og som ren underholdning er borte. I dag legges det, blant annet gjennom ordningen Kunstløftet, vekt på kunstens egenverdi og på barns rett til kunstopplevelser.

For å fortelle historien om produksjoner skrevet og utarbeidet spesielt for barn og unge starter boka med å ta for seg eventyrtradisjonen på institusjonsteatrene. Denne tradisjonen tok en ny vending på 1950-tallet med Thorbjørn Egner og Alf Prøysen. Det var først og fremst bøkene deres som ble dramatisert, mens utviklingen av dramatikk for barn ble ivaretatt av barnetimen i NRK radio. Pedagogisk teater har en lang tradisjon i Norge, men vi forbinder det gjerne med 1970-tallets teater. På 1980-tallet ble barneperspektivet i forestillingene viktig. Suzanne Osten var og er toneangivende her. 1900-tallet var preget av post-dramatisk teater, sentralt sto visuelt teater og teater som estetisk erfaring. Boka kan også stå som en katalog over viktige forestillinger for barn gjennom tidene.

En vesentlig del av nyskapingen og utforskingen av teater for barn og unge har forgått i det frie feltet. Det framhever boka fint. Lars Viks ti teser om teater for barn har fått plass i boka. De ble først publisert i tidsskriftet Ånd i hanske og finnes også på Grenland Friteaters nettside. Disse tesene er vesentlige og viktige for alle som forholder seg til teater for barn. Tesene sier blant annet at det ikke finnes teater bare for barn, at det er for mye idyll og for mye moral i norsk barneteater, at det er for mange sjarlataner i norsk barneteater og at frie sceniske gruppers betydelige virksomhet for det yngste publikummet ikke er et resultat av offentlige tilskudd – eller bevisst kulturpolitikk.

I del to og tre av denne boka skrives det enkelt og greit om hvordan det kan jobbes med barn og ungdom i praksis. Det er kanskje noe omstendelig, men her er det tips til øvelser som kan brukes i skuespillerundervisning. Og det er informasjon som kan gis til elever om hvordan man starter sin egen teaterbedrift rent praktisk, for eksempel om hvordan man setter opp en forretningsplan og driver markedsføring.

Dette er blitt nok en grundig bok fra Thalia som understreker det aller viktigste: Gi barna kvalitetsteater!

 

Elin Lindberg

 

 

Thoralf Berg: Teater blir kunst

Publisert i Stikkordet 2010

 

teater blir kunst.jpg

Thoralf Berg: Teater blir kunst

Om dannelsen av et moderne publikum og teater i Trondheim på 1800-tallet.

Tapir Akademisk forlag, 2009

 

Grundig om historien rundt Trøndelag Teater

Det kan av og til være lett å glemme hvor nært knyttet teatret er til utviklingen av resten av samfunnet, Thoralf Bergs bok Teater blir kunst er med på å minne oss på akkurat det. Boka er en bearbeidet versjon av Bergs doktoravhandling og den tar for seg teatervirksomheten i Trondheim på 1800-tallet, fram til at byen fikk både et moderne teater og publikum rundt forrige århundreskifte.

På begynnelsen av 1800-tallet var teatret et sted overklassen møttes og hygget seg, forteller Berg, rundt midten av århundret besto publikum av alle samfunnsklasser, før det rundt århundreskiftet ble et ”bredt, differensiert og komplekst sammensatt borgerlig publikum” – ikke ulikt det vi finner ved de fleste teatre i dag. Berg viser også hvordan konstruksjonen av teatersalen speiler klassedelingen av publikum.

Bergs hovedkilde er samtidige aviser. Jeg liker at boka rommer så mange direkte sitater fra disse avisene. Ortografien og skrivemåten fra 1800-tallet gir en fin illustrasjon av datidens språk og gir eksempler på hvordan den offentlige debatten foregikk. Det er både interessant og fornøyelig å lese om hvordan spillestilen ved teateret forandret seg rundt slutten av 1800-tallet. Det ble en større profesjonalisering og realismen kom og ble værende helt fram til vår tid. Dette sto i Dagsposten etter Johanne Dybwad-turneens oppførelse av Henrik Ibsens Rosmersholm:

 

Og saa ægte var det, at man glemte, at man sad i et Teater, det var som at se ind igjennem aabne Døre til Livets egen store Tragedie, som at være stillet Ansikt til Ansikt med de Magter, som raader over Menneskenes Skjæbne og holder deres Livstraad i sin Haand.

 

Det går ikke alltid helt klart fram hvem kritikerne var, men tekstutsnittene forteller mye om både teaterlivet og om verden rundt. Slik blir dette ei historie, ikke bare om teaterets utvikling, men om ei spennende tid i norsk by- og samfunnsutvikling. Norge blir et moderne land med mer effektive kommunikasjonsmidler, det blir også en moderne stat med et moderne teater. Berg løfter også blikket over Nidarosdomen og setter Trøndelag Teater på plass i en europeisk teatertradisjon.

På tross av at boka er en akademisk utgivelse og svært grundig, er den lett å lese. Språklig flyter den gjennomgående godt. Jeg savner allikevel billedmateriale i boka, det ville gjort stoffet enda mer nærværende.

 

Elin Lindberg

Siren Leirvåg og Rolf Eriksen: TEATER I PERSPEKTIV

Teater i perspektiv.jpg

Siren Leirvåg og Rolf Eriksen:

TEATER I PERSPEKTIV

Landslaget Drama i skolen, Thalia Publishing

Oslo 2009

 

Publisert i Stikkordet 2010

Bredt og presist – interessante teaterperspektiv

 

Siren Leirvåg og Rolf Eriksen har skrevet en presis og interessevekkende presentasjon av forskjellige perspektiv på teateret. Boka oppleves som fyldig og relevant, selv om den kun gir en oversikt over de aller mest sentrale aktørene innen feltet. Dette er nok kjent stoff for de fleste skuespillere, men boka anbefales virkelig som en oppgradering og oppfriskning av teaterkunnskapen. Den er kanskje spesielt viktig for skuespillere som underviser i skuespillerkunst. Språket er enkelt og tilforlatelig, det flyter godt. Boka vil passe ypperlig til undervisning i videregående skole, men altså også for folk som har levd en stund med, i og av teaterfaget.

Boka er delt inn i hovedområdene iscenesettelsen, fabelen, skuespilleren og teaterrommet. Disse ses i forskjellige perspektiv: Det hellige, det politiske, det borgerlig-realistiske, det teatrale og det kommersielle. Perspektiver på sammenhenger mellom teaterets historiske, samfunnsmessige og kunstneriske betydning i fortid og nåtid presenteres gjennom viktige teatermennesker som blant andre Bertolt Brecht, Ariadne Mnouchkine, Jerzy Grotowski, Antonin Artaud, Eugenio Barba og Peter Brook. Jeg liker svært godt bruken av sitater fra teaterfolkene selv. Norske samtidsteaterfolk som Tore Vagn Lid, Torill Goksøyr, Camilla Martens og ikke minst Baktruppen presenteres også, for å sette teateret i perspektiv. Baktruppen er – og har vært, et viktig og interessant teaterkompani, men i denne boka får truppen nesten litt for mye plass. En slik lærebok kan naturligvis ikke behandle alt som har skjedd innen teaterverdenen i årenes løp. Eksemplene er jo også valgt ut for å passe inn i bokas oppbygning. Men for eksempel er norsk gruppeteater fra før 1985 totalt fraværende i boka. Det oppleves som vel unyansert. Dette kan nok speile en konsensusproblematikk som finnes både innfor det institusjonelle teatermiljøet og ved universitetene.

I denne boka som også har yngre mennesker som målgruppe, er det kanskje på sin plass å sette Marcel Duchamps verk ”Fontene”, altså pissoiret, som eksempel på problematiseringen av hva som er kunst. Men her opplever jeg at humaniora har et problem. For når presentasjon av readymades står på timeplanen er det nesten uten unntak Duchamps pissoir som blir vist fram. Dette har muligens ført til en ytterligere ikonisering av akkurat dette objektet – på en slik måte at det hadde vært nyttig å bruke andre eksempler for å gi en bedre forståelse av nettopp dette kunstfenomenet.

Ellers oppleves boka konsis og presis med utvidende perspektiver. Den viser også hvordan teaterhistorien ser ut fra andre steder enn fra Norge. For eksempel ved å vise hvordan Jon Fosse blir mottatt forskjellig her og i Tyskland.

Det er kanskje kapittelet om skuespilleren som vil interessere leserne av Stikkordet mest. Her er det en fin bredde i presentasjonen av hva en skuespiller er og kan være. Slik det gjenspeiles i medlemsmassen til forbundet vårt. Interessant også å lese om det historiske, greske skuespillerforbundet: ”I det greske teaterets storhetstid var skuespilleren nærmest ansatt av staten. De hadde en så privilegert stilling at de var fritatt for all krigstjeneste og kunne ikke fengsles, verken i krig eller fred. De var organisert i lauget De dionysiske kunstnere, som fungerte som fagforening både i juridiske og økonomiske spørsmål. Det var derfor en aktiv og velsett skuespillerstand som vokste fram, med en posisjon i samfunnet som den aldri har hatt siden.” Akk ja.

Jeg liker godt bokas høye presisjonsnivå rundt temaer som eksotiseringen av ”de andre” og rundt spenningen og konflikten mellom kunst og det kommersielle.

Teaterets historie og posisjon i samtiden må alltid skrives på nytt og ses på i samtidsperspektiv for å kunne forstås. Leirvåg og Eriksen lykkes godt med sin versjon!

 

ELIN LINDBERG